Skal barn fritt få velge sine venner?

[tzatziki1365380058]

Et steg videre er vel å ikke kalle han en dust? Liker din venninne at du kaller ham dust og inkompetent?

Er det poenget egentlig? Joppeline synes han er en dust og inkompetent. Hun har ikke fortalt det til venninnen sin, men her på dette forumet -er det noe å henge seg opp i?

Jeg kan da synes at folk er "duster". Hadde venninna mi kommet med Carl I Hagen feks, så ville jeg helt klart syntes at hun var sammen med en dust. Det er folk jeg slett ikke liker, jeg liker ikke gamle menn som oppfører seg utidig på arbeidsplassen, for eksempel. Jeg liker ikke folk som har penger som den store guden i livet sitt. Mange ting jeg ikke liker - og mange som ikke liker meg, eller noe ved meg.

Poenget er at man, som voksen, må forholde seg til mennesker man av en eller annen grunn ikke liker eller har noe til felles med. Jeg synes ikke en gang det er noe mål at man skal like alle - eller at alle skal like meg. Det er umulig uansett.

Det som er viktig er at man klarer å oppføre seg skikkelig og inkluderende, at man klarer å jobbe sammen hvis man må det, at man klarer å oppføre seg voksent i situasjonene. Og det klarer man ikke som voksen dersom man som barn har lært at man kan velge bort alle som man i øyeblikket ikke liker eller har noe til felles med.

[Gjest Spekepølse]

Er det poenget egentlig? Joppeline synes han er en dust og inkompetent. Hun har ikke fortalt det til venninnen sin, men her på dette forumet -er det noe å henge seg opp i?

Jeg kan da synes at folk er "duster". Hadde venninna mi kommet med Carl I Hagen feks, så ville jeg helt klart syntes at hun var sammen med en dust. Det er folk jeg slett ikke liker, jeg liker ikke gamle menn som oppfører seg utidig på arbeidsplassen, for eksempel. Jeg liker ikke folk som har penger som den store guden i livet sitt. Mange ting jeg ikke liker - og mange som ikke liker meg, eller noe ved meg.

Poenget er at man, som voksen, må forholde seg til mennesker man av en eller annen grunn ikke liker eller har noe til felles med. Jeg synes ikke en gang det er noe mål at man skal like alle - eller at alle skal like meg. Det er umulig uansett.

Det som er viktig er at man klarer å oppføre seg skikkelig og inkluderende, at man klarer å jobbe sammen hvis man må det, at man klarer å oppføre seg voksent i situasjonene. Og det klarer man ikke som voksen dersom man som barn har lært at man kan velge bort alle som man i øyeblikket ikke liker eller har noe til felles med.

Greit nok. Jo lavere terskel for å "ikke like" - jo flere kan man "inkludere";) it makes us feel good, you know.

[laban]

Ens toleranse defineres jo tross alt ut fra ens egne fordommer:)

Når er noen naturlig med,og når er de bare inkludert og mottager av en "tolerant handling"? - For noen er det naturlig å ta med folk uansett alder, for andre blir dette en toleransehandling ...Og da kan man jo begynne å lure på hva som egentlig er tolranse og inkludering, er det når man kan inkludere alle uten å tenke på det som tolerant, eller er det når en er så tolerant at en inkluderer alle:D

Jeg synes ikke man trenger å gjøre det så vanskelig i lønningspils-tilfellet. Gjør man noe sammen _som kolleger_ - juleavslutning, lønningspils, fredagslunsj på kafeen tvers over gata - synes jeg alle har all mulig rett til å forvente å bli invitert med, uansett alder. Jeg oppfatter "lønningspils" som en kollega-seanse på linje med "avdelingsfest", og da er det avdelingstilhørigheten (evt. divisjonen, filialen, etasjen), ikke alderen, som avgjør om man får være med eller ikke.

Vil man gå på nærmeste pub uten å ha med h*n gørrkjedelige på 45, må man kalle det noe annet enn lønningspils, evt. framstille seansen som så rølpete at h*n kanskje holder seg unna (men man kan ikke være helt sikker).

