Jeg trenger hjelp til å tenke litt rasjonelt...

[Glimtipper]

Han ringte. Jeg sa at jeg er veldig glad i han, at jeg beklaget om jeg såret han og at jeg har vært bekymret for han i dag når han ikke har tatt kontakt. At jeg blir sittende å lure på hva han gjør, hva han tenker, om han egentlig ønsker fortsette forholdet (overdramatiserte bittelitt for å få fram poenget mitt).

Han sa at han føler jeg forteller han hva han burde ha sagt og gjort hele tiden, at den han er rett og slett er feil. Og at jeg er dårlig på å la ting ligge når han ber meg om det, han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred.

Jeg sa at alle handlinger har en konsekvens. Om han ønsker å vise irritasjonen eller sinnet sitt over meg, så har jeg behov for å snakke om det og eventuelt forsvare meg selv, jeg kan ikke holde kjeft fordi han ber meg om det. Og at de siste dagene har jeg følt jeg knapt kan si noe, uten at han blir mutt og sur.

Så sier vi omtrent samtidig at vi føler vi åpner oss for den andre, for å så bli kritisert for det. At den andre forventer mye i forhold til ærlighet og nærhet, men at det slår tilbake på oss. Og at vi har en viss frykt for å ikke leve opp til den andres forventninger.

Da måtte vi le litt og lure på hva i all verden vi gjorde som fikk oss begge til å føle det slik.

Så snakket vi om hvordan det er når vi er fysisk sammen (som vi forøvrig har vært over litt lengere perioder, for de som lurte på det) og at konflikter fungerer mye bedre da. Jeg innrømte at jeg er lei av avstandsforhold og at det gjør meg litt irritabel, han sa seg enig.

Men vi satt fremdeles igjen med problemet ang. krangler og diskusjoner akkurat nå. Jeg forklarte at jeg er for sta til å la enkelte temaer ligge om han først skal uttrykke sin misnøye. Han innrømte at han hadde hatt mye mindre kontroll på sinnet sitt i det siste. Vi ble enige om at han måtte jobbe med det og det å slippe irritasjonen innen rimelig tid, samtidig som jeg jobber med å godta at vi er uenige uten at det krever for mye analysering.

Takker for alle svar, det var til god hjelp for å ta opp dette på en konstruktiv måte og finne en plan.

Jeg ser det an en stund til, men den endelige avgjørelsen ang. flytting må taes veldig snart, siden han kun kommer for å ha hverdagen sammen med meg og sønnen min.

[Glimtipper]

Er han norsk eller fransk?

Spør fordi oppførselen minnet påfallende om en franskmann jeg var sammen med en gang...

Han er ingen av delene, han er engelsk Men ikke typisk. Har visst greske aner, noe som kan forklare en del...

[Glimtipper]

jeg vet jo ikke hvor lenge du har kjent denne mannen, og ikke vet jeg hvor stor del av denne tiden dere faktisk har tilbrakt sammen (utenom telefon og nett). Men kanskje det ikke er så lurt å flytte sammen med en gang han flytter til Norge igjen?

For meg rinbger det en del varselbjeller når jeg ser de negative sidene av ham, fordi det minner meg om et menneske som jeg holdt på å flytte sammen med ( i likhet med dere bodde vi langt fra hverandre i ulike byer). Han viste seg å være fyullstendig tullerusk... De funket for ham de gangene vi møttes, da var det jo kortere møter, men under press ble han et usaklig monster.

Jeg sier ikke at mannen din er slik:) Jeg bare kjenner igjen de negative sidene...

Lykke til:)

Jeg føler jeg kjenner han godt nok. Jeg er svært på vakt i forhold til aggressiv, sjalu og kontrollerende væremåte. Så det kan selvfølgelig gjøre at jeg overfølsom i forholdet, forøvrig.

[Glimtipper]

Folk har jo forskjellige måter å reagere på når de opplever konflikter med sin kjære.

