Kan jeg som voksen velge bort "venner"?

[Orio]

Klart du kan velge!

Noe jeg prøver å lære, er å ta hensyn til min egen psykiske helse - nettopp ved å unngå situasjoner/mennesker som jeg ikke har godt av. Men det er ikke lett....

''ta hensyn til min egen psykiske helse''

Det er ikke så dumt. Kanskje jeg skal prøve å bli litt flinkere til det, jeg også.

[Orio]

Jeg syns du kan velge selv hvem du vil tilbringe tid med.

Ja, det hadde vært deilig. Men samtidig kan jeg jo ikke helt stenge ute de andre som går på dagsenteret, om de er aldri så mye "energityver".

[Gjest Jente31]

I prinsippet er jeg også enig, men det skal mye til for at faktisk gjør det. Og hvordan skal en egentlig gjøre det?

Ja, hvordan skal man gjøre det.. Et godt spørsmål, som jeg også lurer på.

[Gjest D*lilith]

Ja, det hadde vært deilig. Men samtidig kan jeg jo ikke helt stenge ute de andre som går på dagsenteret, om de er aldri så mye "energityver".

Nei,det er jo vanskelig å "stenge ute" når en sitter i samme rom også da...

[Gjest mor til 1. klassing]

1. På dagsenteret kan du ikke velge bort kontakt med enkelte. Du må oppføre deg korrekt. Men du kan velge hvem du vil være mest sammen med.

2. Jeg synes du og alle andre kan være så ærlige at en forteller hvorfor en velger bort enkelte. Dermed får de sjansen til å gjøre noe med det. Ja, det er slitsomt med sytere som alltid forteller om hvor vobdt de har det og alltid vondere enn alle andre.

Og dette er i grunnen hele essensen, også i tråden på Foreldre-Småbarn. I en institusjon kan man ikke velge bort enkeltpersoner. Man må forholde seg til både de man liker og de man ikke liker. På skolen betyr det at det er uakseptabelt å utestenge enkeltelever fra den sosiale biten, på arbeidsplassen likedan, og på psykiatriske dagsenter akkurat det samme. Man må oppføre seg som folk, rett og slett.

[Gjest Jente31]

''sette grenser for seg selv''

Det er noe jeg aldri har vært flink til. Har på en måte ikke hatt "lov" til å gjøre det.

Samme her. Men jeg er blitt flinkere for min del. Har det ikke noe med selvtillit å gjøre mon tro.. iallefall for min del.. tror jeg da..

Har dette vært tema for deg i din terapi?

Jeg har alltid følt meg mindre verd enn alle andre.

Men etter å ha lært mye og fått mye kunnkap og trening her på dol, så har selvtiliten min blitt litt større - og jeg føler at jeg er i ferd med å finne "min plass" her i verden, om du forstår.. (Også i RL). Jeg trener meg på å sette grenser hver dag, også i jobbsammenheng.

Hva tapper meg (negativt) for krefter? Hva må jeg gjøre for å unngå dette? Jeg må gjøre ting som jeg ikke liker også, for å oppnå det.. Feks si nei til noe som er vanskelig å si nei til.

Jeg har mao klart å sette mer grenser for meg selv, etterhvert som selvtilliten har steget. Men det er meg..

[Gjest fnugget]

"Underholde", noen ganger føles det sånn. Jeg må holde samtalen i gang og får enstavelsesord tilbake. (Og får beskjed fra de ansatte at det er fint jeg er så inkluderende og tar meg av nye brukere.) Det er slitsomt.

Det er ikke så lett når man er en plass hvor man må tåle alle slags personligheter. Ikke er det bare å eksludere andre heller. Vanskelig å finne en balansegang. Men jeg tenker at slik er det på en arbeidsplass også, selv om det selvsagt er noe annerledes. Der jeg har jobbet har det alltid vært noen jeg har pratet mye med, andre har jeg bare vært på nikk med. Ser på dette som helt naturlig og vanlig. Så jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi du velger å snakke med og være med noen å ikke andre. Selvsagt må man være høflig og ikke ekskluderende. Men jeg synes ikke du har plikt på deg til å underholde mennesker som virker negativt på deg. Det går an å smile, være høflig, og likevel velge å samtale med de som gir deg noe positivt og begrense samtaler med mennesker som virker motsatt på deg.

