Hvordan få slutt på berg og dalbanen?

[Gjest er i sjokk]

Hei. Jeg er ei på 30 år, har to barn og sambo har to barn. Vi har egentli slitt siden vi ble sammen. men pga at vi var forelsket og vi mente vi elsket hverandre og jeg trodde vi skulle komme igjenom alle problemer. Nå tror jeg ikke det lenger. Han har ikke har aldri trodd på forholdet og hver gang vi kommer inn i ett problem sier han dette er ingen vits og at det er slutt. Vi har hatt etter oss eks hans, som har prøvd å ødelegge for oss før vi har startet. Hun har prøvd å kasta meg ut, truer han med å ta fra han barna, kidnappa sønnen og masse annet. En gang var det slutt tre ganger fordi jeg ønsket sterkt at han skulle beskytte meg for eksen hans. Når barna hadde glemt igjen ting kom hun inn i huset og begynnte å rope på barna. Men da jeg holdt på flytte fordi jeg ikke maktet å leve sånn, med angst. Sluttet han å beskytte henne. Oftes komentar var at dette måtte jeg regne med. Og jeg ble. Vi har også slitt med å få ordnet regler for barna, slik at alle skal ha lik rett. Han har gjordt og så mye slutt pga dette. Men nå har dette ordnet seg. Vi er enige om det meste og han tar mer ansvar. Men det vi slit mest med nå er at jeg har adenomyose, muskelknute og svulst i livmoren min. Og har vondt når vi har sex og lenge etterpå. Jeg har vanskeli å bestemme meg, pga at jeg tror hormonene er i uorden etter to aborter. Den ene aborten var fordi barna hans ikke ønsket at vi skulle ha barn. Men vi slitt veldi med sex hele vårt samliv. Han føler seg fort avist, lell om vi dagen før har hatt sex tre ganger dagen før og hatt en periode med masse sex, og jeg ikke vil så føler han seg fort avvist. Da har jeg noen ganger hatt sex lell om jeg slett ikke har lyst for jeg er mett eller at jeg føler meg såret. Han har noen ganger såret meg krafti og likevel mener han jeg skal gi han sex. Jeg føler meg helt utarmet og ja. Klarer ikke sette ord på det. Han såg på porno i begynnelsen av forholdet og jeg sa klart ifra at jeg ikke synest noe om det. Han har nå sett på porno ett halv år bak min rygg. Han sa at de andre i klassen satt og såg på porno, ikke han bedyret han. Jeg spurte om damene deres synest det er ålreit ellers er det utroskap. Nei det viste han ikke. Jeg trodde han var utro mot meg og tok det opp med han. Kom det opp til slutt at han hadde sett på porno bare ett par ganger. Men det viser seg at han har gjordt det i ett halvt år. Føler meg elendi og smadret. Vi har også problemer med moren og søsteren fordi han gjorde det slutt og jeg reiste bort. Kom de på døren å skanderte og høvla meg opp og ned. Jeg har akkurat kommet ut fra sykehuset før alt dette skjedde og var da ganske redusert, etter operasjon. Og jeg trodde de likte meg sånn någe lunde. Moren sier hun ikke mente det hun sa, men klarer ikke å prate om dette eller godta det som har skjedd. Sambo og min familie er sjokker og mener det er ikke noe hold i det de kom med. De hadde fått det fra eksen til sambo. Det har ikke gått to mnd ennå. Eller det gikk 14 dg etterpå han sa han tillga moren. Han reiser dit og hjelper og spør etter hjelp, likevel hadde vi en avtale om at vi ikke skulle spr etter hjelp og det skulle tas i mitt tempo. Men han presser på meg den hjelpen og har ingen respekt. Moren var på døren, uten å respektere meg, jeg var så sint at jeg hadde lyst til å sprikke. Kunne ikke fordi barna var her. Jeg synest det er ok at han lar barna besøke dem. Moren og søsteren har også sagt at de støtter eksn i evt rettsak. Jeg er i sjokkert. Han tok heller ikke ansvar for at jeg ikke skal bli gravid. Jeg brukte prev og finne ut når jeg var fruktbar. Da skulle vi ikke ha sex. Men det brydde han seg ikke noe om. Jeg bare avviste han. Jeg føler meg ikke hørt og forstått. Og sier jeg det så gjør plutseli ikke han det heller. Lurer på hva som skjer og om va jeg burde gjøre. Har du noen foslag? Håper på leve ett liv uten anst og bekymring for at han skal gjøre det slutt og uten evig krangling.

[Gjest også sjokkert]

For meg virker det som dere har store problemer i forholdet, og trenger hjelp fra kyndige folk. Både du og samboer.

Du er blitt undertrykt i alle år virker det som. Det sier seg litt når barna får bestemme att du skal ta abort.

Jeg kan ikke gi det noen bedre råd enn å søke hjelp for deg og samboer snarest. Det virker som dette har pågått så lenge att dere ikke har mulighet for å komme ut av dette selv.

Lykke til.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er mange ulike belastninger du har hatt over tid, og jeg skjønner at du nå har fått nok! Jeg vil forsøke å hjelpe deg å sortere litt i alt som nå har floket seg sammen. Det grunnleggende du forteller om er at din partner ikke har tro på forholdet. Det er du som har hatt tro for dere begge og han gir opp så fort det kommer litt motgang. Dette må du snakke med ham om, er det sånn at han bare vil ha godene i et forhold? Er det sånn at han ikke står der sammen med deg for å løse det som er vanskelig? Er han i tvil om han vil satse helt og fullt på deg? Er han i tvil om sin kjærlighet til deg? Hvis han nøler for mye her, når han er helt ærlig, så har jeg lite tro på at noe kan hjelpe dere. Ved å snakke om akkurat dette vil han evt få en mulighet til å forstå at han må vise deg tydeligere at dere er et par, at dere er et vi. Det høres ut som du savner det, og det er jo selve poenget med å leve sammen med noen, en følelse av tilhørighet i et fellesskap for to, et kjæresteforhold. Etter dette kommer alle utfordringene som par med hver sine barn møter: samarbeid med barnas andre forelder, skape et godt, trygt og rettferdig hjem til alle barna, engasjere seg i hverandres barn, forhold til svigerfamilie. I tillegg har dere seksuelle problemer og du har vært og er syk og har ubehag og smerter i underlivet når du er seksuelt aktiv og dere ser ulikt på om porno er ok eller ikke. Dette er så mange utfordringer at det krever av dere som par står sammen. At dere kan høre på hverandre og respektere hverandres synspunkt, at dere finner løsninger sammen, at dere kjemper sammen. Dersom dere får til det er det mulig å leve med mye som er vanskelig, disse tingene du nevner er jo dessverre ting som mange erfarer. Slik det er nå står du der helt alene med en følelse av at din partner ikke respekterer deg, ikke er vendt mot dine behov og kanskje ikke er glad nok i deg. Dersom denne følelsen bare vokser høres det ikke bra ut for deg å bli i forholdet.

