han var utro....

[Pam1]

...er så lei meg nå....

Har egentlig en kjempe snill kjæreste, men han har nå innrømmet at han for 3,5 år siden hadde sex med en annen jente. Dette var mens jeg var gravid med vårt eldste barn (jeg var da 21 og han 22 år). Han angret i samme øyeblikk som de startet akten og trakk seg ut etter 2 min og sa han ikke ville fortsette (i følge han selv da).

I perioden jeg gikk gravid med vår første som ikke var planlagt, hadde vi det veldig tøft. Han var mye ute med kompiser osv og jeg var mye alene og det var j... trist da! Da barnet vårt ble født forandret han seg og alt har vært supert frem til nå når jeg fikk høre om dette.... Vi har nå 2 ganske tette små barn sammen og det knuser meg at 2 min nytelse(?) for han muligens har ødelagt våre barns mulighet til å vokse opp med sin pappa!!! I følge han selv har han angret konstant siden dette skjedde. Han gråt da han fortalte det og sa han forsto at all vår fremtid nå var ødelagt.

Akkurat nå har jeg kastet han ut. Blir kvalm av å tenke på at han faktisk hadde sex med en annen mens jeg gikk gravid!!!! Føler at det er så sinnsykt uakseptabelt!!!! Samtidig har vi jo hatt det så fint etter at vårt første barn ble født...

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå... Vet ikke om jeg noen gang vil kunne tilgi han det jeg nå vet (selvom det er noen år siden). Jeg føler nå at jeg ikke kan ha noen tillitt til han lenger og jeg vil absolutt ikke ha noen nærhet fra han.

Er det noen mulighet for å kunne tilgi noe slikt? Eller er det beste å innse at vi aldri mer kan få noe liv sammen igjen?? Meninger??

[Gjest Lotus78]

Jeg forstår at du har det vondt og han er en idiot som har vært utro mot deg. Jeg har ikke opplevd utroskap, men tenker som så at det kommer an på hva man har sammen. Har man et godt ekteskap/samliv ellers, tror jeg det er mulig å tilgi et utrokap. Da snakker jeg om 1 episode med 1 person, ikke en som er notorisk utro. Jeg mangler litt innsikt i problemstillingen da jeg ikke så vidt jeg vet har opplevd dette. Men skal dette virkelig få ødelegge for alt dere har bygd opp sammen? Han har sviktet deg, men det er ikke helt utilgivelig mener jeg.

[Chezka]

Kjære deg! Så uendelig trist for deg - og dere. For meg er utroskap det verste som kan skje i et forhold, og ikke forenlig med videre forhold. Heldigvis er ikke livet så sort/hvitt bestandig. Og ditt tilfelle er et slikt

Det du forteller om den første tiden da du ble uplanlagt gravid, han var ute å festet med kompiser osv. Det er vel ikke så unormal oppførsel av en ung mann som plutselig og uventet (og uønsket) får beskjed om at han skal bli pappa. Jeg kan bare forestille meg for et kaos det må utløse av følelser. Jeg tror nok at følelsen av at hele livet ble ødelagt for ham også var tilstede. Men likevel hadde han en slags "moral" i ryggraden som gjorde at han ble hos deg og tok ansvar. Tross alt!

Likevel hadde han nok lenge dette kaoset av følelser inni seg, sikkert både sinne, oppgitthet, likegyldighet osv osv... Følelser som glede og forventning kom nok mye senere inn i bildet

Du forteller om en helt annen mann idet barnet blir født. Slik er det heldigvis også som oftest. Idet barnet kommer til verden blir det konkret for mannen, vi kvinner har jo kjent barnet inni oss i 9 måneder, men for mannen er dette gjerne noe mer diffust noe.

Etter at barnet deres ble født har dere hatt et godt forhold, og også fått et barn til. Han har nå fortalt deg om dette som han har båret på siden du var gravid med førstemann. Det høres ut som han ikke så noen annen utveg for seg selv enn å fortelle deg dette, mulig det gjorde så mye med samvittigheten hans at han ikke ville greie å fungere i et forhold med deg som han elsker.

Så hva skal du gjøre? Nå skal jeg svare på tvers av alle mine overbevisninger å råde deg til å tenke deg NØYE om før du avskriver ham totalt fra livet ditt.

Er det mulig at dette sidespranget hans var et uttrykk for hans situasjon akkurat da? At det var gjort i fylla, som jo gjerne forsterker følelser som fortvilelse, oppgitthet, sinne... Jeg forsvarer ikke det han gjorde, men jeg ser at i denne saken greier jeg meget godt å sette meg inn i også hans situasjon.

