Skal barn fritt få velge sine venner?

[Gjest Lotus78]

Spørsmålet er inspirert av tidligere innlegg om barn som blir holdt utenfor i lek på skola.

Det å ha barn som blir holdt utenfor i leken er sikkert vondt for både foreldre og barn, og løsningene er langt fra enkle. De som står midt oppi det kan føle at de ikke blir tatt på alvor eller at skolen ikke bryr seg om problemet. Men hva kan egentlig skolen gjøre med problemet når man fritar barnet sitt for all skyld, men likevel innrømmer at barnet ikke takler lekekodene som skal til for at barn vil leke med hverandre. Man kan selvsagt si alle må leke med hverandre, men det synest jeg er litt mye å kreve av barn i tidlig skolealder at de er inkluderende med absolutt alle dersom man ikke passer sammen. Barn leker "ubevisst" med hverandre, ikke sikkert at barnet kan svare når man spør hvorfor barnet leker med akkurat det barnet han leker med. De vet gjerne heller ikke hvorfor de ikke vil leke med de de ikke leker med.

Hva med oss voksne, omgås vi mennesker vi ikke har noe felles med eller er svært ulike. Når vi blir voksne går vel manglende lekekoder over til å hete manglede sosiale antenner. Men ingen klandrer voksne for ikke å være inkluderende med absolutt alle, vi får lov å velge våre venner.

Når vi er i arbeidslivet som blir det nærmeste man kommer barns skolehverdag, er det noen man liker bedre enn andre og man prater lettere med vedkommende. Noen har man mye å prate om andre aner man ikke hva man skal prate om fordi man ikke har noe som helst å prate om.

Når vi voksne fritt kan velge våre venner, hvorfor skal ikke barn få lov til det?

Noen vil nok mene at man absolutt ikke kan sammenligne voksne og barn, og det er jeg selvsagt helt enig i. Barn må få hjelp av de voksne gjennom å lære seg lekekoder og være inkluderende med andre barn. De voksne må hjelpe barnet å finne de barna barnet kan ha noe felles med og fungere i leken. Men å si at det er kun de andre barna som skal inkludere et barn som ikke kan lekekoder, blir å overkjøre barna og deres valgmuligheter.

[Gjest Joppeline]

På min arbeidsplass anstrenger alle seg ganske mye for å være inkluderende, spise lunsj sammen (eller i hvertfall tilby alle det) , invitere alle på sosiale happeninger, dra med alle på kaffepauser ol. Vi har noen "skruer" som jeg helt klart ikke ville være venn med privat HVIS JEG KUNNE VELGE FRITT, og som er vanskelige å få inkludert. Selvfølgelig prøver vi, og vi snakker om det, og ledelsen prøver også. Jeg omgås også venner av min mann som jeg ikke har noe felles med eller liker, samt naboer, noe familie jeg klart aldri ville valgt, og ellers omgås jeg venner av venner, andre barns foreldre og i det hele tatt folk jeg møter på min vei. Alle må jeg ikke bli venner med, men jeg må forholde meg til dem på en ålright og ikke-ekskluderende måte. heldigvis lærte jeg dette allerede som barn.

[org]

På min arbeidsplass anstrenger alle seg ganske mye for å være inkluderende, spise lunsj sammen (eller i hvertfall tilby alle det) , invitere alle på sosiale happeninger, dra med alle på kaffepauser ol. Vi har noen "skruer" som jeg helt klart ikke ville være venn med privat HVIS JEG KUNNE VELGE FRITT, og som er vanskelige å få inkludert. Selvfølgelig prøver vi, og vi snakker om det, og ledelsen prøver også. Jeg omgås også venner av min mann som jeg ikke har noe felles med eller liker, samt naboer, noe familie jeg klart aldri ville valgt, og ellers omgås jeg venner av venner, andre barns foreldre og i det hele tatt folk jeg møter på min vei. Alle må jeg ikke bli venner med, men jeg må forholde meg til dem på en ålright og ikke-ekskluderende måte. heldigvis lærte jeg dette allerede som barn.

