Reise fra datteren min på 10 måneder

[PieLill]

Fordi de ikke husker når de er så små, og vil oppleve situasjonen som at mamma bare blir borte, uten mulighet til å begripe at hun kommer tilbake om ei stund.

Du kan jo forestille deg selv hvordan du ville opplevd det.

I psykologien er dette velkjent, det er ikke noe som er "funnet på". Det er ikke en gang noen vits å diskutere om det er sånn eller ikke - det sier seg egentlig selv at det er sånn, og det finnes hauger av kilder når det gjelder dette. Det betyr ikke at barnet vil ta ubotelig skade, men det betyr at det kan være noe å tenke på dersom ikke fraværet er absolutt nødvendig.

At babyer har svakt begrep om tid kan så være.

Men at dette dermed betyr at en ukes fravær får barnet til å tro at mamma er borte for godt, er vel ikke bevist. Hvordan har det blitt bevist i så fall?

Barnet er jo allerede vant med at mamma blir borte og kommer tilbake. Om barnet magler tidbegrep kan det like godt bety at barnet ikke opplever fraværet så lenge som det faktisk er.

Som på alle andre områder er barn svært forskjellige. For noen barn ville en ukes fravær av mor vært svært vanskelig i den alderen. For andre barn går det helt utmerket.

Foreldre kjenner som regel barnet godt nok til å vite hva som funker å ikke.

mvh

[PieLill]

Sitat: "Hadde det vært andre som skulle passe babyen, så hadde jeg sagt nei"

Hvorfor det egentlig??

Kan ikke f.eks. besteforeldre, tanter/onkler, eller nære venner være gode barnepassere også??

Et barn på 10 mnd, som ikke ammes, er ikke SÅ avhengig av akkurat mammaen sin.

Og en uke er ikke akkurat en evighet...

En 10 mnd gammel baby er tross alt ikke noe ikke noe

Det handler jo ikke bare om hvor gode omsorgspersoner besteforeldre er, men hvor godt barnet kjenner dem fra før og hvor godt barnet tåler foreldrenes fravær. Begge disse tingene vil variere.

mvh

[løvinne71]

Det handler jo ikke bare om hvor gode omsorgspersoner besteforeldre er, men hvor godt barnet kjenner dem fra før og hvor godt barnet tåler foreldrenes fravær. Begge disse tingene vil variere.

mvh

Det var nettopp det som var poenget mitt:

At også andre personer en pappaen, kan ha et nært forhold til barnet, og dermed kunne gi det en god og trygg uke selvom mamma er bortreist...

[tzatziki1365380058]

Hvis man skader barnet sitt ved å la det være den ene foreldren foruten i flere dager, tror jeg det ville vært svært mange skadede barn rundt omkring. Ikke så mange mødre, men svært mange fedre har jobber hvor de er vekk fra hjemme i lengre tid av gangen, også når barna er helt små.

For 15 år siden hadde de færreste barn bikket året når de begynte i barnehagen.

Det er jo nettopp det som er saken, at barn er robuste og tåler mye, selv om det ikke er heldig. Jeg tror heller ikke at dette kommer til å medføre langsiktige skader for dette barnet, men hvorfor gjøre det hvis det ikke er absolutt nødvendig. Det er mitt poeng.

[løvinne71]

Nå går ikke dette på om barnet kjenner igjen etterpå eller ikke. Det går på at det ikke har noe begrep om tid, og opplever tapsfølelse under fraværet.

Selvfølgelig kan man levere i barnehagen. Sånne type argumenter er bare for å rasjonalisere og forsvare voksnes valg pga egne "behov". For det første er det akkurat rett rundt 8-12 mnd. det er verst, og de fleste barna har tippet året før de begynner i barnehage. For det andre, er det himmelvid forskjell på noen timer i barnehage og ei hel uke.

Det er helt greit å si at man velger å gjøre det på tross av at det faktisk er sånn, men det blit litt tåpelig å argumentere mot det, siden det er forsket mye på.