Er det derimot en gjeng som er blitt kjent på jobben som blir enige om å dra på byen sammen, blir det selvfølgelig noe helt annet.

[tzatziki1365380058]

Greit nok. Jo lavere terskel for å "ikke like" - jo flere kan man "inkludere";) it makes us feel good, you know.

For så vidt, ja. Bortsett fra at jeg synes synd på de som virkelig liker ALLE. Da er man temmelig grenseløs, og det tror jeg ikke er godt for noen.

[Gjest Spekepølse]

For så vidt, ja. Bortsett fra at jeg synes synd på de som virkelig liker ALLE. Da er man temmelig grenseløs, og det tror jeg ikke er godt for noen.

Jeg tror jeg har det motsatt - ikke noe problem å inkludere outsiderne - det er de straite som er verst å ha med:D De som inkluderer for å inkluderer og ikke er spesielt interessert i mennesker de ikke forstår. På den andre siden gjør det jo ikke dem noe å være utenfor en gang i blant:)

[tzatziki1365380058]

''Voksne kan da ikke velge sine venner? Voksne tilbringer store deler av livet på jobb, og kollegaene kan man slett ikke velge. ''

Rent bortsett fra at jeg ville satt ordet "venner" i gåsetegn, er jeg helt enig med deg.

Og dette gjelder ikke bare i arbeidslivet. Jeg må i større eller mindre grad forholde meg til en del folk som jeg ikke har 'valgt' selv, og som man heller ikke med letthet kan 'velge bort', slik som f eks svigerfamilie, foreldre til barns venner, naboer, min manns venner, min manns venners ektefeller, mine venners andre gjester når jeg er bedt dit, osv.

Åh, svigerfamilie, der sa du noe

Min er stort sett ganske grei, men svigermor - hun er typen som sier ALT hun tenker, HELE tiden.

Den fargen der, synes jeg IKKE du kledde, de nye gardinene dine er nå ikke noe å skryte av, jasså, har du klipt deg kort- jeg synes du er kjempefin med langt hår...osv osv osv... Og dette er de snille eksemplene Hun gjør det med alle, så det er ikke et svigerdatter- syndrom...

[tzatziki1365380058]

Jeg tror jeg har det motsatt - ikke noe problem å inkludere outsiderne - det er de straite som er verst å ha med:D De som inkluderer for å inkluderer og ikke er spesielt interessert i mennesker de ikke forstår. På den andre siden gjør det jo ikke dem noe å være utenfor en gang i blant:)

Synes ikke det går på verken "straithet" eller "outsider - het, går mye mer på personlig kjemi. Klarer ikke å putte vennnene mine i bås, heldigvis.

[Gjest frustrert og fortvilet]

Jeg synes ikke man trenger å gjøre det så vanskelig i lønningspils-tilfellet. Gjør man noe sammen _som kolleger_ - juleavslutning, lønningspils, fredagslunsj på kafeen tvers over gata - synes jeg alle har all mulig rett til å forvente å bli invitert med, uansett alder. Jeg oppfatter "lønningspils" som en kollega-seanse på linje med "avdelingsfest", og da er det avdelingstilhørigheten (evt. divisjonen, filialen, etasjen), ikke alderen, som avgjør om man får være med eller ikke.

Vil man gå på nærmeste pub uten å ha med h*n gørrkjedelige på 45, må man kalle det noe annet enn lønningspils, evt. framstille seansen som så rølpete at h*n kanskje holder seg unna (men man kan ikke være helt sikker).

Er det derimot en gjeng som er blitt kjent på jobben som blir enige om å dra på byen sammen, blir det selvfølgelig noe helt annet.

Der jeg jobber er lønningspilsen en helt uformell greie, som egentlig drives av noen få ildsjeler. Disse er gode venner og avtaler en tur ut på byen - og så spres ryktet. Noen blir invitert, andre hiver seg med, og noen står på sidelinjen. Det er IKKE på linje med avdelingsfest.

