Jeg trenger hjelp til å tenke litt rasjonelt...

[Gjest Silver Fairy]

Jeg kjenner meg igjen i din tankegang, din kjennskap til kjæresten, din tvil, din skuffelse, og samtidig litt benektelse og håp. Du er meget vel klar over at dette kan skape uønskede konflikter i fremtiden, noe du ikke ønsker hverken for deg selv eller din sønn. Samtidig gleder du deg slik til dere evt flytter sammen, at du ubevisst unnskylder og bagatelliserer hans til tider svært umodne oppførsel.

Som jeg ser i tråden din, har mange av dine svarere, som tydelig vil deg og din sønns beste, svart at de selv har oppledv lignende ting. Jeg er en slik også. Jeg var sammen med verdens herligeste mann, vi hadde planer om å flytte sammen. Han hadde også sine negative sider, og jeg tenkte i begynnelsen (to år....), at alle har jo negative sider, og om dette er det verste, så takler jeg det. Saken var bare den, at dette ble verre etterhvert. Ettersom vi ble bedre kjent, viste han mer av seg selv. Enten han ikke klarte å skjule disse sidene så godt lenger, eller om det var jeg som ble mer oppmerksom på de, vet jeg ikke helt. Muligens en kombinasjon, og en naturlig ting ettersom vi tilbrakte flere hverdager sammen.

Det viste seg at han slet mer enn jeg noensinne kunne ha trodd om denne gode mannen. Som jeg trodde jeg kjente svært godt. Forholdet våres var også preget av dype, gode samtaler, fantastisk sex, trygt vennskap, og likt livssyn generelt. Derfor trodde jeg veldig lenge at dette problemet ikke var noe problem. Men det var det altså i høyeste grad. Det var ingenting dramatisk ved vårt forhold, ingen (svært få) høyrøstede krangler, osv. Men den _surheten_ hans lå som et teppe, lagde en dårlig stemning som var trykkende i hele vår atmosfære. Hadde jeg sagt noe galt, eller om han av en eller annen grunn ble i dårlig humør, forsvant han. Enten fysisk eller psykisk, eller også begge deler. Noen ganger gikk han og la seg, ønsket ingen kontakt. Andre ganger satt han bare der, stum som en østers. I timer, dager eller uker. Andre ganger igjen, reiste han hjem til foreldrene sine el.l, uten særlig beskjed. Tok ikke telefonen, var borte på ubestemt tid osv. Plutselig var alt greit, helt til neste gang han kuttet kontakten. Jeg fikk sjelden vite grunnen til hans mentale eller fysiske forsvinningsnummer. Og noen ganger var de kortavarige og ikke så "alvorlige", knapt merkbare, andre ganger fryktet jeg han ville ende sitt liv. I årenes løp ble det bare verre, eller ihvertfall oftere, mindre grunner, osv. Terskelen for hans negative adferd gikk nedover og nedover, ble lavere og lavere. Samtidig var han veldig klar på at det var meg han ville ha, han elsket meg grenseløst, ville være sammen med meg hele tiden, gledet seg til å flytte inn, la allverdens planer, ville for første gang i sitt liv gifte seg, han var så sikker så sikker. Av en eller annen grunn klarte han å gjøre de enorme svingingene nærmest umerkbare, noe som gjorde at det var vanskelig å sette fingeren på hva som var galt. Det gikk selvfølgelig ut over humør, energi, osv osv, både hos meg og hos barna. Etter at jeg ble oppmerksom på det, fant jeg etterhvert et gjentagende _mønster_. Heldigvis _så_ jeg dette tidsnok til å bryte forholdet, FØR han flyttet inn. Det er jeg så uendelig glad for/over i dag.

Jeg synes du skal legge din stolthet til sides, og tenke på deg selv, og spesielt din sønn her. Fortell din kjæreste at du ikke kan tillate deg å leve sammen med en som har slike sære utestengings-straffer osv. Selvfølgelig kan han få en sjanse til å bevise sin "uskyld", men jeg tror du vet innerst inne at slike karaktertrekk neppe forsvinner, snarere blir de mer omfattende etterhvert.

