Utroskap rammer barn hardt (artikkel)

[morsan]

http://www.aftenposten.no/livet/article2108591.ece

[pekkaline]

Jeg har tenkt så på denne artikkelen siden idag tidleg. Grusomt ille er det......

''Samtlige husket alle detaljer fra den dagen de fikk vite at mamma og pappa skulle skilles.

- De husket klokkeslett, hvor de satt i stuen, ansiktsuttrykkene og hva alle hadde på seg. Flere trodde noen var døde, forteller Lervik.

Mange gråt under intervjuene. Omfanget av sorgen og de detaljerte minnene overrasket den erfarne terapeuten.''

Det er ikke lett å skulle ta hensyn til barna når man knapt kan ta hensyn til/takle sine egne følelser vil jeg tro.......

[morsan]

Jeg har tenkt så på denne artikkelen siden idag tidleg. Grusomt ille er det......

''Samtlige husket alle detaljer fra den dagen de fikk vite at mamma og pappa skulle skilles.

- De husket klokkeslett, hvor de satt i stuen, ansiktsuttrykkene og hva alle hadde på seg. Flere trodde noen var døde, forteller Lervik.

Mange gråt under intervjuene. Omfanget av sorgen og de detaljerte minnene overrasket den erfarne terapeuten.''

Det er ikke lett å skulle ta hensyn til barna når man knapt kan ta hensyn til/takle sine egne følelser vil jeg tro.......

Det du siterte var fæl lesning.

Noen sitater til:

''De presses til å akseptere foreldrenes nye partnere. Barns sorg etter samlivsbrudd blir ikke tatt på alvor, og fagfolk frykter langtidsvirkningene. ''

''Smerten er sterkere enn hva både foreldre og fagfolk har trodd. Selv om skilsmisser er blitt mer vanlig, er det like vondt for den det gjelder. Problemet er at samfunnet nå forventer at tilpasningen skal gå kjapt.''

''Det er vanskelig å være barn når én av foreldrene sørger over å ha blitt sviktet, mens den andre går rundt og er nyforelsket, sier Lervik''.

[Gjest veldig trist mamma]

Det du siterte var fæl lesning.

Noen sitater til:

''De presses til å akseptere foreldrenes nye partnere. Barns sorg etter samlivsbrudd blir ikke tatt på alvor, og fagfolk frykter langtidsvirkningene. ''

''Smerten er sterkere enn hva både foreldre og fagfolk har trodd. Selv om skilsmisser er blitt mer vanlig, er det like vondt for den det gjelder. Problemet er at samfunnet nå forventer at tilpasningen skal gå kjapt.''

''Det er vanskelig å være barn når én av foreldrene sørger over å ha blitt sviktet, mens den andre går rundt og er nyforelsket, sier Lervik''.

Skulle ønske min eks kunne lese denne artikkelen. Men det er vel mere eller mindre for sent nå)

[Gjest veldig trist mamma]

Skulle ønske min eks kunne lese denne artikkelen. Men det er vel mere eller mindre for sent nå)

Slik skulle det være

(

[morsan]

Skulle ønske min eks kunne lese denne artikkelen. Men det er vel mere eller mindre for sent nå)

Ja, det er trist. Ser mange innlegg også her på dol der folk forsvarer det som har skjedd med at det jo må være enda mer skadelig med ulykkelige foreldre.......

[pekkaline]

Det du siterte var fæl lesning.

Noen sitater til:

''De presses til å akseptere foreldrenes nye partnere. Barns sorg etter samlivsbrudd blir ikke tatt på alvor, og fagfolk frykter langtidsvirkningene. ''

''Smerten er sterkere enn hva både foreldre og fagfolk har trodd. Selv om skilsmisser er blitt mer vanlig, er det like vondt for den det gjelder. Problemet er at samfunnet nå forventer at tilpasningen skal gå kjapt.''

''Det er vanskelig å være barn når én av foreldrene sørger over å ha blitt sviktet, mens den andre går rundt og er nyforelsket, sier Lervik''.

Sterke ord ja.... Håper å unngå dette......grøsser. Det får meg også til å tenke dypere enn jeg nesten makter. All medlidenhet til de det måtte gjelde...

[Gjest veldig trist mamma]

Ja, det er trist. Ser mange innlegg også her på dol der folk forsvarer det som har skjedd med at det jo må være enda mer skadelig med ulykkelige foreldre.......

Det er mange måter å gjøre ting på. Og det går an å unngå å velge den mest skadelige.

