Jeg trenger hjelp til å tenke litt rasjonelt...

[Glimtipper]

Dette blir ganske personlig, men jeg satser på å skrive det under mitt eget nick. Situasjonen i seg selv er gjennkjennbar og noen av dere kjenner meg litt, det er en fordel.

Som noen vet, så har jeg møtt en jeg gjerne vil flytte sammen med. Problemet er at han for øyeblikket bor og jobber i Frankrike, men vi har hatt god tid til å bli kjent både fysisk og mentalt og planlegger at han kommer tilbake til Norge for godt til neste år.

Det er masse positivt ved forholdet, så jeg starter med det. Vi er veldig forelsket og har god kjemi. Sexen fungerer svært bra. Han tar godt vare på meg og føler at jeg tar godt vare på han. Han er intelligent, sosial, engasjert, opptatt av barnet mitt, ansvarsfull, moden på mange områder, gjennomtenkt, sterk, lojal, ærlig, moralsk og støttende. Kort sagt: Det meste jeg ser etter i en partner.

Problemet er at han er umoden i forhold til diskusjoner og krangler. Han er litt bråsint, noe som er greit nok, men det kan bli litt slitsomt. I tillegg føler jeg at han mange ganger ikke holder seg til tema, avbryter meg, stenger av når han ikke gidder mer, banner en del, ikke klarer å vise kjærlighet i en krangel og er lite ydmyk. Jeg er vant til at man stort sett prøver å være uenig på en rasjonell måte, i tillegg til at man rekker ut en hånd nå og da, av typen: "Ja, akkurat det har du rett i. Jeg beklager", "Jeg ble lei meg fordi det betyr veldig mye hva du mener om akkurat dette, beklager om jeg overreagerte". Jeg prøver også å avslutte uenigheter på en god måte og prøve å få til en god stemning igjen.

Han kan finne på å gjøre seg selv utilgjengelig (på telefon, MSN og Skype) i lange tider om vi har en uenighet. Det synes jeg er sårt og umodent. Man må ikke snakke sammen, men det er vondt med tanke på den fysiske avstanden. Da er det heller ikke mulig for meg å unnskylde for noe, få en avklaring på en situasjon eller si "ha det" på en ordentlig måte.

I forhold til alt det andre han er, så kan jeg muligens leve med det. Når vi er fysisk sammen går det meste mye lettere, derfor kan det være avstanden som sliter på han og at han ikke har like mye empati om han ikke ser reaksjonene mine.

I det store og det hele har også dette problemet blitt bedre, fordi jeg snakker om det en del, men de siste dagene har det vært litt verre igjen. Han er generelt sur og tverr denne uka, mens jeg prøver og prøver å holde humøret oppe. Det meste jeg gjør akkurat nå er i grunnen galt og jeg begynner å få han litt opp i halsen. Når jeg da, på en rolig måte, sier at jeg vil gjøre noe koseligere med fritiden min og sier "ha det", så blir han utrolig irritert. Han har knapt snakket med meg siden og gjør seg selv utilgjengelig igjen.

Dette bekymrer meg ved tanke på flytting. Jeg har tross alt et barn å tenke på, vi kan ikke akkurat angre oss sånn helt uten videre. Slik jeg ser det har jeg disse mulighetene:

1. Se det an noen dager/ta litt avstand og håpe han har en dårlig periode.

2. Si det som det er, at oppførselen hans gjør meg usikker på om jeg vil ta sjansen og be om en utsettelse på flyttingen. Han vil mest sannsynlig da slå opp ut av stahet og stolthet.

3. Ta sjansen på at ting bedrer seg når han en gang kommer, slik det pleier når vi er sammen.

Noen som har et godt råd eller to? Jeg sitter her med en klump i magen og stor usikkerhet. Hadde han bare vært villig til å snakke med meg...

[Gjest pærebrus875]

Han høres litt ut som en veldig god venn av meg, han også "låser alt ute" og er dermed utrolig frustrerende når jeg f eks at han går med svært depressive tanker iblant, så blir han sur for "ikke noe" og er frakoblet/svarer ikke på meldinger/legger på. Men som sagt, han er en god VENN, ikke noe mer. Og det vil det ikke bli heller, vi er litt for ulike der, men veldig like i at vi har hatt vanskelig oppvekst begge osv..

