Jeg trenger hjelp til å tenke litt rasjonelt...

[Persille1365381127]

Tusen takk, Persille!

Der satte du ord på mye av det som surrer i hodet mitt og jeg tror du har rett på alle punkter.

Jeg vil så gjerne ta denne sjansen, for jeg tror dette kan bli veldig bra. Dette ankepunktet blir bare så utrolig synlig akkurat nå og jeg merker svært lite til disse problemene når vi har distraksjoner, muligheten til å gi hverandre en klem, tilstedeværelsen, tryggheten i at det kommer en ny mulighet til forsoning hvert øyeblikk osv.

Jeg tror jeg lar det ligge akkurat nå og stoler på at følelsene mine ang. denne gutten er riktig. All usikkerhet blir borte når han er fysisk tilstede og når jeg ser han sammen med Squishy. Det må jo være et godt tegn?

''All usikkerhet blir borte når han er fysisk tilstede og når jeg ser han sammen med Squishy. Det må jo være et godt tegn?''

Det er et godt tegn

Det du beskriver er jo problemet med avstandsforhold der man ikke i forkant har bodd sammen e.l. Man snakker om så mange ting man ikke ellers ville diskutert fordi man må ha noe å snakke om - og man blir veldig godt kjent av det. Men; samtidig får man mange ting å småkrangle om - som ellers ville ha ligget døde, kanskje til evig tid.

Vi har f.eks en evigvarende diskusjon om barnedåp! Jeg mener det er hyklerst å døpe barn i kirken om man ikke har noe med den ellers - han mener det er helt greit basert på tradisjon og at det er statsreligionen. Jeg mener statsreligion er tull - han mener det er noe vi kan samle oss om. Han er ikke personlig kristen i så måte, og tror bibelen er eventyr - men mener hele landet er tuftet på kristne verdier. Jeg mener vi lever etter samfunnslogiske regler som ikke er basert på kristendom, men fornuft og rettferdighet.

I det hele tatt - du skjønner tegningen! Vi hadde jo ikke sittet hjemme og diskutert dette en vanlig kveld ellers, hvis ikke det var en forestående dåp e.l. Da hadde vi diskutert skittentøy eller barnehagehenting - som er langt lettere å enes om

Jeg synes du skal gi det en sjanse! Uansett er det mer ryddig enn det er hos meg

[Gjest tuttaen]

Han høres ut som mannen min var tidligere. Han ble livredd når vi var uenige. Han følte seg presset i et hjørne og smelte døra igjen etter seg. Han flyktet fra problemene, for det var enklere for han enn å snakke med meg.

I ettertid har han sagt han følte det som om jeg sa hele han var en dritt, selv om jeg kun klaget på en ting. Han ble så skremt av å diskutere med meg, for jeg er langt bedre til å uttrykke meg enn han. Han følte alt han sa ble til null etter jeg slo ihjel alle hans argumenter.

Det hendte han sa ting i sinnet som laget flere problemer enn vi i utgangspunktet hadde. Han var usaklig og slengte motbeskyldninger til meg. Dette løste jo ingen problemer da.

Vi trente på diskusjonsteknikker som jeg må si fungerer utmerket. Han måtte først og fremst lære å høre etter hva jeg sa. Når jeg spurte om han kunne lage middag av og til, så sa jeg ikke at han aldri gjorde en dritt hjemme. Det var nemlig hva han trodde jeg mente. Jeg er også blitt flinkere til å spørre han hva han mener, om det jeg foreslår er greit, om han har bedre forslag osv. Og når den ene har et problem skal ikke den andre svare med et annet problem. Først løser man en ting, så kan man løse neste floke når det første problemet er ute av verden.

Vi flyttet faktisk sammen før alt var i boks. Jeg vil egentlig ikke anbefale det da, for det er jo ikke sikkert han er mottakelig for å finne løsninger på problemene. Mitt beste råd er å ta opp viktige ting når stemningen er god, sånn uten å anklage. Si at dere har et problem, ikke at han er problemet. Dere har floker som dere må løse opp i sånn i felleskap. Problemer løses ikke ved å forsvinne. Ofte kan de forsterkes, for du når jo å tenke mange tanker mens han er utilgjengelig. slike tanker du får da er nok ikke positive.

lykke til!

[Glimtipper]

''All usikkerhet blir borte når han er fysisk tilstede og når jeg ser han sammen med Squishy. Det må jo være et godt tegn?''

