Ensom og utro

[Gjest Stjerne777]

Det startet med at jeg var i et forhold for 1 1/2 år siden. Han sov hos andre jenter, men sa han aldri var utro. Jeg fant nye bilder av nye jenter minst 2 ganger i uka. Vi kranglet mye om dette, og hver gang var det jeg som fikk skyldfølelsen, og at jeg var dårlig som ikke godtok dette. Jeg følte meg helt jævlig i mange måneder. Det ble slutt mellom oss, og jeg møtte en ny gutt. Da ville han ha meg tilbake, men den nye gutten hjalp meg videre. Jeg takler veldig dårlig brudd, og har tidligere prøvd å tatt livet av meg, derfor hjalp det utrolig mye å møte en ny, så jeg klarte å glemme han forrige. Jeg har nå vært sammen med min samboer i 1 1/2 år og vi har det vanligvis veldig bra. Jeg har fortalt han mye om fortiden min. Han vet godt hva jeg måtte gå igjennom med min forrige kjæreste... men jeg oppdaget fort at han gjorde akkurat det samme. Jeg så bilder på mobilen hans av jenter og han selv. Han hadde også registrert seg som bruker på internettsider der man møter andre jenter. Jeg har aldri klart å glemme dette. Men har gitt ham nye sjanser, og det har forbedret seg. I det siste oppdaget jeg det nok en gang. Bilder og meldinger fra hu samme jenta. Dette gjør meg utrolig usikker, og nå er det jeg som har gjort noe dumt. Jeg har vært utro. To ganger, med samme person, med noen måneder i mellom. Jeg gikk hele veien, jeg gjorde det jeg alltid har trodd han hadde gjort. Jeg angrer, og mest av alt lei meg. Føler meg så langt nede akkurat nå. Jeg elsker samboeren min, men vet at han aldri vil kunne tilgi meg. Jeg pratet med en veldig god venn, som jeg nettopp har blitt veldig godt kjent med. Han sa at jeg ikke burde fortelle det, men bare gjøre det slutt. Jeg er veldig ung, og han kjenner seg igjen. Er jeg blind av kjærligheten og har glemt livet mitt? Har jeg prøvd å bli voksen for fort? Jeg klarer ikke tanken på å bli alene. Jeg har omtrent ikke vært singel siden jeg gikk på ungdomskolen. Har hele tiden kommet for raskt inn i forhold. Føler at jeg ikke har fått levd ungdomslivet, men jeg vet at jeg setter bedre pris på et trygt forhold. Jeg føler at jeg har møtt gutten i mitt liv, men hvordan kunne jeg gjøre noe sånt mot han da? Kan man fortsette uten å fortelle det? Jeg tror på "det man ikke vet har man ikke vondt av". Jeg var utrolig full, og den andre gangen det skjedde, husker jeg ikke hvordan jeg havnet i senga hans engang. Jeg vet heller ikke hvem jeg er. Synes det er vanskelig å bli voksen, og har ikke funnet meg selv. Jeg har tenkt altfor lite på meg selv som menneske, og sliter av og til med depresjoner. Jeg har opplevd veldig mye rart i ungdomstida mi, men føler ikke at det er en unnskyldning. Men du kan ikke nå din fremtid før du er kommet over din fortid, var det en som sa til meg. Jeg har mange tanker, og vet ikke om jeg noen gang kan senke skuldrene mine igjen. Hva bør jeg gjøre? Hvordan må jeg tenke?