Ønsker deg og din sønn lykke til, og håper du velger det som er best for dere to.

''Selvfølgelig kan han få en sjanse til å bevise sin "uskyld", men jeg tror du vet innerst inne at slike karaktertrekk neppe forsvinner, snarere blir de mer omfattende etterhvert.''

Ikke nødvendigvis. Min x hadde ikke lært seg å kommunisere om problemer. I hans familie hadde de "løst" problemer på denne måten (det var i alle fall dette han så), derfor reagerte han på samme måte. I vårt forhold ble ting bedre etter hvert, selv om han av og til lukket seg inne når de store problemene dukket opp. Men da kjente jeg han så godt at jeg tok initiativ til at han skulle få snakke.

[Gjest Angela25]

Dette er vondt, det skjonner jeg veldig godt. Og, det er svaert umodent av han slik han oppforer seg.

Jeg husker at jeg pleide aa oppfore meg slik starten av mitt forhold med han jeg bor sammen med naa. Jeg bodde i Norge, han i Spania. Vi hadde maaaaange diskusjoner, ogsaa i begynnelsen da vi flyttet sammen. Da ting ble litt vel "hett", jeg var uenig, sint.... Ja, da gikk jeg min vei, nektet aa snakke mer om det,o.l.

Det var min maate aa reagere paa fordi jeg var vant med det fra tidligere forhold. Jeg begynte aa oppfore meg bedre og mere voksent da mannen min sa det direkte til meg at han mislikte sterkt maaten jeg haandterte diskusjoner paa. Han sa han ble lei seg, folte at jeg var kald,lite ydmyk, viste ingen kjaerlighet....

Det tok kort tid da jeg begynte aa ta meg sammen, forandre reaksjonsmoensteret mitt. Jeg ville ta hensyn til han, og jeg ville bli bedre til aa takle diskusjoner og uenigheter.

Jeg synes saa absolutt at du skal ta deg en skikkelig prat med han. Send han en mail der du skriver ned alt det som du skrev her. Vaer 100% aerlig og aapen, si akkurat hva du mener om den slags.

Han elsker deg, og vil bo sammen med deg og sonnen din. Da vil han ogsaa lytte til dine folelser og behov. Han vet det nok godt selv at slik han oppforer seg naa er feil, umodent og daarlig overfor deg. Men han trenger at du sier ifra, for han forandrer seg.

Faar du han paa traaden, saa si det til han muntlig, det er bedre enn en mail. Men har du ikke mulighet til aa snakke per telefon, saa send en mail. Ikke vaer redd for aa vaer aerlig!

Jeg tror dere kan lose opp i disse flokene, og husk at de fleste forhold kan ha det vanskelig paa en eller annen maate til aa begynne med. Spesielt naar man kommer fra 2 forskjellige land (han er engelsk,ikke sant?) og bor i to land. Det blir mange utfordringer, men det beste er aa lose opp i det dere har mulighet for, og ikke vente med det.

Haaper du faar tak i han snart, og at ting ordner seg for dere! Haaper ogsaa at du forteller her om hvordan det gikk...:-)

[Glimtipper]

Jeg tenkte jeg ville svare her selv om jeg leser dere har funnet et foreløpig løsning. Dette var nemlig nesten som å lese om meg selv og samboeren min. Til tross for at vi bor sammen er vi i et avstandsforhold da han er sjømann. Når han er vekk, beror det seg på telefonisk kontakt, især sms'er, og det har ofte endt med voldsomme telefonkrangler.

I likhet med dere har vi det stort sett perfekt når vi er sammen og eventuelle krangler går seg til, men når han er på jobb og blir sur over et eller annet kan de vare i dagesvis. Akkurat som kjæresten trekker min seg vekk og vil være i fred i stedet for å snakke om uenighetene. Jeg derimot har et stort behov for å få snakket om tingene og bli ferdig med det, ellers får jeg det aldri ut av kroppen og småproblemer kan bli store. Jeg synes ikke problemer forsvinner hvis de ties ihjel. Det synes han.

