Kan dette forholdet reddes??

[Gjest anonym nå jeg]

Lever i et samboerskap, med tre barn, som jeg synest fungerer veldig dårlig.

Vil nå ha litt synspunkter på hvordan andre hadde reagert, eller oppfattet min samboers oppførsel.

Jeg fokuserer nå mest på hans oppførsle, selv om jeg vet at begge har feil.

Synest likevel at jeg reflekterer mer over livet,og ønsker at ting skal endre seg, og ønsker at begge skal ha det bra.

Vi har bodd sammen i 12 år, og jeg føler at det nå er dødt fra min side iallefall.

Jeg tror også at det er dødt fra hans side, ut ifra hvordan han oppfører seg.

Har prøvd å ta initiativet til å komme meg ut av det, men da motarbeider han meg, for det vil han ikke.

Så da lurer jeg på hvilke krav han egentlig har til livet og et samliv, for at han skal være lykkelig.

Dette blir litt langt, men jeg vil belyse det som for meg gjør det vanskelig å fortsette.

Altså, min samboer har hatt minimalt kontakt med våre barn gjennom alle år.

Hovedgrunnen er at han har vært pendler, og bare hvert hjemme i helgene.

Dette er noe jeg egentlig ikke liker, men vi har da blitt enige om å prøve likvel.Dette har ført til at jeg har vært alene mesteparten av ansvaret, bortsett fra det rent økonomiske.

Føler at han foretrekker å ha det sånn.Når han først er hjemme, tar han heller ikke særlig initiativ i forhold til ungene.

Da er han sliten og skal hvile på sofaen veldig mye.Må hele tiden mase på han for at ting skal skje.

Det er aldri han som f.eks tar initiativet til å planlegge/finne på ting i helgene.

Problemet er også at ungene ønsker minimal kontakt med han, de vil bare være sammen med meg.

Jeg ser at de blir avvist av han når de søker kontakt, fordi han er sliten, og ikke så tolmodig med dem.

Jeg kan også nevne at jeg i tillegg til å være hjemme med dem , går i deltidsjobb, og har alt det som følger med på kveldene med barna.Lekser, fritidsaktiviteter, foreldremøter o.l.

Vi har hjelp på dagtid, (praktikant), men hun har fri hver ettermiddag, jeg vil jo være mest mulig sammen med mine egne barn, når jeg kan også.Vi har ikke alltid hatt den hjelpen.

Det jeg opplever er at han ikke verdsetter meg for det jeg faktisk gjør.Jeg har alltid lagt ting til rette for at han skal få jobbe så mye, noe jeg egentlig ikke helt forstår at han velger å prioritere når han har tre små barn.Han kan nemlig velge.

Når han kommer hjem i helgene, er han som regel sur og sliten og som sagt så ønker ha ikke å stå på den tiden han har hjemme.

Han kommer aldri med blomster, eller gode ord, eller spør hvordan jeg har det.

Det er jo greit nok, men istedenfor kan han kritisere meg for ting som ikke er gjort, som ikke er gjort bra nok o.l.

Han inspiserer nesten huset, bare for å ha noe å sette fingern på.

Han kan henge seg opp i materielle ting, som har med huset å gjøre, bli sint for at noe er ødelagt eller noe ungen har skadet, som f.eks en ripe i parketten, eller i innredningen.

Da kan han lage oppstyr, og banne og snakke nedlatende til meg og ungene.

Dette er ofte etter at hele huset er nedvasket og strøket nok etter min mening.

Han har ingen forståelse for at jeg har hatt ungene alene hele uken, og itillegg vært delvis i jobb.

Han er vel rett og slett humørsyk, og ødelegger stemningen i huset veldig ofte.

I og med at respekten er borte så blir det mye høylytt krangling, og jeg merker at ungene blir angstfulle av dette.

Jeg har ikke så veldig mye energi igjen når helgen kommer, etter en slitsom uke, og jeg føler ikke at han tilføyer meg noe særlig positiv energi når han kommer, og da virkelig burde stå litt på.Siden han ikke har sett ungene hele uka.

Føler heller at han tapper meg for energi.

Han viser også etter min mening uakseptabel oppførsel på andre måter.

Han bruker bl.annet veldig lang tid på ting, det kan være alt, fra det å være på badet, drøyer alltid når vi ska på noe,gjør at vi kommer for sent , enda han stort sett bare har seg selv å tenke på.

Det er akkurat som at han henger seg opp i det han hodler på med og ikke greier å avslutte.(mulig tvangspreget??)

Dette er svært slitsomt.

Blir han avbrutt blir han irritabel.

Andre sier jeg er svært tolmodig i disse situasjonene.

Et av de største problemene er at han kan være nedlatende og krenkende mot meg i andres påhør, dette er helt uakseptabelt for meg, og det fører til at jeg ikke ønsker å ha mye sosiale sammenkomster hjemme her ,eller hos andre sammen med han.

Sitter jeg f.eks hjemme en kveld med en venninne og drikker rødvin, får jeg høre det hvis jeg forandrer personligheten min.