Det er et godt tegn

Det du beskriver er jo problemet med avstandsforhold der man ikke i forkant har bodd sammen e.l. Man snakker om så mange ting man ikke ellers ville diskutert fordi man må ha noe å snakke om - og man blir veldig godt kjent av det. Men; samtidig får man mange ting å småkrangle om - som ellers ville ha ligget døde, kanskje til evig tid.

Vi har f.eks en evigvarende diskusjon om barnedåp! Jeg mener det er hyklerst å døpe barn i kirken om man ikke har noe med den ellers - han mener det er helt greit basert på tradisjon og at det er statsreligionen. Jeg mener statsreligion er tull - han mener det er noe vi kan samle oss om. Han er ikke personlig kristen i så måte, og tror bibelen er eventyr - men mener hele landet er tuftet på kristne verdier. Jeg mener vi lever etter samfunnslogiske regler som ikke er basert på kristendom, men fornuft og rettferdighet.

I det hele tatt - du skjønner tegningen! Vi hadde jo ikke sittet hjemme og diskutert dette en vanlig kveld ellers, hvis ikke det var en forestående dåp e.l. Da hadde vi diskutert skittentøy eller barnehagehenting - som er langt lettere å enes om

Jeg synes du skal gi det en sjanse! Uansett er det mer ryddig enn det er hos meg

''Vi har f.eks en evigvarende diskusjon om barnedåp! Jeg mener det er hyklerst å døpe barn i kirken om man ikke har noe med den ellers - han mener det er helt greit basert på tradisjon og at det er statsreligionen. Jeg mener statsreligion er tull - han mener det er noe vi kan samle oss om. Han er ikke personlig kristen i så måte, og tror bibelen er eventyr - men mener hele landet er tuftet på kristne verdier. Jeg mener vi lever etter samfunnslogiske regler som ikke er basert på kristendom, men fornuft og rettferdighet.''

Hehe, det høres -helt- ut som oss. Herregud så lett det er å finne uenigheter når man snakker og snakker

''Jeg synes du skal gi det en sjanse! Uansett er det mer ryddig enn det er hos meg ;)''

Uff, det har du helt rett i Hvordan går det med dere, forresten?

[Gjest tuttaen]

''Vi har f.eks en evigvarende diskusjon om barnedåp! Jeg mener det er hyklerst å døpe barn i kirken om man ikke har noe med den ellers - han mener det er helt greit basert på tradisjon og at det er statsreligionen. Jeg mener statsreligion er tull - han mener det er noe vi kan samle oss om. Han er ikke personlig kristen i så måte, og tror bibelen er eventyr - men mener hele landet er tuftet på kristne verdier. Jeg mener vi lever etter samfunnslogiske regler som ikke er basert på kristendom, men fornuft og rettferdighet.''

Hehe, det høres -helt- ut som oss. Herregud så lett det er å finne uenigheter når man snakker og snakker

''Jeg synes du skal gi det en sjanse! Uansett er det mer ryddig enn det er hos meg ;)''

Uff, det har du helt rett i Hvordan går det med dere, forresten?

Vi er kommet så langt at vi ikke gidder å diskutere slike uenigheter. Han må da få mene det han vil såfremt det ikke skader noen. De første par år kunne jeg bli ganske så provosert over at han stemmer Frp, men nå driter jeg i det Det er interessant å høre hvorfor han mener ting&tang, men jeg blir ikke sint over meningene hans.

[Glimtipper]

Han høres ut som mannen min var tidligere. Han ble livredd når vi var uenige. Han følte seg presset i et hjørne og smelte døra igjen etter seg. Han flyktet fra problemene, for det var enklere for han enn å snakke med meg.

I ettertid har han sagt han følte det som om jeg sa hele han var en dritt, selv om jeg kun klaget på en ting. Han ble så skremt av å diskutere med meg, for jeg er langt bedre til å uttrykke meg enn han. Han følte alt han sa ble til null etter jeg slo ihjel alle hans argumenter.

Det hendte han sa ting i sinnet som laget flere problemer enn vi i utgangspunktet hadde. Han var usaklig og slengte motbeskyldninger til meg. Dette løste jo ingen problemer da.