Synes du tar på deg for mye ansvar jeg. Du har vel ikke ansvar for å inkludere nye som kommer til senteret, det er jo det de som jobber der sin oppgave. Men du har vel ansvar for å ikke eksludere de heller. Prøv å finne en balansegang og fokuser på det som gir deg noe bra. Vet det er vanskelig det der. Kanskje du kan prate med en av de som jobber der om dette? Kanskje du da kan få noen tips til hvordan du skal begrense kontakten med mennesker som trykker deg ned? Bare noen tanker.

[Gjest Jente31]

''sette grenser for seg selv ''

Tror det er det jeg holder på å bli mer bevisst på. At jeg ikke er til for andres skyld og tilfredsstille deres behov, at jeg faktisk er en viktig person i mitt liv.

''At jeg ikke er til for andres skyld og tilfredsstille deres behov, at jeg faktisk er en viktig person i mitt liv.''

Nettopp, orio! Jeg tror at det er viktig.. Det var dette jeg ville frem til i mitt forrige svar til deg nå nettopp :-)

[Orio]

Samme her. Men jeg er blitt flinkere for min del. Har det ikke noe med selvtillit å gjøre mon tro.. iallefall for min del.. tror jeg da..

Har dette vært tema for deg i din terapi?

Jeg har alltid følt meg mindre verd enn alle andre.

Men etter å ha lært mye og fått mye kunnkap og trening her på dol, så har selvtiliten min blitt litt større - og jeg føler at jeg er i ferd med å finne "min plass" her i verden, om du forstår.. (Også i RL). Jeg trener meg på å sette grenser hver dag, også i jobbsammenheng.

Hva tapper meg (negativt) for krefter? Hva må jeg gjøre for å unngå dette? Jeg må gjøre ting som jeg ikke liker også, for å oppnå det.. Feks si nei til noe som er vanskelig å si nei til.

Jeg har mao klart å sette mer grenser for meg selv, etterhvert som selvtilliten har steget. Men det er meg..

Kanskje det har med selvtillit å gjøre. Da må jeg bare skaffe meg en dose av det, har hørt så mye pent om det. Og jeg har virkelig lyst på det. Skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg skulle få mer selvtillit.

Det har ikke i særlig grad vært tema i terapi, jeg føler på en måte at jeg ikke har rett til å "bestemme" hva som skal være tema. Det har vært opp til behandler. Flere ganger har det skjedd ting som jeg gjerne skulle ha snakket med behandler om, men har ikke tatt det opp. Vet ikke hva som er "greit" å ta opp, det er jo mye helt "hverdagslige" ting, men ting som lager problemer for meg. Tror du det også kan ha med selvtillit å gjøre?

[Gjest fnugget]

Og dette er i grunnen hele essensen, også i tråden på Foreldre-Småbarn. I en institusjon kan man ikke velge bort enkeltpersoner. Man må forholde seg til både de man liker og de man ikke liker. På skolen betyr det at det er uakseptabelt å utestenge enkeltelever fra den sosiale biten, på arbeidsplassen likedan, og på psykiatriske dagsenter akkurat det samme. Man må oppføre seg som folk, rett og slett.

Det går vel ikke direkte på å velge bort noen, men å velge å fokusere på de menneskene som gir en noe bra, i stedet for de som bryter en ned. Også når man er innlagt er det noen man har mye mer kontakt med enn andre. Dersom man er innlagt sammen med 20 personer på samme avdeling, så er det jo helt umulig å gå rundt å prate like mye med alle. Det er rett og slett ikke realistisk og det går bare utover en selv. Man skal ikke være uhøflig, men man behøver heller ikke være noe mer enn høflig. Og på en skole skal man selvsagt ikke støte noen bort. Men det er da forskjell på å selv kunne velge sine egne venner og å støte noen bort. Mange forhold både _må_ og _bør_ være kun overflatiske, ingen klarer å være venn med alle, det er rett og slett utopi.