Så jeg forstår jo at han blir sur og for å unngå si ting han ikke mener, så vil han heller ikke ha kontakt med folk akkurat da. Og at en ting gjernen kan være det "som får begeret til å flyte over" den dagen, med alle andre sakene han har slitt med (f eks voldelig far og diverse slikt, så kommer jeg og maser.. forstår jo at da blir det "nok") og vet at han kan bli temmelig sur, så kanskje greit at han "gjemmer" seg. Men det er jo stressende å ikke vite HVOR han er, osv, bedre om han sa "jeg er sur nå" og satte seg som f eks Borte på MSN, så ville jeg tatt et hint. Ikke at han logger av uten å si noe som helst.

Et av de viktigste tingene i mitt liv er å bli respektert for det jeg mener, og at jeg får diskuert saklig med folk. Greit nok å være uenig, men kommer folk med argumenter som "du mener det der fordi du er dum", så gidder jeg ikke. Heller ikke folk som svarer med ufine ord og utrykk, og ikke noe som helst saklig. Som går på personangrep og ikke angrep på saken vi diskuterer. Og da leve med en som ville svart meg slik, ville jeg ikke orket i lengden. Ville sagt i fra at vil du diskutere med meg, så svar saklig! Ikke bare drit! og sett om jeg fikk den responsen jeg ville, og ikke bare enda mer usakligheter.

Og selv om det føles umulig: det finnes nok flere der ute som er snille, intelligente og gode i senga ;-) Du MÅ ikke leve med han du ikke helt passer sammen med. Ikke godta nest best, det blir du bare sliten av i lengden.

Jeg ville heller vært singel enn å ha krangler mange ganger i uka pga vi ikke klarte å kommunisere.

[Glimtipper]

Han høres litt ut som en veldig god venn av meg, han også "låser alt ute" og er dermed utrolig frustrerende når jeg f eks at han går med svært depressive tanker iblant, så blir han sur for "ikke noe" og er frakoblet/svarer ikke på meldinger/legger på. Men som sagt, han er en god VENN, ikke noe mer. Og det vil det ikke bli heller, vi er litt for ulike der, men veldig like i at vi har hatt vanskelig oppvekst begge osv..

Så jeg forstår jo at han blir sur og for å unngå si ting han ikke mener, så vil han heller ikke ha kontakt med folk akkurat da. Og at en ting gjernen kan være det "som får begeret til å flyte over" den dagen, med alle andre sakene han har slitt med (f eks voldelig far og diverse slikt, så kommer jeg og maser.. forstår jo at da blir det "nok") og vet at han kan bli temmelig sur, så kanskje greit at han "gjemmer" seg. Men det er jo stressende å ikke vite HVOR han er, osv, bedre om han sa "jeg er sur nå" og satte seg som f eks Borte på MSN, så ville jeg tatt et hint. Ikke at han logger av uten å si noe som helst.

Et av de viktigste tingene i mitt liv er å bli respektert for det jeg mener, og at jeg får diskuert saklig med folk. Greit nok å være uenig, men kommer folk med argumenter som "du mener det der fordi du er dum", så gidder jeg ikke. Heller ikke folk som svarer med ufine ord og utrykk, og ikke noe som helst saklig. Som går på personangrep og ikke angrep på saken vi diskuterer. Og da leve med en som ville svart meg slik, ville jeg ikke orket i lengden. Ville sagt i fra at vil du diskutere med meg, så svar saklig! Ikke bare drit! og sett om jeg fikk den responsen jeg ville, og ikke bare enda mer usakligheter.

Og selv om det føles umulig: det finnes nok flere der ute som er snille, intelligente og gode i senga ;-) Du MÅ ikke leve med han du ikke helt passer sammen med. Ikke godta nest best, det blir du bare sliten av i lengden.

Jeg ville heller vært singel enn å ha krangler mange ganger i uka pga vi ikke klarte å kommunisere.

Han kaller meg aldri ting og går ikke til personangrep i noen grad, så akkurat den er grei. Hadde han gjort det, så hadde jeg aldri forblitt sammen med han.

Jeg føler ikke på noe vis at han er nestbest eller "ikke helt det jeg vil ha", siden vi klaffer på alle andre områder og at han prøver å forandre på dette. Men det at han nå har gått helt i lås gjør meg både urolig og irritert. Jeg misliker sterkt når voksne oppfører seg umodent i diskusjoner og dårlige/manglende avslutninger faller inn under dette.