Å argumentere med at barnet ikke har mulighet til å begripe at mor snart kommer tilbake, vil jo si det samme som at enhver adskillelse fra mor vil oppleves som "traumatisk" for barnet?

Og hvis barnet heller ikke har begreper om tid, så vil det jo i prinsippet ikke forstå forskjellen på om mor går en tur i butikken, eller er borte en natt, eller en helg, eller 1 uke!

Så hvor går liksom grensen for hvor lenge det er "greit" å være borte fra en 10 mnd gammel unge, synes du?

Eller burde man egentlig være sammen med barnet 24/7 til det har utviklet tidsbegreper nok til å kunne forstå hvor lenge mor skal være borte?

Du vil vel argumentere med at barnet opplever taps følelse under fraværet.

Men hvis de samtidig har korttids-hukommelse, vil de nok forholdsvis raskt ha "glemt at mor mangler", og omstillt seg til den "nye tilværelsen", og at det er en annen person, (f.eks faren) som nå erstatter morens rolle som den nærmeste i det daglige stellet.

Jeg tror en 10 mnd gammelt barn fokuserer mere på nærvær enn fravær. Og sålenge h*n får dekket sine primære, og fortsatt viktiste, behov, som er mat, søvn, stell og nærhet, så tror jeg ikke barnet hverken lider nød under morens fravær, eller får noen varige men i ettertid.

Derfor ser jeg ingen argumenter med hold i, for hvorfor en mor ikke skulle kunne reise bort en uke med god samvittighet!

Jeg tror det er lett å overdrive viktigheten av akkurat mors rolle i et barns tilværelse. (etter ammeperioden, vel og merke) Antagelig fordi mødrene selv ønsker å føle seg uerstattelige, og kanskje ikke greier å reise fra for sin egen del.

[tzatziki1365380058]

''I psykologien er dette velkjent, det er ikke noe som er "funnet på".''

Vet du hvor man kan finne litteratur - på nettet - om dette? Jeg er ingen ørn til å søke, så har du noen linker ville jeg bli veldig takknemlig! :-)

Jeg tror ikke jeg har noen linker, jeg har lest om det i noen av mine uttallige psykologibøker. De er pakket ned akkurat nå, men jeg kan prøve å spore det opp etterhvert,

[tzatziki1365380058]

Ok. Så er det slik. Og så da? Er ikke pappa en god nok omsorgsfigur da? Hvorfor er det ingen som reagerer når pappa pendler og er borte 1-2-3 uker om gangen? Får ikke barnet "traumer" av det da?

Jeg ser ingen problemer med at mor reiser bort for å få litt luft når barnet ikke ammes, og har det godt hos faren sin.

Det er vel ingen som synes det er heldig at pappa er borte i ukesvis av gangen. Jeg ville satset på å unngå det for våre barn, i alle fall. Og dette har jo ikke noe med at barnet ikke får nok omsorg av far å gjøre.

Men generelt er det sikkert enklere dersom den som bare er til stede på ettermiddager blir borte en uke eller to, enn om den som barnet er sammen med hele tiden, plutselig blir borte. Aner ikke hvordan det er i denne saken.

[tzatziki1365380058]

At babyer har svakt begrep om tid kan så være.

Men at dette dermed betyr at en ukes fravær får barnet til å tro at mamma er borte for godt, er vel ikke bevist. Hvordan har det blitt bevist i så fall?

Barnet er jo allerede vant med at mamma blir borte og kommer tilbake. Om barnet magler tidbegrep kan det like godt bety at barnet ikke opplever fraværet så lenge som det faktisk er.

Som på alle andre områder er barn svært forskjellige. For noen barn ville en ukes fravær av mor vært svært vanskelig i den alderen. For andre barn går det helt utmerket.