[Gjest er i sjokk]

For meg virker det som dere har store problemer i forholdet, og trenger hjelp fra kyndige folk. Både du og samboer.

Du er blitt undertrykt i alle år virker det som. Det sier seg litt når barna får bestemme att du skal ta abort.

Jeg kan ikke gi det noen bedre råd enn å søke hjelp for deg og samboer snarest. Det virker som dette har pågått så lenge att dere ikke har mulighet for å komme ut av dette selv.

Lykke til.

Vi har gått til familiekontoret 4 ganger. Men vi har ikke snakket ut. De ba oss enten å satse på forholdet eller flytte fra hverandre.

[Gjest er i sjokk]

Det er mange ulike belastninger du har hatt over tid, og jeg skjønner at du nå har fått nok! Jeg vil forsøke å hjelpe deg å sortere litt i alt som nå har floket seg sammen. Det grunnleggende du forteller om er at din partner ikke har tro på forholdet. Det er du som har hatt tro for dere begge og han gir opp så fort det kommer litt motgang. Dette må du snakke med ham om, er det sånn at han bare vil ha godene i et forhold? Er det sånn at han ikke står der sammen med deg for å løse det som er vanskelig? Er han i tvil om han vil satse helt og fullt på deg? Er han i tvil om sin kjærlighet til deg? Hvis han nøler for mye her, når han er helt ærlig, så har jeg lite tro på at noe kan hjelpe dere. Ved å snakke om akkurat dette vil han evt få en mulighet til å forstå at han må vise deg tydeligere at dere er et par, at dere er et vi. Det høres ut som du savner det, og det er jo selve poenget med å leve sammen med noen, en følelse av tilhørighet i et fellesskap for to, et kjæresteforhold. Etter dette kommer alle utfordringene som par med hver sine barn møter: samarbeid med barnas andre forelder, skape et godt, trygt og rettferdig hjem til alle barna, engasjere seg i hverandres barn, forhold til svigerfamilie. I tillegg har dere seksuelle problemer og du har vært og er syk og har ubehag og smerter i underlivet når du er seksuelt aktiv og dere ser ulikt på om porno er ok eller ikke. Dette er så mange utfordringer at det krever av dere som par står sammen. At dere kan høre på hverandre og respektere hverandres synspunkt, at dere finner løsninger sammen, at dere kjemper sammen. Dersom dere får til det er det mulig å leve med mye som er vanskelig, disse tingene du nevner er jo dessverre ting som mange erfarer. Slik det er nå står du der helt alene med en følelse av at din partner ikke respekterer deg, ikke er vendt mot dine behov og kanskje ikke er glad nok i deg. Dersom denne følelsen bare vokser høres det ikke bra ut for deg å bli i forholdet.

Jeg har måttet jobbe hardt for å komme dit vi er med barna i dag. Vi har hatt hjemmekonsulent for å se om hva vi gjør bra og dårli. Når det kom inn i bilde har han tatt tak og tatt ansvar. Det var tungt å ha ansvaret om oppdragelsen alene. Vi har fått mye på plass mente hjemme konsulenten.

Det jeg ikke skjønner hvorfor jeg må stå på for at han skal ta ansvar for å beskytte meg og barna. Eksen hans driver ennå å prater stygt mens deres og andres unger hører det. Jenta mi blir mobba på skolen pga av dette. Hun har måttet vert hjemme en uke på skolen også. Sønnen til sambo har vert med aktivt han også. Det er gjengen hans som mobber.

Hvorfor er det så vanskeli å nå fram.

Vi har vert samboere i 1 1/5 år. Og føles ut som oss har vert igjennom en orkan. Jeg har vert innlagt på rehabilitering pga siste abort. Fordi han ville ikke ha barn med meg pga at barna ikke ville og han gjorde det slutt. Måtte også inn igjen å ta ut rester. Jeg sto helt alene. Jeg gjorde dette imot min vilje og sliter med dette. Mens det var slutt hjalp jeg han å vaske og ordne og vaske huset til bilder og visning av huset, når det var på salg. Alt jeg fikk var enn kort takk.

Etter aborten har jeg blødd konstant ett halvt år og smerter som bare ble større og hardere. Eneste han bekymret seg over var at han ikke fikk sex og at jeg ikke ga nok. Om vi har sex og jeg ikke har fått bra nok orgasme fler han at det ikke er bra nok. Da begynner han å lure på om jeg har løyet de gangene han har gitt meg god lang orgasme. Men det har jeg ikke. Og hvorfor skulle jeg det. Når han spr sier jeg at den var kort eller den var svak. Men vis jeg har fått en skikkeli orgasme viser jeg det med handlinger og jeg sier det. Jeg har hørt at man ikke kan forlange at men skal ha lik orgasme hver gang. Og synest det blir ett mas og synest det er greit/normalt med forskjellige orgasmer. Hva skjer? Eneste jeg synest det er vanskeli å ligge med han når han har gjordt det slutt eller etter abortene. Det liker han ikke. Han kommer også og sier etter aborten at han ønsker barn med meg. Jeg blir forvirret. Hva skjer her?

Hva ønsker han at jeg skal gi?

Etter at jeg fant ut om pornoen spr jeg han om han mente at porno hørte til under ett forhold som var basert på kjærlighet. Da svarte han Nei. Kanskje han var redd for at jeg skulle bli enda mer sur. Ikke vet jeg.