Men jeg tror kanskje du så for deg kranglene våre litt verre enn det de er

[Gjest pærebrus875]

Han kaller meg aldri ting og går ikke til personangrep i noen grad, så akkurat den er grei. Hadde han gjort det, så hadde jeg aldri forblitt sammen med han.

Jeg føler ikke på noe vis at han er nestbest eller "ikke helt det jeg vil ha", siden vi klaffer på alle andre områder og at han prøver å forandre på dette. Men det at han nå har gått helt i lås gjør meg både urolig og irritert. Jeg misliker sterkt når voksne oppfører seg umodent i diskusjoner og dårlige/manglende avslutninger faller inn under dette.

Men jeg tror kanskje du så for deg kranglene våre litt verre enn det de er

Neida, jeg så ikke for meg skikkelig drama her, men slikt ER frustrerende. Man må snakke ut om hvorfor man reagerer som man gjør, heller enn å bare gå. Hvordan får man da løst et problem.

Du kan jo alltid forsøke en periode med ham, og vær ærlig, si at du syns det er slitsomt når han er slik. Mulig ingen har sagt ifra om dette før til ham? Og at han er så glad i deg at han for din skyld prøver å bedre seg der?

Eller at du ihvertfall får et svar, slik ejg fikk av vennen min, at han gjemmer seg for å ikke si ting han ikke mener i frustrasjon og sinne? Da er det litt lettere å godta slike barnsligheter, for alternativer ville jo blitt mye værre, og vanskeligere å rette opp i etterpå..

[Glimtipper]

Neida, jeg så ikke for meg skikkelig drama her, men slikt ER frustrerende. Man må snakke ut om hvorfor man reagerer som man gjør, heller enn å bare gå. Hvordan får man da løst et problem.

Du kan jo alltid forsøke en periode med ham, og vær ærlig, si at du syns det er slitsomt når han er slik. Mulig ingen har sagt ifra om dette før til ham? Og at han er så glad i deg at han for din skyld prøver å bedre seg der?

Eller at du ihvertfall får et svar, slik ejg fikk av vennen min, at han gjemmer seg for å ikke si ting han ikke mener i frustrasjon og sinne? Da er det litt lettere å godta slike barnsligheter, for alternativer ville jo blitt mye værre, og vanskeligere å rette opp i etterpå..

Ja, vi har snakket en del om dette. Jeg er langt fra perfekt jeg heller. Tidligere har jeg også følt behov for å trekke meg unna i diskusjoner og har da gjort det på en uheldig måte, men dette har jeg rettet på etter at han satte ned foten. Jeg kan være temmelig kategorisk ("du gjør ALLTID sånn og slik") og jobber med det.

Det er sjeldent han selv trekker seg ut av diskusjoner, men om jeg ønsker å legge på (fordi jeg ikke orker en krangel akkurat da, er sliten, for lei meg, synes vi må tenke oss litt om eller lignende), så er han uinteressert i kontakt i ettertid. Jeg føler vel helst dette er en måte å straffe meg på. Og akkurat det finner jeg meg ikke i, men samtidig klarer jeg ikke helt overse det heller.

Takk for svar, forresten

[Digital]

Grinete mannfolk er det verste som er!

Er han ambivalent i forhold til å flytte sammen med deg?

Er det noe han ikke har orket å snakke med deg om som sliter

på han?

[pekkaline]

''1. Se det an noen dager/ta litt avstand og håpe han har en dårlig periode.

2. Si det som det er, at oppførselen hans gjør meg usikker på om jeg vil ta sjansen og be om en utsettelse på flyttingen. Han vil mest sannsynlig da slå opp ut av stahet og stolthet.

3. Ta sjansen på at ting bedrer seg når han en gang kommer, slik det pleier når vi er sammen.

Noen som har et godt råd eller to? Jeg sitter her med en klump i magen og stor usikkerhet. Hadde han bare vært villig til å snakke med meg...''

Du sier ikke noe om når tid dere skal flytte sammen. Dersom det er rett over nyttår, så ville jeg valgt nr2. Dersom det er til sommeren ville jeg sagt nr3.

Dersom han etter nr 2 slår opp med deg, da elsker han deg ikke. På nr 3 så har dere den tiden fremover til å vurdere fortløpende hvordan det kan bli med flytting og slikt......