Helt enig.

[Glimtipper]

Jeg husker de gangene lærerene brukte mild tvang for å inkludere visse elever i klassen. Det jeg alltid reagerte mest på var at barna uten venner ikke kunne leke med hverandre, de ville alltid leke med de mest populære elevene i klassen. Og hele opplegget fungerte mot sin hensikt. Vi fikk ikke leke i fred med de vi passet sammen med, men måtte ta med en "utenforstående".

Det er et svært vanskelig problem. Og selvfølgelig skal ikke barn mobbes fysisk eller psykisk, men er det mobbing om man rett og slett velger å ikke være noens venn? Om man kommer til et punkt hvor de andre elevene er høflige og vennlige, men ikke ønsker å leke sammen med enkelte i friminuttene, kan man egentlig forvente mer?

Jeg husker vi beskyttet elevene i klassen mot mobbing som best vi kunne og at vi alltid dukket opp i fødselsdagsselskap, vi var høflige og vennlige. Og vi sa sjeldent nei om vi ble bedt hjem til noen. Men det er svært vanskelig å danne vennskap med noen som ikke følger de sosiale kodene i lek og samtale.

[Gjest Spekepølse]

Barn skal lære seg å inkludere, det er viktig for alle, men de skal også lære seg å føle på hvem de selv er og bevare respekten for egne behov og ønsker. Om vi styrer for mye over dem som barn tror jeg ikke det er bra for dem.

[Gjest Spekepølse]

Barn skal lære seg å inkludere, det er viktig for alle, men de skal også lære seg å føle på hvem de selv er og bevare respekten for egne behov og ønsker. Om vi styrer for mye over dem som barn tror jeg ikke det er bra for dem.

Jeg mener. "snill jente-syndrom" er et problem for de som får det, man bør unngå å legge opp til at flere skal få det.

[Gjest Lotus78]

Barn skal lære seg å inkludere, det er viktig for alle, men de skal også lære seg å føle på hvem de selv er og bevare respekten for egne behov og ønsker. Om vi styrer for mye over dem som barn tror jeg ikke det er bra for dem.

Jeg er helt enig med at barn skal lære seg å inkludere, men barn må også lære seg hvordan de kan bli inkludert. Det må gå begge veier, men barn trenger hjelp av de voksne til å få til bedre inkludering. Det finnes også de barna som "eier" hele barnegruppa, der barna gjør som vedkommende sier uten å tenke over det. Kanskjedet er en som stenger ute, men får med seg de andre barna på det.

[Gjest Mom33]

På min arbeidsplass anstrenger alle seg ganske mye for å være inkluderende, spise lunsj sammen (eller i hvertfall tilby alle det) , invitere alle på sosiale happeninger, dra med alle på kaffepauser ol. Vi har noen "skruer" som jeg helt klart ikke ville være venn med privat HVIS JEG KUNNE VELGE FRITT, og som er vanskelige å få inkludert. Selvfølgelig prøver vi, og vi snakker om det, og ledelsen prøver også. Jeg omgås også venner av min mann som jeg ikke har noe felles med eller liker, samt naboer, noe familie jeg klart aldri ville valgt, og ellers omgås jeg venner av venner, andre barns foreldre og i det hele tatt folk jeg møter på min vei. Alle må jeg ikke bli venner med, men jeg må forholde meg til dem på en ålright og ikke-ekskluderende måte. heldigvis lærte jeg dette allerede som barn.

Veldig godt sagt!