Han har levd med ei i 10 år som utnyttet han økonomisk og ikke ville dele soverom med han. Han sier at forholdet har gjordt at han ikke bryr seg og gir blaffen i det meste.

Men han sier at han elsker meg. Men hvorfor behandler han meg sånn. Hvorfor lar han barna bestemme ang aborten. Hvorfor vil han ikke passe/beskytte meg?

Han har også vert sånn at når vi er ute eller jeg treffer venner blir det bråk. Føler meg helt hjelpesløs. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest ser ingen annen løsning]

Vi har gått til familiekontoret 4 ganger. Men vi har ikke snakket ut. De ba oss enten å satse på forholdet eller flytte fra hverandre.

Bryt opp, ta med deg barna dine og flytt fra ham. Du kan ikke la hverken deg selv eller barna dine gå igjennom alt dette. Dersom du tror han blir sint, kan du reise mens han er på jobb el.l. Skriv et brev der du kort og greit forteller at dette makter du ikke lenger. Du kan også få hjelp på et krisesenter, bo der en stund sammen med barna dine. Dette er psykisk mishandling fra din samboer. Ulovlig og uakseptabelt på lik linje med fysisk vold. Du er helt nedrutt, så nedbrutt at du ikke klarer å tenke helt rasjonelt. Men du er sterk som skriver her, det viser at du ser at det er riv ruskende galt. Ta en telefon til krisesenter i nærheten, og spør om dere kan få komme og være der til situasjonen har roet seg, og du har funnet et nytt sted å bo med dine barn. Jeg vil råde deg til å flytte langt bort fra ham, så du ikke havner i den fellen at han får deg tilbake. Du er for god for denne umodne tyrannen. Han vil aldri bli bedre.

Barna dine trenger en tryggere og mer stabil tilværelse. La dem få starte på nytt, på en ny skole, med en tryggere ramme. La dem få stole på at du som mamma, gjør alt for at de og du selv skal ha det godt. Dere kan ikke leve slik som i dag.

Lykke til.

[Gjest er i sjokk]

Bryt opp, ta med deg barna dine og flytt fra ham. Du kan ikke la hverken deg selv eller barna dine gå igjennom alt dette. Dersom du tror han blir sint, kan du reise mens han er på jobb el.l. Skriv et brev der du kort og greit forteller at dette makter du ikke lenger. Du kan også få hjelp på et krisesenter, bo der en stund sammen med barna dine. Dette er psykisk mishandling fra din samboer. Ulovlig og uakseptabelt på lik linje med fysisk vold. Du er helt nedrutt, så nedbrutt at du ikke klarer å tenke helt rasjonelt. Men du er sterk som skriver her, det viser at du ser at det er riv ruskende galt. Ta en telefon til krisesenter i nærheten, og spør om dere kan få komme og være der til situasjonen har roet seg, og du har funnet et nytt sted å bo med dine barn. Jeg vil råde deg til å flytte langt bort fra ham, så du ikke havner i den fellen at han får deg tilbake. Du er for god for denne umodne tyrannen. Han vil aldri bli bedre.

Barna dine trenger en tryggere og mer stabil tilværelse. La dem få starte på nytt, på en ny skole, med en tryggere ramme. La dem få stole på at du som mamma, gjør alt for at de og du selv skal ha det godt. Dere kan ikke leve slik som i dag.

Lykke til.

Tenker jo tanken da. Jeg kunne ønsket meg en som ser meg som en person også. Ikke bare som ett sex objekt. Det er den følesen jeg sitter igjen med nå.

Hvorfor tror du at han er sånn?

Takk for at du svarte.

[Gjest ser ingen annen løsning]

Tenker jo tanken da. Jeg kunne ønsket meg en som ser meg som en person også. Ikke bare som ett sex objekt. Det er den følesen jeg sitter igjen med nå.

Hvorfor tror du at han er sånn?

Takk for at du svarte.

Bare hyggelig. Jeg svarte fordi dette opprørte meg, dels fordi jeg har lignende erfaringer. Og jeg leser deg tydelig, hvor dypt dette smerter.

Selvsagt behøver du å bli sett på som LANGT mer enn et sexobjekt. Skulle bare mangle. Du er så uendelig mye mer enn det, men han tar ingen hensyn til hva du er, hvem du er osv. At han durer på og vil ha (forlanger!!) sex med deg, til tross for store problemer etter aborten, med blødninger og stor tapsfølelse, og det hele, er rett og slett forkastelig. At du ikke ønsker sex med denne mannen, er ikke vanskelig å forestille seg. Han virker direkte motbydelig. Fullstendig hensynsløs, arrogant, kynisk og direkte slem. Det høres ut som om han kuer deg, at du aldri får anledning til å vise ditt virkelige jeg. Slik kan det ikke fortsette.

Hvorfor han er slik? Tja, det er kanskje umulig å gi deg et fullgodt svar på dette.

Trøst deg med at dette har nok ihvertfall ingenting med deg som person å gjøre. Ikke tro at viss du er snillere, penere, flinkere, mer sexy, føyer ham mere, osv, at han vil behandle deg noe bedre. Jeg er sikker på at du har tenkt tanken tusenvis av ganger, og forsøkt alt det der. Det hjelper ikke. Jeg tror ikke engang at han _ser_ det. Han ser kun sitt eget ego. Han ser verden gjennom _svært_ spesielle øyne, fra en vinkel som ikke er frisk. Det er ikke deg det er noe i veien med. Han ville nok ha behandlet enhvær dame i sitt nett på denne måten. Så ikke vær redd dersom han finner seg en annen dame. Han vil aldri kunne oppleve ordentlig kjærlighet, fordi han er ikke i stand til å gi ordentlig kjærlighet selv. Så ikke plag deg selv med unødvendige sjalusi-tanker, om du forlater ham. Værst er det for den stakkars damen som muligens kan bli sjarmert av ham. Til å begynne med. Hun vil nok raskt oppdage hans mørke sider, og forhåpentligvis forlate ham like raskt. At familien hans er like ille, tyder sterkere på at slik ER de bare. Ergo - han vil iallefall aldri endre seg. Det ligger i hans gener.