Noen blir triste og lei seg, andre blir stille og unnvikende, og noen reagerer med sinne og irritasjon.

Hvis han ikke er vant til diskusjoner og konfliktløsning hjemmefra, eller i tidligere forhold, så er han jo dårlig rustet til å takle krangler på en rasjonell måte.

Antagelig oppfatter han deres uenigheter som kritikk, og krenkelse av hans stolthet.

Han merker antagelig også at du takler slike situasjoner bedre enn han, noe som forsterker hans følelse av "underlegenhet"

Dermed "hevner" han seg på deg, ved å gjøre seg utilgjengelig, så han kan la deg

lide litt før han tar deg til nåde igjen.

Mulig han ikke gjør dette så bevisst og kynisk, men noen mennesker er mere langsinte og trenger tid til å komme over konflikten.

Hvis reaksjonene hans derimot er helt irrasjonelle, og han blir bråsint for uforutsette bagateller, ville jeg vært svært skeptisk til å fortsette forholdet til ham.

Det kan tyde på at han har ett aggressivt temperament, og et veldig stort ego, noe som garantert vil bli en utfordring i samlivet.

Da risikerer du å ende opp i rollene som fredsmegler og psykolog, og være på tå hev for ikke å si /gjøre noe upassende eller galt som kan

tirre ham.

Om avstanden forsterker dette, er ikke godt å si! Mulig det blir bedre når dere kan være mere sammen. For tiden fra hverandre gir jo mye tid til å gruble på negative tanker.

Hvis dere har hatt et avstandsforhold, og bare møttes i korte perioder helt siden dere traff hverandre, så kjenner du ham jo egentlig ikke så veldig godt ennå.

Så med tanke på at du også har en sønn å tenke på, ville jeg nok prøvd å bli litt bedre kjent med ham "i hverdagen" før dere evt. flyttet sammen.

Takk for langt og godt svar

Han er ikke fullstendig irrasjonell og har generelt sett kontroll på sinnet sitt. Han har god selvinnsikt på dette temaet og fortalte meg at han jobber med dette, lenge før jeg merket meg ved noen aggresjon i konflikter.

Jeg føler forøvrig jeg kjenner han godt nok. Alternativet er forøvrig å vente med flyttingen, så noe mer hverdag har vi i grunnen ikke sjansen til. Han må si opp jobben sin, leiligheten sin og avslutte andre forbindelser før han kan komme til Norge. Om jeg er usikker, så er alternativet å vente med det.

[Glimtipper]

For meg høres det ut som om det kan være selve avstanden som er det største problemet her.

Som du sier er det mye lettere når dere er sammen.

Dere skal vel være sammen over en litt lengre periode sammenhengende før dere skal flytte i lag? (i forbindelse med høytidene kanskje?)

Synes det er for tidlig å bestemme seg for om dette er liv laga, siden det er så mange andre ting som er helt topp mellom dere.

Er dere anklagende mot hverandre på noen måte? En litt negativ tone kan fort misforstås over telefonen og eskalerer til noe større enn det det er..

Si at du blir lei deg når han plutselig ikke er tilgjengelig. Siden du er så langt unna gjør det deg utrygg. Ikke anklag han, men bare prøv å få han til å forstå dine følelser.

Prøv å åpne samtalene på en koselig måte... Kanskje lettere å holde en god tone hele tiden da?

Jeg er veldig kjærlig, hyggelig og i godt humør. Det samme er stort sett han, bortsett fra de siste dagene. Da har jeg prøvd å overse muttheten hans og lokke fram et smil, men i går nådde jeg en grense

Takk for svar

[Glimtipper]

Det er vanskelig å si noe ut fra det som står her. Hvorfor krangler dere på telefonen?

Kan det være at du legger opp til krangling fordi avstanden sliter på deg?

Etter hva jeg har fått med meg har du et samlivsbrudd fra før?