Når jeg fat ut at min mann gjennom nesten to tiår hadde vært utro og at ekteskapet vårt var over, gikk jeg fullstendig i sjokk. Jeg husker ikke mye av det. Ikke tiden rundt heller for den del. Men mitt barn så meg gå oppi smerte. Jeg gråt så høyt at jeg tror naboene kunne hørt det. Jeg hadde ingen kontroll. Det var et traume for meg, og jeg hadde dessverre ingen kontroll for første gang i mitt liv i nærheten av mitt barn. Jeg skulle ønske min eksmann hadde kommet selv og fortalt det i omgivelser som skjermet mitt barn fra å se dette. Jeg har snakket med barnet mitt og i motsetning til det som sies i artikkelen, kan han ikke huske så mye av detaljer. Jeg vet ikke om det kanskje var for traumatisk eller hva. Det skjedde midt på natten hele greia. Han våknet opp av lydene. Sier at jeg hørtes ut som et dyr som ulte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gråt, hylte og skrek. Jeg gråter når jeg skriver dette for det er så smertefullt for meg at han opplevde meg slik. Jeg skulle så ønske jeg hadde kontroll, men hadde det nå en gang ikke de første timene. Jeg fikk fullstendig sammenbrudd. Men de neste to dagene, når min eksmann reiste bort på jobb reise, lå jeg rolig i senga med min sønn og snakket med ham. Han stod ikke opp av senga de første to dagene, annet enn for å gå på do. I tiden som fulgte var det jeg som var der for min sønn. Faren forsvant inn i jobben sin.

Han har heldigvis en god psykolog. Men jeg kan skrive under på hele artikkelen om smerten hans ved å bli opplevelsesmessig forlatt av pappa, og å få en ny kvinne inn i huset sitt etter svært kort tid. Det triste er at han ikke hadde trengt å føle seg så forlatt. Han hadde ikke trengt å få denne kvinnen inn i livet sitt på denne måten. Faren kunne hatt kjæreste utenfor hans liv en stund. Han kunne fått litt mer tid. Skilsmisse i seg selv trenger ikke å få barn til å føle seg så forlatt som min sønn har følt seg:o( Forlatt av jobb, ny kvinne, mentalt forlatt, tidsmesseig forlatt. Og min eks er på et sted hvor han velger å ikke se det eller fokusere på det. Det er vel for vanskelig å ta inn over seg.

[Gjest pærebrus875]

Det er mange måter å gjøre ting på. Og det går an å unngå å velge den mest skadelige.

Når jeg fat ut at min mann gjennom nesten to tiår hadde vært utro og at ekteskapet vårt var over, gikk jeg fullstendig i sjokk. Jeg husker ikke mye av det. Ikke tiden rundt heller for den del. Men mitt barn så meg gå oppi smerte. Jeg gråt så høyt at jeg tror naboene kunne hørt det. Jeg hadde ingen kontroll. Det var et traume for meg, og jeg hadde dessverre ingen kontroll for første gang i mitt liv i nærheten av mitt barn. Jeg skulle ønske min eksmann hadde kommet selv og fortalt det i omgivelser som skjermet mitt barn fra å se dette. Jeg har snakket med barnet mitt og i motsetning til det som sies i artikkelen, kan han ikke huske så mye av detaljer. Jeg vet ikke om det kanskje var for traumatisk eller hva. Det skjedde midt på natten hele greia. Han våknet opp av lydene. Sier at jeg hørtes ut som et dyr som ulte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gråt, hylte og skrek. Jeg gråter når jeg skriver dette for det er så smertefullt for meg at han opplevde meg slik. Jeg skulle så ønske jeg hadde kontroll, men hadde det nå en gang ikke de første timene. Jeg fikk fullstendig sammenbrudd. Men de neste to dagene, når min eksmann reiste bort på jobb reise, lå jeg rolig i senga med min sønn og snakket med ham. Han stod ikke opp av senga de første to dagene, annet enn for å gå på do. I tiden som fulgte var det jeg som var der for min sønn. Faren forsvant inn i jobben sin.

Han har heldigvis en god psykolog. Men jeg kan skrive under på hele artikkelen om smerten hans ved å bli opplevelsesmessig forlatt av pappa, og å få en ny kvinne inn i huset sitt etter svært kort tid. Det triste er at han ikke hadde trengt å føle seg så forlatt. Han hadde ikke trengt å få denne kvinnen inn i livet sitt på denne måten. Faren kunne hatt kjæreste utenfor hans liv en stund. Han kunne fått litt mer tid. Skilsmisse i seg selv trenger ikke å få barn til å føle seg så forlatt som min sønn har følt seg:o( Forlatt av jobb, ny kvinne, mentalt forlatt, tidsmesseig forlatt. Og min eks er på et sted hvor han velger å ikke se det eller fokusere på det. Det er vel for vanskelig å ta inn over seg.