Vi trente på diskusjonsteknikker som jeg må si fungerer utmerket. Han måtte først og fremst lære å høre etter hva jeg sa. Når jeg spurte om han kunne lage middag av og til, så sa jeg ikke at han aldri gjorde en dritt hjemme. Det var nemlig hva han trodde jeg mente. Jeg er også blitt flinkere til å spørre han hva han mener, om det jeg foreslår er greit, om han har bedre forslag osv. Og når den ene har et problem skal ikke den andre svare med et annet problem. Først løser man en ting, så kan man løse neste floke når det første problemet er ute av verden.

Vi flyttet faktisk sammen før alt var i boks. Jeg vil egentlig ikke anbefale det da, for det er jo ikke sikkert han er mottakelig for å finne løsninger på problemene. Mitt beste råd er å ta opp viktige ting når stemningen er god, sånn uten å anklage. Si at dere har et problem, ikke at han er problemet. Dere har floker som dere må løse opp i sånn i felleskap. Problemer løses ikke ved å forsvinne. Ofte kan de forsterkes, for du når jo å tenke mange tanker mens han er utilgjengelig. slike tanker du får da er nok ikke positive.

lykke til!

Tusen takk for gode og svært konstruktive råd

Problemet er nok ikke at han ikke klarer uttrykke seg, han er svært veltalt og er nok egentlig vant til å vinne diskusjoner. Men nå er jeg ikke så fortapt i diskusjoner selv og i tillegg i overkant sta

Jeg prøver å snakke litt om diskusjonsteknikk og det å høre etter hva jeg faktisk sier. Han føler seg nok lett angrepet, det inntrykket sitter jeg igjen med ofte. Det jeg har begynt å gjøre er å si, når han går i forsvar eller til angrep: "Hørte du hva jeg egentlig sa nå? Jeg kritiserer ikke deg, jeg bare formidler hva jeg føler. Tenk deg litt om før du svarer." Han responderer bra på dette og det kan føre til raskere forsoning. Men det hjelper jo ikke mye de gangene han stenger meg ute...

Problemet med å vente med å flytte sammen er at avstanden er så stor. Vi får ikke truffet hverandre noen ganger i uka, vi får ikke delt noen hverdager og det at det er et avstandsforhold eskalerer nok det meste av problemer.

[Glimtipper]

Vi er kommet så langt at vi ikke gidder å diskutere slike uenigheter. Han må da få mene det han vil såfremt det ikke skader noen. De første par år kunne jeg bli ganske så provosert over at han stemmer Frp, men nå driter jeg i det Det er interessant å høre hvorfor han mener ting&tang, men jeg blir ikke sint over meningene hans.

Jeg tror jeg sjokkerte han litt når jeg begynte å gråte fordi han ville kjøpe Nike sko (barnearbeid). Jeg har tatt meg litt sammen ang. slike ting

[Gjest tuttaen]

Tusen takk for gode og svært konstruktive råd

Problemet er nok ikke at han ikke klarer uttrykke seg, han er svært veltalt og er nok egentlig vant til å vinne diskusjoner. Men nå er jeg ikke så fortapt i diskusjoner selv og i tillegg i overkant sta

Jeg prøver å snakke litt om diskusjonsteknikk og det å høre etter hva jeg faktisk sier. Han føler seg nok lett angrepet, det inntrykket sitter jeg igjen med ofte. Det jeg har begynt å gjøre er å si, når han går i forsvar eller til angrep: "Hørte du hva jeg egentlig sa nå? Jeg kritiserer ikke deg, jeg bare formidler hva jeg føler. Tenk deg litt om før du svarer." Han responderer bra på dette og det kan føre til raskere forsoning. Men det hjelper jo ikke mye de gangene han stenger meg ute...

Problemet med å vente med å flytte sammen er at avstanden er så stor. Vi får ikke truffet hverandre noen ganger i uka, vi får ikke delt noen hverdager og det at det er et avstandsforhold eskalerer nok det meste av problemer.

Vi bodde også et stykke fra hverandre, men vi hadde ikke slike avstander som dere da. Han gjorde det ofte slutt med meg når vi fikk et problem. Han kom alltid tilbake igjen da Jeg tror ikke han taklet avstanden, og det at han ikke hadde kontroll på meg. Han trodde han kvittet seg med problemene ved å gjøre det slutt, men oppdaget jo kjapt at han ikke fikk det bedre - heller verre. Kanskje det er sånn din kjæreste holder på.? Dere får det jo ikke bedre ved at han stenger deg ute, og det tror jeg han kjenner godt selv.