Han har i ettertid vist seg fra en helt annen side som ansvarsfull pappa, og god partner for deg. Hvilken av disse to utgavene av din mann skal du legge vekt på? Den som i fylla (og fortvilelse) hadde et sidesprang i begynnelsen av forholdet, eller den gode mannen som han i ettertid har vist seg å være?

Greier du å tenke deg en måte hvordan samlivet med ham nå den første tiden kan være? Kan du greie å leve med ham på et slags vennskapsnivå en tid? Bo sammen, ta vare på barna sammen osv. Ikke ha som mål at "alt skal være som før" med en gang, det blir det selvsagt ikke. Dette må bearbeides av deg, du må få lov til å snakke, snakke, snakke med ham om dette. Han må tåle at du trenger det.

Jeg tror samlivsterapi vil kunne hjelpe dere mye. Får du ham med på det?

Jeg tror at dere (med litt hjelp) vil kunne fortsette et godt liv - som dere har gjort frem til nå. Du vil aldri glemme dette, men tiden leger alle sår - æresord! Tiden vil alltid vise om han er den mannen du har lært å kjenne til nå - eller en utro drittsekk. Det finnes bare en måte å finne det ut på. Jeg tror - utfra det du skriver - at det siste ikke stemmer på ham. Jeg tror også at hvis du elsker denne mannen, og dere har hatt et godt liv frem til nå, så vil du angre hvis du ikke gir ham en sjanse.

Og for å trekke noe positivt ut av denne saken: hvis han har så stor tro på deg at han våger å fortelle deg dette, da må man vel kunne si at han iallefall ikke holder noe annet sjult for deg

Jeg ønsker dere lykke til videre!

[Gjest Dressmann]

Jeg forstår at du har det vondt og han er en idiot som har vært utro mot deg. Jeg har ikke opplevd utroskap, men tenker som så at det kommer an på hva man har sammen. Har man et godt ekteskap/samliv ellers, tror jeg det er mulig å tilgi et utrokap. Da snakker jeg om 1 episode med 1 person, ikke en som er notorisk utro. Jeg mangler litt innsikt i problemstillingen da jeg ikke så vidt jeg vet har opplevd dette. Men skal dette virkelig få ødelegge for alt dere har bygd opp sammen? Han har sviktet deg, men det er ikke helt utilgivelig mener jeg.

Skjønner godt at det er vanskelig!

Nå har han ihvertfall innrømmet det, og angrer. Forhåpentligvis så mye at dette har vært det eneste tilfellet!

Som den over meg her sier, det er verre dersom han har vært notorisk utro.

Tenk deg godt om. Utroskap kan tilgis... selv om det er vanskelig å tro nå.

Lykke til!

[Gjest lytt til magefølelsen]

''Han angret i samme øyeblikk som de startet akten og trakk seg ut etter 2 min og sa han ikke ville fortsette (i følge han selv da). ''

Dette er en stund siden. Du bør heller se på hva dere har hatt sammen etter dette. Dersom han ikke ville hatt deg, så hadde han vel gått den gangen, men han trakk seg jo fra samleiet!

Han var også ung. Jeg tror neppe at han vil risikere å miste deg en gang til dersom du velger å fortsette forholdet.

Nå er jeg litt oppe i årene og vet at man kan gjøre feil man ikke er stolt av. Det er desverre slik at vi lærer så lenge man lever. Her er det også snakk om at dere har to barn sammen. Jo, du kan klare å tilgi ham. Og det tror jeg også at magefølelsen din sier. Kall ham hjem igjen og snakk sammen som voksne folk. Han har ikke drept noen.

Utroskap er ikke noe jeg heller ville godtatt nå, men når man er ung og dum så skjer det ting man ikke vil skal skje.

[Sofline]

Hvorfor fortalte han det etter så lang tid?

Jeg tror, på grunn av barna, at jeg ville tilgitt hvis alt var bra ellers. I hvert fall prøvd å tilgi, stole på ham og leve med ham som før igjen. Men kan man ikke så kan man ikke, jeg vet ikke om jeg hadde kunnet.

[Sofline]

''Han angret i samme øyeblikk som de startet akten og trakk seg ut etter 2 min og sa han ikke ville fortsette (i følge han selv da). ''

Dette er en stund siden. Du bør heller se på hva dere har hatt sammen etter dette. Dersom han ikke ville hatt deg, så hadde han vel gått den gangen, men han trakk seg jo fra samleiet!