Fremdeles er mitt råd å forlate denne mannen. Jeg ønsker deg et langt bedre liv enn hva du lever. Det kan ikke fortsette sånn. Jeg tror du vet det innerst inne, men mangler den lille ekstra styrken som trengs for å gå. Jeg kan nærmest garantere deg at du (og barna!!) får det langt bedre uten denne -ja hva skal jeg kalle ham. Ordet mann passer liksom ikke til ham. Et brudd er alltid tøft. Frykter du aggresjon fra han (og eventuelt fra hans familie), råder jeg deg til å følge rådene jeg ga deg i forrige innlegg, mht krisesenter. Det kan faktisk være lurt å kontakte dem uansett. Ring opplysningen, de finner raskt nærmeste krisesenter.

En annen ting er at du bør få sjekket disse blødningene dine. Mye tyder på at du trenger en utskrapning, utført på sykehuset. Tror det kan gjøres poliklinisk, dvs at du får reise hjem samme dag. Du må ihvertfall bli grundig undersøkt og utredet. Jeg kan heller ikke tenke meg at disse stadige samleiene du blir påtvunget, er gunstig/bra for underlivet ditt nå. (At han kjefter for dine til tider manglende orgasmer er også en SYK ting).

Nei, kjære deg. Kom deg bort fra ham. Livet ditt faller snart i grus om han fortsetter å dominere livet ditt så til de grader som han gjør. Og han _vil_ nok fortsette, om du er i hans nærhet.

Du sier du ønsker deg en som ser _deg_, ikke bare et sexobjekt. Er så enig, så enig. Men før du finner drømmeprinsen, kan det være lurt å ha litt tid som alene, kun deg og barna. (og selvsagt andre mennesker som du virkelig kan stole på). Du og barna dine trenger kvalitetstid for dere selv, dere trenger å LEVE. Du trenger å finne deg selv tilbake, bli kjent med deg selv på nytt. Du må klare å bli skikkelig glad i deg selv, og øke din selvrespekt. Først da, kan du ha ordentlig nytte av å bli glad i en annen mann.

Det finnes maaange menn "der ute". En av dem er nok ment for deg. Den du lever med i dag, er _ikke_ det.

Styrke-klem sendes deg. Samle all styrke du har, og bruk den.

[Gjest er i sjokk]

Bare hyggelig. Jeg svarte fordi dette opprørte meg, dels fordi jeg har lignende erfaringer. Og jeg leser deg tydelig, hvor dypt dette smerter.

Selvsagt behøver du å bli sett på som LANGT mer enn et sexobjekt. Skulle bare mangle. Du er så uendelig mye mer enn det, men han tar ingen hensyn til hva du er, hvem du er osv. At han durer på og vil ha (forlanger!!) sex med deg, til tross for store problemer etter aborten, med blødninger og stor tapsfølelse, og det hele, er rett og slett forkastelig. At du ikke ønsker sex med denne mannen, er ikke vanskelig å forestille seg. Han virker direkte motbydelig. Fullstendig hensynsløs, arrogant, kynisk og direkte slem. Det høres ut som om han kuer deg, at du aldri får anledning til å vise ditt virkelige jeg. Slik kan det ikke fortsette.

Hvorfor han er slik? Tja, det er kanskje umulig å gi deg et fullgodt svar på dette.

Trøst deg med at dette har nok ihvertfall ingenting med deg som person å gjøre. Ikke tro at viss du er snillere, penere, flinkere, mer sexy, føyer ham mere, osv, at han vil behandle deg noe bedre. Jeg er sikker på at du har tenkt tanken tusenvis av ganger, og forsøkt alt det der. Det hjelper ikke. Jeg tror ikke engang at han _ser_ det. Han ser kun sitt eget ego. Han ser verden gjennom _svært_ spesielle øyne, fra en vinkel som ikke er frisk. Det er ikke deg det er noe i veien med. Han ville nok ha behandlet enhvær dame i sitt nett på denne måten. Så ikke vær redd dersom han finner seg en annen dame. Han vil aldri kunne oppleve ordentlig kjærlighet, fordi han er ikke i stand til å gi ordentlig kjærlighet selv. Så ikke plag deg selv med unødvendige sjalusi-tanker, om du forlater ham. Værst er det for den stakkars damen som muligens kan bli sjarmert av ham. Til å begynne med. Hun vil nok raskt oppdage hans mørke sider, og forhåpentligvis forlate ham like raskt. At familien hans er like ille, tyder sterkere på at slik ER de bare. Ergo - han vil iallefall aldri endre seg. Det ligger i hans gener.

Fremdeles er mitt råd å forlate denne mannen. Jeg ønsker deg et langt bedre liv enn hva du lever. Det kan ikke fortsette sånn. Jeg tror du vet det innerst inne, men mangler den lille ekstra styrken som trengs for å gå. Jeg kan nærmest garantere deg at du (og barna!!) får det langt bedre uten denne -ja hva skal jeg kalle ham. Ordet mann passer liksom ikke til ham. Et brudd er alltid tøft. Frykter du aggresjon fra han (og eventuelt fra hans familie), råder jeg deg til å følge rådene jeg ga deg i forrige innlegg, mht krisesenter. Det kan faktisk være lurt å kontakte dem uansett. Ring opplysningen, de finner raskt nærmeste krisesenter.

En annen ting er at du bør få sjekket disse blødningene dine. Mye tyder på at du trenger en utskrapning, utført på sykehuset. Tror det kan gjøres poliklinisk, dvs at du får reise hjem samme dag. Du må ihvertfall bli grundig undersøkt og utredet. Jeg kan heller ikke tenke meg at disse stadige samleiene du blir påtvunget, er gunstig/bra for underlivet ditt nå. (At han kjefter for dine til tider manglende orgasmer er også en SYK ting).

Nei, kjære deg. Kom deg bort fra ham. Livet ditt faller snart i grus om han fortsetter å dominere livet ditt så til de grader som han gjør. Og han _vil_ nok fortsette, om du er i hans nærhet.