Tro det eller ei, men alle våre problemer forsvant da vi flyttet sammen. Da fant vi begge to roen sammen )

[Glimtipper]

Vi bodde også et stykke fra hverandre, men vi hadde ikke slike avstander som dere da. Han gjorde det ofte slutt med meg når vi fikk et problem. Han kom alltid tilbake igjen da Jeg tror ikke han taklet avstanden, og det at han ikke hadde kontroll på meg. Han trodde han kvittet seg med problemene ved å gjøre det slutt, men oppdaget jo kjapt at han ikke fikk det bedre - heller verre. Kanskje det er sånn din kjæreste holder på.? Dere får det jo ikke bedre ved at han stenger deg ute, og det tror jeg han kjenner godt selv.

Tro det eller ei, men alle våre problemer forsvant da vi flyttet sammen. Da fant vi begge to roen sammen )

Ja, dette med å finne roen sammen er noe vi savner veldig. Det føles som vi går og venter konstant. Det er så lett å såre hverandre akkurat nå :/

[Persille1365381127]

''Vi har f.eks en evigvarende diskusjon om barnedåp! Jeg mener det er hyklerst å døpe barn i kirken om man ikke har noe med den ellers - han mener det er helt greit basert på tradisjon og at det er statsreligionen. Jeg mener statsreligion er tull - han mener det er noe vi kan samle oss om. Han er ikke personlig kristen i så måte, og tror bibelen er eventyr - men mener hele landet er tuftet på kristne verdier. Jeg mener vi lever etter samfunnslogiske regler som ikke er basert på kristendom, men fornuft og rettferdighet.''

Hehe, det høres -helt- ut som oss. Herregud så lett det er å finne uenigheter når man snakker og snakker

''Jeg synes du skal gi det en sjanse! Uansett er det mer ryddig enn det er hos meg ;)''

Uff, det har du helt rett i Hvordan går det med dere, forresten?

Om man holdt kjeft innimellom - så var det mindre å være uenige om Men det går jo ikke over telefon....

Vel, jeg er sykemeldt, var hos legen i går og tok masse prøver - skal tilbake i morgen og få svar på dem. Var hos en terapaut samtidig (fikk time på dagen) og tømte ut litt frustrasjon der - det hjalp faktisk.

Så nå er status at jeg nekter ham å snakke om dama & ungen med meg - jeg orker ikke høre mer om det, involvere meg mer, eller tenke mer på det. Jeg har mine egne greier å konsentrere meg om - og klarer ikke det der på toppen. De finner jo aldri ut av noe, og det tar ukesvis mellom hver lille handling.

Jeg har aldri vært sånn som ikke får til ting - så det er en ganske ubehagelig oppdagelse får man si. Men iflg legen og terapauten er det sjelden noen gjør noe med det før det er for sent - så de mener jeg kommer til å komme meg gjennom dette helt fint

Og så sier de at jeg må bli flinkere til å bry meg mindre, for alt det jeg bruker på alle andre tar jeg av meg selv. Sant nok - og det er en fin fasit - men det er jo oppskriften jeg trenger. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det. Eller ikke gjøre det

Og så orker jeg ikke ha noe med familien hans å gjøre heller - de ser ingen av de hindringene jeg ser, og mener alt bare er rosa og kommer til å bli så fint. Kort fortalt - det er selvfølgelig litt mer komplisert enn det.... Og jeg vil ikke at de skal tenke at han prioriterer mitt barn over sitt eget - og så la det gå utover oss, f.eks...

Så - i motsetning til deg går forholdet mitt motsatt vei, det blir ikke noe flytting, ikke noe samboerskap - ingenting. Vi er kjærester nå, helgemoro og reservert sex - men deler ingen hverdag, og kommer ikke til å gjøre det på lenge heller.

Så, for å være ærlig, jeg er supermisunnelig på deg

Og - VELDIG glad for at det skjer noe bra hos deg!! Du fortjener det nå

[Persille1365381127]

Vi er kommet så langt at vi ikke gidder å diskutere slike uenigheter. Han må da få mene det han vil såfremt det ikke skader noen. De første par år kunne jeg bli ganske så provosert over at han stemmer Frp, men nå driter jeg i det Det er interessant å høre hvorfor han mener ting&tang, men jeg blir ikke sint over meningene hans.