I motsetning til hos dere er det her ikke noe håp om at det blir slutt på avstanden. Men vi har blitt flinkere. Hadde vi ikke blitt det hadde vi neppe vært sammen lenger. Vi krangler nå svært sjelden på telefon, og jeg har lært å ikke ta opp ting som kan føre til uenigheter over telefon. Men han er fortsatt typen som ikke vil snakke om problemer, og sånt kan gjøre meg vanvittig. *Arg*

Jeg har ofte spurt hva som ville skjedd hvis jeg ikke gjorde en innsats for å opprettholde kontakten etter en krangel. Da påstår han at han ville tatt kontakt igjen etter å ha fått vært litt i fred. Jeg har imidlertid aldri vært tålmodig nok til å vente, så hvor lang tid det ville tatt vet jeg ikke. Sannsynligvis mange dager eller kanskje uker, og det klarer jeg ikke. Han har en til dels farlig jobb, og jeg blir bekymret.

Takk for langt og godt svar og for at du delte din situasjon

Jeg sympatiserer veldig med dine følelser i forhold til dette, selvfølgelig. Man BLIR bekymret, selv om man rasjonelt sett vet at den andre "bare" er sur.

Og som deg synes jeg ikke problemer forsvinner av seg selv, men jeg tror jeg rett og slett må la flere ting ligge. Det meste er jo faktisk bare detaljer i den store sammenhengen og forholdet avhenger sjeldent av om vi finner en løsning eller ikke.

Men som deg har jeg ikke tålmodighet til å ikke ta kontakt og i alle fall forsøke en forsoning. Det sliter på meg om vi har noe usagt mellom oss, i alle fall vil jeg si "glad i deg" og "beklager".

[Glimtipper]

Dette er vondt, det skjonner jeg veldig godt. Og, det er svaert umodent av han slik han oppforer seg.

Jeg husker at jeg pleide aa oppfore meg slik starten av mitt forhold med han jeg bor sammen med naa. Jeg bodde i Norge, han i Spania. Vi hadde maaaaange diskusjoner, ogsaa i begynnelsen da vi flyttet sammen. Da ting ble litt vel "hett", jeg var uenig, sint.... Ja, da gikk jeg min vei, nektet aa snakke mer om det,o.l.

Det var min maate aa reagere paa fordi jeg var vant med det fra tidligere forhold. Jeg begynte aa oppfore meg bedre og mere voksent da mannen min sa det direkte til meg at han mislikte sterkt maaten jeg haandterte diskusjoner paa. Han sa han ble lei seg, folte at jeg var kald,lite ydmyk, viste ingen kjaerlighet....

Det tok kort tid da jeg begynte aa ta meg sammen, forandre reaksjonsmoensteret mitt. Jeg ville ta hensyn til han, og jeg ville bli bedre til aa takle diskusjoner og uenigheter.

Jeg synes saa absolutt at du skal ta deg en skikkelig prat med han. Send han en mail der du skriver ned alt det som du skrev her. Vaer 100% aerlig og aapen, si akkurat hva du mener om den slags.

Han elsker deg, og vil bo sammen med deg og sonnen din. Da vil han ogsaa lytte til dine folelser og behov. Han vet det nok godt selv at slik han oppforer seg naa er feil, umodent og daarlig overfor deg. Men han trenger at du sier ifra, for han forandrer seg.

Faar du han paa traaden, saa si det til han muntlig, det er bedre enn en mail. Men har du ikke mulighet til aa snakke per telefon, saa send en mail. Ikke vaer redd for aa vaer aerlig!

Jeg tror dere kan lose opp i disse flokene, og husk at de fleste forhold kan ha det vanskelig paa en eller annen maate til aa begynne med. Spesielt naar man kommer fra 2 forskjellige land (han er engelsk,ikke sant?) og bor i to land. Det blir mange utfordringer, men det beste er aa lose opp i det dere har mulighet for, og ikke vente med det.

Haaper du faar tak i han snart, og at ting ordner seg for dere! Haaper ogsaa at du forteller her om hvordan det gikk...:-)

Se litt lenger ned, på "Slik gikk det". Vi har snakket litt ut. Resten lar jeg ligge til vi møtes igjen, om jeg ser behov for å snakke mer.

