han var utro....

[Pam1]

...er så lei meg nå....

Har egentlig en kjempe snill kjæreste, men han har nå innrømmet at han for 3,5 år siden hadde sex med en annen jente. Dette var mens jeg var gravid med vårt eldste barn (jeg var da 21 og han 22 år). Han angret i samme øyeblikk som de startet akten og trakk seg ut etter 2 min og sa han ikke ville fortsette (i følge han selv da).

I perioden jeg gikk gravid med vår første som ikke var planlagt, hadde vi det veldig tøft. Han var mye ute med kompiser osv og jeg var mye alene og det var j... trist da! Da barnet vårt ble født forandret han seg og alt har vært supert frem til nå når jeg fikk høre om dette.... Vi har nå 2 ganske tette små barn sammen og det knuser meg at 2 min nytelse(?) for han muligens har ødelagt våre barns mulighet til å vokse opp med sin pappa!!! I følge han selv har han angret konstant siden dette skjedde. Han gråt da han fortalte det og sa han forsto at all vår fremtid nå var ødelagt.

Akkurat nå har jeg kastet han ut. Blir kvalm av å tenke på at han faktisk hadde sex med en annen mens jeg gikk gravid!!!! Føler at det er så sinnsykt uakseptabelt!!!! Samtidig har vi jo hatt det så fint etter at vårt første barn ble født...

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå... Vet ikke om jeg noen gang vil kunne tilgi han det jeg nå vet (selvom det er noen år siden). Jeg føler nå at jeg ikke kan ha noen tillitt til han lenger og jeg vil absolutt ikke ha noen nærhet fra han.

Er det noen mulighet for å kunne tilgi noe slikt? Eller er det beste å innse at vi aldri mer kan få noe liv sammen igjen?? Meninger??

[Gjest Geir]

''Er det noen mulighet for å kunne tilgi noe slikt?''

Det er det bare opp til deg å avgjøre!

Eg tror du kan stole på han, hadde ikkje han vært samvittighetsfull så hadde han _aldri_ sagt dette til deg.

Tror ikkje (av den grunn) han vi gjøre noe slikt igjen.

Det blir hypotetisk, men eg ville tilgitt!!!

Ps! Lykke til uansett. :-)

[sweetness]

Hei. Jeg har opplevd noe av det samme som deg, bare at i mitt tilfelle var det ingen barn involvert. Det som såret meg mest, var at det tok 1 år fra han hadde vært utri( da i fylla og han trakk seg visst også ut i starten) til han sa det til meg. Jeg følte lenge at det året bare ble en stor løgn og følte at alt han hadde sagt oh gjort i denne tiden bare ble en stor bløff. Det ble en slags sorg hele den prosessen etter jeg fikk vite det. Jeg sørget over den mannen jeg hadde stolt på og elsket i 3 år fordi jeg regnet med at dette ikke ville kunne fikses. Jeg sørget over forholdet vårt som hadde vært kjempegodt og solid så lenge. Og jeg skjønte ikke hvordan jeg i det hele tatt skulle greie å tilgi, fortsette.

Jeg følte meg så alene den tiden etter han hadde sagt det fordi den eneste personen jeg følte jeg trengte der og da og som jeg ville skulle trøste meg, var den personen i verden som hadde såret meg aller mest. Vi hadde noen dager der vi kun var hjemme og jeg gikk apatisk rundt og var i villrede. Vi snakket mye om det og han prøvde så godt han kunne å forklare, huske tilbake etc.

Det tok en sommer før jeg følte jeg kunne stole på han igjen og vi begynte sakte med sikkert å bli vårt samme gamle. Ikke vet jeg den dag i dag hvordan jeg klare å tilgi, men jeg gjorde det. Nå er det 2 år siden jeg fikk vite det og forholdet vårt er bedre enn noen gang. Jeg HAR fått tilbake det forholdet vi hadde ,med den kjæresten jeg trudde jeg aldri kom til å se på samme måten igjen.

Det er klart det er en helt annen situasjon med barn tilstede, men han ble sikkert redd hele situasjonen som var ny og skremmende for han?Ikke at det er en unnskyldning, men at det førte til at han tok noen vannvittige feile valg i fylla? Har du sett filmen "The Last Kiss" forresten? Den tar opp noe av dette..Ikke at man skal bruke en Hollywood-klisje-dårlig-film til sammenligning, men jeg kom bare på den i farten;)

Jeg tror at det er viktig at dere prater mye nå. At du for lov til å være sint, lei deg, spørrende, irrasjonell etc og at han viser tålmodighet.

Ellers så må man bare være der for hverandre og barna deres. Og at dere prate om det dere tenker på og får ut all dritt som ligger der og lurer under overflata. Bortsett fra det er det tiden som må tas til hjelp. Det viktigste er i alle fall at dere kjemper og prøver alt dere kan for å finne tilbake til det som en gang var. For selv om dette alltid vil ligge der, og det alltid for deg vil være en grå sky på himmelen, så er det mulig å komme seg over dette hvis dere prøver.

Håper dere finner ut av dette!