Jeg ville ikke ha hoppet inn i forholdet før du er helt sikker og jeg ville ikke ha flyttet sammen med det samme han kom hjem. Bruk god tid til å finne ut hva dette med bråsinnet er for noe og tenk gjennom hvem som starter hva.

Nei, jeg legger ikke opp til krangler. Men jeg orker helle ikke trippe på tåhev rundt temaer som muligens kan irritere han, det er jeg for egenrådig til å orke.

"Hjem" for han er England, så jeg har ikke noe ønske om å be han finne egen leilighet her. Det er i så fall siste muligheten, sjansene er større for at han da jobber videre i Frankrike og vi må fortsette avstandsforholdet. Noe som mest sannsynlig da ender, fordi det er en slitsom levemåte for to voksne mennesker.

Jeg har riktignok et samlivsbrudd bak meg, men det er over et år siden, så jeg ser ikke helt relevansen?

Takk for svar

[Glimtipper]

Hvis du har den minste TRO på at han KAN slå opp fordi dere har en uenighet på gang, ja da vil jeg si at han ikke er nok glad i deg.

Prøv han ut og se hvordan det går. Blir det dumping så er han ikke noe å satse på i et forhold.

Han slo heldigvis ikke opp. Det var nok bare jeg som hadde katastrofetanker

[Mirabell]

Dere høres ut som to kruttønner, begge to, spør du meg! Krangling på telefon er som oftest helt dødfødt, syns jeg. Jeg stusser også veldig over at dere krangler såpass mye i et så ferskt forhold. Man må være to for å krangle, og den eneste du bestemmer over, og kan forandre, er den du ser i speilet...

Jeg ville uansett forsøkt å snakke om dette ansikt til ansikt, var jeg deg. Tror ikke dere finner ut av det på annen måte.

[Gjest Wita]

Nei, jeg legger ikke opp til krangler. Men jeg orker helle ikke trippe på tåhev rundt temaer som muligens kan irritere han, det er jeg for egenrådig til å orke.

"Hjem" for han er England, så jeg har ikke noe ønske om å be han finne egen leilighet her. Det er i så fall siste muligheten, sjansene er større for at han da jobber videre i Frankrike og vi må fortsette avstandsforholdet. Noe som mest sannsynlig da ender, fordi det er en slitsom levemåte for to voksne mennesker.

Jeg har riktignok et samlivsbrudd bak meg, men det er over et år siden, så jeg ser ikke helt relevansen?

Takk for svar

"Jeg har riktignok et samlivsbrudd bak meg, men det er over et år siden, så jeg ser ikke helt relevansen?"

Jeg tenkte bare at det kunne være lurt å være helt sikker:)

Men etter ha tenkt på problemstillingen og tenkt over egne erfaringer med periodevis avstand, tror jeg det er gode sjangser for at det stabiliserer seg når dere er nærmere hverandre.

Ikke lett dette med så stor avstand. Kan være ganske frustrende.

Han høres jo ellers ut som en fin fyr og han er sikkert skuffet og lei seg han også over at dyrebare telefonsamtaler ender med krangling.

[Gjest ikke lett å være rasjonell når en er glad i vedkommende]

Takk for langt og godt svar

Han er ikke fullstendig irrasjonell og har generelt sett kontroll på sinnet sitt. Han har god selvinnsikt på dette temaet og fortalte meg at han jobber med dette, lenge før jeg merket meg ved noen aggresjon i konflikter.

Jeg føler forøvrig jeg kjenner han godt nok. Alternativet er forøvrig å vente med flyttingen, så noe mer hverdag har vi i grunnen ikke sjansen til. Han må si opp jobben sin, leiligheten sin og avslutte andre forbindelser før han kan komme til Norge. Om jeg er usikker, så er alternativet å vente med det.