[Orio]

Og dette er i grunnen hele essensen, også i tråden på Foreldre-Småbarn. I en institusjon kan man ikke velge bort enkeltpersoner. Man må forholde seg til både de man liker og de man ikke liker. På skolen betyr det at det er uakseptabelt å utestenge enkeltelever fra den sosiale biten, på arbeidsplassen likedan, og på psykiatriske dagsenter akkurat det samme. Man må oppføre seg som folk, rett og slett.

Hva legger du i å "oppføre seg som folk"? I hvor stor grad bør jeg anstrenge meg for å være sammen med/ha samtaler med/"inkludere" mennesker som stjeler alt jeg har av energi og faktisk gjør meg dårligere?

[Gjest fnugget]

''Jeg synes du og alle andre kan være så ærlige at en forteller hvorfor en velger bort enkelte. Dermed får de sjansen til å gjøre noe med det''

Helt enig. Men det er mye lettere sagt enn gjort..

En trenger da ikke stå til rette for noen dersom man ikke ønsker å være venn med de? Selvsagt hvis man får spørsmål om det og man allerede har utviklet en relasjon, så bør man si det som det er, det er jeg enig i.

Men man kan da ikke gå rundt å ha en god relasjon til alle en treffer her i livet, det er jo rett og slett umulig. Selv synes jeg det er helt greit å "bare" være høflig mot enkelte. Andre føler jeg meg mer på "nett" med. Sånn er det, og det tror jeg de fleste respekterer.

[Gjest fnugget]

I prinsippet er jeg også enig, men det skal mye til for at faktisk gjør det. Og hvordan skal en egentlig gjøre det?

Jeg får en følelse av at du selv føler en slags forpliktelse til å være like hyggelig mot alle. Vet ikke om det stemmer? Jeg tror at dersom du ikke hadde følt deg så forpliktet, så ville det kommet mer naturlig, på sett og vis. Hvis du vet hvem som bare gir deg noe negativt, så ikke bruk så mye krefter på disse menneskene. Vær høflig, men du trenger ikke oppmuntre noen. Hvis du får høre hvor elendig livet er osv, ikke føl det som en forpliktelse å trøste eller oppmuntre noen. Hvis noen feks sier til deg: "Jeg har det så ille, aner ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre", så ikke legg særlig krefter i å oppmuntre. Si heller feks "Sånn er dessvere livet iblant", eller "håper du får jobbet med dette hos behandler" ol. Ikke gå inn i en samtale med vedkommende om hvor elendig livet er, hva som bør gjøres for at vedk får det bedre etc. Gjør det tydelig at dette er noe som ikke du kan gjøre noe med. Velg heller å prate med de som virker positivt på deg, samtal med de, vær kort mot mennesker som bryter deg ned. Vet det høres fryktelig kynisk ut, men når man har det vanskelig så må man ta vare på seg selv, for man har ikke flere krefter enn man trenger selv.

[Gjest fnugget]

"Korrekt" = alminnelig høflighet? Selvfølgelig oppfører jeg meg ordentlig, det er mer hvor mye tid/hvor mye ansvar jeg har for å sørge for at alle er med i samtalen hele tiden. Det er slitsomt å holde en samtale i gang når jeg bare får enstavelsesord tilbake, eventuelt den samme beretningen om hvor ille alt er år etter år.

''Det er slitsomt å holde en samtale i gang når jeg bare får enstavelsesord tilbake, eventuelt den samme beretningen om hvor ille alt er år etter år.''

Hvorfor holde samtalen i gang da? Ikke sikkert disse menneskene egentlig vil prate en gang, kanskje de bare vil være i fred?

[Gjest fnugget]

''sette grenser for seg selv''

Det er noe jeg aldri har vært flink til. Har på en måte ikke hatt "lov" til å gjøre det.