Hos oss har vi i hovedsak to som er "utenfor". Det ene er hun som vasker for oss. Hun er nesten "usynlig", hun går jo bare der med vasketralla og rydder og vasker etter oss andre. De fleste hilser ikke på henne en gang, langt mindre tenker de på at hun ikke er på mail, og at hun sikkert ville satt pris på å få info om uformelle sammenkomster. JEG syns det er en selvfølge at hun inkluderes, og sier alltid i fra til henne om ting, og understreker at jeg syns det er hyggelig om hun kommer. (Og det er det, hun er ei trivelig dame).

Den andre er en mann på knapt 50. Og det er IKKE alderen som er problemet her. Men han er "rar". Skjønner ikke at andre går lei av skvaldringa hans, uttaler seg i hytt og pine, en sånn som rett og slett mangler de sosiale antennene. Han "leser" ikke andres kroppsspråk, og skjønner ikke når han går over grensen. Han har underlige meninger om alt fra kosthold til likestilling. Han er en som jeg også syns er slitsom, og som jeg ikke ville invitert hjem til meg. Likevel syns jeg at det ville vært helt galt om vi andre skulle unngå å sette oss sammen med han i lunsjen. Har han kommet først, så bør nestemann absolutt sette seg ved samme bord. Men mange gjør ikke det. De setter seg på nabobordet, og enkelte er så freidige at de plasserer ut kopper for sine "venner" og dermed nærmest reserverer bordet. Og selv om dette er personer jeg jevnt over går godt overens med, så misliker jeg den HANDLINGEN. Det at de så åpenbart samler seg selv og sine venner og ekskluderer andre - det syns jeg ikke om. Jeg syns det er en selvfølge at til og med den slitsomme, masete fyren med dårlige sosiale antenner får delta i lunsjpraten, og ikke blir forvist til et bord for seg selv. Jeg har mange ganger valgt å oppfordre han til å komme til det andre bordet - og noen ganger følger han oppfordringen. Enkelte ganger får jeg "stygge blikk" for dette.

Selv om jeg ikke syns han er en super-kjerne-kar, så kan jeg da spise lunsj sammen med han, si i fra til han om lønningspilsen, og slå av en prat på julebordet. Dette har ikke noe med hykleri å gjøre - men med folkeskikk.

[Gjest Spekepølse]

Synes ikke det går på verken "straithet" eller "outsider - het, går mye mer på personlig kjemi. Klarer ikke å putte vennnene mine i bås, heldigvis.

man putter ikke sine venner i bås - men dessverre er det vanskelig å unngå å legge merke til og føle på kroppen at andre folk og samfunnet generelt gjør det

[Gjest efoll]

Jeg går ut i fra at du ikke har barn med slike problemer?

Dessuten er det sånn at jeg på jobben MÅ forholde med respektfullt og sosialt overfor ALLE av mine kollegaer. Selv om jeg selvsagt liker noen bedre enn andre, driver jeg slett ikke med utestengning. Tenk om jeg hadde gått bort fra et lunchbor fordi kollega x (som jeg ikke liker så godt) kom å satte seg der?

Jeg synes det virker som du er mamma eller pappa til en av de som utenstenger....ble faktisk litt provosert.- Mener du virkelig det er greit at et lite barn går alene i friminuttene hver eneste dag????!

[Gjest Spekepølse]

Jeg går ut i fra at du ikke har barn med slike problemer?

Dessuten er det sånn at jeg på jobben MÅ forholde med respektfullt og sosialt overfor ALLE av mine kollegaer. Selv om jeg selvsagt liker noen bedre enn andre, driver jeg slett ikke med utestengning. Tenk om jeg hadde gått bort fra et lunchbor fordi kollega x (som jeg ikke liker så godt) kom å satte seg der?

Jeg synes det virker som du er mamma eller pappa til en av de som utenstenger....ble faktisk litt provosert.- Mener du virkelig det er greit at et lite barn går alene i friminuttene hver eneste dag????!

det er forskjell på å stenge ute og å ikke inkludere.

J

[Gjest efoll]

...og dessuten finnes det MANGE eksempler på mobbing også i arbiedslivet! Kanskje fordi noen ikke ble oppdratt til å oppføre seg skikkelig da de var barn.

Man trenger ikke være bestevenn med alle, men man må være engod klassevenn. Det lærer barna mine.

[Gjest efoll]

På mange måter enig.