Han var også ung. Jeg tror neppe at han vil risikere å miste deg en gang til dersom du velger å fortsette forholdet.

Nå er jeg litt oppe i årene og vet at man kan gjøre feil man ikke er stolt av. Det er desverre slik at vi lærer så lenge man lever. Her er det også snakk om at dere har to barn sammen. Jo, du kan klare å tilgi ham. Og det tror jeg også at magefølelsen din sier. Kall ham hjem igjen og snakk sammen som voksne folk. Han har ikke drept noen.

Utroskap er ikke noe jeg heller ville godtatt nå, men når man er ung og dum så skjer det ting man ikke vil skal skje.

Når går grensa for at man ikke kan skylde på "ung og dum" lenger?

[Gjest Wita]

Hvorfor i alle dager skulle han plage deg med dette nå og samtidig si at han skjønner at fremtiden deres er ødelagt?

Ønsker han å bli kastet ut?

[Pam1]

Hvorfor i alle dager skulle han plage deg med dette nå og samtidig si at han skjønner at fremtiden deres er ødelagt?

Ønsker han å bli kastet ut?

Hei

Grunnen til at han fortalte det nå, var fordi han rett og slett måtte... På ulike måter var jeg i ferd med å få høre det av en felles bekjent som var tilstedet på den festen hvor dette skjedde. Hadde ikke dette vært i ferd med å komme ut, ville han trolig ikke fortalt det. Samtidig sier han at han på en måte er glad for at jeg nå vet det, for han har hatt mye skyldfølelse og ofte ønsket å fortelle det.

Jeg vet at han har det fælt nå og at han angrer! Skulle ønske jeg kunne si at jeg vil tilgi og prøve, men er redd jeg aldri kommer over dette og at tillitt og andre grunnleggende faktorer for et forhold er forsvunnet for godt. Så klart er det pga barna jeg nå i det hele tatt vurderer situasjonen!!! I hovedsak er det jo de dette vil gå mest utover...

[Kalevala]

Se for deg at dere feirer sølvbryllupsdag, og du ser tilbake på samlivet deres.

I dette perspektivet, hvor mye betydde de minuttene for ca. 30 år siden i forhold til alt det andre dere har sammen?

[Gjest Wita]

Hei

Grunnen til at han fortalte det nå, var fordi han rett og slett måtte... På ulike måter var jeg i ferd med å få høre det av en felles bekjent som var tilstedet på den festen hvor dette skjedde. Hadde ikke dette vært i ferd med å komme ut, ville han trolig ikke fortalt det. Samtidig sier han at han på en måte er glad for at jeg nå vet det, for han har hatt mye skyldfølelse og ofte ønsket å fortelle det.

Jeg vet at han har det fælt nå og at han angrer! Skulle ønske jeg kunne si at jeg vil tilgi og prøve, men er redd jeg aldri kommer over dette og at tillitt og andre grunnleggende faktorer for et forhold er forsvunnet for godt. Så klart er det pga barna jeg nå i det hele tatt vurderer situasjonen!!! I hovedsak er det jo de dette vil gå mest utover...

Dere var jo ganske unge og graviditeten kom overraskende.

Ikke mange gutter som er ferdig med fyll og morro i en alder av 22 år.

Jeg synes hans alder og hvordan han har tedd seg i ettertid taler til hans fordel.

Verre hvis dette var en mann på over 30.

Jeg forstår at dette var vondt for deg, men jeg håper du greier å legge dette bak deg. Dere har mye verdifullt å ta vare på og synd hvis denne hendelsen i starten av forholdet skal ødelegge for fremtiden til dere og barna. Er det verdt det?

[Gjest Wita]

Kjære deg! Så uendelig trist for deg - og dere. For meg er utroskap det verste som kan skje i et forhold, og ikke forenlig med videre forhold. Heldigvis er ikke livet så sort/hvitt bestandig. Og ditt tilfelle er et slikt

Det du forteller om den første tiden da du ble uplanlagt gravid, han var ute å festet med kompiser osv. Det er vel ikke så unormal oppførsel av en ung mann som plutselig og uventet (og uønsket) får beskjed om at han skal bli pappa. Jeg kan bare forestille meg for et kaos det må utløse av følelser. Jeg tror nok at følelsen av at hele livet ble ødelagt for ham også var tilstede. Men likevel hadde han en slags "moral" i ryggraden som gjorde at han ble hos deg og tok ansvar. Tross alt!