Du sier du ønsker deg en som ser _deg_, ikke bare et sexobjekt. Er så enig, så enig. Men før du finner drømmeprinsen, kan det være lurt å ha litt tid som alene, kun deg og barna. (og selvsagt andre mennesker som du virkelig kan stole på). Du og barna dine trenger kvalitetstid for dere selv, dere trenger å LEVE. Du trenger å finne deg selv tilbake, bli kjent med deg selv på nytt. Du må klare å bli skikkelig glad i deg selv, og øke din selvrespekt. Først da, kan du ha ordentlig nytte av å bli glad i en annen mann.

Det finnes maaange menn "der ute". En av dem er nok ment for deg. Den du lever med i dag, er _ikke_ det.

Styrke-klem sendes deg. Samle all styrke du har, og bruk den.

Jeg var på kikkhuls operasjon, for to mnd siden. Har fått vite at jeg har endometriose/adenomyose som sitter inni det muskelære i livmor veggen. Masse cyster fant de og de fant to muskelknuter og en stor svulst. Tror de da. De ville se om den vokste inn i vevet.Når jeg kom hjem var familien hans snille med det samme. Plutseli kom dem til å ta meg fordi Tore hadde gjord det slutt og han hadde sagt dem hvor slitsomt det var å bo med ei som var så syk. Og enda en grunn var at sambo hadde hørt fra barna sine at moren til sambo og eksn hans at de hadde sittet å planlagt å ta fra sambo barna. Derfor skulle de ta meg. Skulle bli kvitt meg for godt. Jeg var ikke flink med barna, rar var jeg, løy hele tiden, prøvde å få sambo vekk fra dem, men det klarer de godt selv. De trodde ikke jeg hadde godt på skolen. Jeg skraut så veldi over at jeg hadde blitt flinkere til å skrive. Jeg har dyseleksi og prøver å være stolt av at ikke alt jeg skriver er rødt. Alt på prøver var rødt og settningene var helt tullete. Dette vet de og skulle bruke mot, pluss andre ting. Dette skjedde for under 2 mnd siden. Og han synest han må få lov å treffe moren sin og ikke sstøtte meg lenger. Forlanger at jeg skal ta imot hjelp fra dem. Nei takk. Jeg klarer meg selv. Jeg er ikke avhengig av mor og far og da trenger ikke bli avhengig av mine tidligere svigers.

Fire netter siden hadde vi sex og da var forholdet på topp igjen følte han. Det varte helt til vi tullet og han ble kåt. Tullingen skulle ikke føre til sex for jeg hadde vondt i underliet fra kvelden før. Og brystene var hovne og vondt. Dette viste han og når jeg la meg intill han og fikk vondt i brystene og ville kjenne etter på bryste om jeg fant en kul. Og det gjorde jeg og ble redd. Da snudde han seg og sa han følte seg avvist. Siden da har han surmulet og sier vi ikke har noe. Og det har vi ikke, skal si meg enig i det.

[mrxx]

Det er mange ulike belastninger du har hatt over tid, og jeg skjønner at du nå har fått nok! Jeg vil forsøke å hjelpe deg å sortere litt i alt som nå har floket seg sammen. Det grunnleggende du forteller om er at din partner ikke har tro på forholdet. Det er du som har hatt tro for dere begge og han gir opp så fort det kommer litt motgang. Dette må du snakke med ham om, er det sånn at han bare vil ha godene i et forhold? Er det sånn at han ikke står der sammen med deg for å løse det som er vanskelig? Er han i tvil om han vil satse helt og fullt på deg? Er han i tvil om sin kjærlighet til deg? Hvis han nøler for mye her, når han er helt ærlig, så har jeg lite tro på at noe kan hjelpe dere. Ved å snakke om akkurat dette vil han evt få en mulighet til å forstå at han må vise deg tydeligere at dere er et par, at dere er et vi. Det høres ut som du savner det, og det er jo selve poenget med å leve sammen med noen, en følelse av tilhørighet i et fellesskap for to, et kjæresteforhold. Etter dette kommer alle utfordringene som par med hver sine barn møter: samarbeid med barnas andre forelder, skape et godt, trygt og rettferdig hjem til alle barna, engasjere seg i hverandres barn, forhold til svigerfamilie. I tillegg har dere seksuelle problemer og du har vært og er syk og har ubehag og smerter i underlivet når du er seksuelt aktiv og dere ser ulikt på om porno er ok eller ikke. Dette er så mange utfordringer at det krever av dere som par står sammen. At dere kan høre på hverandre og respektere hverandres synspunkt, at dere finner løsninger sammen, at dere kjemper sammen. Dersom dere får til det er det mulig å leve med mye som er vanskelig, disse tingene du nevner er jo dessverre ting som mange erfarer. Slik det er nå står du der helt alene med en følelse av at din partner ikke respekterer deg, ikke er vendt mot dine behov og kanskje ikke er glad nok i deg. Dersom denne følelsen bare vokser høres det ikke bra ut for deg å bli i forholdet.

Bruk avsnitt, dette er vanskelig å lese.

[Gjest er i sjokk fortsatt]

Bruk avsnitt, dette er vanskelig å lese.

Hei. Ble dette bedre? Takker. Jeg er ei på 30 år, har to barn og sambo har to barn. Vi har egentli slitt siden vi ble sammen. men pga at vi var forelsket og vi mente vi elsket hverandre og jeg trodde vi skulle komme igjenom alle problemer. Nå tror jeg ikke det lenger. Han har aldri trodd på forholdet og hver gang vi kommer inn i ett problem sier han dette er ingen vits og at det er slutt.

Vi har hatt etter oss eks hans, som har prøvd å ødelegge for oss før vi har startet. Hun har prøvd å kasta meg ut, truer han med å ta fra han barna, kidnappa sønnen og masse annet. En gang var det slutt tre ganger fordi jeg ønsket sterkt at han skulle beskytte meg for eksen hans. Når barna hadde glemt igjen ting kom hun inn i huset og begynnte å rope på barna. Men da jeg holdt på flytte fordi jeg ikke maktet å leve sånn, med angst. Sluttet han å beskytte henne. Oftes komentar var at dette måtte jeg regne med. Og jeg ble.