Men for barn er jo "å leke med" det samme som for oss voksne tilsvarer å tilbringe tid med venner vi har VALGT å omgåes.

At vi som voksne oppfører oss høflig ovenfor mennesker vi blir påtvunget i f.eks en arbeids situasjon, tilsvarer vel omtrent av barna lærer å være greie mot alle klassekameratene, selvom det bare er et fåtall av dem man faktisk leker med og er venner med..

Barn er også mere styrt av impulser og kjemi i måten de omgåes. De tenker ikke bevisst på at de inkluderer / ekskluderer noen, slik vi voksne gjør. Ofte "blir det bare sånn" når barn finner hverandre, eller noen faller utenfor..

Men det er nettopp derfor vi voksne må lære dem å bli mer bevisst på hvordan de omgås andre barn. Vi kan rett og slett ikke godta at et barn altid står utenfor. Tenk om det hadde vært slik på din arbiedsplass? En person som aldri får inbydelse til julebordet, aldri får sitte med de andre i lunchen etc. På skolen MÅ barna lære seg å oppføre seg respektfullt overfor alle barn. Hjemme kan de velge mer fritt. Det handler om å opprdra ungene til å bli likandes mennesker. Og ikke tro at det ikke forekommer mobbing på de voksnes arbeidsplasser!!!

[Gjest efoll]

det er forskjell på å stenge ute og å ikke inkludere.

J

Forklar det for meg!

[Gjest Lotus78]

Jeg går ut i fra at du ikke har barn med slike problemer?

Dessuten er det sånn at jeg på jobben MÅ forholde med respektfullt og sosialt overfor ALLE av mine kollegaer. Selv om jeg selvsagt liker noen bedre enn andre, driver jeg slett ikke med utestengning. Tenk om jeg hadde gått bort fra et lunchbor fordi kollega x (som jeg ikke liker så godt) kom å satte seg der?

Jeg synes det virker som du er mamma eller pappa til en av de som utenstenger....ble faktisk litt provosert.- Mener du virkelig det er greit at et lite barn går alene i friminuttene hver eneste dag????!

Neida, jeg er verken mamma eller pappa, men barnet som ble stengt ute eller ikke inkludert. Jeg har alltid vært den som har havnet litt på utsiden av de andre barna. Jeg tror jeg kommer av dårlig selvtillit og problemer med å komme inn i gruppa. Dette er ikke min, de andre barna eller de voksnes feil, men en kombinasjon. Jeg skulle ha blitt veiledet i hvordan jeg tilnærmer meg de andre barna, og de voksne skulle ha hjulpet meg med dette.

Jeg er i voksen alder svært lite sosial, men er usikker på om det hadde hjulpet meg at de andre jentene i klassen hadde blitt tvunget til å leke med meg. Mine sosiale ferdigheter hadde ikke blitt bedre av den grunn. De voksne rundt meg burde ha korrigert atferden min og gitt meg råd og veiledning i møte med de andre barna. Mye av min oppvekst har skylden for at jeg i dag er et veldig usosial dame som synest det er veldig vanskelig å ta kontakt med andre mennesker og holde på kontakten. Jeg tror folk prater til meg for å være hyggelig ikke for at de liker meg eller ønsker å finne ut hvem jeg er. Jeg trekker meg heller unna, selv om jeg egentlig kunne tenke meg å bli kjent med vedkommende. Jeg er veldig bevisst og reflektert, uten at jeg kommer meg ut av denne spiralen.

Det er vanskelig å sette ord på hva jeg mener, men mange har gitt bedre tilsvar som sier mer om hva jeg mener i innlegget. Jeg skal i fremtiden jobbe med barn som faller litt utenfor, så det er en av hjertesakene mine, men tror likevel ikke at løsningen er å tvinge barn til å leke med hverandre. Jeg i min naivitet er sikker på at det er mulig å finne en venn til alle barn som det barnet passer sammen med. Man skal leke med de andre barna fordi man har lyst og ikke fordi man må.

Jeg er mer for å ha en generell bevisstgjøring i klasserommet. F.eks. lage plakater med regler for hvordan man er med de andre barna. Eks. "Ingen barn skal gå alene". Vet om skoler som har tatt i bruk plakater med regler for hvordan barna er mot hverandre, så ut til å fungere bra der. Videre kan man det opp på foreldremøte, slik at foreldrene prater med barna om dette med inkludering.