Foreldre kjenner som regel barnet godt nok til å vite hva som funker å ikke.

mvh

Selvfølgelig er barn forskjellige. Men man vet ikke på forhånd hvem som reagerer på den ene eller andre måten.

I alt jeg har lest om dette, så advares det mot langt fravær nettopp i alderen rett under 2 år, fordi tidsbegrepet er dårlig utviklet, mens minnet er bedre enn da de var enda yngre.

Om man vil høre på sånt eller ei, er jo helt opp til den enkelte. Jeg ville ikke reist, men jeg tror heller ikke at det blir gjort uopprettelig skade ved at man drar. De fleste barn er mer robuste enn som så.

Jeg for min del - og fremfor alt for våre barn - har ikke ønsket å ta sånne sjanser. Jeg hadde reist dersom det var livssnødvendig, men ikke dersom det kunne vært løst på andre måter.

[tzatziki1365380058]

Selvfølgelig er barn forskjellige. Men man vet ikke på forhånd hvem som reagerer på den ene eller andre måten.

I alt jeg har lest om dette, så advares det mot langt fravær nettopp i alderen rett under 2 år, fordi tidsbegrepet er dårlig utviklet, mens minnet er bedre enn da de var enda yngre.

Om man vil høre på sånt eller ei, er jo helt opp til den enkelte. Jeg ville ikke reist, men jeg tror heller ikke at det blir gjort uopprettelig skade ved at man drar. De fleste barn er mer robuste enn som så.

Jeg for min del - og fremfor alt for våre barn - har ikke ønsket å ta sånne sjanser. Jeg hadde reist dersom det var livssnødvendig, men ikke dersom det kunne vært løst på andre måter.

rett under 1 år, skulle det stå

[tzatziki1365380058]

Å argumentere med at barnet ikke har mulighet til å begripe at mor snart kommer tilbake, vil jo si det samme som at enhver adskillelse fra mor vil oppleves som "traumatisk" for barnet?

Og hvis barnet heller ikke har begreper om tid, så vil det jo i prinsippet ikke forstå forskjellen på om mor går en tur i butikken, eller er borte en natt, eller en helg, eller 1 uke!

Så hvor går liksom grensen for hvor lenge det er "greit" å være borte fra en 10 mnd gammel unge, synes du?

Eller burde man egentlig være sammen med barnet 24/7 til det har utviklet tidsbegreper nok til å kunne forstå hvor lenge mor skal være borte?

Du vil vel argumentere med at barnet opplever taps følelse under fraværet.

Men hvis de samtidig har korttids-hukommelse, vil de nok forholdsvis raskt ha "glemt at mor mangler", og omstillt seg til den "nye tilværelsen", og at det er en annen person, (f.eks faren) som nå erstatter morens rolle som den nærmeste i det daglige stellet.

Jeg tror en 10 mnd gammelt barn fokuserer mere på nærvær enn fravær. Og sålenge h*n får dekket sine primære, og fortsatt viktiste, behov, som er mat, søvn, stell og nærhet, så tror jeg ikke barnet hverken lider nød under morens fravær, eller får noen varige men i ettertid.

Derfor ser jeg ingen argumenter med hold i, for hvorfor en mor ikke skulle kunne reise bort en uke med god samvittighet!

Jeg tror det er lett å overdrive viktigheten av akkurat mors rolle i et barns tilværelse. (etter ammeperioden, vel og merke) Antagelig fordi mødrene selv ønsker å føle seg uerstattelige, og kanskje ikke greier å reise fra for sin egen del.

Jeg mener ikke noe om dette personlig. Jeg synser ikke, jeg refererer det jeg har lest om atskillelse i forhold til barn på den alder, og at akkurat den alderen rundt ett år, er spesielt sårbar.

Dere kan argumentere meg i senk med synsing, det endrer ikke på det som er skrevet av forskere rundt dette.

Jeg synes heller ikke, ut i fra egen fornuft, at en ukes atskillelse burde være dramatisk, men forskere mener at det kan være det, og det har vi valgt å forholde oss til.