Veldig sterkt innlegg... men er enig.

Man kan velge å gjøre som han gjorde, og dermed la deg sitte i situasjonen du havnet i. Eller han kunne ha snakket med deg, uten barn i nærheten, og få snakket sammen, uten å måtte ta noen hensyn. Dessverre gjør mange det på den måten der.. da er det ikke rart barna reagerer! Man bør jo prøve å ta hensyn til barna der det går an, er en skilsmisse ikke til å unngå, trenger ikke barna å høre krangling, måtte velge side osv.. eller som her, se at mor/far bryter sammen fordi far/mor er hensynsløs og ikke kan si ifra på rett måte.

[morsan]

Det er mange måter å gjøre ting på. Og det går an å unngå å velge den mest skadelige.

Når jeg fat ut at min mann gjennom nesten to tiår hadde vært utro og at ekteskapet vårt var over, gikk jeg fullstendig i sjokk. Jeg husker ikke mye av det. Ikke tiden rundt heller for den del. Men mitt barn så meg gå oppi smerte. Jeg gråt så høyt at jeg tror naboene kunne hørt det. Jeg hadde ingen kontroll. Det var et traume for meg, og jeg hadde dessverre ingen kontroll for første gang i mitt liv i nærheten av mitt barn. Jeg skulle ønske min eksmann hadde kommet selv og fortalt det i omgivelser som skjermet mitt barn fra å se dette. Jeg har snakket med barnet mitt og i motsetning til det som sies i artikkelen, kan han ikke huske så mye av detaljer. Jeg vet ikke om det kanskje var for traumatisk eller hva. Det skjedde midt på natten hele greia. Han våknet opp av lydene. Sier at jeg hørtes ut som et dyr som ulte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gråt, hylte og skrek. Jeg gråter når jeg skriver dette for det er så smertefullt for meg at han opplevde meg slik. Jeg skulle så ønske jeg hadde kontroll, men hadde det nå en gang ikke de første timene. Jeg fikk fullstendig sammenbrudd. Men de neste to dagene, når min eksmann reiste bort på jobb reise, lå jeg rolig i senga med min sønn og snakket med ham. Han stod ikke opp av senga de første to dagene, annet enn for å gå på do. I tiden som fulgte var det jeg som var der for min sønn. Faren forsvant inn i jobben sin.

Han har heldigvis en god psykolog. Men jeg kan skrive under på hele artikkelen om smerten hans ved å bli opplevelsesmessig forlatt av pappa, og å få en ny kvinne inn i huset sitt etter svært kort tid. Det triste er at han ikke hadde trengt å føle seg så forlatt. Han hadde ikke trengt å få denne kvinnen inn i livet sitt på denne måten. Faren kunne hatt kjæreste utenfor hans liv en stund. Han kunne fått litt mer tid. Skilsmisse i seg selv trenger ikke å få barn til å føle seg så forlatt som min sønn har følt seg:o( Forlatt av jobb, ny kvinne, mentalt forlatt, tidsmesseig forlatt. Og min eks er på et sted hvor han velger å ikke se det eller fokusere på det. Det er vel for vanskelig å ta inn over seg.

Huff - forferdelig lesning! :-(

''Det triste er at han ikke hadde trengt å føle seg så forlatt. Han hadde ikke trengt å få denne kvinnen inn i livet sitt på denne måten. Faren kunne hatt kjæreste utenfor hans liv en stund. Han kunne fått litt mer tid.''

Enig

[Gjest Geir]

Det der kommer ikkje som noen overraskelse akkurat.

''Et trekk som går igjen hos flere av barna, er at det var første gang noen spurte dem om opplevelsene. Dette mener Lervik er et problem.''

Jøss, en "familiterapeut" (sosionom) som syntes det er et _problem_ (og enkete av "barna" var 22 år første gang de blei spurt), nei dett var sterke ord gitt.

Og "Barneombud" Reidar Gjermann har visst om det i flere år, hmm...kanskje det hadde vært bra om det gikk ett lys opp for noen på kontoret hans som kunne oppfordre han til å gjøre noe med det!

Eg blir bare oppgitt...:-)

[Gjest veldig trist mamma]

Det der kommer ikkje som noen overraskelse akkurat.