Vi har også slitt med å få ordnet regler for barna, slik at alle skal ha lik rett. Han har gjordt og så mye slutt pga dette. Men nå har dette ordnet seg. Vi er enige om det meste og han tar mer ansvar.

Men det vi slit mest med nå er at jeg har adenomyose, muskelknute og svulst i livmoren min. Og har vondt når vi har sex og lenge etterpå, verst ved menstasjon. Jeg har vanskeli å bestemme meg om å fjerne lovmoren, pga at jeg tror hormonene er i uorden etter to aborter. Den ene aborten var fordi barna hans ikke ønsket at vi skulle ha barn.

Men vi slitt veldi med sex hele vårt samliv. Han føler seg fort avist, lell om vi dagen før har hatt sex tre ganger dagen før og hatt en periode med masse sex, og jeg ikke vil så føler han seg fort avvist. Da har jeg noen ganger hatt sex lell om jeg slett ikke har lyst for jeg er mett eller at jeg føler meg såret. Han har noen ganger såret meg krafti og likevel mener han jeg skal gi han sex. Jeg føler meg helt utarmet og ja. Klarer ikke sette ord på det.

Han såg på porno i begynnelsen av forholdet og jeg sa klart ifra at jeg ikke synest noe om det. Han har nå sett på porno ett halv år bak min rygg. Han sa at de andre i klassen satt og såg på porno, ikke han bedyret han. Jeg spurte om damene deres synest det er ålreit ellers er det utroskap. Nei det viste han ikke. Jeg trodde han var utro mot meg og tok det opp med han. Kom det opp til slutt at han hadde sett på porno bare ett par ganger. Men det viser seg at han har gjordt det i ett halvt år. Føler meg elendi og smadret.

Vi har også problemer med moren og søsteren fordi han gjorde det slutt og jeg reiste bort. Kom de på døren å skanderte og høvla meg opp og ned. Jeg har akkurat kommet ut fra sykehuset før alt dette skjedde og var da ganske redusert, etter operasjon. Og jeg trodde de likte meg sånn någe lunde. Moren sier hun ikke mente det hun sa, men klarer ikke å prate om dette eller godta det som har skjedd. Sambo og min familie er sjokker og mener det er ikke noe hold i det de kom med. De hadde fått det fra eksen til sambo. Det har ikke gått to mnd ennå. Eller det gikk 14 dg etterpå han sa han tillga moren. Han reiser dit og hjelper og spør etter hjelp, likevel hadde vi en avtale om at vi ikke skulle spr etter hjelp og det skulle tas i mitt tempo. Men han presser på meg den hjelpen og har ingen respekt. Moren var på døren, uten å respektere meg, jeg var så sint at jeg hadde lyst til å sprikke. Kunne ikke fordi barna var her. Jeg synest det er ok at han lar barna besøke dem. Moren og søsteren har også sagt at de støtter eksn i evt rettsak mot om barna. Jeg er i sjokkert.

Han tok heller ikke ansvar for at jeg ikke skal bli gravid. Jeg brukte prev og finne ut når jeg var fruktbar. Da skulle vi ikke ha sex. Men det brydde han seg ikke noe om. Jeg bare avviste han. Jeg føler meg ikke hørt og forstått. Og sier jeg det så gjør plutseli ikke han det heller. Lurer på hva som skjer og om va jeg burde gjøre. Har du noen foslag?

Håper på leve ett liv uten anst og bekymring for at han skal gjøre det slutt og uten evig krangling.

[Gjest er i sjokk fortsatt]

Hei. Ble dette bedre? Takker. Jeg er ei på 30 år, har to barn og sambo har to barn. Vi har egentli slitt siden vi ble sammen. men pga at vi var forelsket og vi mente vi elsket hverandre og jeg trodde vi skulle komme igjenom alle problemer. Nå tror jeg ikke det lenger. Han har aldri trodd på forholdet og hver gang vi kommer inn i ett problem sier han dette er ingen vits og at det er slutt.

Vi har hatt etter oss eks hans, som har prøvd å ødelegge for oss før vi har startet. Hun har prøvd å kasta meg ut, truer han med å ta fra han barna, kidnappa sønnen og masse annet. En gang var det slutt tre ganger fordi jeg ønsket sterkt at han skulle beskytte meg for eksen hans. Når barna hadde glemt igjen ting kom hun inn i huset og begynnte å rope på barna. Men da jeg holdt på flytte fordi jeg ikke maktet å leve sånn, med angst. Sluttet han å beskytte henne. Oftes komentar var at dette måtte jeg regne med. Og jeg ble.

Vi har også slitt med å få ordnet regler for barna, slik at alle skal ha lik rett. Han har gjordt og så mye slutt pga dette. Men nå har dette ordnet seg. Vi er enige om det meste og han tar mer ansvar.

Men det vi slit mest med nå er at jeg har adenomyose, muskelknute og svulst i livmoren min. Og har vondt når vi har sex og lenge etterpå, verst ved menstasjon. Jeg har vanskeli å bestemme meg om å fjerne lovmoren, pga at jeg tror hormonene er i uorden etter to aborter. Den ene aborten var fordi barna hans ikke ønsket at vi skulle ha barn.

Men vi slitt veldi med sex hele vårt samliv. Han føler seg fort avist, lell om vi dagen før har hatt sex tre ganger dagen før og hatt en periode med masse sex, og jeg ikke vil så føler han seg fort avvist. Da har jeg noen ganger hatt sex lell om jeg slett ikke har lyst for jeg er mett eller at jeg føler meg såret. Han har noen ganger såret meg krafti og likevel mener han jeg skal gi han sex. Jeg føler meg helt utarmet og ja. Klarer ikke sette ord på det.

Han såg på porno i begynnelsen av forholdet og jeg sa klart ifra at jeg ikke synest noe om det. Han har nå sett på porno ett halv år bak min rygg. Han sa at de andre i klassen satt og såg på porno, ikke han bedyret han. Jeg spurte om damene deres synest det er ålreit ellers er det utroskap. Nei det viste han ikke. Jeg trodde han var utro mot meg og tok det opp med han. Kom det opp til slutt at han hadde sett på porno bare ett par ganger. Men det viser seg at han har gjordt det i ett halvt år. Føler meg elendi og smadret.