Jeg kjenner meg igjen i din tankegang, din kjennskap til kjæresten, din tvil, din skuffelse, og samtidig litt benektelse og håp. Du er meget vel klar over at dette kan skape uønskede konflikter i fremtiden, noe du ikke ønsker hverken for deg selv eller din sønn. Samtidig gleder du deg slik til dere evt flytter sammen, at du ubevisst unnskylder og bagatelliserer hans til tider svært umodne oppførsel.

Som jeg ser i tråden din, har mange av dine svarere, som tydelig vil deg og din sønns beste, svart at de selv har oppledv lignende ting. Jeg er en slik også. Jeg var sammen med verdens herligeste mann, vi hadde planer om å flytte sammen. Han hadde også sine negative sider, og jeg tenkte i begynnelsen (to år....), at alle har jo negative sider, og om dette er det verste, så takler jeg det. Saken var bare den, at dette ble verre etterhvert. Ettersom vi ble bedre kjent, viste han mer av seg selv. Enten han ikke klarte å skjule disse sidene så godt lenger, eller om det var jeg som ble mer oppmerksom på de, vet jeg ikke helt. Muligens en kombinasjon, og en naturlig ting ettersom vi tilbrakte flere hverdager sammen.

Det viste seg at han slet mer enn jeg noensinne kunne ha trodd om denne gode mannen. Som jeg trodde jeg kjente svært godt. Forholdet våres var også preget av dype, gode samtaler, fantastisk sex, trygt vennskap, og likt livssyn generelt. Derfor trodde jeg veldig lenge at dette problemet ikke var noe problem. Men det var det altså i høyeste grad. Det var ingenting dramatisk ved vårt forhold, ingen (svært få) høyrøstede krangler, osv. Men den _surheten_ hans lå som et teppe, lagde en dårlig stemning som var trykkende i hele vår atmosfære. Hadde jeg sagt noe galt, eller om han av en eller annen grunn ble i dårlig humør, forsvant han. Enten fysisk eller psykisk, eller også begge deler. Noen ganger gikk han og la seg, ønsket ingen kontakt. Andre ganger satt han bare der, stum som en østers. I timer, dager eller uker. Andre ganger igjen, reiste han hjem til foreldrene sine el.l, uten særlig beskjed. Tok ikke telefonen, var borte på ubestemt tid osv. Plutselig var alt greit, helt til neste gang han kuttet kontakten. Jeg fikk sjelden vite grunnen til hans mentale eller fysiske forsvinningsnummer. Og noen ganger var de kortavarige og ikke så "alvorlige", knapt merkbare, andre ganger fryktet jeg han ville ende sitt liv. I årenes løp ble det bare verre, eller ihvertfall oftere, mindre grunner, osv. Terskelen for hans negative adferd gikk nedover og nedover, ble lavere og lavere. Samtidig var han veldig klar på at det var meg han ville ha, han elsket meg grenseløst, ville være sammen med meg hele tiden, gledet seg til å flytte inn, la allverdens planer, ville for første gang i sitt liv gifte seg, han var så sikker så sikker. Av en eller annen grunn klarte han å gjøre de enorme svingingene nærmest umerkbare, noe som gjorde at det var vanskelig å sette fingeren på hva som var galt. Det gikk selvfølgelig ut over humør, energi, osv osv, både hos meg og hos barna. Etter at jeg ble oppmerksom på det, fant jeg etterhvert et gjentagende _mønster_. Heldigvis _så_ jeg dette tidsnok til å bryte forholdet, FØR han flyttet inn. Det er jeg så uendelig glad for/over i dag.

Jeg synes du skal legge din stolthet til sides, og tenke på deg selv, og spesielt din sønn her. Fortell din kjæreste at du ikke kan tillate deg å leve sammen med en som har slike sære utestengings-straffer osv. Selvfølgelig kan han få en sjanse til å bevise sin "uskyld", men jeg tror du vet innerst inne at slike karaktertrekk neppe forsvinner, snarere blir de mer omfattende etterhvert.