''Et trekk som går igjen hos flere av barna, er at det var første gang noen spurte dem om opplevelsene. Dette mener Lervik er et problem.''

Jøss, en "familiterapeut" (sosionom) som syntes det er et _problem_ (og enkete av "barna" var 22 år første gang de blei spurt), nei dett var sterke ord gitt.

Og "Barneombud" Reidar Gjermann har visst om det i flere år, hmm...kanskje det hadde vært bra om det gikk ett lys opp for noen på kontoret hans som kunne oppfordre han til å gjøre noe med det!

Eg blir bare oppgitt...:-)

Det er dessverre ikke like innlysende for en del foreldre når de står oppe i det og burde tatt det til etterretning. Og for mange barn er en da like langt dessverre.

[morsan]

Det der kommer ikkje som noen overraskelse akkurat.

''Et trekk som går igjen hos flere av barna, er at det var første gang noen spurte dem om opplevelsene. Dette mener Lervik er et problem.''

Jøss, en "familiterapeut" (sosionom) som syntes det er et _problem_ (og enkete av "barna" var 22 år første gang de blei spurt), nei dett var sterke ord gitt.

Og "Barneombud" Reidar Gjermann har visst om det i flere år, hmm...kanskje det hadde vært bra om det gikk ett lys opp for noen på kontoret hans som kunne oppfordre han til å gjøre noe med det!

Eg blir bare oppgitt...:-)

Men hva mener du barneombudet bør gjøre, da?

Man kan ikke ha det offentlige til å løse alle problemene.

[Gjest Geir]

Det er dessverre ikke like innlysende for en del foreldre når de står oppe i det og burde tatt det til etterretning. Og for mange barn er en da like langt dessverre.

''Det er dessverre ikke like innlysende for en del foreldre når de står oppe i det...''

Nei, det forstår eg, men her var det barn som for første gang hadde "blitt hørt" på mange, mange år!

Ingen hadde spurt de!

Og her snakker vi om "Barnas Beste" _uten_ å en gang å ha ett system der barna blir spurt engang, hvem definerer da hva som er "Barnas Beste"??

Jo, noen utvalgte sosiomer, barnevernspedagoger, psykologer, forskere som sitter og "synser" om barns ønsker og behov!

[Gjest Geir]

Men hva mener du barneombudet bør gjøre, da?

Man kan ikke ha det offentlige til å løse alle problemene.

''Men hva mener du barneombudet bør gjøre, da?

Man kan ikke ha det offentlige til å løse alle problemene.''

Da kan jo "forskerne" slutte å forske på barns opplevelser av skillsmisser/samlivsbrudd, og media slutte å omtale det da hvis det er umulig å gjøre noe med det.

Eller...?

[Gjest prust]

Jeg har tenkt så på denne artikkelen siden idag tidleg. Grusomt ille er det......

''Samtlige husket alle detaljer fra den dagen de fikk vite at mamma og pappa skulle skilles.

- De husket klokkeslett, hvor de satt i stuen, ansiktsuttrykkene og hva alle hadde på seg. Flere trodde noen var døde, forteller Lervik.

Mange gråt under intervjuene. Omfanget av sorgen og de detaljerte minnene overrasket den erfarne terapeuten.''

Det er ikke lett å skulle ta hensyn til barna når man knapt kan ta hensyn til/takle sine egne følelser vil jeg tro.......

Jeg husker også veldig detaljert fra den gangen mamma og pappa fortalte at de skulle separeres.

Det var 2. juledag, og jeg var 9,5 år. Jeg lå på rommet mitt og leste ei bok jeg hadde fått til jul (faktisk Frendeløs). Ei venninne ringte på døra og ville leke. Pappa sa at det ikke passet. Jeg gikk fornørmet ned på rommet igjen og fortsatte å lese.

Så sa pappa at jeg og min søster måtte komme opp i stua. Vi satte oss på golvet, i ring. Tror mamma hadde en hvit høyhaøset genser. Pappa snakket, mamma gråt. Pappa sa at han og mamma hadde bestemt seg for ikke å bo sammen, at han skulle flytte 1. nyttårsdag, han hadde ordnet seg en leilighet i nabokommunen.

(forts. følger)

[Gjest prust]

Jeg har tenkt så på denne artikkelen siden idag tidleg. Grusomt ille er det......

''Samtlige husket alle detaljer fra den dagen de fikk vite at mamma og pappa skulle skilles.

- De husket klokkeslett, hvor de satt i stuen, ansiktsuttrykkene og hva alle hadde på seg. Flere trodde noen var døde, forteller Lervik.