Likevel hadde han nok lenge dette kaoset av følelser inni seg, sikkert både sinne, oppgitthet, likegyldighet osv osv... Følelser som glede og forventning kom nok mye senere inn i bildet

Du forteller om en helt annen mann idet barnet blir født. Slik er det heldigvis også som oftest. Idet barnet kommer til verden blir det konkret for mannen, vi kvinner har jo kjent barnet inni oss i 9 måneder, men for mannen er dette gjerne noe mer diffust noe.

Etter at barnet deres ble født har dere hatt et godt forhold, og også fått et barn til. Han har nå fortalt deg om dette som han har båret på siden du var gravid med førstemann. Det høres ut som han ikke så noen annen utveg for seg selv enn å fortelle deg dette, mulig det gjorde så mye med samvittigheten hans at han ikke ville greie å fungere i et forhold med deg som han elsker.

Så hva skal du gjøre? Nå skal jeg svare på tvers av alle mine overbevisninger å råde deg til å tenke deg NØYE om før du avskriver ham totalt fra livet ditt.

Er det mulig at dette sidespranget hans var et uttrykk for hans situasjon akkurat da? At det var gjort i fylla, som jo gjerne forsterker følelser som fortvilelse, oppgitthet, sinne... Jeg forsvarer ikke det han gjorde, men jeg ser at i denne saken greier jeg meget godt å sette meg inn i også hans situasjon.

Han har i ettertid vist seg fra en helt annen side som ansvarsfull pappa, og god partner for deg. Hvilken av disse to utgavene av din mann skal du legge vekt på? Den som i fylla (og fortvilelse) hadde et sidesprang i begynnelsen av forholdet, eller den gode mannen som han i ettertid har vist seg å være?

Greier du å tenke deg en måte hvordan samlivet med ham nå den første tiden kan være? Kan du greie å leve med ham på et slags vennskapsnivå en tid? Bo sammen, ta vare på barna sammen osv. Ikke ha som mål at "alt skal være som før" med en gang, det blir det selvsagt ikke. Dette må bearbeides av deg, du må få lov til å snakke, snakke, snakke med ham om dette. Han må tåle at du trenger det.

Jeg tror samlivsterapi vil kunne hjelpe dere mye. Får du ham med på det?

Jeg tror at dere (med litt hjelp) vil kunne fortsette et godt liv - som dere har gjort frem til nå. Du vil aldri glemme dette, men tiden leger alle sår - æresord! Tiden vil alltid vise om han er den mannen du har lært å kjenne til nå - eller en utro drittsekk. Det finnes bare en måte å finne det ut på. Jeg tror - utfra det du skriver - at det siste ikke stemmer på ham. Jeg tror også at hvis du elsker denne mannen, og dere har hatt et godt liv frem til nå, så vil du angre hvis du ikke gir ham en sjanse.

Og for å trekke noe positivt ut av denne saken: hvis han har så stor tro på deg at han våger å fortelle deg dette, da må man vel kunne si at han iallefall ikke holder noe annet sjult for deg

Jeg ønsker dere lykke til videre!

Bra svar.

[mil1365380270]

Vent og se, du er i sjokk nå. Det som fortoner seg som et uoverkommelig svik nå, kan om en tid kanskje ses tilbake på som et øyeblikks svakhet. Noe det antageligvis var, og sånne øyeblikk kan vi alle ha. Mener på ingen måte å si det var greit, det han gjorde. Men hvem er feilfri? Og hva med det dere har sammen? Dere burde gå i parterapi så dere blir ferdig med episoden på en måte begge kan slå seg til ro med. Om det blir sammen eller hver for dere.

[stefanie78]

Jeg føler veldig med deg. Kan ikke være noe koselig og oppleve noe slikt. Dette er jo selvfølgelig vansekelig å takle. Følelser og sinne går fort i berg-og dalbane. Men husk også at det er mye som forandrer seg på 3,5 år. Du skriver at han er kjempesnill. Jeg mener at det er viktig å fokusere på det gode i et forhold og at dere er der for hverandre. Dere har jo to barn sammen. Er ikke lett å tilgi, men med tanke på at han var ung og kansje redd for fremtiden, tror jeg faktisk jeg ville ha tilgitt han.

Mitt råd: Ta en dag av gangen og prøv å tilgi, selv om ette ikke er lett. Det er det beste både for dere og deres barn.

Selv om du føler at alt håp er ute, kan dette være noe som virkelig kan styke forholdet deres på sikt.

Lykke til.