Ønsker deg og din sønn lykke til, og håper du velger det som er best for dere to.

[Gjest Wita]

Han ringte. Jeg sa at jeg er veldig glad i han, at jeg beklaget om jeg såret han og at jeg har vært bekymret for han i dag når han ikke har tatt kontakt. At jeg blir sittende å lure på hva han gjør, hva han tenker, om han egentlig ønsker fortsette forholdet (overdramatiserte bittelitt for å få fram poenget mitt).

Han sa at han føler jeg forteller han hva han burde ha sagt og gjort hele tiden, at den han er rett og slett er feil. Og at jeg er dårlig på å la ting ligge når han ber meg om det, han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred.

Jeg sa at alle handlinger har en konsekvens. Om han ønsker å vise irritasjonen eller sinnet sitt over meg, så har jeg behov for å snakke om det og eventuelt forsvare meg selv, jeg kan ikke holde kjeft fordi han ber meg om det. Og at de siste dagene har jeg følt jeg knapt kan si noe, uten at han blir mutt og sur.

Så sier vi omtrent samtidig at vi føler vi åpner oss for den andre, for å så bli kritisert for det. At den andre forventer mye i forhold til ærlighet og nærhet, men at det slår tilbake på oss. Og at vi har en viss frykt for å ikke leve opp til den andres forventninger.

Da måtte vi le litt og lure på hva i all verden vi gjorde som fikk oss begge til å føle det slik.

Så snakket vi om hvordan det er når vi er fysisk sammen (som vi forøvrig har vært over litt lengere perioder, for de som lurte på det) og at konflikter fungerer mye bedre da. Jeg innrømte at jeg er lei av avstandsforhold og at det gjør meg litt irritabel, han sa seg enig.

Men vi satt fremdeles igjen med problemet ang. krangler og diskusjoner akkurat nå. Jeg forklarte at jeg er for sta til å la enkelte temaer ligge om han først skal uttrykke sin misnøye. Han innrømte at han hadde hatt mye mindre kontroll på sinnet sitt i det siste. Vi ble enige om at han måtte jobbe med det og det å slippe irritasjonen innen rimelig tid, samtidig som jeg jobber med å godta at vi er uenige uten at det krever for mye analysering.

Takker for alle svar, det var til god hjelp for å ta opp dette på en konstruktiv måte og finne en plan.

Jeg ser det an en stund til, men den endelige avgjørelsen ang. flytting må taes veldig snart, siden han kun kommer for å ha hverdagen sammen med meg og sønnen min.

"han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred"

Nemlig og der tror jeg det er stor forskjell på kvinner og menn. Jeg har blitt mer "mann" med årene:)

[Glimtipper]

Dere høres ut som to kruttønner, begge to, spør du meg! Krangling på telefon er som oftest helt dødfødt, syns jeg. Jeg stusser også veldig over at dere krangler såpass mye i et så ferskt forhold. Man må være to for å krangle, og den eneste du bestemmer over, og kan forandre, er den du ser i speilet...

Jeg ville uansett forsøkt å snakke om dette ansikt til ansikt, var jeg deg. Tror ikke dere finner ut av det på annen måte.

Jeg blir tilnærmet aldri sint, så jeg tror ikke man kan kalle meg en kruttønne Men det kan jo være irriterende i seg selv, når den andre ikke speiler din irritasjon/aggresjon.

Og ja, vi krangler en del i et forholdsvis nytt forhold. Men vi har hatt en særdeles tøff start som har krevd veldig mye av oss begge. Detaljene rundt det ønsker jeg ikke gå inn på nå.

Takk for svar

[Glimtipper]

"Jeg har riktignok et samlivsbrudd bak meg, men det er over et år siden, så jeg ser ikke helt relevansen?"

Jeg tenkte bare at det kunne være lurt å være helt sikker:)

Men etter ha tenkt på problemstillingen og tenkt over egne erfaringer med periodevis avstand, tror jeg det er gode sjangser for at det stabiliserer seg når dere er nærmere hverandre.