Mange gråt under intervjuene. Omfanget av sorgen og de detaljerte minnene overrasket den erfarne terapeuten.''

Det er ikke lett å skulle ta hensyn til barna når man knapt kan ta hensyn til/takle sine egne følelser vil jeg tro.......

Han understreket at dette var en avgjørelse de boksne hadde tatt, at vi ikke hadde noe skyld i det som skjedde. Og så sa han noe jeg aldri glemmer: " Jeg vil alltid være pappaen deres uansett hvor jeg bor. Og mamma vil alltid være mammaen deres. "

Det som var mest iøynefallende var de møblene og bildene/maleriene han tok med seg. Det ble veldig tomt.

Og så hadde vi en nydelig gipsfigur av et par som holdt rundt med hverandre, som alltid hadde stått i stua. Den satte mamma på loftet. Og bryllupsbildene ble tatt ned.

[morsan]

''Men hva mener du barneombudet bør gjøre, da?

Man kan ikke ha det offentlige til å løse alle problemene.''

Da kan jo "forskerne" slutte å forske på barns opplevelser av skillsmisser/samlivsbrudd, og media slutte å omtale det da hvis det er umulig å gjøre noe med det.

Eller...?

Jeg har ikke sagt at jeg tror det er umulig å gjøre noe med det, bare at jeg ikke tror at det bør starte med barneombudet.

Bare det at det er _barneombudet_ som har uttalt seg om diverse forhold som gjelder barn gir jo uttalelsen en viss tyngde, og forhåpentligvis bedre gjennomslag overfor den det gjelder.

Ellers nevner artikkelen dette med skolen og lærere, men forøvrig er det mest fokus på hva foreldrene selv bør og ikke bør gjøre.

Som i så mange saker må man starte med den man ser i speilet, og ikke bare rope på at 'noen' skal løse dette utenfra.

[Gjest pærebrus875]

Han understreket at dette var en avgjørelse de boksne hadde tatt, at vi ikke hadde noe skyld i det som skjedde. Og så sa han noe jeg aldri glemmer: " Jeg vil alltid være pappaen deres uansett hvor jeg bor. Og mamma vil alltid være mammaen deres. "

Det som var mest iøynefallende var de møblene og bildene/maleriene han tok med seg. Det ble veldig tomt.

Og så hadde vi en nydelig gipsfigur av et par som holdt rundt med hverandre, som alltid hadde stått i stua. Den satte mamma på loftet. Og bryllupsbildene ble tatt ned.

Jeg fikk vite over telefon, av pappa, at han neste gang han kom fra nordsjøen så skulle han hente noen saker og flytte ut. Du fikk ihvertfall vite det ansikt til ansikt.. ikke om jeg vet om jeg ville orket det men uansett..

Mor ble alltid "hysterisk" om han ikke ringte daglig.. og de siste 10 dagene (stort sett 14 dagers turer) hadde han ikke ringt! eller tror han ringte da han kom ut.. husker ikke.. så var det farsdag (Altså siste søndag i november? nei nest siste? "rett før" jul ihvertfall) og hun ville ringe ut og få tak i ham da, for å høre om han "var der" og ønske ham god farsdag.. så ga hun meg røret da for å si det.. så fikk jeg dette som svar, han sa ikke noe at det var min feil, men jeg fikk vite det først.. så jeg ga fra meg røret, ble visstnok helt hvit, og sa ikke så mye resten av dagen.. var 16 år og 7-8 måneder..

Klart dette kunne vært gjort på en bedre måte, men jeg forstår ham, orket ikke bo med mor selv heller, men det å ihvertfall prate ut, som du sa "jeg er pappaen din uansett", ville sikkert lettet litt på sjokket..

[Gjest Geir]

Jeg har ikke sagt at jeg tror det er umulig å gjøre noe med det, bare at jeg ikke tror at det bør starte med barneombudet.

Bare det at det er _barneombudet_ som har uttalt seg om diverse forhold som gjelder barn gir jo uttalelsen en viss tyngde, og forhåpentligvis bedre gjennomslag overfor den det gjelder.

Ellers nevner artikkelen dette med skolen og lærere, men forøvrig er det mest fokus på hva foreldrene selv bør og ikke bør gjøre.

Som i så mange saker må man starte med den man ser i speilet, og ikke bare rope på at 'noen' skal løse dette utenfra.

''Som i så mange saker må man starte med den man ser i speilet, og ikke bare rope på at 'noen' skal løse dette utenfra.''

Og hvem er det om eg tør spørre?