[Glimtipper]

Grinete mannfolk er det verste som er!

Er han ambivalent i forhold til å flytte sammen med deg?

Er det noe han ikke har orket å snakke med deg om som sliter

på han?

Jeg tror ikke det. Han har aldri uttrykt usikkerhet ang. forholdet eller meg, selv om han selvfølgelig ønsker å forberede/planlegge det best mulig.

[Glimtipper]

''1. Se det an noen dager/ta litt avstand og håpe han har en dårlig periode.

2. Si det som det er, at oppførselen hans gjør meg usikker på om jeg vil ta sjansen og be om en utsettelse på flyttingen. Han vil mest sannsynlig da slå opp ut av stahet og stolthet.

3. Ta sjansen på at ting bedrer seg når han en gang kommer, slik det pleier når vi er sammen.

Noen som har et godt råd eller to? Jeg sitter her med en klump i magen og stor usikkerhet. Hadde han bare vært villig til å snakke med meg...''

Du sier ikke noe om når tid dere skal flytte sammen. Dersom det er rett over nyttår, så ville jeg valgt nr2. Dersom det er til sommeren ville jeg sagt nr3.

Dersom han etter nr 2 slår opp med deg, da elsker han deg ikke. På nr 3 så har dere den tiden fremover til å vurdere fortløpende hvordan det kan bli med flytting og slikt......

Det blir rett over nyttår en gang.

Han elsker meg nok, men jeg vet også at om jeg uttrykker usikkerhet nå, så vil han bli irritert og lei. Jeg har vært veldig usikker og tildels vinglete før, ettersom jeg har litt forpliktelsesfrykt...

[Gjest Silver Fairy]

Ja, vi har snakket en del om dette. Jeg er langt fra perfekt jeg heller. Tidligere har jeg også følt behov for å trekke meg unna i diskusjoner og har da gjort det på en uheldig måte, men dette har jeg rettet på etter at han satte ned foten. Jeg kan være temmelig kategorisk ("du gjør ALLTID sånn og slik") og jobber med det.

Det er sjeldent han selv trekker seg ut av diskusjoner, men om jeg ønsker å legge på (fordi jeg ikke orker en krangel akkurat da, er sliten, for lei meg, synes vi må tenke oss litt om eller lignende), så er han uinteressert i kontakt i ettertid. Jeg føler vel helst dette er en måte å straffe meg på. Og akkurat det finner jeg meg ikke i, men samtidig klarer jeg ikke helt overse det heller.

Takk for svar, forresten

Dette er helt klart en måte å straffe deg på. Jeg har hatt et forhold til en som brukte samme metoden. Jeg fant ut at det eneste som funket var å gi tilbake med samme mynt. Begynte han å surmule og nekte å snakke, så lot jeg han være til han selv kom krypende. Etter hvert fant han ut at det ble for ydmykende, samtidig som han skjønte at "straffen" ikke funket lenger.

Å ta initiativ til kommunikasjon og vise interesse for å finne en løsning skal man ikke straffes for.

[Glimtipper]

Dette er helt klart en måte å straffe deg på. Jeg har hatt et forhold til en som brukte samme metoden. Jeg fant ut at det eneste som funket var å gi tilbake med samme mynt. Begynte han å surmule og nekte å snakke, så lot jeg han være til han selv kom krypende. Etter hvert fant han ut at det ble for ydmykende, samtidig som han skjønte at "straffen" ikke funket lenger.

Å ta initiativ til kommunikasjon og vise interesse for å finne en løsning skal man ikke straffes for.

Jeg har tenkt på det samme. Men samtidig føler jeg det som en så barnslig og merkelig metode å bruke på noen man er glad i, at jeg ikke helt klarer.

Selv om jeg føler jeg løper etter han og alltid er i overkant forsonende for å forhindre slike reaksjoner.

[pekkaline]

Det blir rett over nyttår en gang.

Han elsker meg nok, men jeg vet også at om jeg uttrykker usikkerhet nå, så vil han bli irritert og lei. Jeg har vært veldig usikker og tildels vinglete før, ettersom jeg har litt forpliktelsesfrykt...

Du kan ikke bare fortsette å bo der du bor en stund etter at han har kommet hjem da, mens du ser og føler på hvordan det vil gå? Da trenger du ikke si noe om noe enda...

