Mine dine våres

[Gjest øøøøø]

Jeg har vært samboer i snart 4 år.Har 2 barn fra før på 10 og 13 år.Han har 3 barn fra før¨på 21, 16 og 11.De har alle bodd her, de to eldste er nå flyttet.Eldste har fått seg samboer og barn, mellomste er flyttet til moren for hun er så vanskelig.Utenom har vi fått to felles barn på litt over 2 år.Vi har kranglet hele tiden.Kranglingene går som oftes ut på rettferdighet over for barna.Nå har det gått så lang tid og det har skjedd så mye at jeg har tenkt å flytte.Han jeg bor med er en kjempefin mann, kjempeflink og snill, men han har megabehov for å høre hvor høyt jeg elsker han og er glad i han.Han forguder meg og skryter av ALT jeg gjør.Jeg er en person som alltid var i gått humør, alltid smilende og blid.Nå bruker jeg mesteparten av energien og tiden til hans unger føler jeg,De har tatt ting fra meg noe jeg syner er en forferdelig ekkel følelse....som om du er gammel og ikke vet hvor du har gjort av tingene dine.Ubehagelig.Takler ikke så lett vonde kommentarer fra andre, noe jeg har fått rikelig av disse årene.Nå har dette gått så langt at jeg ikke vet lenger om jeg elsker han, jeg føler ingenting lenger, sliter med å kose med han og holde rundt han, noe jeg vet han vil hele tiden.Ungene mine har fått veldig lite positiv tid med meg disse årene.Vi får det rett og slett ikkje til å fungere. Er så innmari sliten av mine og dine.Den får lov til det, men den får ikkje.Han forsvarer ungene sine uannsett kva de har gjort, tilogmed ovenfor meg selv om han vet at det er jeg som har rett.Dette har kommet seg litt etter den eldste har flyttet. Feriene vi har vært på med ungene har ikkje vært bra.Han reiser mykje og overlater sine barn til meg.Det er så innmari tungt og vanskelig. Har egentlig bestemt meg for å reise.Som jeg har sagt hele tiden vi har vært ilag...jeg greier ikke være meg selv ilag med han, det sliter. Jeg greier ikke glede meg over ting, jeg føler bare jeg gjorde en innmari tabbe da jeg flyttet.Vi har to fantastiske barn sammen så jeg ville ikke vært foruten. Ungene mine har vært gjennom en skilsmisse før.De var små, men jeg har veldig dårlig kontakt med faren.De forguder han.Er redd viss jeg sier vi skal flytte at de vil heller flytte til faren.Min yngste sønn på 10 savner tid med meg, men det får jeg ikke når samb. er på jobb og jeg har hus og 5 unger å ta meg av.Han har foresten forandret seg fra å være verdens herligste og snillest gutt, til å svare frekt og være pøbel.Noe som er vondt for en mor og se. Trenger gode råd.... Føler ikke jeg lever lenger, jeg bare eksisterer.I en jobb jeg hater å være i.( 12 timer husvask) Vi har ingen sosialt nettvært, noe jeg hadde før.Jeg har ikke følelser , noe jeg hadde før.Jeg føler jeg ikke duger, noe jeg gjorde før. 70% av tiden vi har vært sammen har eg tenkt på hvor mye bedre jeg hadde det før, noe jeg selfølgelig ikke vil få igjen.Alle vet at hadde vi ikke fått ungene så hadde vi ikke holdt ilag.Har prøvd å tilgi alt som har hendt oppover, men blir liksom aldri ferdig med det.Jeg vil han godt, men greier ikke å gi han det.Savner ufattelig god positiv tid med mine barn, uten at noen må blande seg inn å kommentere og plage, som hans sønn bleier å gjøre.Uannsett hvem eller hvor noen snakker så må han si noe og kommentere.Jeg sa en gang til min samb at jeg tenkte at kanskje han hadde adhd, for det var jeg som var heime med han og såg hvordan han var.Må rote i alt og ødelegge det som kan ødelegges.Kommentere alt og alle, men det skulle han ikke høre av.Har også fått en del telefoner fra skolen der han har mobbet både min sønn og andre, men faren tar det lite alvorlig. Er jeg en egoist viss jeg har lyst å leve? Tror du jeg kan få dette til uten å flytte? Er det alltid så vanskelig med mine og dine og våres? Tenker 20 timer om dagen og finner ikke ut noe annet en at jeg har hodeverk hver dag. Mvh best å flytte?