Ikke lett dette med så stor avstand. Kan være ganske frustrende.

Han høres jo ellers ut som en fin fyr og han er sikkert skuffet og lei seg han også over at dyrebare telefonsamtaler ender med krangling.

Ja, jeg tror nok dette først og fremst er et avstandsproblem. Han er en svært gjennomtenkt person, som også har lyktes i å forandre mange sider ved seg selv han syntes ga negative konsekvenser.

Jeg velger å tro at dette vil løse seg

Takk for støtte og svar

[Gjest pærebrus875]

Jeg blir tilnærmet aldri sint, så jeg tror ikke man kan kalle meg en kruttønne Men det kan jo være irriterende i seg selv, når den andre ikke speiler din irritasjon/aggresjon.

Og ja, vi krangler en del i et forholdsvis nytt forhold. Men vi har hatt en særdeles tøff start som har krevd veldig mye av oss begge. Detaljene rundt det ønsker jeg ikke gå inn på nå.

Takk for svar

En ting jeg tenkte å¨da jeg leste et innlegg her, han er ikke en sånn som gjerne vil ha deg sinna da? At han oppfører seg barnslig for å få reaksjon? La vær å si eller gjør noe som helst, hva skjer da? Om du f eks ikke prøver å ta kontakt engang neste gang han "gjemmer" seg..

Mange som oppfører seg helt desperat om de ikke får nok oppmerksomhet ;-)

[Glimtipper]

En ting jeg tenkte å¨da jeg leste et innlegg her, han er ikke en sånn som gjerne vil ha deg sinna da? At han oppfører seg barnslig for å få reaksjon? La vær å si eller gjør noe som helst, hva skjer da? Om du f eks ikke prøver å ta kontakt engang neste gang han "gjemmer" seg..

Mange som oppfører seg helt desperat om de ikke får nok oppmerksomhet ;-)

-ler- Jeg spurte han om hva han gjør om jeg ikke "løper etter" når han trekker seg vekk. Han sa da at han ville komme til meg når han hadde fått være i fred en stund.

[Glimtipper]

Jeg kjenner meg igjen i din tankegang, din kjennskap til kjæresten, din tvil, din skuffelse, og samtidig litt benektelse og håp. Du er meget vel klar over at dette kan skape uønskede konflikter i fremtiden, noe du ikke ønsker hverken for deg selv eller din sønn. Samtidig gleder du deg slik til dere evt flytter sammen, at du ubevisst unnskylder og bagatelliserer hans til tider svært umodne oppførsel.

Som jeg ser i tråden din, har mange av dine svarere, som tydelig vil deg og din sønns beste, svart at de selv har oppledv lignende ting. Jeg er en slik også. Jeg var sammen med verdens herligeste mann, vi hadde planer om å flytte sammen. Han hadde også sine negative sider, og jeg tenkte i begynnelsen (to år....), at alle har jo negative sider, og om dette er det verste, så takler jeg det. Saken var bare den, at dette ble verre etterhvert. Ettersom vi ble bedre kjent, viste han mer av seg selv. Enten han ikke klarte å skjule disse sidene så godt lenger, eller om det var jeg som ble mer oppmerksom på de, vet jeg ikke helt. Muligens en kombinasjon, og en naturlig ting ettersom vi tilbrakte flere hverdager sammen.