Har du blitt straffet for å sette egne grenser?

[Gjest Jente31]

Kanskje det har med selvtillit å gjøre. Da må jeg bare skaffe meg en dose av det, har hørt så mye pent om det. Og jeg har virkelig lyst på det. Skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg skulle få mer selvtillit.

Det har ikke i særlig grad vært tema i terapi, jeg føler på en måte at jeg ikke har rett til å "bestemme" hva som skal være tema. Det har vært opp til behandler. Flere ganger har det skjedd ting som jeg gjerne skulle ha snakket med behandler om, men har ikke tatt det opp. Vet ikke hva som er "greit" å ta opp, det er jo mye helt "hverdagslige" ting, men ting som lager problemer for meg. Tror du det også kan ha med selvtillit å gjøre?

Her kommer et langt og kansje kaotisk svar.

Jeg har ikke "fasiten" på det. Men jeg tenker utifra hvordan jeg opplever det og tenker selv. Har det ikke litt med sykdommen depresjon å gjøre også, mon tro.. (Jeg vet ikke - bar enoen tanker). Dessuten føler jeg at jeg har endel felles med deg, utifra ting du har skrevet/svart.

Jeg vet ikke hvordan du skal få mer selvtillit. Jeg har som sagt fått litt selvtillit her på dol, og det kommer bl.a av kunnskapen jeg har skaffet meg om hva som skjer med meg og hvorfor, samt hva jeg kan gjøre for å endre på det som er negativt i mitt liv - hva som gjør meg syk. Trene trene trene, særlig på det som er ubehagelig. Men det er også viktig å lære seg å trene på å ta imot og innse det som er positivt.

Jeg har også eksponert meg ganske mye, åpnet tankene mine, fått tilbakemeldinger både på godt og vondt. Jeg har våget. Bestemt meg for å gjøre/skrive ubehagelige ting. Trene for å vokse, bli tryggere, sterkere.

Samt en annen viktig ting - blitt litt bedre kjent med meg selv. Jeg har tillatt meg selv å være "egoist" og bruke tid på meg selv, for å bli bedre kjent med meg selv og finne ut av ting. Jeg har ett mål, og jeg prioriterer nå dette og barna. Jeg har alltid tatt vare på, og hensyn til alle andre, og aldri til meg selv. Det skal jeg slutte med, ikke helt, men målet er å finne en balanse.

Målet mitt er bl.a å få mer selvtillit og bli selvstendig. Derfor er dette også noe som interesserer meg.

Feks. Hvem er jeg? Hva er mine egenskaper? Hva kan jeg? Hvorfor er jeg verdt noe? Hvorfor er jeg ikke verdt noe, og kan jeg gjøre noe med det? Hva kan jeg gjøre for å endre de negative tankene om meg selv? HVorfor skal jeg finne meg i alt? HVorfor skal jeg ikke la noen ta vare på meg, men jeg alle andre? Hvordan finne en balansegang? Hvor er mine grenser? Hva tåler jeg, og hva tåler jeg ikke? Kan jeg tåle mer, utvide mine grenser på en positiv måte? Kan jeg trene på noe for å bli bedre og få mer selvtillit, og i såfall hva? Hva tenker jeg om meg selv - hvilke negative tanker er det som gjør at jeg sliter? Hva bryter meg ned? Hva bygger meg opp?

Jeg har mange tanker. Dette ble kansje også litt rotete forklart. Men jeg spør meg selv for hver utfordring jeg får, feks i jobben; hvorfor tenker jeg dårlig om meg selv nå? Hva kan jeg gjøre med det? Er det meg, eller er det den/dem som er årsaken?

Men jeg har også tenkt, at det er viktig å ha en terapeut som kan støtte og veilede i en slik prosess (men det er også viktig å tenke og fundere litt selv, innse ting helt innntil ryggmargen, det er iallefall min erafring).