[løvinne71]

Kjære deg.

Min første tanke da jeg leste innlegget ditt, er at du rett og slett høres ut til å være utbrent!

Du skriver at dere har vært samboere i 4 år. Og i løpet av disse få årene har det jo skjedd temmelig mye i livet ditt!

Du, som kanskje var vant til å bo fredelig alene med 2 halvstore egne barn, har må nå også dele hverdagen med en samboer, 3 stebarn + at du har blitt småbarnsmor på nytt til enda 2 barn.

En barneflokk på tilsammen 7 barn, ( nå 5 ) er nok i meste laget for de aller fleste!

Når det attpåtil er mine, dine og våre barn, og det er store aldersforskjeller, blir det enda vanskeligere å imøtekomme hvert enkelt barn på god og rettferdig måte. Og barna krever kanskje også ekstra mye oppfølging i en periode hvor de sliter med å finne sin posisjon og rolle i den nye "storfamilien".

Det er derfor ikke rart at du føler deg overveldet og maktesløs ovenfor denne oppgaven.

Det er omtrent som å ha blitt kastet ut på dypt vann hvor man enten må kjempe for å lære å svømme, eller velge å gi opp å dermed synke til bunns.

Slik det høres ut nå, er du iferd med å velge det siste alternativet. For Jeg synes det virker som du har kjørt deg litt fast i tanken om at "dette klarer jeg ikke!"

Og hvis du starter hver dag med denne innstillingen, er det ikke rart at hverdagen blir håpløs.

Jeg synes det høres ut som du har funnet en god og kjærlig mann som virkelig elsker deg, og er flink til å fortelle deg det!

Det virker som han forstår din hverdag, og ønsker å oppmuntre deg.

At han må reise bort pga jobb, kan han kanskje ikke gjøre noe med? Så det blir litt urettferdig når du indirekte bebreider ham for å "overlate" sine barn til deg. Men det er ikke jo rart at du føler det slik når du er sliten og blir alene om ansvaret.

For øyeblikket er det jo faktisk bare ett av hans barn som bor igjen hjemme.

Kanskje denne gutten føler seg litt utenfor blant de barna som er dine? Og at det er derfor han er litt "vanskelig?"

Jeg tolker noe av det du skriver som at du bebreider ham for mange av problemene. Og det er en vond følelse for et barn å bli familiens syndebukk.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er at du må prøve å snu den negative innstillingen du har nå.

Det er lov å innse at man ikke er "supermamma" og at det ikke er noe nederlag å føle at man ikke strekker til på alle punkter.

Ja, du har det veldig hektisk akkurat nå, men prøv å ta utfordringen på en mere positiv måte!

Et bedre humør og innstilling fra din side, vil nok gjøre underverker med psyken din, og dermed hele hverdagen.

Og trøsten er at situasjonen ikke vil vare evig. De minste barna blir snart større. De største blir enda mer selvstendige, og flytter ut!

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det høres ut som om begeret er fullt, du har vært misfornøyd, frustrert, ulykkelig altfor lenge og har en eneste følelse i kroppen og det er å komme deg for deg selv med deg og dine barn. Selvfølgelig er det din fulle rett og følge det du trenger for å ha det bra og for å kunne gi barna dine oppmerksomhet og gode betiingelser. Ja, det er er veldig vanskelig med dine og mine barn - 70% av forhold med mine og dine barn ryker, mye pga konflikter rundt hverandres barn. Det er en stor utfordring og hele tiden jobbe med å få godhet og forståelse for den andres barn tilnærmet like mye som man har for sine egne! Du må huske at din samboer er far til dine 2 yngste barn, slik at dere skal samarbeide om dem i uoverskuelig fremtid. Pass på at du skiller på negative følelser for ham som partner og positiv oppfatning av ham som likeverdig forelder med deg for deres 2 yngste! Så må du også forberede deg på at det kommer en sorg etter at du har flyttet. Lettelse er sikkert en del av dine reakssjoner, men ingen kommer utenom sorgen over at heller ikke dette fungerte. Først kommer en tung tid, men deretter håper jeg du får ditt gode humør og smil tilbake.