Det viste seg at han slet mer enn jeg noensinne kunne ha trodd om denne gode mannen. Som jeg trodde jeg kjente svært godt. Forholdet våres var også preget av dype, gode samtaler, fantastisk sex, trygt vennskap, og likt livssyn generelt. Derfor trodde jeg veldig lenge at dette problemet ikke var noe problem. Men det var det altså i høyeste grad. Det var ingenting dramatisk ved vårt forhold, ingen (svært få) høyrøstede krangler, osv. Men den _surheten_ hans lå som et teppe, lagde en dårlig stemning som var trykkende i hele vår atmosfære. Hadde jeg sagt noe galt, eller om han av en eller annen grunn ble i dårlig humør, forsvant han. Enten fysisk eller psykisk, eller også begge deler. Noen ganger gikk han og la seg, ønsket ingen kontakt. Andre ganger satt han bare der, stum som en østers. I timer, dager eller uker. Andre ganger igjen, reiste han hjem til foreldrene sine el.l, uten særlig beskjed. Tok ikke telefonen, var borte på ubestemt tid osv. Plutselig var alt greit, helt til neste gang han kuttet kontakten. Jeg fikk sjelden vite grunnen til hans mentale eller fysiske forsvinningsnummer. Og noen ganger var de kortavarige og ikke så "alvorlige", knapt merkbare, andre ganger fryktet jeg han ville ende sitt liv. I årenes løp ble det bare verre, eller ihvertfall oftere, mindre grunner, osv. Terskelen for hans negative adferd gikk nedover og nedover, ble lavere og lavere. Samtidig var han veldig klar på at det var meg han ville ha, han elsket meg grenseløst, ville være sammen med meg hele tiden, gledet seg til å flytte inn, la allverdens planer, ville for første gang i sitt liv gifte seg, han var så sikker så sikker. Av en eller annen grunn klarte han å gjøre de enorme svingingene nærmest umerkbare, noe som gjorde at det var vanskelig å sette fingeren på hva som var galt. Det gikk selvfølgelig ut over humør, energi, osv osv, både hos meg og hos barna. Etter at jeg ble oppmerksom på det, fant jeg etterhvert et gjentagende _mønster_. Heldigvis _så_ jeg dette tidsnok til å bryte forholdet, FØR han flyttet inn. Det er jeg så uendelig glad for/over i dag.

Jeg synes du skal legge din stolthet til sides, og tenke på deg selv, og spesielt din sønn her. Fortell din kjæreste at du ikke kan tillate deg å leve sammen med en som har slike sære utestengings-straffer osv. Selvfølgelig kan han få en sjanse til å bevise sin "uskyld", men jeg tror du vet innerst inne at slike karaktertrekk neppe forsvinner, snarere blir de mer omfattende etterhvert.

Ønsker deg og din sønn lykke til, og håper du velger det som er best for dere to.

Takk for langt svar og for at du delte din historie.

Jeg betviler at det vil eskalere, da det heller har blitt bedre og bedre i den tiden vi har vært sammen (om man ser bort fra de siste dagene). Jeg er forøvrig obs på problemstillingen.

[Glimtipper]

"han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred"

Nemlig og der tror jeg det er stor forskjell på kvinner og menn. Jeg har blitt mer "mann" med årene:)

Ja, jeg må nok slå meg litt mer til ro ang. slike ting. Ikke alt trenger en løsning, eller har en løsning en gang. I tillegg er forskjellen stor i temperamentene våre, så det som han blir irritert over raskt og kommer over like raskt, føler jeg blir tatt opp som en stor sak (fordi jeg aldri ville nevnt det selv om det ikke var viktig).

Takk for svar

[Mirabell]

Ja, jeg må nok slå meg litt mer til ro ang. slike ting. Ikke alt trenger en løsning, eller har en løsning en gang. I tillegg er forskjellen stor i temperamentene våre, så det som han blir irritert over raskt og kommer over like raskt, føler jeg blir tatt opp som en stor sak (fordi jeg aldri ville nevnt det selv om det ikke var viktig).

Takk for svar

''Ja, jeg må nok slå meg litt mer til ro ang. slike ting. Ikke alt trenger en løsning, eller har en løsning en gang.''

Ja, der er du nok inne på noe viktig! Man må velge hva som er verd å krangle om, særlig hvis man er "dårlig" til å krangle, slik som dere (eller som dere er pr. telefon, rettere sagt).

