Utroskap rammer barn hardt (artikkel)

[Glimtipper]

Jeg husker dette svært godt selv også.

Vi fikk vite at mamma og pappa skulle skille seg, jeg var femten. Og det var egentlig greit nok. Forholdet deres hadde alltid vært turbulent, med tanke på pappas drikking i helgene og voldsbruken. Jeg syntes det var trist og reagerte på det, men det var ikke direkte traumatisk.

Noen dager etterpå flyttet mamma til sovesofaen på gjesterommet. Det var kanskje naturlig, men hun gråt så veldig mens hun redde opp, så jeg spurte hvorfor. Hun ba meg spørre pappa. Han samlet meg og den ene hjemmeboende broren min i stua. Jeg husker han satt i sofaen og vi satt i stolene ovenfor. Han kom ikke så mye lengere enn: "Jeg har hatt et forhold til X (en kvinne fra jobben hans som vi hadde møtt mange ganger) i en stund nå..." før jeg løp opp på rommet mitt. Der ble jeg hele resten av dagen.

Sidespranget hans føltes som et svik, skilsmissen gjorde ikke det. Han flyttet rett inn til henne og de har vært gift i syv år nå. Vi godtok henne fra første stund, fordi det var slik vi var oppdratt og fordi vi var såpass gamle.

Men jeg husker mammas gråt. Hun gråt for alt og ingenting, kjeftet på oss, skrek, hylte. Det var en stor belastning og jeg husker jeg likte bedre å være hos pappa, selv om han var den han var, fordi der var alt rolig og stabilt.

Jeg husker også at en lærer tok meg ut av timen og spurte hvordan jeg hadde det. Vi snakket litt sammen og det var greit nok, men så sa hun: "Moren min ba meg spørre deg, skjønner du." Og da lurte jeg på hvorfor i all verden mamma ikke spurte meg selv. Men hun orket vel ikke?

[Gjest sjøstjerna]

Ja, samlivsbrudd kan ramme barn hardt.

Husker også selv da mine foreldre skulle skilles. Det var en enorm sorg. Var i tenårene og tenkte alt mulig. Ene foreldre flyttet ut og jeg følte meg dratt mellom begge. Elendig samvittighet for hvert minutt jeg ikke var hos den andre foreldren. Dette gikk heldigivis over etter en tid.

Men det der satte dype spor. Selv nå i voksen alder et dette en av de vondeste minnene jeg har.

Dette er egen erfaring. Selvsagt kan andre oppleve ting annerledes, og også ta ting lettere.

men uansett, jeg tror sånn generelt at par i dag gir opp for tidlig... Jeg tenker nå mht til barna. Og ikke i hensyn til eget behov om å bli sett av partner etc.

[pekkaline]

Han understreket at dette var en avgjørelse de boksne hadde tatt, at vi ikke hadde noe skyld i det som skjedde. Og så sa han noe jeg aldri glemmer: " Jeg vil alltid være pappaen deres uansett hvor jeg bor. Og mamma vil alltid være mammaen deres. "

Det som var mest iøynefallende var de møblene og bildene/maleriene han tok med seg. Det ble veldig tomt.

Og så hadde vi en nydelig gipsfigur av et par som holdt rundt med hverandre, som alltid hadde stått i stua. Den satte mamma på loftet. Og bryllupsbildene ble tatt ned.

Huff ja det er grusomt å lese.....

Mine foreldre ble ikke skilt, men de hadde problemer en periode da jeg var rundt 12 år gammel Jeg husker vi var hos legen, jeg og min eldre søster. Legen skulle snakke med oss ang ting i hjemmet. Så spør han: Hvem av dere vil dere bo hos hvis de skal skilles. Jeg trodde jeg skulle spy! Jeg ble dritt forbanna mildt sagt. Jeg var en veldig sjenert og stille jente i barndommen, men da skreik og grein jeg masse. Det endte med at vi to eldste bodde uten mor og to yngre søsken et par mnd, hos min far. En grusom tid!!! Vi var ofte hos min mor og søsken på besøk.

Jeg kan tenke meg at det var vondt for deg ja. Han dro langt bort også. Godt at du likevel husker de ordene han sa om å være pappa og mamma........ Traumatiske greier ja.

[morsan]

Jeg husker dette svært godt selv også.

Vi fikk vite at mamma og pappa skulle skille seg, jeg var femten. Og det var egentlig greit nok. Forholdet deres hadde alltid vært turbulent, med tanke på pappas drikking i helgene og voldsbruken. Jeg syntes det var trist og reagerte på det, men det var ikke direkte traumatisk.