Grenser: Feks forsøker jeg å ta mest mulig avstand til min eks, mine foreldre og min ene bror som bryter meg ned ved sin negative adferd. Trene meg på å si nei osv.

Jeg har også våget å tro på det folk har sagt til meg, før har jeg alltid tenkt (både her på dol og i RL); "folk sier det (positive ting) sikkert bare for å være hyggelig" osv. Men jeg tenker om det som blir sagt - at er det noe i det de/dem sier? Og ikke minst trene seg på å ta imot positive komplimenter. Tørre å si til seg selv, at "joda, det er noe i det. Det er sant det du sier.."

Dessuten har jeg lært meg at ingen er like. Og at jeg kommer bedre overrens med noen, andre ikke. Noen er vennlige, andre ikke. Osv osv. Jeg har også tenkt på hvor kjedelig det hadde vært, om vi alle var like..

''Det har ikke i særlig grad vært tema i terapi, jeg føler på en måte at jeg ikke har rett til å "bestemme" hva som skal være tema. Det har vært opp til behandler. Flere ganger har det skjedd ting som jeg gjerne skulle ha snakket med behandler om, men har ikke tatt det opp. Vet ikke hva som er "greit" å ta opp, det er jo mye helt "hverdagslige" ting, men ting som lager problemer for meg. Tror du det også kan ha med selvtillit å gjøre?''

Jeg vet ikke om dette har med selvtilllit å gjøre. Jeg vet heller ikke om jeg er den rette til å svare på det, siden jeg ikke har vært i en behandlingssituasjon selv ( bortsett fra min psyk.sykepleier, men hos henne får jeg støttesamtaler, og det tror jeg blir litt annet).

Jeg ville trorlig sagt ja, for min egen del. Men jeg ville trolig sagt til meg selv at jeg må våge å ta det opp, hvis ikke kommer jeg ikke videre. Si fra at dette er viktig for meg.

men jeg har tenkt som deg - hva er "greit" å ta opp. Hvem bestemmer; du eller terapeuten? Og hva er målet? Jeg vet som sagt ikke, fordi jeg ikke har noen erfaring med dette selv.

Jeg for min egen del vet hva jeg sliter med (iallefall endel) og ønsker hjelp til: så får vi se da, hva terapeuten mener, hva som feiler meg (evt diagnose) og hvilken behandling han mener jeg skal ha. Har skjønt at det er flere typer psykoterapi, og vet ikke om det er standard behandling for den og den lidelsen o.l. Men jeg tenker at jeg vet hva som er målet mitt.

Men jeg tenker her, at kansje du skulle tatt opp akkurat dette med din behandler. Hvorfor skullle du ikke ta opp ting du mener er vesentlig?

Hva er ditt (og din behandlers?) mål for terapien?

Det er mulig jeg er litt på viddene her. Jeg tenker bare ut i fra hvordan jeg selv opplever det, og jeg vet ikke om dette er noe som stemmer for deg. Så ikke ta det som et "fasit" svar fra ei som ikke har begynt i behandling enda

[Gjest Jente31]

Her kommer et langt og kansje kaotisk svar.

Jeg har ikke "fasiten" på det. Men jeg tenker utifra hvordan jeg opplever det og tenker selv. Har det ikke litt med sykdommen depresjon å gjøre også, mon tro.. (Jeg vet ikke - bar enoen tanker). Dessuten føler jeg at jeg har endel felles med deg, utifra ting du har skrevet/svart.

Jeg vet ikke hvordan du skal få mer selvtillit. Jeg har som sagt fått litt selvtillit her på dol, og det kommer bl.a av kunnskapen jeg har skaffet meg om hva som skjer med meg og hvorfor, samt hva jeg kan gjøre for å endre på det som er negativt i mitt liv - hva som gjør meg syk. Trene trene trene, særlig på det som er ubehagelig. Men det er også viktig å lære seg å trene på å ta imot og innse det som er positivt.

Jeg har også eksponert meg ganske mye, åpnet tankene mine, fått tilbakemeldinger både på godt og vondt. Jeg har våget. Bestemt meg for å gjøre/skrive ubehagelige ting. Trene for å vokse, bli tryggere, sterkere.