[tzatziki1365380058]

man putter ikke sine venner i bås - men dessverre er det vanskelig å unngå å legge merke til og føle på kroppen at andre folk og samfunnet generelt gjør det

Det har du nok rett i, dessverre.

[Gjest efoll]

Neida, jeg er verken mamma eller pappa, men barnet som ble stengt ute eller ikke inkludert. Jeg har alltid vært den som har havnet litt på utsiden av de andre barna. Jeg tror jeg kommer av dårlig selvtillit og problemer med å komme inn i gruppa. Dette er ikke min, de andre barna eller de voksnes feil, men en kombinasjon. Jeg skulle ha blitt veiledet i hvordan jeg tilnærmer meg de andre barna, og de voksne skulle ha hjulpet meg med dette.

Jeg er i voksen alder svært lite sosial, men er usikker på om det hadde hjulpet meg at de andre jentene i klassen hadde blitt tvunget til å leke med meg. Mine sosiale ferdigheter hadde ikke blitt bedre av den grunn. De voksne rundt meg burde ha korrigert atferden min og gitt meg råd og veiledning i møte med de andre barna. Mye av min oppvekst har skylden for at jeg i dag er et veldig usosial dame som synest det er veldig vanskelig å ta kontakt med andre mennesker og holde på kontakten. Jeg tror folk prater til meg for å være hyggelig ikke for at de liker meg eller ønsker å finne ut hvem jeg er. Jeg trekker meg heller unna, selv om jeg egentlig kunne tenke meg å bli kjent med vedkommende. Jeg er veldig bevisst og reflektert, uten at jeg kommer meg ut av denne spiralen.

Det er vanskelig å sette ord på hva jeg mener, men mange har gitt bedre tilsvar som sier mer om hva jeg mener i innlegget. Jeg skal i fremtiden jobbe med barn som faller litt utenfor, så det er en av hjertesakene mine, men tror likevel ikke at løsningen er å tvinge barn til å leke med hverandre. Jeg i min naivitet er sikker på at det er mulig å finne en venn til alle barn som det barnet passer sammen med. Man skal leke med de andre barna fordi man har lyst og ikke fordi man må.

Jeg er mer for å ha en generell bevisstgjøring i klasserommet. F.eks. lage plakater med regler for hvordan man er med de andre barna. Eks. "Ingen barn skal gå alene". Vet om skoler som har tatt i bruk plakater med regler for hvordan barna er mot hverandre, så ut til å fungere bra der. Videre kan man det opp på foreldremøte, slik at foreldrene prater med barna om dette med inkludering.

Skjønner hva du mener, og jeg er i grunn enig i at ingen barn skal tvinges til å leke sammen. Men de kan lære det! Og mener jeg både den som står utenfor og er usikker på hvordan h*n skal få kontakt, og de som alltid har noen å leke med. Og det er de voksnes oppgave å lære ungene dette. Plakater og klasseregler og sånn er fint, men det må mer aktiv deltakelse fra voksne i friminuttene til. Problemet er vel at det er for få voksne ute på skolen. Og at de kanskje ikke ser alt, og at de kanskje ikke alltid bryr seg.

Du burde fått mer veiledning da du var liten. Men det burde klassekameratenen dine også.

[tzatziki1365380058]

Neida, jeg er verken mamma eller pappa, men barnet som ble stengt ute eller ikke inkludert. Jeg har alltid vært den som har havnet litt på utsiden av de andre barna. Jeg tror jeg kommer av dårlig selvtillit og problemer med å komme inn i gruppa. Dette er ikke min, de andre barna eller de voksnes feil, men en kombinasjon. Jeg skulle ha blitt veiledet i hvordan jeg tilnærmer meg de andre barna, og de voksne skulle ha hjulpet meg med dette.