[PieLill]

Selvfølgelig er barn forskjellige. Men man vet ikke på forhånd hvem som reagerer på den ene eller andre måten.

I alt jeg har lest om dette, så advares det mot langt fravær nettopp i alderen rett under 2 år, fordi tidsbegrepet er dårlig utviklet, mens minnet er bedre enn da de var enda yngre.

Om man vil høre på sånt eller ei, er jo helt opp til den enkelte. Jeg ville ikke reist, men jeg tror heller ikke at det blir gjort uopprettelig skade ved at man drar. De fleste barn er mer robuste enn som så.

Jeg for min del - og fremfor alt for våre barn - har ikke ønsket å ta sånne sjanser. Jeg hadde reist dersom det var livssnødvendig, men ikke dersom det kunne vært løst på andre måter.

For det første vet man en hel del om hvordan barnet reagerer. Man har da vært borte fra ungen før og vet hva som skjedde da.

For det andre kommer det an på hvor sentral mor er som omsorgsperson. Kan hende er barnet allerede vel vant med at pappa er der, også uten mamma.

Å bombastisk hevde at det er en kjemperisk at en av omsorgspersonene er borte fra barnet en uke, er bare ikke holbart.

mvh

[Sofline]

Det er jo nettopp det som er saken, at barn er robuste og tåler mye, selv om det ikke er heldig. Jeg tror heller ikke at dette kommer til å medføre langsiktige skader for dette barnet, men hvorfor gjøre det hvis det ikke er absolutt nødvendig. Det er mitt poeng.

Det er mye som ikke er absolutt nødvendig. Men man skal leve med barna, ikke for dem.

[PieLill]

Å argumentere med at barnet ikke har mulighet til å begripe at mor snart kommer tilbake, vil jo si det samme som at enhver adskillelse fra mor vil oppleves som "traumatisk" for barnet?

Og hvis barnet heller ikke har begreper om tid, så vil det jo i prinsippet ikke forstå forskjellen på om mor går en tur i butikken, eller er borte en natt, eller en helg, eller 1 uke!

Så hvor går liksom grensen for hvor lenge det er "greit" å være borte fra en 10 mnd gammel unge, synes du?

Eller burde man egentlig være sammen med barnet 24/7 til det har utviklet tidsbegreper nok til å kunne forstå hvor lenge mor skal være borte?

Du vil vel argumentere med at barnet opplever taps følelse under fraværet.

Men hvis de samtidig har korttids-hukommelse, vil de nok forholdsvis raskt ha "glemt at mor mangler", og omstillt seg til den "nye tilværelsen", og at det er en annen person, (f.eks faren) som nå erstatter morens rolle som den nærmeste i det daglige stellet.

Jeg tror en 10 mnd gammelt barn fokuserer mere på nærvær enn fravær. Og sålenge h*n får dekket sine primære, og fortsatt viktiste, behov, som er mat, søvn, stell og nærhet, så tror jeg ikke barnet hverken lider nød under morens fravær, eller får noen varige men i ettertid.

Derfor ser jeg ingen argumenter med hold i, for hvorfor en mor ikke skulle kunne reise bort en uke med god samvittighet!

Jeg tror det er lett å overdrive viktigheten av akkurat mors rolle i et barns tilværelse. (etter ammeperioden, vel og merke) Antagelig fordi mødrene selv ønsker å føle seg uerstattelige, og kanskje ikke greier å reise fra for sin egen del.

''Jeg tror det er lett å overdrive viktigheten av akkurat mors rolle i et barns tilværelse. (etter ammeperioden, vel og merke) Antagelig fordi mødrene selv ønsker å føle seg uerstattelige, og kanskje ikke greier å reise fra for sin egen del.''

Jeg har stadig vekk problemer med å rive meg løs. Først og fremst fordi jeg digger familien min, både store og små.