Samt en annen viktig ting - blitt litt bedre kjent med meg selv. Jeg har tillatt meg selv å være "egoist" og bruke tid på meg selv, for å bli bedre kjent med meg selv og finne ut av ting. Jeg har ett mål, og jeg prioriterer nå dette og barna. Jeg har alltid tatt vare på, og hensyn til alle andre, og aldri til meg selv. Det skal jeg slutte med, ikke helt, men målet er å finne en balanse.

Målet mitt er bl.a å få mer selvtillit og bli selvstendig. Derfor er dette også noe som interesserer meg.

Feks. Hvem er jeg? Hva er mine egenskaper? Hva kan jeg? Hvorfor er jeg verdt noe? Hvorfor er jeg ikke verdt noe, og kan jeg gjøre noe med det? Hva kan jeg gjøre for å endre de negative tankene om meg selv? HVorfor skal jeg finne meg i alt? HVorfor skal jeg ikke la noen ta vare på meg, men jeg alle andre? Hvordan finne en balansegang? Hvor er mine grenser? Hva tåler jeg, og hva tåler jeg ikke? Kan jeg tåle mer, utvide mine grenser på en positiv måte? Kan jeg trene på noe for å bli bedre og få mer selvtillit, og i såfall hva? Hva tenker jeg om meg selv - hvilke negative tanker er det som gjør at jeg sliter? Hva bryter meg ned? Hva bygger meg opp?

Jeg har mange tanker. Dette ble kansje også litt rotete forklart. Men jeg spør meg selv for hver utfordring jeg får, feks i jobben; hvorfor tenker jeg dårlig om meg selv nå? Hva kan jeg gjøre med det? Er det meg, eller er det den/dem som er årsaken?

Men jeg har også tenkt, at det er viktig å ha en terapeut som kan støtte og veilede i en slik prosess (men det er også viktig å tenke og fundere litt selv, innse ting helt innntil ryggmargen, det er iallefall min erafring).

Grenser: Feks forsøker jeg å ta mest mulig avstand til min eks, mine foreldre og min ene bror som bryter meg ned ved sin negative adferd. Trene meg på å si nei osv.

Jeg har også våget å tro på det folk har sagt til meg, før har jeg alltid tenkt (både her på dol og i RL); "folk sier det (positive ting) sikkert bare for å være hyggelig" osv. Men jeg tenker om det som blir sagt - at er det noe i det de/dem sier? Og ikke minst trene seg på å ta imot positive komplimenter. Tørre å si til seg selv, at "joda, det er noe i det. Det er sant det du sier.."

Dessuten har jeg lært meg at ingen er like. Og at jeg kommer bedre overrens med noen, andre ikke. Noen er vennlige, andre ikke. Osv osv. Jeg har også tenkt på hvor kjedelig det hadde vært, om vi alle var like..

''Det har ikke i særlig grad vært tema i terapi, jeg føler på en måte at jeg ikke har rett til å "bestemme" hva som skal være tema. Det har vært opp til behandler. Flere ganger har det skjedd ting som jeg gjerne skulle ha snakket med behandler om, men har ikke tatt det opp. Vet ikke hva som er "greit" å ta opp, det er jo mye helt "hverdagslige" ting, men ting som lager problemer for meg. Tror du det også kan ha med selvtillit å gjøre?''

Jeg vet ikke om dette har med selvtilllit å gjøre. Jeg vet heller ikke om jeg er den rette til å svare på det, siden jeg ikke har vært i en behandlingssituasjon selv ( bortsett fra min psyk.sykepleier, men hos henne får jeg støttesamtaler, og det tror jeg blir litt annet).

Jeg ville trorlig sagt ja, for min egen del. Men jeg ville trolig sagt til meg selv at jeg må våge å ta det opp, hvis ikke kommer jeg ikke videre. Si fra at dette er viktig for meg.

men jeg har tenkt som deg - hva er "greit" å ta opp. Hvem bestemmer; du eller terapeuten? Og hva er målet? Jeg vet som sagt ikke, fordi jeg ikke har noen erfaring med dette selv.