[Mrs. Wallace]

På min arbeidsplass anstrenger alle seg ganske mye for å være inkluderende, spise lunsj sammen (eller i hvertfall tilby alle det) , invitere alle på sosiale happeninger, dra med alle på kaffepauser ol. Vi har noen "skruer" som jeg helt klart ikke ville være venn med privat HVIS JEG KUNNE VELGE FRITT, og som er vanskelige å få inkludert. Selvfølgelig prøver vi, og vi snakker om det, og ledelsen prøver også. Jeg omgås også venner av min mann som jeg ikke har noe felles med eller liker, samt naboer, noe familie jeg klart aldri ville valgt, og ellers omgås jeg venner av venner, andre barns foreldre og i det hele tatt folk jeg møter på min vei. Alle må jeg ikke bli venner med, men jeg må forholde meg til dem på en ålright og ikke-ekskluderende måte. heldigvis lærte jeg dette allerede som barn.

Da slapp jeg å skrive innlegg, for du skrev akkurat det jeg tenkte. )

[løvinne71]

På min arbeidsplass anstrenger alle seg ganske mye for å være inkluderende, spise lunsj sammen (eller i hvertfall tilby alle det) , invitere alle på sosiale happeninger, dra med alle på kaffepauser ol. Vi har noen "skruer" som jeg helt klart ikke ville være venn med privat HVIS JEG KUNNE VELGE FRITT, og som er vanskelige å få inkludert. Selvfølgelig prøver vi, og vi snakker om det, og ledelsen prøver også. Jeg omgås også venner av min mann som jeg ikke har noe felles med eller liker, samt naboer, noe familie jeg klart aldri ville valgt, og ellers omgås jeg venner av venner, andre barns foreldre og i det hele tatt folk jeg møter på min vei. Alle må jeg ikke bli venner med, men jeg må forholde meg til dem på en ålright og ikke-ekskluderende måte. heldigvis lærte jeg dette allerede som barn.

På mange måter enig.

Men for barn er jo "å leke med" det samme som for oss voksne tilsvarer å tilbringe tid med venner vi har VALGT å omgåes.

At vi som voksne oppfører oss høflig ovenfor mennesker vi blir påtvunget i f.eks en arbeids situasjon, tilsvarer vel omtrent av barna lærer å være greie mot alle klassekameratene, selvom det bare er et fåtall av dem man faktisk leker med og er venner med..

Barn er også mere styrt av impulser og kjemi i måten de omgåes. De tenker ikke bevisst på at de inkluderer / ekskluderer noen, slik vi voksne gjør. Ofte "blir det bare sånn" når barn finner hverandre, eller noen faller utenfor..

[Gjest Lotus78]

Jeg husker de gangene lærerene brukte mild tvang for å inkludere visse elever i klassen. Det jeg alltid reagerte mest på var at barna uten venner ikke kunne leke med hverandre, de ville alltid leke med de mest populære elevene i klassen. Og hele opplegget fungerte mot sin hensikt. Vi fikk ikke leke i fred med de vi passet sammen med, men måtte ta med en "utenforstående".

Det er et svært vanskelig problem. Og selvfølgelig skal ikke barn mobbes fysisk eller psykisk, men er det mobbing om man rett og slett velger å ikke være noens venn? Om man kommer til et punkt hvor de andre elevene er høflige og vennlige, men ikke ønsker å leke sammen med enkelte i friminuttene, kan man egentlig forvente mer?

Jeg husker vi beskyttet elevene i klassen mot mobbing som best vi kunne og at vi alltid dukket opp i fødselsdagsselskap, vi var høflige og vennlige. Og vi sa sjeldent nei om vi ble bedt hjem til noen. Men det er svært vanskelig å danne vennskap med noen som ikke følger de sosiale kodene i lek og samtale.

Ja, man må lære barna sine om hvordan man behandler andre, men hvem kan bestemme at barn skal leke med hverandre? Det er et problem hvis ingen vil leke med ditt barn, men å skylde på at andre ikke er inkluderende, hjelper det barnet veldig lite. Man kan jo gjøre som på skolen din å tvinge noen å leke med et barn som ikke har venner, men knytter man noe vennskapsbånd av det? Lærer barna noe som helst om hvordan man er i møte med andre barn, tror ikke det.