[Sofline]

Jeg tenkte jeg ville svare her selv om jeg leser dere har funnet et foreløpig løsning. Dette var nemlig nesten som å lese om meg selv og samboeren min. Til tross for at vi bor sammen er vi i et avstandsforhold da han er sjømann. Når han er vekk, beror det seg på telefonisk kontakt, især sms'er, og det har ofte endt med voldsomme telefonkrangler.

I likhet med dere har vi det stort sett perfekt når vi er sammen og eventuelle krangler går seg til, men når han er på jobb og blir sur over et eller annet kan de vare i dagesvis. Akkurat som kjæresten trekker min seg vekk og vil være i fred i stedet for å snakke om uenighetene. Jeg derimot har et stort behov for å få snakket om tingene og bli ferdig med det, ellers får jeg det aldri ut av kroppen og småproblemer kan bli store. Jeg synes ikke problemer forsvinner hvis de ties ihjel. Det synes han.

I motsetning til hos dere er det her ikke noe håp om at det blir slutt på avstanden. Men vi har blitt flinkere. Hadde vi ikke blitt det hadde vi neppe vært sammen lenger. Vi krangler nå svært sjelden på telefon, og jeg har lært å ikke ta opp ting som kan føre til uenigheter over telefon. Men han er fortsatt typen som ikke vil snakke om problemer, og sånt kan gjøre meg vanvittig. *Arg*

Jeg har ofte spurt hva som ville skjedd hvis jeg ikke gjorde en innsats for å opprettholde kontakten etter en krangel. Da påstår han at han ville tatt kontakt igjen etter å ha fått vært litt i fred. Jeg har imidlertid aldri vært tålmodig nok til å vente, så hvor lang tid det ville tatt vet jeg ikke. Sannsynligvis mange dager eller kanskje uker, og det klarer jeg ikke. Han har en til dels farlig jobb, og jeg blir bekymret.

[Sofline]

Jeg tenkte jeg ville svare her selv om jeg leser dere har funnet et foreløpig løsning. Dette var nemlig nesten som å lese om meg selv og samboeren min. Til tross for at vi bor sammen er vi i et avstandsforhold da han er sjømann. Når han er vekk, beror det seg på telefonisk kontakt, især sms'er, og det har ofte endt med voldsomme telefonkrangler.

I likhet med dere har vi det stort sett perfekt når vi er sammen og eventuelle krangler går seg til, men når han er på jobb og blir sur over et eller annet kan de vare i dagesvis. Akkurat som kjæresten trekker min seg vekk og vil være i fred i stedet for å snakke om uenighetene. Jeg derimot har et stort behov for å få snakket om tingene og bli ferdig med det, ellers får jeg det aldri ut av kroppen og småproblemer kan bli store. Jeg synes ikke problemer forsvinner hvis de ties ihjel. Det synes han.

I motsetning til hos dere er det her ikke noe håp om at det blir slutt på avstanden. Men vi har blitt flinkere. Hadde vi ikke blitt det hadde vi neppe vært sammen lenger. Vi krangler nå svært sjelden på telefon, og jeg har lært å ikke ta opp ting som kan føre til uenigheter over telefon. Men han er fortsatt typen som ikke vil snakke om problemer, og sånt kan gjøre meg vanvittig. *Arg*

Jeg har ofte spurt hva som ville skjedd hvis jeg ikke gjorde en innsats for å opprettholde kontakten etter en krangel. Da påstår han at han ville tatt kontakt igjen etter å ha fått vært litt i fred. Jeg har imidlertid aldri vært tålmodig nok til å vente, så hvor lang tid det ville tatt vet jeg ikke. Sannsynligvis mange dager eller kanskje uker, og det klarer jeg ikke. Han har en til dels farlig jobb, og jeg blir bekymret.

Jeg har så ingen konkrete råd til deg, ville bare si at jeg vet hvordan du har det. :-) Mannfolk....!! :-)