;-)

Og på noen områder er jeg uerstattelig. Men det er dundre meg faren også.

Hvordan barn takler kortvarig adskillelse er i høyeste grad individuelt. Og slik er det jo med oss voksne også.

;-)

Jeg er alltid forundret over hvor deilig det er når de klarer å få lirket meg avgårde. Men jeg er stadig vekk like håpløst hjemmekjær.

mvh

[Gjest Mom33]

Jeg mener ikke noe om dette personlig. Jeg synser ikke, jeg refererer det jeg har lest om atskillelse i forhold til barn på den alder, og at akkurat den alderen rundt ett år, er spesielt sårbar.

Dere kan argumentere meg i senk med synsing, det endrer ikke på det som er skrevet av forskere rundt dette.

Jeg synes heller ikke, ut i fra egen fornuft, at en ukes atskillelse burde være dramatisk, men forskere mener at det kan være det, og det har vi valgt å forholde oss til.

''Dere kan argumentere meg i senk med synsing, det endrer ikke på det som er skrevet av forskere rundt dette.''

Med respekt å melde: Det er jo ikke noe annet enn synsing fra din side heller, all den tid du ikke kommer opp med henvisninger til noen av disse forskningsresultatene. Du sier at det er det forskningen sier, men det samme kan jo vi si - forskning sier at det ikke er farlig. Og da argumenterer man jo litt lettvindt...

[PieLill]

Jeg mener ikke noe om dette personlig. Jeg synser ikke, jeg refererer det jeg har lest om atskillelse i forhold til barn på den alder, og at akkurat den alderen rundt ett år, er spesielt sårbar.

Dere kan argumentere meg i senk med synsing, det endrer ikke på det som er skrevet av forskere rundt dette.

Jeg synes heller ikke, ut i fra egen fornuft, at en ukes atskillelse burde være dramatisk, men forskere mener at det kan være det, og det har vi valgt å forholde oss til.

Du mener jo faktisk en hel del.

Og før man forsvarer forskningsresultater med nebb og klør bør man vite så mye om både hvordan forskningen er utført og hvordan de ha trukket konklusjonene at det er mulig å stille et par kritiske spørsmål.

Du har kanskje lagt merke til at ingen sannhet er så kortvarig som en vitenskaplig.

mvh

[tzatziki1365380058]

Du mener jo faktisk en hel del.

Og før man forsvarer forskningsresultater med nebb og klør bør man vite så mye om både hvordan forskningen er utført og hvordan de ha trukket konklusjonene at det er mulig å stille et par kritiske spørsmål.

Du har kanskje lagt merke til at ingen sannhet er så kortvarig som en vitenskaplig.

mvh

Det blir for teit. Og det er påfallende hvor mye motstand man får bare fordi man hevder noe motsatt av flertallet. Jeg leste masse om dette da jeg var mamma til ettåringer selv, og da jeg studerte psykologi. Det er ikke SÅ mange år siden. Og jeg sier flere steder at jeg personlig heller ikke skjønner at det skulle være så farlig, men vi valgte å forholde oss til det. Så får man selv bestemme hva man vil basert på det. Informasjon om det motsatte synspunktet enn det flretallet har kan da ikke skade. Informasjon gir stort sett grunnlag for bedre beslutninger.

Du får finne forskning som sier det motsatte, da - hvis du er så sikker på at det jeg leste for 3-4 år siden er feil.

Jeg har tatt noen kjappe søk på nettet, men finner ikke noen linker i forhold til det jeg sier. Jeg leste det i lærebøker, og orker ikke tømme loftet for å dokumentere det. Folk får tro hva de vil om at jeg har lest det eller ei.

Du er ei super dame, PieLill, men når noen mener noe annet enn deg, så er du mildt sag ikke særlig lydhør!

Og igjen - jeg tror IKKE at barn absolutt får varige skader av sånt fravær, da skal de sikkert være usedvanlig sårbare. Jeg tror derimot at det kan være ubehagelig for barnet mens det står på, og jeg ville ikke risikert det for MITT barn.