Det er litt forskjell på å ha vært sammen lenge, og under ett år - og å bo sammen kontra å være i vært sitt land og bare kommunisere på telefon.

[Glimtipper]

Om man holdt kjeft innimellom - så var det mindre å være uenige om Men det går jo ikke over telefon....

Vel, jeg er sykemeldt, var hos legen i går og tok masse prøver - skal tilbake i morgen og få svar på dem. Var hos en terapaut samtidig (fikk time på dagen) og tømte ut litt frustrasjon der - det hjalp faktisk.

Så nå er status at jeg nekter ham å snakke om dama & ungen med meg - jeg orker ikke høre mer om det, involvere meg mer, eller tenke mer på det. Jeg har mine egne greier å konsentrere meg om - og klarer ikke det der på toppen. De finner jo aldri ut av noe, og det tar ukesvis mellom hver lille handling.

Jeg har aldri vært sånn som ikke får til ting - så det er en ganske ubehagelig oppdagelse får man si. Men iflg legen og terapauten er det sjelden noen gjør noe med det før det er for sent - så de mener jeg kommer til å komme meg gjennom dette helt fint

Og så sier de at jeg må bli flinkere til å bry meg mindre, for alt det jeg bruker på alle andre tar jeg av meg selv. Sant nok - og det er en fin fasit - men det er jo oppskriften jeg trenger. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det. Eller ikke gjøre det

Og så orker jeg ikke ha noe med familien hans å gjøre heller - de ser ingen av de hindringene jeg ser, og mener alt bare er rosa og kommer til å bli så fint. Kort fortalt - det er selvfølgelig litt mer komplisert enn det.... Og jeg vil ikke at de skal tenke at han prioriterer mitt barn over sitt eget - og så la det gå utover oss, f.eks...

Så - i motsetning til deg går forholdet mitt motsatt vei, det blir ikke noe flytting, ikke noe samboerskap - ingenting. Vi er kjærester nå, helgemoro og reservert sex - men deler ingen hverdag, og kommer ikke til å gjøre det på lenge heller.

Så, for å være ærlig, jeg er supermisunnelig på deg

Og - VELDIG glad for at det skjer noe bra hos deg!! Du fortjener det nå

Sender over en klem og håper tanken kan telle for nå

Jeg er veldig glad for at du tar ansvar for deg selv akkurat nå, det tror jeg du trenger. Du har også et barn som trenger deg, så du har ikke "rett" til å slite deg ut.

Det er leit å høre at dere ikke kommer noen vei akkurat nå, men jeg forstår dilemmaet ditt svært godt.

Og du fortjener et forhold som går rette veien, du også. Jeg tror du vil finne det, om ikke med denne, så med en annen

[Gjest tuttaen]

Det er litt forskjell på å ha vært sammen lenge, og under ett år - og å bo sammen kontra å være i vært sitt land og bare kommunisere på telefon.

Jeg har ikke sagt noe annet da. Jeg har lenger oppe skrevet til Glimtipper av vi hadde mange slike diskusjoner tidligere, men at nå er den epoken over. Vi har vært sammen i mange år nå da og løst våre problemer for lenge siden. Jeg husker likevel godt hvordan det var.

[Persille1365381127]

Sender over en klem og håper tanken kan telle for nå

Jeg er veldig glad for at du tar ansvar for deg selv akkurat nå, det tror jeg du trenger. Du har også et barn som trenger deg, så du har ikke "rett" til å slite deg ut.

Det er leit å høre at dere ikke kommer noen vei akkurat nå, men jeg forstår dilemmaet ditt svært godt.

Og du fortjener et forhold som går rette veien, du også. Jeg tror du vil finne det, om ikke med denne, så med en annen

Takk takk - det hjelper at noen er enige

[Gjest dumpe?]

Hvis du har den minste TRO på at han KAN slå opp fordi dere har en uenighet på gang, ja da vil jeg si at han ikke er nok glad i deg.

Prøv han ut og se hvordan det går. Blir det dumping så er han ikke noe å satse på i et forhold.

[Gjest Wita]

Det er vanskelig å si noe ut fra det som står her. Hvorfor krangler dere på telefonen?

Kan det være at du legger opp til krangling fordi avstanden sliter på deg?

Etter hva jeg har fått med meg har du et samlivsbrudd fra før?

