TIl Solveig Vennesland

[Gjest Huppetitt]

Mannen min flytter 1. september. Han har ennå ikke fortalt det til vårt felles barn, som er 8 1/2 år gammelt.

Jeg mener han bør fortelle det selv (uten å nevne at han har et annet forhold, siden han skal flytte for seg selv og ikke sammen med henne), men han er så veldig FEIG.

Synes det er best han får se hva han selv har stelt i stand. Da kan han dessuten velge ord selv, og kan ikke si at jeg har sagt noe galt.

Men når og hvordan forteller man noe slikt?

Han skal være borte (hos henne) hele helgen - til barnet har vi sagt at han skal på noe på jobben.

Mandag må han vel si det, slik at barnet rekker å forberede seg litt? Uansett er det jo noe av det verste du kan fortelle ditt eget barn.

Jeg prøver å være rolig overfor barnet, men er forferdelig lei meg inni meg.

Vi skal til familierådgiver om tre uker, men da er det kanskje for sent for oss.

[kjerringrokk]

Hei Humpetitt

Jeg heter ikke Solveig Vennesland, men jeg våger meg på å svare likevel... så har du noe å tenke på inntil du får svar fra selveste eksperten.

Uansett hvem sin skyld det er, hvem som har gjort hva og hvorfor, må dere BEGGE ha ett felles mål. Minst mulig skal gå utover barn(a). Forsøk å la være å la din egen bitterhet gå utvoer barnet, du har alt å vinne på det.

Før dere i det hele tatt vurderer å fortelle noe til barnet, har dere begge en plikt til å ta dette skikkelig opp som 2 voknse. Dere må bli enige om hvordan dere skal fortelle det og generelt hvem som skal si hva. Om han har funnet seg en annen, vil vel ikke si det samme som at det er han som fortelle dette til barnet? Ikke la han kjøre over deg, grip fatt i utfordringen og vær med på å forme det som skal presenteres.

Ja, jeg synest det begynner å haste medå fortelle noe ja... må det være slik at han flytter ut allerede 1. september? Hvis det finnes en ørliten åpning for at dere kan roe dere ned mht flyttedato, synest jeg dere bør vurdere dette sterkt, for barnets skyld.

Legger til at det er meget viktig å la barn få snakke ut, de har rett til å sørge, til å spørre, bli sinte, triste, lei seg, ufyselig rett og slett, det kan være deres reaksjon. De må bli vant til sin nye livssituasjon og de har rett til å bruke tid på å bearbeide følelsene.

Husk begge å fortelle så ofte dere kan at dere er glad i barnet og det IKKE er barnets skyld.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest joffe]

Vat det du og en del medsøstre som drev og pønsket ut all mulig faenskap å gjøre mot mennen din?

Barnslig og stygt var det!

De som tar fram slike egenskaper kan heller ikke ha vært noe ok å leve sammen med.

Det ER nemlig ikke slik at den "andre" kvinnen er hore eller babe!

[Gjest soya]

Du føler deg sviktet, lurt, forlatt, bedratt, hva vet jeg. Du har det hvertfall vondt. Men uansett:

Det er _dere_ som flytter fra _hverandre_, det er _deres_ barn, dere skal sammen forklare, på best mulig måte for barnet, hva som skal skje framover. Det er ikke din bitterhet som er viktigst her.

[noname]

Hei Humpetitt

Jeg heter ikke Solveig Vennesland, men jeg våger meg på å svare likevel... så har du noe å tenke på inntil du får svar fra selveste eksperten.

Uansett hvem sin skyld det er, hvem som har gjort hva og hvorfor, må dere BEGGE ha ett felles mål. Minst mulig skal gå utover barn(a). Forsøk å la være å la din egen bitterhet gå utvoer barnet, du har alt å vinne på det.

Før dere i det hele tatt vurderer å fortelle noe til barnet, har dere begge en plikt til å ta dette skikkelig opp som 2 voknse. Dere må bli enige om hvordan dere skal fortelle det og generelt hvem som skal si hva. Om han har funnet seg en annen, vil vel ikke si det samme som at det er han som fortelle dette til barnet? Ikke la han kjøre over deg, grip fatt i utfordringen og vær med på å forme det som skal presenteres.

Ja, jeg synest det begynner å haste medå fortelle noe ja... må det være slik at han flytter ut allerede 1. september? Hvis det finnes en ørliten åpning for at dere kan roe dere ned mht flyttedato, synest jeg dere bør vurdere dette sterkt, for barnets skyld.

Legger til at det er meget viktig å la barn få snakke ut, de har rett til å sørge, til å spørre, bli sinte, triste, lei seg, ufyselig rett og slett, det kan være deres reaksjon. De må bli vant til sin nye livssituasjon og de har rett til å bruke tid på å bearbeide følelsene.

Husk begge å fortelle så ofte dere kan at dere er glad i barnet og det IKKE er barnets skyld.

Ønsker deg lykke til!

Jeg synes IKKE du skal utsette flyttedato, i motsetning til kjerringrokk. Derimot synes jeg han skulle utsatt sitt besøk i helgen til baben, heller sette av denne siste helgen til barnet.

Det må være mulig å skåne barnet for den virkelig årsaken til at pappa flytter, også. Jeg husker med gru mine foredres skillsmisse, hvor fars nye venninde skulle presenteres så tidlig som mulig. HUN var ikke (og har aldri blitt) min interesse, mens mine foreldres ve og vel alltid har betydd mye for meg.

La barnet ditt få inntrykk av at du fremdeles er glad i pappaen (som barnets far) og at barnet har ALL GRUNN TIL å forsatt være glad i han. Du får bare skufle dine egne meninger vekk så lenge....-)

Jeg vet at det kan bli vanskelig, har av og til problemer med det selv, men du får en bedre fremtid med deg selv og ditt barn på denne måten.

(Hevntankene som ble nevnt tidligere er morsommere når det ikke er barn innblandet....)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære huppetitt!

Jeg forstår at du er oppe i en særdeles vanskelig situasjon, både som partner til en utflytter, og som mor til en 8-åring.

Hva sier man til et barn når en av foreldrene er på vei ut?

Barn tåler sannheten mer enn vi voksne orker å tro. Min erfaring er at barn føler seg lurt om de ikke får vite av sine foreldre hva som skjer i en så viktig situasjon som dere er i nå.

Dersom ikke far vil fortelle barnet om sin utflytting, synes jeg at du skal gjøre det.

Det beste er om dere kan gjøre det sammen, og da slik at barnet får beskjed om at pappa nå flytter ut, og skal flytte dit han har planlagt.

Det er ikke lett å lure en 8-åring med å holde faktaopplysninger tilbake.

Det naturlige er vel også å si til barnet at mamma og pappa ikke er kjærester lenger. Men at dere er like glad i barnet fortsatt og alltid vil være mamma og pappa for barnet.

Er du/dere usikre på om dere skal fortelle om fars nye kvinne, kan du/dere eventuelt ta det spørsmålet opp når barnet spør selv, om hvorfor pappa skal flytte. Det er det vanlig for et barn å spørre om. Og barn spør fordi de vil ha svar. Hvis barn ikke spør kan det være fordi de er redde for det svaret de kan få.

Så bra at dere skal til familierådgiver. Det er ikke for sent selv om det er 3 uker til.

Kan dere gjøre noe allerede nå selv, ved å snakke om situasjonen, tror jeg det vil lette på trykket.

Det er like viktig å respektere barns følelser og sorg over foreldres samlivsbrudd som for voksne.

Du må passe godt på deg selv også i denne vanskelig tiden.

Vennlig hilsen