Hva er feil med meg???

[Gjest alovera]

Jeg er i 40 årene, gift og to barn i tenårene. I hele mitt voksne liv har mitt seksualliv vært et problem for meg. Jeg hadde min "ilddåp" som 15 åring. Har hatt flere parntere, 3 lengre forhold. Det som skjer er at jeg helt mister lysten på sex. Tidligere lengre forhold har blitt avsluttet pga dette.Mannen jeg har vært gift med i 17 år, er utrolig tålmodig og de siste 3 årene har vi ikke hatt sex i det hele tatt. Jeg har angst, pulsen går og kroppen blir "stokke stiv" når jeg merker at han ønsker nærhet. Dette er helt forferdelig! Jeg har spurt meg selv om hva jeg føler for ham, men kommer liksom i en krig med meg selv i og med at hode/kroppen gir en kraftig beskjed når han nærmer seg. Jeg respekterer ham veldig, ikke minst for hans tålmodighet for å finne ut av ting. Det hender ofte at jeg har lyst, men da fixser jeg saken selv. Ingen kan kreve noe fra meg.. Det hører med til historien at jeg har forsøkt å få hjelp via fastlege og incestsenter. Som mindreårig ble jeg, i den lille grenda vår brukt til forsøkskanin av større gutter. Beføling og oralsex og på grensa til gjennomført samleie. min bestefar prøvde seg også, og jeg har etter at jeg ble voksen fått vite at han misbrukte min mor og hennes søstre. Jeg blir kvalm.. Å jeg ble etterhvert lei av å prate med lege og incestsentret, følte at jeg ikke kom noe videre. Som person er jeg utadvendt og sosial, og står ikke i veien for en flørt. Det kan jeg jo kontrollere. I 2007 fikk min mann en alvorlig kreftdiagnose, å presset som jeg legger på meg selv er megastort. Før transplantasjon tenkte jeg, nå må det skje! Men klarte det ikke... Jeg har fortalt ham at jeg er lei meg for at jeg ikke klarer å stille opp for ham, prøver å stelle så godt jeg bare kan med ham å barna på andre vis, utn at det kan kompansere. Jeg blir ved min post, til han forhåpenligvis er friskmeldt, men tenker på sikt at jeg ikke kan ødelegge livet hans. Føler også at dette er såå private ting, at jeg har store problemer med å gå i en felles samtale med han. Han vet forøvrig om disse tingene fra min barndom. Hvis vi hadde kunnet reversert tiden, vært klar over problemene, har jeg en følelse av at åpenhet kunne ha vært en løsning. Nå har det gått så langt tid, min kropp reagerer, våkner å sjelver når han kommer på soverommet.... hjelpe meg. Håpløs.

[Gjest der mista jeg nicket]

Synd du har det så vanskelig. Jeg har opplevd overgrep selv da jeg var mindre. Sexlivet mitt også har gått opp og ned. Noe av det som IKKE virket var å være på incest-senter å få gravd frem gammelt "gørr." Jeg fikk da samme reaksjonene som du, ble kvalm og fikk panikk når mannen min prøvde seg.

Har sluttet å gå dit og går nå til psykolog istedet. Disse to behandlingsmetodene kan ikke sammenlignes. Det vi jobber med nå er å ufarliggjøre disse tankene/minnene når de kommer, det er jo bare en tanke. Trener på å la de passere uten at så mye følelser presser seg på. Min psykolog vet om "min historie", men det er ikke den som er temaet i terapien. Temaet er hverdagen og hvordan jeg skal takle den.

Jeg har blitt friskere av dette, men det har tatt år. Det er nå 5 år siden sist jeg var på dette incest-senteret. Når jeg ser tilbake på dette så var det den verste behandlingen jeg kunne fått, ble re-traumatisert og fikk det like ille som jeg hadde det i barndommen.

Prøv å komme deg til en psykolog, sex-livet mitt er ganske bra nå etter lang behandling der. Eneste som sitter igjen er et enormt sinne, det går litt opp og ned. Noen ganger greier jeg og slappe av, andre ganger går det ikke så bra, men mye, mye bedre enn det var. Håper du kan få annen hjelp du også og at du/dere får det bra etterhvert. Men NB! Tid er viktig, ingenting er gjort over en natt, bruk flere

[mrxx]

Sånn jeg ser det så har du svaret selv, du skriver det i innlegget ditt. Jeg er rimelig sikker på at det du opplevde som barn er en stor årsak til at det er som det er.

Mannen din må være veldig tålmodig, det er ikke lett å være sammen med noen som ikke er seksuelt aktiv. Men han skjønner deg vel antagelig godt hvorfor du er sånn.

[Gjest uff, det er flere av oss]

Det høres ikke ut som om du har det så greit. Har du snakket med mannen din om dette da? Fortalt han hva som egentlig skjedde? Jeg har også opplevd incest, og for meg har det vært nødvendig å fortelle kjæresten min hva som skjedde, detaljert, for at jeg skulle greie å slippe han nær meg. For meg er sex så mye mer enn sex, det er det mest intime og kjærlige to mennesker kan gjøre sammen. At han har holdt rundt meg og bare vært der for meg etter jeg har fortalt det har hjulpet. Ville også at han skulle vite alt siden jeg noen ganger kan reagere på enkelte ting under akten, og da skjønner han hvorfor og stopper. Det skjer heldigvis svært sjelden.

Føler meg bare mye mer elsket og trygg på han etter sex. Sex har vel blitt en tillits/kjærlighetserklæring for meg, og mannen jeg elsker vil jeg gjerne slippe helt inn på meg fysisk og psykisk.

Hva med å oppsøke psykolog? Eller snakk med mannen din, begynn på nytt. Ligg tett sammen og stryk på hverandre med klærne på i starten, prøv å slipp han innpå deg, snakk sammen, og la han være klar over tegn fra deg når han må trekke seg unna. Dette kan ta tid, men kanskje etterhvert dere får et kjærlig intimliv igjen. Sex er så mye mer enn bare fysisk stimuli. Alle trenger den nærkontakten man kun oppnår ved sex.

Håper du klarer å slippe han innpå deg igjen, og at du får et godt sexliv etterhvert. Masse lykke til

[petter smart]

Sånn jeg ser det så har du svaret selv, du skriver det i innlegget ditt. Jeg er rimelig sikker på at det du opplevde som barn er en stor årsak til at det er som det er.

Mannen din må være veldig tålmodig, det er ikke lett å være sammen med noen som ikke er seksuelt aktiv. Men han skjønner deg vel antagelig godt hvorfor du er sånn.

Det er lett å si at han må være tålmodig, men når de ikke har hatt sex på 3 år og det ikke er noen bedring i sikte så er det ikke så enkelt.

Men kanskje han har innfunnet seg med situasjonen?

[laban]

Det er lett å si at han må være tålmodig, men når de ikke har hatt sex på 3 år og det ikke er noen bedring i sikte så er det ikke så enkelt.

Men kanskje han har innfunnet seg med situasjonen?

Nå tror jeg du leste "mannen din må være veldig tålmodig" på helt feil måte.

Ikke "må" i betydningen "er nødt til", men uttrykt anerkjennende - "han er virkelig veldig tålmodig".

[petter smart]

Nå tror jeg du leste "mannen din må være veldig tålmodig" på helt feil måte.

Ikke "må" i betydningen "er nødt til", men uttrykt anerkjennende - "han er virkelig veldig tålmodig".

Aha, ja da var jeg helt enig :-)