Jeg ville ikke ha hoppet inn i forholdet før du er helt sikker og jeg ville ikke ha flyttet sammen med det samme han kom hjem. Bruk god tid til å finne ut hva dette med bråsinnet er for noe og tenk gjennom hvem som starter hva.

[Liliaceae]

For meg høres det ut som om det kan være selve avstanden som er det største problemet her.

Som du sier er det mye lettere når dere er sammen.

Dere skal vel være sammen over en litt lengre periode sammenhengende før dere skal flytte i lag? (i forbindelse med høytidene kanskje?)

Synes det er for tidlig å bestemme seg for om dette er liv laga, siden det er så mange andre ting som er helt topp mellom dere.

Er dere anklagende mot hverandre på noen måte? En litt negativ tone kan fort misforstås over telefonen og eskalerer til noe større enn det det er..

Si at du blir lei deg når han plutselig ikke er tilgjengelig. Siden du er så langt unna gjør det deg utrygg. Ikke anklag han, men bare prøv å få han til å forstå dine følelser.

Prøv å åpne samtalene på en koselig måte... Kanskje lettere å holde en god tone hele tiden da?

[løvinne71]

Folk har jo forskjellige måter å reagere på når de opplever konflikter med sin kjære.

Noen blir triste og lei seg, andre blir stille og unnvikende, og noen reagerer med sinne og irritasjon.

Hvis han ikke er vant til diskusjoner og konfliktløsning hjemmefra, eller i tidligere forhold, så er han jo dårlig rustet til å takle krangler på en rasjonell måte.

Antagelig oppfatter han deres uenigheter som kritikk, og krenkelse av hans stolthet.

Han merker antagelig også at du takler slike situasjoner bedre enn han, noe som forsterker hans følelse av "underlegenhet"

Dermed "hevner" han seg på deg, ved å gjøre seg utilgjengelig, så han kan la deg

lide litt før han tar deg til nåde igjen.

Mulig han ikke gjør dette så bevisst og kynisk, men noen mennesker er mere langsinte og trenger tid til å komme over konflikten.

Hvis reaksjonene hans derimot er helt irrasjonelle, og han blir bråsint for uforutsette bagateller, ville jeg vært svært skeptisk til å fortsette forholdet til ham.

Det kan tyde på at han har ett aggressivt temperament, og et veldig stort ego, noe som garantert vil bli en utfordring i samlivet.

Da risikerer du å ende opp i rollene som fredsmegler og psykolog, og være på tå hev for ikke å si /gjøre noe upassende eller galt som kan

tirre ham.

Om avstanden forsterker dette, er ikke godt å si! Mulig det blir bedre når dere kan være mere sammen. For tiden fra hverandre gir jo mye tid til å gruble på negative tanker.

Hvis dere har hatt et avstandsforhold, og bare møttes i korte perioder helt siden dere traff hverandre, så kjenner du ham jo egentlig ikke så veldig godt ennå.

Så med tanke på at du også har en sønn å tenke på, ville jeg nok prøvd å bli litt bedre kjent med ham "i hverdagen" før dere evt. flyttet sammen.

[Gjest kanskjekanskjeikke?]

jeg vet jo ikke hvor lenge du har kjent denne mannen, og ikke vet jeg hvor stor del av denne tiden dere faktisk har tilbrakt sammen (utenom telefon og nett). Men kanskje det ikke er så lurt å flytte sammen med en gang han flytter til Norge igjen?

For meg rinbger det en del varselbjeller når jeg ser de negative sidene av ham, fordi det minner meg om et menneske som jeg holdt på å flytte sammen med ( i likhet med dere bodde vi langt fra hverandre i ulike byer). Han viste seg å være fyullstendig tullerusk... De funket for ham de gangene vi møttes, da var det jo kortere møter, men under press ble han et usaklig monster.

Jeg sier ikke at mannen din er slik:) Jeg bare kjenner igjen de negative sidene...

Lykke til:)

[Gjest Elextra]

Er han norsk eller fransk?

Spør fordi oppførselen minnet påfallende om en franskmann jeg var sammen med en gang...

[Gjest Elextra]

Er han norsk eller fransk?

Spør fordi oppførselen minnet påfallende om en franskmann jeg var sammen med en gang...

Ikke bare var han også franskmann, vi hadde også et avstandsforhold som på mange måter ligner deres, dog uten barn.