Takk for at du delte dine erfaringer, det betyr at det ikke trenger å forbli slik som dette

[Sofline]

Takk for langt og godt svar og for at du delte din situasjon

Jeg sympatiserer veldig med dine følelser i forhold til dette, selvfølgelig. Man BLIR bekymret, selv om man rasjonelt sett vet at den andre "bare" er sur.

Og som deg synes jeg ikke problemer forsvinner av seg selv, men jeg tror jeg rett og slett må la flere ting ligge. Det meste er jo faktisk bare detaljer i den store sammenhengen og forholdet avhenger sjeldent av om vi finner en løsning eller ikke.

Men som deg har jeg ikke tålmodighet til å ikke ta kontakt og i alle fall forsøke en forsoning. Det sliter på meg om vi har noe usagt mellom oss, i alle fall vil jeg si "glad i deg" og "beklager".

Jeg øver meg også på å ikke være så opptatt av alle detaljer og at enkelte ting kan man la ligge.

Jeg kan ikke påstå at jeg er så veldig flink til ikke å ta kontakt når jeg vet han er sur, men jeg har blitt flinkere til det. Dessuten har jeg blitt flinkere til å vente med å ta opp ting vi er uenige om til vi kan diskutere ansikt til ansikt. Da finner vi oftere en rask løsning på problemene.

[Glimtipper]

Jeg øver meg også på å ikke være så opptatt av alle detaljer og at enkelte ting kan man la ligge.

Jeg kan ikke påstå at jeg er så veldig flink til ikke å ta kontakt når jeg vet han er sur, men jeg har blitt flinkere til det. Dessuten har jeg blitt flinkere til å vente med å ta opp ting vi er uenige om til vi kan diskutere ansikt til ansikt. Da finner vi oftere en rask løsning på problemene.

Enig i det.

Problemet mitt er at jeg sjeldent tar opp problemer, jeg er temmelig fornøyd egentlig. Så det er lite å "vente med". Men det føles som mye av det jeg sier leder til en krangel. Jeg er visst flink til å trykke på knappene hans, spesielt om han er litt sliten

[Sofline]

Enig i det.

Problemet mitt er at jeg sjeldent tar opp problemer, jeg er temmelig fornøyd egentlig. Så det er lite å "vente med". Men det føles som mye av det jeg sier leder til en krangel. Jeg er visst flink til å trykke på knappene hans, spesielt om han er litt sliten

Sånn er det også her. Han tar lett ting jeg sier litt feil, især når det er over telefon. Telefonen er i grunnen et dårlig kommunikasjonsmiddel.

[Glimtipper]

Sånn er det også her. Han tar lett ting jeg sier litt feil, især når det er over telefon. Telefonen er i grunnen et dårlig kommunikasjonsmiddel.

Ja, det er en særdeles slitsom måte å kommunisere på. Samtidig er det leit å begrense snakkingen når man savner hverandre

[Gjest Angela25]

Se litt lenger ned, på "Slik gikk det". Vi har snakket litt ut. Resten lar jeg ligge til vi møtes igjen, om jeg ser behov for å snakke mer.

Takk for at du delte dine erfaringer, det betyr at det ikke trenger å forbli slik som dette

Godt at dere fikk snakket sammen! Alt ordner seg:-)

[Glimtipper]

Godt at dere fikk snakket sammen! Alt ordner seg:-)

Takk for trøstende ord

Du er alltid veldig vennlig og positiv. Det er koselig å lese svar fra deg

[Gjest tuttaen]

Han ringte. Jeg sa at jeg er veldig glad i han, at jeg beklaget om jeg såret han og at jeg har vært bekymret for han i dag når han ikke har tatt kontakt. At jeg blir sittende å lure på hva han gjør, hva han tenker, om han egentlig ønsker fortsette forholdet (overdramatiserte bittelitt for å få fram poenget mitt).

Han sa at han føler jeg forteller han hva han burde ha sagt og gjort hele tiden, at den han er rett og slett er feil. Og at jeg er dårlig på å la ting ligge når han ber meg om det, han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred.