[Gjest minetankernå]

På mange måter enig.

Men for barn er jo "å leke med" det samme som for oss voksne tilsvarer å tilbringe tid med venner vi har VALGT å omgåes.

At vi som voksne oppfører oss høflig ovenfor mennesker vi blir påtvunget i f.eks en arbeids situasjon, tilsvarer vel omtrent av barna lærer å være greie mot alle klassekameratene, selvom det bare er et fåtall av dem man faktisk leker med og er venner med..

Barn er også mere styrt av impulser og kjemi i måten de omgåes. De tenker ikke bevisst på at de inkluderer / ekskluderer noen, slik vi voksne gjør. Ofte "blir det bare sånn" når barn finner hverandre, eller noen faller utenfor..

Å se et barn gå ensomt bare fordi det ikke klarer å ta intiativ, har for stor sjenanse, ikke er like mye i farta som de rundt seg, er rett og slett trist.

Å overse slike barn er etter min mening skammelig. Det kan hende det eneste barnet trenger er litt "hjelp" til å komme i gang.

En lærer overser for eksempel aldri lesevansker, hvorfor skal lekvansker ikke behjelpes av voksne? Barna er sosiale og reagerer etter impulser ja, men det betyr ikke at barn ikke trenger hjelp til å "se" andre barn rundt seg, lære empati og ikke alltid sette sine behov først.

[tzatziki1365380058]

Voksne kan da ikke velge sine venner? Voksne tilbringer store deler av livet på jobb, og kollegaene kan man slett ikke velge. Og har man ikke lært å takle forskjellige mennesketyper da, så har man et seriøst problem.

Barn har godt av å lære å akseptere andre barn, og å fikse leken med andre barn, selv om de ikke liker alle så godt. De har også godt av å lære å lete etter positive ting med andre - det er barn i utgangspunktet IKKE flinke til.

Skole og barnehage er barnas arbeidsplass. Det ville vært spinnvilt om de skulle få leke fritt med hvem de ville der, og ikke bli oppmuntret og noen ganger tvunget til å leke med "outsiderne". De som har flere å velge mellom klarer seg uansett, de hverken dør eller får senskader av å måtte tilpasse seg litt. Outsiderne som opplever å bli utestengt kan få ødelagt hele livet dersom de blir frosset ut hele barndommen. Det er skolen og barnehagens ansvar å sørge for at slikt ikke skjer, så lenge barna er der.

I fritiden blir det litt annerledes, synes jeg. Jeg vil ikke tvinge barnet mitt sammen med andre da, men jeg oppmuntrer til å leke med mange forskjellige.

Og det å oppføre seg SKIKKELIG - hele tiden, og uansett hvem man har med å gjøre, DET er et absolutt krav. Å utestenge er uansett ikke å oppføre seg skikkelig.

Jeg er helt for at barn som ikke får til å leke med andre skal lære det, men de lærer ikke i vakuum. Samspill læres med andre - å akseptere utestenging eller fritt valg, gir ikke mye sjans til de barna som har trøbbel i utgangspunktet.

[Gjest Pås]

Å se et barn gå ensomt bare fordi det ikke klarer å ta intiativ, har for stor sjenanse, ikke er like mye i farta som de rundt seg, er rett og slett trist.

Å overse slike barn er etter min mening skammelig. Det kan hende det eneste barnet trenger er litt "hjelp" til å komme i gang.

En lærer overser for eksempel aldri lesevansker, hvorfor skal lekvansker ikke behjelpes av voksne? Barna er sosiale og reagerer etter impulser ja, men det betyr ikke at barn ikke trenger hjelp til å "se" andre barn rundt seg, lære empati og ikke alltid sette sine behov først.