Vi har også problemer med moren og søsteren fordi han gjorde det slutt og jeg reiste bort. Kom de på døren å skanderte og høvla meg opp og ned. Jeg har akkurat kommet ut fra sykehuset før alt dette skjedde og var da ganske redusert, etter operasjon. Og jeg trodde de likte meg sånn någe lunde. Moren sier hun ikke mente det hun sa, men klarer ikke å prate om dette eller godta det som har skjedd. Sambo og min familie er sjokker og mener det er ikke noe hold i det de kom med. De hadde fått det fra eksen til sambo. Det har ikke gått to mnd ennå. Eller det gikk 14 dg etterpå han sa han tillga moren. Han reiser dit og hjelper og spør etter hjelp, likevel hadde vi en avtale om at vi ikke skulle spr etter hjelp og det skulle tas i mitt tempo. Men han presser på meg den hjelpen og har ingen respekt. Moren var på døren, uten å respektere meg, jeg var så sint at jeg hadde lyst til å sprikke. Kunne ikke fordi barna var her. Jeg synest det er ok at han lar barna besøke dem. Moren og søsteren har også sagt at de støtter eksn i evt rettsak mot om barna. Jeg er i sjokkert.

Han tok heller ikke ansvar for at jeg ikke skal bli gravid. Jeg brukte prev og finne ut når jeg var fruktbar. Da skulle vi ikke ha sex. Men det brydde han seg ikke noe om. Jeg bare avviste han. Jeg føler meg ikke hørt og forstått. Og sier jeg det så gjør plutseli ikke han det heller. Lurer på hva som skjer og om va jeg burde gjøre. Har du noen foslag?

Håper på leve ett liv uten anst og bekymring for at han skal gjøre det slutt og uten evig krangling.

Jeg har måttet jobbe hardt for å komme dit vi er med barna i dag. Vi har hatt hjemmekonsulent for å se om hva vi gjør bra og dårli. Når det kom inn i bilde har han tatt tak og tatt ansvar. Det var tungt å ha ansvaret om oppdragelsen alene. Vi har fått mye på plass mente hjemme konsulenten.

Det jeg ikke skjønner hvorfor jeg må stå på for at han skal ta ansvar for å beskytte meg og barna. Eksen hans driver ennå å prater stygt mens deres og andres unger hører det. Jenta mi blir mobba på skolen pga av dette. Hun har måttet vert hjemme en uke på skolen også. Sønnen til sambo har vert med aktivt han også. Det er gjengen hans som mobber. Hvorfor er det så vanskeli å nå fram. Vi har vert samboere i 1 1/5 år. Og føles ut som oss har vert igjennom en orkan.

Jeg har vert innlagt på rehabilitering pga siste abort. Fordi han ville ikke ha barn med meg pga at barna ikke ville og han gjorde det slutt. Måtte også inn igjen å ta ut rester. Jeg sto helt alene. Jeg gjorde dette imot min vilje og sliter med dette. Mens det var slutt hjalp jeg han å vaske og ordne og vaske huset til bilder og visning av huset, når det var på salg. Alt jeg fikk var enn kort takk.

Etter aborten har jeg blødd konstant ett halvt år og smerter som bare ble større og hardere. Eneste han bekymret seg over var at han ikke fikk sex og at jeg ikke ga nok. Om vi har sex og jeg ikke har fått bra nok orgasme fler han at det ikke er bra nok. Da begynner han å lure på om jeg har løyet de gangene han har gitt meg god lang orgasme. Men det har jeg ikke. Og hvorfor skulle jeg det. Når han spr sier jeg at den var kort eller den var svak. Men vis jeg har fått en skikkeli orgasme viser jeg det med handlinger og jeg sier det. Jeg har hørt at man ikke kan forlange at men skal ha lik orgasme hver gang. Og synest det blir ett mas og synest det er greit/normalt med forskjellige orgasmer. Hva skjer?

Eneste jeg synest det er vanskeli å ligge med han når han har gjordt det slutt eller etter abortene. Det liker han ikke. Han kommer også og sier etter aborten at han ønsker barn med meg. Jeg blir forvirret. Hva skjer her? Hva ønsker han at jeg skal gi?

Etter at jeg fant ut om pornoen spr jeg han om han mente at porno hørte til under ett forhold som var basert på kjærlighet. Da svarte han Nei. Kanskje han var redd for at jeg skulle bli enda mer surere. Ikke vet jeg. Han har levd med ei i 10 år som utnyttet han økonomisk og ikke ville dele soverom med han. Han sier at forholdet har gjordt at han ikke bryr seg og gir blaffen i det meste.

Men han sier at han elsker meg. Men hvorfor behandler han meg sånn. Hvorfor lar han barna bestemme ang aborten. Hvorfor vil han ikke passe/beskytte meg? Han har også vert sånn at når vi er ute eller jeg treffer venner blir det bråk. Føler meg helt hjelpesløs. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

er i sjokk

[Gjest er i sjokk]

Jeg har måttet jobbe hardt for å komme dit vi er med barna i dag. Vi har hatt hjemmekonsulent for å se om hva vi gjør bra og dårli. Når det kom inn i bilde har han tatt tak og tatt ansvar. Det var tungt å ha ansvaret om oppdragelsen alene. Vi har fått mye på plass mente hjemme konsulenten.

Det jeg ikke skjønner hvorfor jeg må stå på for at han skal ta ansvar for å beskytte meg og barna. Eksen hans driver ennå å prater stygt mens deres og andres unger hører det. Jenta mi blir mobba på skolen pga av dette. Hun har måttet vert hjemme en uke på skolen også. Sønnen til sambo har vert med aktivt han også. Det er gjengen hans som mobber. Hvorfor er det så vanskeli å nå fram. Vi har vert samboere i 1 1/5 år. Og føles ut som oss har vert igjennom en orkan.