Jeg sa at alle handlinger har en konsekvens. Om han ønsker å vise irritasjonen eller sinnet sitt over meg, så har jeg behov for å snakke om det og eventuelt forsvare meg selv, jeg kan ikke holde kjeft fordi han ber meg om det. Og at de siste dagene har jeg følt jeg knapt kan si noe, uten at han blir mutt og sur.

Så sier vi omtrent samtidig at vi føler vi åpner oss for den andre, for å så bli kritisert for det. At den andre forventer mye i forhold til ærlighet og nærhet, men at det slår tilbake på oss. Og at vi har en viss frykt for å ikke leve opp til den andres forventninger.

Da måtte vi le litt og lure på hva i all verden vi gjorde som fikk oss begge til å føle det slik.

Så snakket vi om hvordan det er når vi er fysisk sammen (som vi forøvrig har vært over litt lengere perioder, for de som lurte på det) og at konflikter fungerer mye bedre da. Jeg innrømte at jeg er lei av avstandsforhold og at det gjør meg litt irritabel, han sa seg enig.

Men vi satt fremdeles igjen med problemet ang. krangler og diskusjoner akkurat nå. Jeg forklarte at jeg er for sta til å la enkelte temaer ligge om han først skal uttrykke sin misnøye. Han innrømte at han hadde hatt mye mindre kontroll på sinnet sitt i det siste. Vi ble enige om at han måtte jobbe med det og det å slippe irritasjonen innen rimelig tid, samtidig som jeg jobber med å godta at vi er uenige uten at det krever for mye analysering.

Takker for alle svar, det var til god hjelp for å ta opp dette på en konstruktiv måte og finne en plan.

Jeg ser det an en stund til, men den endelige avgjørelsen ang. flytting må taes veldig snart, siden han kun kommer for å ha hverdagen sammen med meg og sønnen min.

''Han sa at han føler jeg forteller han hva han burde ha sagt og gjort hele tiden, at den han er rett og slett er feil. Og at jeg er dårlig på å la ting ligge når han ber meg om det, han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred.''

Vet du at det du skriver her kjenner jeg så godt igjen. Både det med å fortelle han hva han burde ha sagt og det å la bagateller ligge. Vi opplevde jo de diskusjonene så forskjellig i og med at vi har ulike måter å løse problemer på. Jeg følte ofte at han aldri ville innrømme feil og si unnskyld. Istedetfor prøvde han å finne noe på meg slik at jeg ble problemet. Jeg sa gang på gang at ved å si unnsksyld eller noe så var problemet løst og ute av verden. Det å få medhold gir oss en fin følelse, altså når vi vet at vi har rett. Benektning og motangrep kan gi enda flere problemer.

Du kan som meg gjenta at _han_ ikke er problemet, det er _den_ tingen som er det, og han er den eneste som kan hjelpe deg med å få det ut av verden. Jeg måtte gang på gang repetere at han er en flott mann på alle måter, men akkurat den ene tingen ville jeg ordne opp i. Jeg tror han forstår det nå, for han er ikke så redd for å ta opp et alvorlig tema lenger. Han vet at hvis han hjelper meg er problemet borte på 2 minutter. Det er ikke farlig å diskutere, men han må forstå at du tar det opp fordi du trenger det, ikke for at du er ute etter han på noen måter.

Jeg tegnet faktisk opp en kake med masse kakestykker til mannen min. Jeg skraverte alle kakestykkene, unntatt ett. Jeg sa de skraverte feltene er helt topp, men det siste er ikke helt bra. Så spurte jeg om han ville hjelpe meg å reparere det. Ja, det ville han .

Jeg tror det er håp for dere om dere blir trygge på hverandre. Jeg ser mye mannen min i han, for han var så redd enhver konfrontasjon.

Det med å snakke ting ihjel går seg til om du går inn for det. La bagateller være bagateller, så kan dere heller diskutere viktigere ting som kan gjøre forholdet bedre/dårligere. Jeg har lært mye av mannen min. Bl annet å korrigere han på en hyggeligere måte. Dessuten får jeg tåle forskjeller som musikksmak, filminteresser, mat, politikk, osv. Det er andre ting som er mer viktig. Som f eks barneoppdragelse, moral osv. Jeg synes jeg selv har fått det bedre når jeg ikke maler på bagateller, for jeg er ikke så irritert av meg lenger

[Sofline]

Ja, det er en særdeles slitsom måte å kommunisere på. Samtidig er det leit å begrense snakkingen når man savner hverandre

Absolutt!