Jeg er helt enig med deg! Alle vet at barn er impulsive og gjør det som er best for dem selv i de fleste situasjoner. Å lære dem å stoppe opp og tenke litt i blant er kjempeviktig! Å lære dem å se dem som faller utenfor, at de kan se hvem som ikke har det så kjekt hele tiden er lærdom for livet. Vi kan ikke oppdra små tyranner som bare har sitt eget beste i tankene hele tiden!

mvh

[Gjest pærebrus875]

Er veldig enig i flere svar her, at mennesker er ulike og slik er det.

MEN! Foreldrene kan være litt mer åpne, f eks ikke si høyt at svarte barn er slemme osv.. barn får mye holdninger hjemmefra. Da er det jo "de andre barna" som har et problem som ikke vil være med den svarte ungen..

Kan fortelle litt fra min egen oppvekst, bodde i blokk-område (billige leiligheter og en del trygdeleiligheter da.. men ellers flott område med flertallet "stabile" mennesker..) og havnet i klasse med de som bodde på boligfeltet bak skolen over gata.. altså ca 10 min fra meg til de de første husene, og dette feltet ble bare bygd mer og mer ut så kunne vel fort tatt 30 min å gå til "enden".. dyre hus med "lån til over pipa" som pappa sier...

Vi var 5-6 stk som bodde i blokkene, og hang da naturlig sammen, men vi var jo med de andre også. Hadde ikke noe i mot dem. Men samtlige av oss ble etterhvert mer og mer utestengt, jo eldre vi mer jo lettere skjønte vi hvorfor. Vi var ikke gode nok.. vi bodde jo ikke i dyre hus! Var vi venner med noen (man skifter jo ofte litt på venner også) og ville ha dem med, hjem så nei de kunne ikke osv... men vi kunne bli med dem!

På ungdomsskolen kom det etterhvert fram at foreldrene til mange av de som bodde på feltet der, var advokater, leger osv... rike folk (ihvertfall i teorien) og vi merket ennå litt "dere er ikke gode nok"-holdning.

Har idag som jobbsøkende måtte flytte fra den byen, pga jeg sleit så mye med å få jobb. Jeg har ikke familie som "er noe", og merker at jeg ikke får en jobb, og en av dem jeg har gått på skole med, har fått samme jobb. De har ikke utdannelse som kunne vært til nytte i en slik stilling, men statusen teller mest. Mange er enige med meg.

Så hadde barna lært fra de var små at man kan godt leke med alle, uansett hvor de bor, uten slike holdninger fra foreldrene, så mulig situasjonen ville vært annerledes.

[Gjest Lotus78]

Voksne kan da ikke velge sine venner? Voksne tilbringer store deler av livet på jobb, og kollegaene kan man slett ikke velge. Og har man ikke lært å takle forskjellige mennesketyper da, så har man et seriøst problem.

Barn har godt av å lære å akseptere andre barn, og å fikse leken med andre barn, selv om de ikke liker alle så godt. De har også godt av å lære å lete etter positive ting med andre - det er barn i utgangspunktet IKKE flinke til.

Skole og barnehage er barnas arbeidsplass. Det ville vært spinnvilt om de skulle få leke fritt med hvem de ville der, og ikke bli oppmuntret og noen ganger tvunget til å leke med "outsiderne". De som har flere å velge mellom klarer seg uansett, de hverken dør eller får senskader av å måtte tilpasse seg litt. Outsiderne som opplever å bli utestengt kan få ødelagt hele livet dersom de blir frosset ut hele barndommen. Det er skolen og barnehagens ansvar å sørge for at slikt ikke skjer, så lenge barna er der.

I fritiden blir det litt annerledes, synes jeg. Jeg vil ikke tvinge barnet mitt sammen med andre da, men jeg oppmuntrer til å leke med mange forskjellige.

Og det å oppføre seg SKIKKELIG - hele tiden, og uansett hvem man har med å gjøre, DET er et absolutt krav. Å utestenge er uansett ikke å oppføre seg skikkelig.