[Gjest Silver Fairy]

Jeg har tenkt på det samme. Men samtidig føler jeg det som en så barnslig og merkelig metode å bruke på noen man er glad i, at jeg ikke helt klarer.

Selv om jeg føler jeg løper etter han og alltid er i overkant forsonende for å forhindre slike reaksjoner.

Sånn var jeg også i begynnelsen. La meg flat selv om jeg visste at det ikke var jeg som tok feil. Til slutt kranglet vi om det også... Jeg mistet litt respekten for meg selv som slet meg ut på å bevare husfreden, samtidig som han oppførte seg som vinner av diskusjonene fordi jeg ikke orket å spille spillet.

[Glimtipper]

Du kan ikke bare fortsette å bo der du bor en stund etter at han har kommet hjem da, mens du ser og føler på hvordan det vil gå? Da trenger du ikke si noe om noe enda...

Han må i så fall skaffe seg leilighet her og det har vært oppe til diskusjon, men vi kom fram til at vi skulle satse på å bo sammen.

Jeg vet jammen meg ikke... Han ringte endelig nå, men var fremdeles ganske irritert. Vi får diskutere dette temaet en annen gang.

Takk for innspill, det er godt å ha noen å tenke litt høyt sammen med

[Glimtipper]

Sånn var jeg også i begynnelsen. La meg flat selv om jeg visste at det ikke var jeg som tok feil. Til slutt kranglet vi om det også... Jeg mistet litt respekten for meg selv som slet meg ut på å bevare husfreden, samtidig som han oppførte seg som vinner av diskusjonene fordi jeg ikke orket å spille spillet.

Kanskje jeg rett og slett bare må la han surmule. Det er vel i grunnen ikke barnslig i seg selv, men det går litt i mot hva jeg mener et parforhold burde være. Kjærlig, interessert, tilgivende... Men men, om det er eneste løsningen for å få slutt på denne oppførselen (som er det eneste som plager meg), så er det kanskje verdt det

Takk for tipset, forresten

[Gjest Høstløvet]

Han må i så fall skaffe seg leilighet her og det har vært oppe til diskusjon, men vi kom fram til at vi skulle satse på å bo sammen.

Jeg vet jammen meg ikke... Han ringte endelig nå, men var fremdeles ganske irritert. Vi får diskutere dette temaet en annen gang.

Takk for innspill, det er godt å ha noen å tenke litt høyt sammen med

Tenk deg hvordan dette forholdet vil kunne utarte seg nå det hverdaslige livet kommer i gang.. Jeg hadde ikke turt dette, med min erfaring.

[Glimtipper]

Tenk deg hvordan dette forholdet vil kunne utarte seg nå det hverdaslige livet kommer i gang.. Jeg hadde ikke turt dette, med min erfaring.

Nei, det er det som bekymrer meg. Jeg trenger definitivt litt bevis på at dette faktisk er i forandring.

Jeg synes også det vil være et særdeles dårlig eksempel å sette for sønnen min i forhold til hvordan man takler uenigheter.

[Persille1365381127]

Dere har samme problemet som vi har - eneste kommunikasjonsmåte er dialog. Dere har ikke muligheten til å bare sitte i samme rom og se på tv, lese eller gjøre andre ting uten å snakke. Om dere ikke snakker "ser" dere heller ikke noe til hverandre.

Så hva snakker man om da? Alt og ingenting, og oftere enn nødvendig ting man ikke ville diskutert ihjel ellers. Dere snakker på nett - noe som gjør at man ikke ser eller hører kroppsspråk og tone, og som igjen bidrar til å gjøre saken verre enn den er.

At dere MÅ snakke gjør at dere blir bedre kjent på mange områder, men også at dere kommer oppi unødige diskusjoner dere bare ville lagt til side ellers.

Derfor får dere flere diskusjoner og uenigheter nå - enn dere vil gjøre når dere også er fysisk tilgjengelige.

Når det er sagt; reaksjonsmønsteret vil være det samme, og jeg skjønner at du reagerer på det.

Imidlertid vil han antagelig ikke gjøre seg utilgjengelig på samme måte. Han kan snu ryggen til, eller gå i et annet rom - men det vil være enklere for deg å si; ok, du får bare være sur - jeg er her fortsatt når du blir blid igjen. Eller be om unnskyldning, eller si til ham at han kan be om unnskyldnig - alt etter hva det dreier seg om. Han vil være fysisk tilstede, og det er enklere å bli ferdig - det blir ikke så uttrekkende og utmattende som når man MÅ snakke på telefon, eller nett.