[Gjest Angela25]

Takk for trøstende ord

Du er alltid veldig vennlig og positiv. Det er koselig å lese svar fra deg

Takk for _dine_ vennlige ord :-) Jeg er veldig glad hvis jeg kan komme med noen innspill, hjelpe litt, eller aa gi et haap..Vet godt selv hvordan det er aa ha det vondt, eller aa vaere i en vanskelig situasjon, og da er det godt aa ha noen som vil lytte, snakke, eller skrive noen ord:-)

[Glimtipper]

''Han sa at han føler jeg forteller han hva han burde ha sagt og gjort hele tiden, at den han er rett og slett er feil. Og at jeg er dårlig på å la ting ligge når han ber meg om det, han ønsker ikke snakke i hjel absolutt alle uenigheter. Derfor trekker han seg unna, for å få fred.''

Vet du at det du skriver her kjenner jeg så godt igjen. Både det med å fortelle han hva han burde ha sagt og det å la bagateller ligge. Vi opplevde jo de diskusjonene så forskjellig i og med at vi har ulike måter å løse problemer på. Jeg følte ofte at han aldri ville innrømme feil og si unnskyld. Istedetfor prøvde han å finne noe på meg slik at jeg ble problemet. Jeg sa gang på gang at ved å si unnsksyld eller noe så var problemet løst og ute av verden. Det å få medhold gir oss en fin følelse, altså når vi vet at vi har rett. Benektning og motangrep kan gi enda flere problemer.

Du kan som meg gjenta at _han_ ikke er problemet, det er _den_ tingen som er det, og han er den eneste som kan hjelpe deg med å få det ut av verden. Jeg måtte gang på gang repetere at han er en flott mann på alle måter, men akkurat den ene tingen ville jeg ordne opp i. Jeg tror han forstår det nå, for han er ikke så redd for å ta opp et alvorlig tema lenger. Han vet at hvis han hjelper meg er problemet borte på 2 minutter. Det er ikke farlig å diskutere, men han må forstå at du tar det opp fordi du trenger det, ikke for at du er ute etter han på noen måter.

Jeg tegnet faktisk opp en kake med masse kakestykker til mannen min. Jeg skraverte alle kakestykkene, unntatt ett. Jeg sa de skraverte feltene er helt topp, men det siste er ikke helt bra. Så spurte jeg om han ville hjelpe meg å reparere det. Ja, det ville han .

Jeg tror det er håp for dere om dere blir trygge på hverandre. Jeg ser mye mannen min i han, for han var så redd enhver konfrontasjon.

Det med å snakke ting ihjel går seg til om du går inn for det. La bagateller være bagateller, så kan dere heller diskutere viktigere ting som kan gjøre forholdet bedre/dårligere. Jeg har lært mye av mannen min. Bl annet å korrigere han på en hyggeligere måte. Dessuten får jeg tåle forskjeller som musikksmak, filminteresser, mat, politikk, osv. Det er andre ting som er mer viktig. Som f eks barneoppdragelse, moral osv. Jeg synes jeg selv har fått det bedre når jeg ikke maler på bagateller, for jeg er ikke så irritert av meg lenger

Takk for gode råd!

Her sa du mye smart. Jeg kjenner igjen situasjonene du beskriver og jeg har taklet mange av de på samme måte som du nevner. Han har blitt utrolig flink til å si unnskyld der det er nødvendig, bare jeg gir han litt tid. Han sier jeg stort sett er veldig flink til å "roe han ned", altså dempe irritasjonen og lysten hans til å forsvare seg eller gå til angrep. Problemet oppstår når jeg selv er lei og sur av en situasjon.

Du har vært flink til å takle problemene deres på en konstruktiv måte, jeg skal lære av det Han har områder hvor han er flinkere enn meg også, så jeg tror det balanserer seg ut til slutt om jeg klarer å gi av meg selv og dempe noen av kranglene i denne korte perioden før vi kan være sammen "på ordentlig".