Jeg er helt for at barn som ikke får til å leke med andre skal lære det, men de lærer ikke i vakuum. Samspill læres med andre - å akseptere utestenging eller fritt valg, gir ikke mye sjans til de barna som har trøbbel i utgangspunktet.

Mine kollegaer er ikke mine venner, men jeg prater, forteller, lytter og diskuterer likevel med de. Venner er noe jeg velger å invitere hjem til meg og det er ikke så mange av kollegaene mine som blir. Ikke for at jeg ikke liker, men vi har ikke så mye til felles at det skulle være naturlig.

[Gjest frustrert og fortvilet]

Det handler ikke om å frita barnet "all skyld". Det handler snarere om å ikke LEGGE all skyld på barnet. Begge deler blir feil.

Det VI krever av skolen (og som skolen ikke innfrir) er at de hjelper vårt barn inn i leken. Hjelper han med å forstå "kodene". Og samtidig jobber med inkludering.

Man kan ikke "tvinge" barna til å være venner, men jeg syns det er rimelig å forvente at barna gjensidig behandler hverandre med respekt, og at barna ikke får lov til å ekskludere ett bestemt barn konsekvent.

Sammenligningen med voksne er ikke så dum, den. Jeg forventer ikke at man skal være bestevenner og omgås hverandre en masse på fritiden uansett om kjemien er dårlig. Men jeg forventer på en arbeidsplass, i en forening eller et nabolag at man kan hilse på også den som mangler sosiale antenner. Og at man kan sitte ved samme lunsjbord, og slå av en prat, og samarbeide om oppgaver - alt dette selv om man ikke liker vedkommende. Det forventer jeg - og i større grad hos voksne enn hos barn.

Ja, man begrenser kanskje barnas valgmuligheter, men i mange situasjoner må man det. Skal man tillate mobbing også, med begrunnelse at barna må få gjøre som de selv føler for? Og hvor går grensen? Er det bare fysisk mobbing som er "forbudt", mens verbal mobbing og utestenging er helt OK?

Som mor til et barn som systematisk utestenges må jeg si at jeg er opprørt over at man ikke jobber mer med å inkludere. Det å være greie mot hverandre burde være selve grunnlaget for alle mennesker. Men dessverre er det nok mange foreldre som mener som deg - og derfor bidrar til at barna deres får lov til å utestenge andre. Det er så enkelt når man selv sitter med et barn som har tilpasset seg og har venner. Er det så nøye med de der særingene som ikke passer inn? Det er jo deres problem, ikke sant?

Jeg kan snakke for mitt eget barn. Han syns det er vanskelig å komme inn i lek, men når han først gjør det så fungerer han svært godt sammen med andre. Han er verken voldelig, slem eller ødelegger for de andre. Jeg kan forstå at det er noe annet med barn som ER voldelige, slemme og ødelegger. Da blir det vanskelig å tvinge barna til å leke med det barnet.

Allerede i barnehagen jobbes det med sosial kompetanse. Hvorfor skulle da skolebarna plutselig være "så små" at man ikke kan forvente at de kan inkludere andre?

[tzatziki1365380058]

Mine kollegaer er ikke mine venner, men jeg prater, forteller, lytter og diskuterer likevel med de. Venner er noe jeg velger å invitere hjem til meg og det er ikke så mange av kollegaene mine som blir. Ikke for at jeg ikke liker, men vi har ikke så mye til felles at det skulle være naturlig.

Nettopp, og på samme måte kan du se skole- og barnehagesituasjonen for barna. Det er ikke en arena for vennskap, hovedsakelig. Det er arenaer for læring, også på det sosiale plan.

Jeg sier at jeg lar barna mine velge mer fritt på fritiden, da synes jeg det blir feil, og stort sett mot sin hensikt, å tvinge barn til å leke sammen. Men de skal ALLTID oppføre seg skikkelig, mot alle.

Nå er jeg heller ikke enig i premisset ditt - at de som blir utestengt alltid er sosialt ukompetente. Det skal veldig lite til for å få merkelapper, har jeg lagt merke til.