Jeg ser jeg ikke klarer å beskrive det så bra - men regner med du skjønner hva jeg mener likevel.

Det er jo ikke akkurat bra at han vil dumpe deg om du tviler litt da... Og du setter mer på spill enn han gjør - det verste som kan skje ham er at han må finne en ny leilighet, du har jo Squishy, eksen, annen økonomi osv i tillegg.

Du kjenner jo meg, men jeg tror jeg ville prøvd. Dere vil få nye ting å krangle om, doseter, skittentøy, våte håndklær, rene håndklær, blomstervanning, i det hele tatt

Men det er ting som er letter å diskutere enn de tingene dere diskuterer nå

[pekkaline]

Han må i så fall skaffe seg leilighet her og det har vært oppe til diskusjon, men vi kom fram til at vi skulle satse på å bo sammen.

Jeg vet jammen meg ikke... Han ringte endelig nå, men var fremdeles ganske irritert. Vi får diskutere dette temaet en annen gang.

Takk for innspill, det er godt å ha noen å tenke litt høyt sammen med

Bare hyggelig. Håper det ordner seg!

[Glimtipper]

Dere har samme problemet som vi har - eneste kommunikasjonsmåte er dialog. Dere har ikke muligheten til å bare sitte i samme rom og se på tv, lese eller gjøre andre ting uten å snakke. Om dere ikke snakker "ser" dere heller ikke noe til hverandre.

Så hva snakker man om da? Alt og ingenting, og oftere enn nødvendig ting man ikke ville diskutert ihjel ellers. Dere snakker på nett - noe som gjør at man ikke ser eller hører kroppsspråk og tone, og som igjen bidrar til å gjøre saken verre enn den er.

At dere MÅ snakke gjør at dere blir bedre kjent på mange områder, men også at dere kommer oppi unødige diskusjoner dere bare ville lagt til side ellers.

Derfor får dere flere diskusjoner og uenigheter nå - enn dere vil gjøre når dere også er fysisk tilgjengelige.

Når det er sagt; reaksjonsmønsteret vil være det samme, og jeg skjønner at du reagerer på det.

Imidlertid vil han antagelig ikke gjøre seg utilgjengelig på samme måte. Han kan snu ryggen til, eller gå i et annet rom - men det vil være enklere for deg å si; ok, du får bare være sur - jeg er her fortsatt når du blir blid igjen. Eller be om unnskyldning, eller si til ham at han kan be om unnskyldnig - alt etter hva det dreier seg om. Han vil være fysisk tilstede, og det er enklere å bli ferdig - det blir ikke så uttrekkende og utmattende som når man MÅ snakke på telefon, eller nett.

Jeg ser jeg ikke klarer å beskrive det så bra - men regner med du skjønner hva jeg mener likevel.

Det er jo ikke akkurat bra at han vil dumpe deg om du tviler litt da... Og du setter mer på spill enn han gjør - det verste som kan skje ham er at han må finne en ny leilighet, du har jo Squishy, eksen, annen økonomi osv i tillegg.

Du kjenner jo meg, men jeg tror jeg ville prøvd. Dere vil få nye ting å krangle om, doseter, skittentøy, våte håndklær, rene håndklær, blomstervanning, i det hele tatt

Men det er ting som er letter å diskutere enn de tingene dere diskuterer nå

Tusen takk, Persille!

Der satte du ord på mye av det som surrer i hodet mitt og jeg tror du har rett på alle punkter.

Jeg vil så gjerne ta denne sjansen, for jeg tror dette kan bli veldig bra. Dette ankepunktet blir bare så utrolig synlig akkurat nå og jeg merker svært lite til disse problemene når vi har distraksjoner, muligheten til å gi hverandre en klem, tilstedeværelsen, tryggheten i at det kommer en ny mulighet til forsoning hvert øyeblikk osv.

Jeg tror jeg lar det ligge akkurat nå og stoler på at følelsene mine ang. denne gutten er riktig. All usikkerhet blir borte når han er fysisk tilstede og når jeg ser han sammen med Squishy. Det må jo være et godt tegn?