[myllerguten]

Kjære deg.

Min første tanke da jeg leste innlegget ditt, er at du rett og slett høres ut til å være utbrent!

Du skriver at dere har vært samboere i 4 år. Og i løpet av disse få årene har det jo skjedd temmelig mye i livet ditt!

Du, som kanskje var vant til å bo fredelig alene med 2 halvstore egne barn, har må nå også dele hverdagen med en samboer, 3 stebarn + at du har blitt småbarnsmor på nytt til enda 2 barn.

En barneflokk på tilsammen 7 barn, ( nå 5 ) er nok i meste laget for de aller fleste!

Når det attpåtil er mine, dine og våre barn, og det er store aldersforskjeller, blir det enda vanskeligere å imøtekomme hvert enkelt barn på god og rettferdig måte. Og barna krever kanskje også ekstra mye oppfølging i en periode hvor de sliter med å finne sin posisjon og rolle i den nye "storfamilien".

Det er derfor ikke rart at du føler deg overveldet og maktesløs ovenfor denne oppgaven.

Det er omtrent som å ha blitt kastet ut på dypt vann hvor man enten må kjempe for å lære å svømme, eller velge å gi opp å dermed synke til bunns.

Slik det høres ut nå, er du iferd med å velge det siste alternativet. For Jeg synes det virker som du har kjørt deg litt fast i tanken om at "dette klarer jeg ikke!"

Og hvis du starter hver dag med denne innstillingen, er det ikke rart at hverdagen blir håpløs.

Jeg synes det høres ut som du har funnet en god og kjærlig mann som virkelig elsker deg, og er flink til å fortelle deg det!

Det virker som han forstår din hverdag, og ønsker å oppmuntre deg.

At han må reise bort pga jobb, kan han kanskje ikke gjøre noe med? Så det blir litt urettferdig når du indirekte bebreider ham for å "overlate" sine barn til deg. Men det er ikke jo rart at du føler det slik når du er sliten og blir alene om ansvaret.

For øyeblikket er det jo faktisk bare ett av hans barn som bor igjen hjemme.

Kanskje denne gutten føler seg litt utenfor blant de barna som er dine? Og at det er derfor han er litt "vanskelig?"

Jeg tolker noe av det du skriver som at du bebreider ham for mange av problemene. Og det er en vond følelse for et barn å bli familiens syndebukk.

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er at du må prøve å snu den negative innstillingen du har nå.

Det er lov å innse at man ikke er "supermamma" og at det ikke er noe nederlag å føle at man ikke strekker til på alle punkter.

Ja, du har det veldig hektisk akkurat nå, men prøv å ta utfordringen på en mere positiv måte!

Et bedre humør og innstilling fra din side, vil nok gjøre underverker med psyken din, og dermed hele hverdagen.

Og trøsten er at situasjonen ikke vil vare evig. De minste barna blir snart større. De største blir enda mer selvstendige, og flytter ut!

Jeg har lest denne tråden noen ganger, da dette er noe som jeg er selv midt oppi..

som løvinne71 skriver, det virker som om du er noe kjørt fast i en angrepsstilling, nesten som for å finne en å gi skylden for "alt det onde", du sier ikke mye om hvordan du selv er oppe i dette?

hva sier dine nærmeste om saken?familie og venner ol. som kanskje vet litt om begge parter. husarbeidet er noe du ikke er særlig "happy" for. men du sier at han reiser mye, er han flink å hjelpe til? er du hjemmeværende siden du vasker hus 12 timer dag, noen må gjøre den jobben og vet du. det høres ut som du er sliten ja. men det spørs om ikke du retter skytset mot den du burde vise litt mer ære,det er hektisk med småbarn, men dere må jobbe litt når dere setter barn til verden, det er en gave.noe som er verd å kjempe for.

jeg synes løvinne71 sa det helt fint."Ja, du har det veldig hektisk akkurat nå, men prøv å ta utfordringen på en mere positiv måte! Et bedre humør og innstilling fra din side, vil nok gjøre underverker med psyken din, og dermed hele hverdagen."

jeg er en mann i samme posisjon som mannen din,

men prøv å skille rollen som oppdrager fra rollen som partner.

lykke til. håper dere får det til..