Jeg for min egen del vet hva jeg sliter med (iallefall endel) og ønsker hjelp til: så får vi se da, hva terapeuten mener, hva som feiler meg (evt diagnose) og hvilken behandling han mener jeg skal ha. Har skjønt at det er flere typer psykoterapi, og vet ikke om det er standard behandling for den og den lidelsen o.l. Men jeg tenker at jeg vet hva som er målet mitt.

Men jeg tenker her, at kansje du skulle tatt opp akkurat dette med din behandler. Hvorfor skullle du ikke ta opp ting du mener er vesentlig?

Hva er ditt (og din behandlers?) mål for terapien?

Det er mulig jeg er litt på viddene her. Jeg tenker bare ut i fra hvordan jeg selv opplever det, og jeg vet ikke om dette er noe som stemmer for deg. Så ikke ta det som et "fasit" svar fra ei som ikke har begynt i behandling enda

Glemte å skrive at det for meg har vært viktig å innse at alle og envher er vi unike vesener.. hvorfor skulle ikke jeg være verd mer enn deg feks..

HVorfor får jeg "helt hetta" når foreldrene til min sønns kompiser (som er både banksjefer, tv reportere, prester osv med høy utdannelse feks) inviterer meg på besøk? HVorfor er jeg i ferd med å drite i buksa fordi de er så mye bedre enn meg (i mine tanker)? HVorfor kan ikke jeg bare være meg, og de dem?

Jeg tenker om meg selv, at jeg må gjøre det jeg kan for å få et godt liv, så får alle andre gjøre det de synes gir dem et godt liv.

Bare noen tanker - igjen, dette er kansje et komplisert tema som har med mange ting å gjøre. Det ble kaotisk, men håper du kan bruke noe av det iallefall :-)

[Gjest bippp]

Ekte venner er for meg de jeg kan si så og si alt til, betro meg til, uten å få høre det igjen av andre. Det legger jeg også i å være en god venn selv. Jeg er så heldig og ha to sånne og de er gull verdt.

Andre mennesker, inklusive slektninger, har jeg kontakt med når det er nødvendig. Snakker selvsagt med alle disse også, men ikke på samme måte. Har også noen "sytete" mennesker i min omgangskrets som jeg prøver å ikke ha for meget kontakt med. De bryter meg ned. Ekte vennskap er for meg en gjensidighet hvor begge parter gir noe til hverandre, det er ikke enveiskjørt.

Så har jeg et stort problem. Jeg har to familiemedlemmer som skaper endel bekymringer, men som jeg "må" ha kontakt med når det er bursdager, familiesammenkomster osv. Disse gjør meg så syk at jeg ofte blir liggende etterpå. De har ikke vært spesielt snille med meg noen gang. Jeg lurer på hvor langt jeg egentlig skal strekke meg i denne sammenhengen. Hvor mye gjør en av høflighet, pga at de er slekt, kan jo ikke si nei bestandig heller (ikke er jeg spesielt flink til å si nei). Kunne av og til tenke meg å flytte til månen :-)

[Gjest ubehag84]

Jeg hadde en platonisk venn som jeg brukte mye av tiden min hos psykologen å snakke om. Han tæret veldig på meg, men det var ikke spesielt ille før det ikke var platonisk fra hans side lenger. Som gode venner skulle vi kunne fortsette å være gode venner, men det ble mer og mer klamrende. Prøvde å stille opp når han hadde det fælt, men det var ikke ok å få indirekte høre at det var et krav fra meg, og at jeg var den eneste som kunne si de riktige tingene for å få han til å føle seg bra. Var vanskelig å finne noe å si når han sendte meldinger hver dag og klagde over alt han ikke fikk til, og ofte de samme tingene hver dag. Og det ble mas om jeg ikke svarte innen kort tid. I perioder jeg hadde nok å slite med selv var han kanskje desto mer krevende til meg, og det tok all energi jeg hadde å bare tenke på det. Han ville også være med hver gang jeg skulle treffe andre venner, siden jeg var hans beste venn, men jeg trengte jo å få litt pusterom til å treffe andre venner også. Det var mange drøye opplevelser, så det blir for mye å gjenfortelle.