Jeg har vert innlagt på rehabilitering pga siste abort. Fordi han ville ikke ha barn med meg pga at barna ikke ville og han gjorde det slutt. Måtte også inn igjen å ta ut rester. Jeg sto helt alene. Jeg gjorde dette imot min vilje og sliter med dette. Mens det var slutt hjalp jeg han å vaske og ordne og vaske huset til bilder og visning av huset, når det var på salg. Alt jeg fikk var enn kort takk.

Etter aborten har jeg blødd konstant ett halvt år og smerter som bare ble større og hardere. Eneste han bekymret seg over var at han ikke fikk sex og at jeg ikke ga nok. Om vi har sex og jeg ikke har fått bra nok orgasme fler han at det ikke er bra nok. Da begynner han å lure på om jeg har løyet de gangene han har gitt meg god lang orgasme. Men det har jeg ikke. Og hvorfor skulle jeg det. Når han spr sier jeg at den var kort eller den var svak. Men vis jeg har fått en skikkeli orgasme viser jeg det med handlinger og jeg sier det. Jeg har hørt at man ikke kan forlange at men skal ha lik orgasme hver gang. Og synest det blir ett mas og synest det er greit/normalt med forskjellige orgasmer. Hva skjer?

Eneste jeg synest det er vanskeli å ligge med han når han har gjordt det slutt eller etter abortene. Det liker han ikke. Han kommer også og sier etter aborten at han ønsker barn med meg. Jeg blir forvirret. Hva skjer her? Hva ønsker han at jeg skal gi?

Etter at jeg fant ut om pornoen spr jeg han om han mente at porno hørte til under ett forhold som var basert på kjærlighet. Da svarte han Nei. Kanskje han var redd for at jeg skulle bli enda mer surere. Ikke vet jeg. Han har levd med ei i 10 år som utnyttet han økonomisk og ikke ville dele soverom med han. Han sier at forholdet har gjordt at han ikke bryr seg og gir blaffen i det meste.

Men han sier at han elsker meg. Men hvorfor behandler han meg sånn. Hvorfor lar han barna bestemme ang aborten. Hvorfor vil han ikke passe/beskytte meg? Han har også vert sånn at når vi er ute eller jeg treffer venner blir det bråk. Føler meg helt hjelpesløs. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

er i sjokk

Hva tror du mrxx. Du bruker å svare ganske fint og bra )

Takker for svar.

[mrxx]

Jeg har måttet jobbe hardt for å komme dit vi er med barna i dag. Vi har hatt hjemmekonsulent for å se om hva vi gjør bra og dårli. Når det kom inn i bilde har han tatt tak og tatt ansvar. Det var tungt å ha ansvaret om oppdragelsen alene. Vi har fått mye på plass mente hjemme konsulenten.

Det jeg ikke skjønner hvorfor jeg må stå på for at han skal ta ansvar for å beskytte meg og barna. Eksen hans driver ennå å prater stygt mens deres og andres unger hører det. Jenta mi blir mobba på skolen pga av dette. Hun har måttet vert hjemme en uke på skolen også. Sønnen til sambo har vert med aktivt han også. Det er gjengen hans som mobber. Hvorfor er det så vanskeli å nå fram. Vi har vert samboere i 1 1/5 år. Og føles ut som oss har vert igjennom en orkan.

Jeg har vert innlagt på rehabilitering pga siste abort. Fordi han ville ikke ha barn med meg pga at barna ikke ville og han gjorde det slutt. Måtte også inn igjen å ta ut rester. Jeg sto helt alene. Jeg gjorde dette imot min vilje og sliter med dette. Mens det var slutt hjalp jeg han å vaske og ordne og vaske huset til bilder og visning av huset, når det var på salg. Alt jeg fikk var enn kort takk.

Etter aborten har jeg blødd konstant ett halvt år og smerter som bare ble større og hardere. Eneste han bekymret seg over var at han ikke fikk sex og at jeg ikke ga nok. Om vi har sex og jeg ikke har fått bra nok orgasme fler han at det ikke er bra nok. Da begynner han å lure på om jeg har løyet de gangene han har gitt meg god lang orgasme. Men det har jeg ikke. Og hvorfor skulle jeg det. Når han spr sier jeg at den var kort eller den var svak. Men vis jeg har fått en skikkeli orgasme viser jeg det med handlinger og jeg sier det. Jeg har hørt at man ikke kan forlange at men skal ha lik orgasme hver gang. Og synest det blir ett mas og synest det er greit/normalt med forskjellige orgasmer. Hva skjer?

Eneste jeg synest det er vanskeli å ligge med han når han har gjordt det slutt eller etter abortene. Det liker han ikke. Han kommer også og sier etter aborten at han ønsker barn med meg. Jeg blir forvirret. Hva skjer her? Hva ønsker han at jeg skal gi?

Etter at jeg fant ut om pornoen spr jeg han om han mente at porno hørte til under ett forhold som var basert på kjærlighet. Da svarte han Nei. Kanskje han var redd for at jeg skulle bli enda mer surere. Ikke vet jeg. Han har levd med ei i 10 år som utnyttet han økonomisk og ikke ville dele soverom med han. Han sier at forholdet har gjordt at han ikke bryr seg og gir blaffen i det meste.

Men han sier at han elsker meg. Men hvorfor behandler han meg sånn. Hvorfor lar han barna bestemme ang aborten. Hvorfor vil han ikke passe/beskytte meg? Han har også vert sånn at når vi er ute eller jeg treffer venner blir det bråk. Føler meg helt hjelpesløs. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

er i sjokk

Herre-min-jesus, jeg skjønner ikke at du orker. Dette er jo fullstendig galskap og leve slik. Etter som jeg forstår så har dere ikke felles barn? Sørg for Guds skyld og ikke få det.

Verken han eller familien hans høres gode ut, de høres mer eller mindre spik spennæ gæern ut spør du meg.

La heller eksen hans få han tilbake, hun er jo like gal, så da passe de godt sammen.

Kom deg ut av dette fort som f...., dette her vil jo ødelegge deg totalt om du fortsetter. Etter bare 1,5 år så har du opplevd alt dette.

Finn deg heller en normal mann som tar hensyn og respekterer deg. Håper du selv ser galskapen i dette.