Når det gjelder forskning, ja, det er mange måter å forvrenge forskningsresultater på. Men det blir litt for enkelt å si at fordi det er mulig å forvrenge, så skal man ikke høre på forskningsresultater overhodet. Da får man heller, som sagt, finne noe som motbeviser, eller som svekker holdbarheten til det som er gjort.

[tzatziki1365380058]

''Dere kan argumentere meg i senk med synsing, det endrer ikke på det som er skrevet av forskere rundt dette.''

Med respekt å melde: Det er jo ikke noe annet enn synsing fra din side heller, all den tid du ikke kommer opp med henvisninger til noen av disse forskningsresultatene. Du sier at det er det forskningen sier, men det samme kan jo vi si - forskning sier at det ikke er farlig. Og da argumenterer man jo litt lettvindt...

Som sagt, jeg leste dette da jeg var ettåringsmamma selv, og da jeg studerte psykologi. Det er jo ett fett for meg om dere mener at jeg synser. Jeg vet at jeg har lest det jeg har lest, og siterer det.

Det er ingen andre som sier de har lest noe som helst om dette, og DA er det synsing.

Selvfølgelig er det riktig at jeg ikke dokumenterer og dermed kan dere tro meg eller la være. Det spiller egentlig ikke noen rolle for meg all den stund jeg vet at jeg har lest det, og også vet hvor jeg skal finne det igjen, hvis jeg vil.

[tzatziki1365380058]

Det er mye som ikke er absolutt nødvendig. Men man skal leve med barna, ikke for dem.

Ja, det er mye som er ikke er absolutt nødvendig. Og når denne mammaen spør om noe, så synes jeg faktisk det er greit at hun får forskjellige synspunkt, også får hun gjøre hva hun vil med den informasjonen. Virker som om mange tar det som en personlig fornærmelse hvis noen mener noe annet enn dem. Gjelder ikke deg.

[tzatziki1365380058]

For det første vet man en hel del om hvordan barnet reagerer. Man har da vært borte fra ungen før og vet hva som skjedde da.

For det andre kommer det an på hvor sentral mor er som omsorgsperson. Kan hende er barnet allerede vel vant med at pappa er der, også uten mamma.

Å bombastisk hevde at det er en kjemperisk at en av omsorgspersonene er borte fra barnet en uke, er bare ikke holbart.

mvh

''Å bombastisk hevde at det er en kjemperisk at en av omsorgspersonene er borte fra barnet en uke, er bare ikke holbart.''

Men det er det ingen som har gjort, heller. I alle fall ikke jeg. Jeg sier gjentatte ganger at jeg ikke tror det fører til ubotelig skade for de aller fleste unger, men at jeg ikke ville reist hvis det ikke var absolutt nødvendig.

[Gjest Mom33]

Som sagt, jeg leste dette da jeg var ettåringsmamma selv, og da jeg studerte psykologi. Det er jo ett fett for meg om dere mener at jeg synser. Jeg vet at jeg har lest det jeg har lest, og siterer det.

Det er ingen andre som sier de har lest noe som helst om dette, og DA er det synsing.

Selvfølgelig er det riktig at jeg ikke dokumenterer og dermed kan dere tro meg eller la være. Det spiller egentlig ikke noen rolle for meg all den stund jeg vet at jeg har lest det, og også vet hvor jeg skal finne det igjen, hvis jeg vil.

Poenget her er en usikker mor som lurer på om hun er uansvarlig om hun reiser fra barnet sitt på 10 måneder 1 uke, og når hun da får et slik svar som det fra deg, er det lett å bli veldig usikker når du ikke kan vise til den forskningen.

Man skal vel kanskje som en generell regel være forsiktig med å si at andre skader sine barn om man ikke har veldig klare henvisninger å gi til fagpersonels uttalelser.