Noen dager etterpå flyttet mamma til sovesofaen på gjesterommet. Det var kanskje naturlig, men hun gråt så veldig mens hun redde opp, så jeg spurte hvorfor. Hun ba meg spørre pappa. Han samlet meg og den ene hjemmeboende broren min i stua. Jeg husker han satt i sofaen og vi satt i stolene ovenfor. Han kom ikke så mye lengere enn: "Jeg har hatt et forhold til X (en kvinne fra jobben hans som vi hadde møtt mange ganger) i en stund nå..." før jeg løp opp på rommet mitt. Der ble jeg hele resten av dagen.

Sidespranget hans føltes som et svik, skilsmissen gjorde ikke det. Han flyttet rett inn til henne og de har vært gift i syv år nå. Vi godtok henne fra første stund, fordi det var slik vi var oppdratt og fordi vi var såpass gamle.

Men jeg husker mammas gråt. Hun gråt for alt og ingenting, kjeftet på oss, skrek, hylte. Det var en stor belastning og jeg husker jeg likte bedre å være hos pappa, selv om han var den han var, fordi der var alt rolig og stabilt.

Jeg husker også at en lærer tok meg ut av timen og spurte hvordan jeg hadde det. Vi snakket litt sammen og det var greit nok, men så sa hun: "Moren min ba meg spørre deg, skjønner du." Og da lurte jeg på hvorfor i all verden mamma ikke spurte meg selv. Men hun orket vel ikke?

Huff så leit!

En venninne ble forlatt i ordets rette forstand - som lyn fra klar himmel kom beskjeden fra mannen: Han hadde funnet en annen og ville skilles! Hun hadde ikke nubbsjangs til engang å forsøke å redde ekteskapet sitt. Dette var en beslutning som ble tatt fullstendig over hodet på henne, og det tok lang tid før hun kom seg sånn noenlunde over det hele, og det kan jeg godt skjønne.

[Gjest sjøstjerna]

Han understreket at dette var en avgjørelse de boksne hadde tatt, at vi ikke hadde noe skyld i det som skjedde. Og så sa han noe jeg aldri glemmer: " Jeg vil alltid være pappaen deres uansett hvor jeg bor. Og mamma vil alltid være mammaen deres. "

Det som var mest iøynefallende var de møblene og bildene/maleriene han tok med seg. Det ble veldig tomt.

Og så hadde vi en nydelig gipsfigur av et par som holdt rundt med hverandre, som alltid hadde stått i stua. Den satte mamma på loftet. Og bryllupsbildene ble tatt ned.

ja, det var triste saker.

Husker ene foreldren satt apatisk i sofaen, mens den andre bare skulle ta med seg sitt.

Og der satt vi som barn og ser barndomshjemmet gå i oppløsning.

Det var fælt.

Så flyttet den ene ut, og jeg som eldst i barneflokken skulle forsøke være positiv. Ordne i huset - og endre- slik at vi fikk "nytt" hjem.

Og samtidig synes så synd i den som flyttet ut- og ville ta med ting dit den første tiden.

Synes dette er tungt å tenke på den dag i dag- 25 år etterpå.

[frosken]

''Som i så mange saker må man starte med den man ser i speilet, og ikke bare rope på at 'noen' skal løse dette utenfra.''

Og hvem er det om eg tør spørre?

Er du usikker på hvem du ser i speilet?

[morsan]

Er du usikker på hvem du ser i speilet?

Kanskje Geir har overtatt speilet etter den onde stemoren til Snehvit?

[Gjest veldig trist mamma]

Huff så leit!

En venninne ble forlatt i ordets rette forstand - som lyn fra klar himmel kom beskjeden fra mannen: Han hadde funnet en annen og ville skilles! Hun hadde ikke nubbsjangs til engang å forsøke å redde ekteskapet sitt. Dette var en beslutning som ble tatt fullstendig over hodet på henne, og det tok lang tid før hun kom seg sånn noenlunde over det hele, og det kan jeg godt skjønne.

Slik var det for meg også. Min eksmann sa endog at han var glad i meg og at han elsket meg til det siste selv når han var utro. Så var det over. Intet jeg kunne gjøre. Ikke ville han ha min tilgivelse, ikke ville han gå i noen terapi eller prøve noe som helst. I ettertid ser jeg at vi ikke hadde hatt en sjanse, og at jeg har det bedre på sikt alene, men jeg ble forlatt og det var grusomt på alle måter. Jeg følte også at det var helt forferdelig å ikke skulle prøve å gjøre noe når vi hadde barn. Kjenner etter et år at det vil ta meg svært lang tid å komme over det.