Jeg er i voksen alder svært lite sosial, men er usikker på om det hadde hjulpet meg at de andre jentene i klassen hadde blitt tvunget til å leke med meg. Mine sosiale ferdigheter hadde ikke blitt bedre av den grunn. De voksne rundt meg burde ha korrigert atferden min og gitt meg råd og veiledning i møte med de andre barna. Mye av min oppvekst har skylden for at jeg i dag er et veldig usosial dame som synest det er veldig vanskelig å ta kontakt med andre mennesker og holde på kontakten. Jeg tror folk prater til meg for å være hyggelig ikke for at de liker meg eller ønsker å finne ut hvem jeg er. Jeg trekker meg heller unna, selv om jeg egentlig kunne tenke meg å bli kjent med vedkommende. Jeg er veldig bevisst og reflektert, uten at jeg kommer meg ut av denne spiralen.

Det er vanskelig å sette ord på hva jeg mener, men mange har gitt bedre tilsvar som sier mer om hva jeg mener i innlegget. Jeg skal i fremtiden jobbe med barn som faller litt utenfor, så det er en av hjertesakene mine, men tror likevel ikke at løsningen er å tvinge barn til å leke med hverandre. Jeg i min naivitet er sikker på at det er mulig å finne en venn til alle barn som det barnet passer sammen med. Man skal leke med de andre barna fordi man har lyst og ikke fordi man må.

Jeg er mer for å ha en generell bevisstgjøring i klasserommet. F.eks. lage plakater med regler for hvordan man er med de andre barna. Eks. "Ingen barn skal gå alene". Vet om skoler som har tatt i bruk plakater med regler for hvordan barna er mot hverandre, så ut til å fungere bra der. Videre kan man det opp på foreldremøte, slik at foreldrene prater med barna om dette med inkludering.

Jeg synes det høres ut som om du skulle fått hjelp til å "bli mer sosial", men du kunne ikke fått det uten at det involverte barn rundt. Hvordan skulle det gått til?

Min datter, som går i 2. klasse, må leke med andre enn sine favoritter stadig vekk. De har 0-toleranse for mobbing og utestenging på skolen, og de første årene praktiserer de sammensetting av lekegrupper i friminuttene. Lærerne er også ute hele tiden, stort sett, og veldig opptatt av å kartlegge hvilke barn som går alene, og setter i hverk tiltak i forhold til disse.

Min datter er blant de heldige populære - hun kan velge og vrake i venner, og er sosialt kompetent. Men jeg har ikke sett noen negative effekter av disse tvungne lekegruppene. Alle barna vet at det er sånn, det er forutsigbart, og de barna som ville blitt utestengt blir inkludert og får en arene å lære på uten at det blir så veldig "synlig".

Jeg kan være enig i at å tvinge barn til å leke sammen, på en måte som gjør at det er veldig tydelig hvem som påtvinges dem, og uten at det er satt i et system, kan være veldig uheldig. Men det finnes mye mer elegante måter å gjøre sånt på enn det.

Min datter har selv kommet og fortalt at "den og den er jammen snill likevel", selv om hun i utgangspunktet har hatt store motforestillinger mot enkelte. Jeg skjønner ikke hva som er galt med det!

[Gjest pærebrus875]

Jeg synes det høres ut som om du skulle fått hjelp til å "bli mer sosial", men du kunne ikke fått det uten at det involverte barn rundt. Hvordan skulle det gått til?

Min datter, som går i 2. klasse, må leke med andre enn sine favoritter stadig vekk. De har 0-toleranse for mobbing og utestenging på skolen, og de første årene praktiserer de sammensetting av lekegrupper i friminuttene. Lærerne er også ute hele tiden, stort sett, og veldig opptatt av å kartlegge hvilke barn som går alene, og setter i hverk tiltak i forhold til disse.

Min datter er blant de heldige populære - hun kan velge og vrake i venner, og er sosialt kompetent. Men jeg har ikke sett noen negative effekter av disse tvungne lekegruppene. Alle barna vet at det er sånn, det er forutsigbart, og de barna som ville blitt utestengt blir inkludert og får en arene å lære på uten at det blir så veldig "synlig".

Jeg kan være enig i at å tvinge barn til å leke sammen, på en måte som gjør at det er veldig tydelig hvem som påtvinges dem, og uten at det er satt i et system, kan være veldig uheldig. Men det finnes mye mer elegante måter å gjøre sånt på enn det.