Jeg følte meg i hvert fall fryktelig kvalt, og følte det ubehagelig å treffe han etterhvert, men siden vi allerede var så nære venner kunne jeg ikke få meg til å bare kutte kontakten heller. Jeg var ikke helt dørmatte heller, jeg sa ofte ifra når han tråkket over streken for hva jeg kunne finne meg i, men da skulle han bruke masse tid på å forklare seg, og det krevde mye tid og energi å skvære opp hele tiden også.

Av en eller annen grunn greide jeg å bryte vennskapet til slutt. Jeg gjorde det ganske kort og greit og sa at jeg ikke stolte på at han var kommet over meg, at jeg ikke stolte på hensiktene hans, og at det beste for oss begge ville være å ikke ha kontakt, men kanskje med tid og stunder, om ting skulle være annerledes i fremtiden.

Har mange gode minner med han som venn, men føler meg tusen kilo lettere nå. Det føltes som et tvangsekteskap, og som om jeg var forpliktet til å ordne opp i problemene hans sammen med han, så det var veldig, veldig godt å kunne ha friheten til å velge selv hva og hvem jeg ønsker å bruke tiden min med. Jeg tenkte mye på om det gikk an å dumpe venner, og vurderte å bli sammen med han for en ukes tid og kunne dumpe han på "lovlig" vis. Men da jeg først våget å avslutte vennskapet innså jeg at det var mye enklere enn tiden jeg brukte i lang tid før på å bekymre meg over tanken. Bekymringen som er igjen er om han vil bruke den tilliten jeg har vist han med å fortelle sårbare ting om meg selv, ved å sladre rundt til andre for å være interessant og eventuelt for å få medfølelse. Vet at han er litt sladrekjerring. Jeg viser han respekt ved å ikke fortelle private ting videre, som han har betrodd meg, og om det ikke er gjensidig er også alle muligheter for en fremtidig gjenforening utelukket for alltid. Det er uansett en risiko jeg må ta, for det kan liksom ikke være gisselet som tvinger meg til å leve et annet liv og involvere andre mennesker i livet mitt enn det jeg ønsker selv.

Moralen min er: Har du energisugende venner eller venner du er blitt pådyttet mot din vilje er du i din fulle rett til å si stopp for å kunne bruke tid og energi på ting du selv vil inkludere i livet ditt. Man vil vel neppe såre mennesker med vilje, men det mye, mye viktigere å tenke på seg selv og gjøre det som må til for å kunne leve det livet man vil. De er også ansvarlige for å leve de livene de selv ønsker, så det kan de ikke kreve at du skal hjelpe dem med.

Lykke til med det sosiale livet, og ta vare på deg selv!

(Og gi dem heller finger'n enn hele hånda...)

[PieLill]

I prinsippet er jeg også enig, men det skal mye til for at faktisk gjør det. Og hvordan skal en egentlig gjøre det?

Om jeg gir slike "kritiske" tilbakemeldinger avhenger i stor grad av hvor sannsynlig jeg tror det er at jeg når inn med budskapet eller om jeg bare kommer til å lage masse destruktive bølger.

Noen gang vurderer jeg det slik at jeg ikke er den riktige til å komme med en slikt tilbakemelding. Andre ganger kan det kjennes som tidspunktet og/eller situasjonen ikke er den riktige.

Hva man sier og hvordan når man skal fremsette negativ kritikk vil i stor grad avhenge av personen som skal motta kritikken og hvilket forhold man har til ham/henne. Generelt må kritikk om den skal være konstruktiv inneholde realistiske løsningsforslag. Har man bare frustrert gøre å komme med, er det som regel bedre å tie.

mvh