[morsan]

Slik var det for meg også. Min eksmann sa endog at han var glad i meg og at han elsket meg til det siste selv når han var utro. Så var det over. Intet jeg kunne gjøre. Ikke ville han ha min tilgivelse, ikke ville han gå i noen terapi eller prøve noe som helst. I ettertid ser jeg at vi ikke hadde hatt en sjanse, og at jeg har det bedre på sikt alene, men jeg ble forlatt og det var grusomt på alle måter. Jeg følte også at det var helt forferdelig å ikke skulle prøve å gjøre noe når vi hadde barn. Kjenner etter et år at det vil ta meg svært lang tid å komme over det.

Jeg har den største forståelse og medfølelse for det. Til trøst kan jeg fortelle at min venninne etterhvert kom seg over han, og føler nå at hun har et godt liv, et greit samarbeid med han om barna, og at hun ikke ønsker han tilbake.

Men hun sier at hun skulle ønske at han fikk seg en annen kjæreste enn den han var utro med, for det er fortsatt for vondt å skulle forholde seg til hun som var 'slangen i paradis', og det kan jeg godt forstå.

Klem til deg:-)

[Glimtipper]

Huff så leit!

En venninne ble forlatt i ordets rette forstand - som lyn fra klar himmel kom beskjeden fra mannen: Han hadde funnet en annen og ville skilles! Hun hadde ikke nubbsjangs til engang å forsøke å redde ekteskapet sitt. Dette var en beslutning som ble tatt fullstendig over hodet på henne, og det tok lang tid før hun kom seg sånn noenlunde over det hele, og det kan jeg godt skjønne.

Det kan jeg forstå er utrolig vondt. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan slikt føles. I sjokkforstand må det være som å brått miste partneren i en ulykke eller lignende.

Også er det det at man ikke får en sjanse til å prøve en gang. Man blir bare forlatt, man har ingen påvirkningskraft og man sitter alene igjen med alle de uforløste følelsene.

Men jeg må nevne at jeg skulle ønske mamma hadde forstått at vi trengte henne i den perioden. Selv foreldre kan ikke alltid være sterke, men det føltes som om jeg mistet henne en lang stund, for hun var fullstendig utilgjengelig og oppslukt i sin egen sorg. Selv hverdagssamtaler endte med at hun hylte til oss eller begynte å gråte. Jeg tror barn og ungdommer tåler å se sorg og vonde følelser, men da må man snakke ut om det senere.

Men men. Vi har et svært godt forhold i dag

[tzatziki1365380058]

Jeg husker også veldig detaljert fra den gangen mamma og pappa fortalte at de skulle separeres.

Det var 2. juledag, og jeg var 9,5 år. Jeg lå på rommet mitt og leste ei bok jeg hadde fått til jul (faktisk Frendeløs). Ei venninne ringte på døra og ville leke. Pappa sa at det ikke passet. Jeg gikk fornørmet ned på rommet igjen og fortsatte å lese.

Så sa pappa at jeg og min søster måtte komme opp i stua. Vi satte oss på golvet, i ring. Tror mamma hadde en hvit høyhaøset genser. Pappa snakket, mamma gråt. Pappa sa at han og mamma hadde bestemt seg for ikke å bo sammen, at han skulle flytte 1. nyttårsdag, han hadde ordnet seg en leilighet i nabokommunen.

(forts. følger)

2. juledag?????

Sånn for å sikre at jula for alltid ville bli knyttet til nyheten om skilsmissen?

Noen ganger er voksne folk så tåpelige at det ikke er til å tro!!

[Gjest prust]

2. juledag?????

Sånn for å sikre at jula for alltid ville bli knyttet til nyheten om skilsmissen?

Noen ganger er voksne folk så tåpelige at det ikke er til å tro!!

Mja..... Han skulle jo flytte 1. januar, så de måtte jo fortelle det i jula da. Og de ventet jo forsåvidt til etter julaften.

Kan ikke huske at akkurat DET var spesielt traumatisk.

[Gjest prust]

Jeg fikk vite over telefon, av pappa, at han neste gang han kom fra nordsjøen så skulle han hente noen saker og flytte ut. Du fikk ihvertfall vite det ansikt til ansikt.. ikke om jeg vet om jeg ville orket det men uansett..

Mor ble alltid "hysterisk" om han ikke ringte daglig.. og de siste 10 dagene (stort sett 14 dagers turer) hadde han ikke ringt! eller tror han ringte da han kom ut.. husker ikke.. så var det farsdag (Altså siste søndag i november? nei nest siste? "rett før" jul ihvertfall) og hun ville ringe ut og få tak i ham da, for å høre om han "var der" og ønske ham god farsdag.. så ga hun meg røret da for å si det.. så fikk jeg dette som svar, han sa ikke noe at det var min feil, men jeg fikk vite det først.. så jeg ga fra meg røret, ble visstnok helt hvit, og sa ikke så mye resten av dagen.. var 16 år og 7-8 måneder..