[Gjest frustrert og fortvilet]

Voksne kan da ikke velge sine venner? Voksne tilbringer store deler av livet på jobb, og kollegaene kan man slett ikke velge. Og har man ikke lært å takle forskjellige mennesketyper da, så har man et seriøst problem.

Barn har godt av å lære å akseptere andre barn, og å fikse leken med andre barn, selv om de ikke liker alle så godt. De har også godt av å lære å lete etter positive ting med andre - det er barn i utgangspunktet IKKE flinke til.

Skole og barnehage er barnas arbeidsplass. Det ville vært spinnvilt om de skulle få leke fritt med hvem de ville der, og ikke bli oppmuntret og noen ganger tvunget til å leke med "outsiderne". De som har flere å velge mellom klarer seg uansett, de hverken dør eller får senskader av å måtte tilpasse seg litt. Outsiderne som opplever å bli utestengt kan få ødelagt hele livet dersom de blir frosset ut hele barndommen. Det er skolen og barnehagens ansvar å sørge for at slikt ikke skjer, så lenge barna er der.

I fritiden blir det litt annerledes, synes jeg. Jeg vil ikke tvinge barnet mitt sammen med andre da, men jeg oppmuntrer til å leke med mange forskjellige.

Og det å oppføre seg SKIKKELIG - hele tiden, og uansett hvem man har med å gjøre, DET er et absolutt krav. Å utestenge er uansett ikke å oppføre seg skikkelig.

Jeg er helt for at barn som ikke får til å leke med andre skal lære det, men de lærer ikke i vakuum. Samspill læres med andre - å akseptere utestenging eller fritt valg, gir ikke mye sjans til de barna som har trøbbel i utgangspunktet.

Godt innlegg! Skolen er obligatorisk, og er barnas "arbeidsplass". Det er noe helt annet hva man gjør på fritidien. Men i skoletiden burde et faktisk gjelde regler for inkludering. Mange skoler kjører program av typen "Zero" og "Ingen utenfor" - nettopp for å markere null toleranse for mobbing, og jobbe for inkludering.

[Gjest Joppeline]

På mange måter enig.

Men for barn er jo "å leke med" det samme som for oss voksne tilsvarer å tilbringe tid med venner vi har VALGT å omgåes.

At vi som voksne oppfører oss høflig ovenfor mennesker vi blir påtvunget i f.eks en arbeids situasjon, tilsvarer vel omtrent av barna lærer å være greie mot alle klassekameratene, selvom det bare er et fåtall av dem man faktisk leker med og er venner med..

Barn er også mere styrt av impulser og kjemi i måten de omgåes. De tenker ikke bevisst på at de inkluderer / ekskluderer noen, slik vi voksne gjør. Ofte "blir det bare sånn" når barn finner hverandre, eller noen faller utenfor..

Jeg VELGER å omgås folk jeg har lite til felles med, nettopp for å være inkluderende. Vi ber kollegaen som er tyve år eldre både med på lønningspils og hjem, vi ber naboer på grillfest, vi har fester der det kun er gode venner, allikevel får den teite mannen til venninna mi også komme. Jeg velger å omgås han på et meget vennskapelig plan, enda han er sosial inkompetent og en dust. Jeg kunne valgt å utestenge disse menneskene, men jeg føler jeg ikke har noe valg, fordi jeg ØNSKER å være inkluderende og voksen, og fordi av og til får man mye igjen for det også, blant annet nye venner og impulser man ikke ville trodd på forhånd. Særinger kan være interesante når man blir kjent med dem, eller kanskje de bare er sjenerte? Alt dette lærte jeg som barn, og jeg syns barn, særlig de "populære" og veltilpassede, har svært godt av å "tvinges" til å omgås og leke med andre barn de ikke i utgangspunktet ville valgt selv. På hvilken måte kan det skade dem?