Min datter har selv kommet og fortalt at "den og den er jammen snill likevel", selv om hun i utgangspunktet har hatt store motforestillinger mot enkelte. Jeg skjønner ikke hva som er galt med det!

Ble helt rørt av å lese det du skrev, jeg vil også ha fremtidige barn på en slik skole! Som du sier, det "syns" ikke at lærerne setter sammen grupper slik at de ensomme også får en gruppe, for alle er i gruppe uansett.. Fantastisk!

Slikt burde vært lovpålagt at alle skoler skulle hatt det..

[Gjest Lotus78]

Jeg synes det høres ut som om du skulle fått hjelp til å "bli mer sosial", men du kunne ikke fått det uten at det involverte barn rundt. Hvordan skulle det gått til?

Min datter, som går i 2. klasse, må leke med andre enn sine favoritter stadig vekk. De har 0-toleranse for mobbing og utestenging på skolen, og de første årene praktiserer de sammensetting av lekegrupper i friminuttene. Lærerne er også ute hele tiden, stort sett, og veldig opptatt av å kartlegge hvilke barn som går alene, og setter i hverk tiltak i forhold til disse.

Min datter er blant de heldige populære - hun kan velge og vrake i venner, og er sosialt kompetent. Men jeg har ikke sett noen negative effekter av disse tvungne lekegruppene. Alle barna vet at det er sånn, det er forutsigbart, og de barna som ville blitt utestengt blir inkludert og får en arene å lære på uten at det blir så veldig "synlig".

Jeg kan være enig i at å tvinge barn til å leke sammen, på en måte som gjør at det er veldig tydelig hvem som påtvinges dem, og uten at det er satt i et system, kan være veldig uheldig. Men det finnes mye mer elegante måter å gjøre sånt på enn det.

Min datter har selv kommet og fortalt at "den og den er jammen snill likevel", selv om hun i utgangspunktet har hatt store motforestillinger mot enkelte. Jeg skjønner ikke hva som er galt med det!

''Jeg synes det høres ut som om du skulle fått hjelp til å "bli mer sosial", men du kunne ikke fått det uten at det involverte barn rundt. Hvordan skulle det gått til?''

Det må jo skje ved at en voksen hadde observert meg i lek med andre barn og kunne i ettertid si noe om min atferd eller de andres atferd mot meg. Det nytter ikke å si nå leker dere fint med "Lise" og gå igjen, slik at det blir barna som må ta oppgaven å inkludere et barn man ikke kommer overrens med.

''Min datter, som går i 2. klasse, må leke med andre enn sine favoritter stadig vekk. De har 0-toleranse for mobbing og utestenging på skolen, og de første årene praktiserer de sammensetting av lekegrupper i friminuttene. Lærerne er også ute hele tiden, stort sett, og veldig opptatt av å kartlegge hvilke barn som går alene, og setter i hverk tiltak i forhold til disse.''

Så flott tiltak, det er sikkert noe som flere skoler kunne ha tatt i bruk for å inkludere alle. Grunnen til at jeg synest dette er fint, er at "ingen" får leke med de samme og får lære seg å omgås de man ikke selv velger. Dette er noe annet enn at en lærer tar med seg en elev og dytter det inn i en gruppe uten mål og mening.

''Min datter er blant de heldige populære - hun kan velge og vrake i venner, og er sosialt kompetent. Men jeg har ikke sett noen negative effekter av disse tvungne lekegruppene. Alle barna vet at det er sånn, det er forutsigbart, og de barna som ville blitt utestengt blir inkludert og får en arene å lære på uten at det blir så veldig "synlig".''

Det kan fort bli stigmatisering og veldig synlig om en elev blir dyttet inn i en gruppe. Er dette et spesielt prosjekt som går mot mobbing og utestengning eller er det spesielt for denne skolen? Uansett er det et veldig fin ordning. Er dette med på å knytte nye vennskapsbånd eller går barna tilbake til sine venner etterpå?

Flott innlegg om hvordan barna kan finne seg nye venner og hverandre uten å bli påtvunget og leke med andre barn.