Klart dette kunne vært gjort på en bedre måte, men jeg forstår ham, orket ikke bo med mor selv heller, men det å ihvertfall prate ut, som du sa "jeg er pappaen din uansett", ville sikkert lettet litt på sjokket..

Så fælt å få høre det over telefon! Det synes jeg var temmelig korttenkt!

[Gjest prust]

Huff ja det er grusomt å lese.....

Mine foreldre ble ikke skilt, men de hadde problemer en periode da jeg var rundt 12 år gammel Jeg husker vi var hos legen, jeg og min eldre søster. Legen skulle snakke med oss ang ting i hjemmet. Så spør han: Hvem av dere vil dere bo hos hvis de skal skilles. Jeg trodde jeg skulle spy! Jeg ble dritt forbanna mildt sagt. Jeg var en veldig sjenert og stille jente i barndommen, men da skreik og grein jeg masse. Det endte med at vi to eldste bodde uten mor og to yngre søsken et par mnd, hos min far. En grusom tid!!! Vi var ofte hos min mor og søsken på besøk.

Jeg kan tenke meg at det var vondt for deg ja. Han dro langt bort også. Godt at du likevel husker de ordene han sa om å være pappa og mamma........ Traumatiske greier ja.

Hvor lenge bodde de fra hverandre? Må være rart ja, å splitte søskenflokken....

Husker at det var litt motstridende følelser for min del. Det lettet situasjonen hjemme at han flyttet, for jeg hadde jo merket at de ikke var særlig gode venner lenger. Og så var det jo spennende at pappa skulle bo på hybel.... Søstera mi og jeg var med og kjøpte servise og bestikk og glass, husker jeg. Men det var en stusslig hybel, den første.

Husker jeg sleit i årevis med at det var så himla FLAUT at pappa hadde flyttet. Turde ikke å si det til noen (selv om alle sikkert visste det), og pratet ikke med NOEN om det, ikke en gang venninna mi.

[Gjest prust]

ja, det var triste saker.

Husker ene foreldren satt apatisk i sofaen, mens den andre bare skulle ta med seg sitt.

Og der satt vi som barn og ser barndomshjemmet gå i oppløsning.

Det var fælt.

Så flyttet den ene ut, og jeg som eldst i barneflokken skulle forsøke være positiv. Ordne i huset - og endre- slik at vi fikk "nytt" hjem.

Og samtidig synes så synd i den som flyttet ut- og ville ta med ting dit den første tiden.

Synes dette er tungt å tenke på den dag i dag- 25 år etterpå.

''Og der satt vi som barn og ser barndomshjemmet gå i oppløsning.''

Barn skal ikke måtte oppleve dette! Likevel er det jo ufattelig vanlig....

[tzatziki1365380058]

Mja..... Han skulle jo flytte 1. januar, så de måtte jo fortelle det i jula da. Og de ventet jo forsåvidt til etter julaften.

Kan ikke huske at akkurat DET var spesielt traumatisk.

Folk er forskjellige, tydeligvis. Jeg har et på alle måter intenst forhold til jule, og om jeg hadde fått høre noe sånt 2. juledag, hadde nok jeg nok ikke vært like glad i jula som jeg er nå.

Men jeg kan jo skjønne at når man får vite sånne ting, så blir spørsmål om jul kanskje temmelig irrelevant.

[Gjest pærebrus875]

Så fælt å få høre det over telefon! Det synes jeg var temmelig korttenkt!

Ja det syntes jeg også, men som jeg skrev i tråden om tilgivelse, jeg forstår at han flyttet ut og da er lett og "glemme". Var jo mor som "jagde" ham ut med oppførselen sin. Hadde han vært f eks utro og så gjort det på denne måten, tror jeg ikke jeg senere hadde bodd hos ham og hatt kontakt med ham idag.

[pekkaline]

Hvor lenge bodde de fra hverandre? Må være rart ja, å splitte søskenflokken....

Husker at det var litt motstridende følelser for min del. Det lettet situasjonen hjemme at han flyttet, for jeg hadde jo merket at de ikke var særlig gode venner lenger. Og så var det jo spennende at pappa skulle bo på hybel.... Søstera mi og jeg var med og kjøpte servise og bestikk og glass, husker jeg. Men det var en stusslig hybel, den første.

Husker jeg sleit i årevis med at det var så himla FLAUT at pappa hadde flyttet. Turde ikke å si det til noen (selv om alle sikkert visste det), og pratet ikke med NOEN om det, ikke en gang venninna mi.

Det er jo ikke noe man vil snakke for mye om nei, man vil jo at andre skal tro man har det greit og alt er normalt.. Jeg sa ikke for mye jeg heller. Det gikk en sommer som vi var oppdelt. En merkelig tid....

[Gjest Geir]

Er du usikker på hvem du ser i speilet?

Ja, er ikkje du ?