Ut ifra det jeg har skerevet nå, får jeg vel komentarer om at han er psykopat o.s.v, eller at dette er psykiski trakkassering e.l.

Uansett så har jeg nå et håp om at ting kan forandre seg, med litt hjep utenfra.

Håper jeg kan få noen synspunkter på mine samlivsproblemer.

Jeg vet iallefall at jeg må ut av det hvis det ikke blir noen bedring.

[Gjest pærebrus875]

"I og med at respekten er borte så blir det mye høylytt krangling, og jeg merker at ungene blir angstfulle av dette."

Bare den setningen der gjør at jeg for din og ungenes skyld drar deg fortest mulig ut fra hans liv. Han eier verken respekt for deg eller barna sine når han driver på sånt. Barn fortsår mer enn du aner, og å vokse opp i hjem med mye bråk og kjefting (om det så bare er fra han og ikke at du kjefter tilbake) er vondt.

Har gjort det selv, mora mi kunne kjefte og skrike for alt mulig, men var der jo for meg. For å så kjefte og smelle mer, og så "er så glad i deg skal ikke kjefte mer" osv osv.. klarte aldri å holde seg til å IKKE kjefte å skrike, selv om det oftest endet med at jeg gråt. Jeg forsto ikke hva jeg hadde gjort galt! Men noe måtte jeg jo ha gjort.. trodde jeg til jeg ble eldre og etterhvert forsto at hun har et problem, ikke jeg.

Far var derfor litt fjern,pga mye bråk rettet mot ham også. men vi har et godt forhold idag. Ingen av oss snakker med mor. Ikke frivillig.. (hun ringer og vil gi penger, da jeg er arbeidssøkende og fordi mormor ønsker vi skal være venner, så snakker jeg med henne..ikke for jeg har "lyst" til det)

Jeg skulle ønske at far skjønte hvor alvorlig dette var for meg, og hvor mye bråk som faktisk var der når han jobbet.. og flyttet ut og tok med seg meg. Så jeg slapp å voksne opp i det. Nå er jeg snart 20 og har samboer og vi har det fint, men har iblant mareritt hvor mor kjefter og roper osv..

Ta vare på deg selv og barna dine, klarer du deg økonominsk uten han (husk du vil ha krav på barnebidrag fra ham) så gjør det. Så kanskje det er vekkeren som skal til for at han "ser" dere for det dere er, nemlig familien hans.

[Gjest GA]

Jeg har vokst opp med en sånn far, og på vegne av barna dine: kom deg ut av samboerskapet! Det er IKKE sunt å vokse opp på denne måten.

[mariaflyfly]

''Et av de største problemene er at han kan være nedlatende og krenkende mot meg i andres påhør, dette er helt uakseptabelt for meg, og det fører til at jeg ikke ønsker å ha mye sosiale sammenkomster hjemme her ,eller hos andre sammen med han. ''

Slik var min eks også. Det startet så småt, og etterhvert blei det et meget stort problem, og jeg sleit lenge med det.

Har dere forsøkt parterapi?

Er du interessert i å få det til å fungere, eller utsetter du "det uungåelige"? Jeg tror på å lytte til magefølelsen sin i vanskelige situasjoner. Vær ærlig med deg sjøl når du tenkter gjennom spørsmålet.

[PieLill]

Det der høres ikke lett ut.

Det eneste rådet jeg kan gi er vel det du sikkert alt har tenkt på; å oppsøke proffesjonell hjelp? Får du han med på det tror du?

Du lurer på om forholdet kan berges. Hvor vil du stå praktisk og økonomisk om det skulle ende med brudd? Kan du ta forhåndsregler slik at du kan klare deg best mulig om så skulle skje?

mvh

[løvinne71]

Utifra det du skriver, synes jeg det virker lite trolig at dette forholdet har noen fremtid.Ihvertfall hvis dere skal fortsette å leve med hans jobb situasjon.

Sålenge han pendler, lever dere i realiteten helt forskjellige liv med liten forståelse for hverandres hverdag.

Når han så kommer hjem i helgene, kolliderer deres verdener, og det blir en konflikt mellom hvilke forventninger og behov dere har.

DU forventer avlastning med ungene og at han gjør en innsats på hjemmefronten og for familielivet når han først er hjemme. Mens HAN forventer, og kanskje trenger, tid til fri og avslapping fordi han endelig har fri

fra jobb.

Dermed synes du han er lat og intiativløs, mens han oppfatter deg som masete og misfornøyd, og dermed oppstår konflikten.

Sett fra hans side, så er han kanskje tappet for overskudd når han kommer hjem i helgene. Og da er det sikkert frustrerende å bli møtt med forventninger han ikke er istand til å innfri.

Når dere reagerer med skuffelse og avstand, fører dette til at han går i forsvarsposisjon som igjen fører til nye krangler og konflikter.

Dermed blir han til "syndebukken" i familien som kommer hjem og skaper krangel og bråk. Barna, som egentlig ikke kjenner ham så godt, får et inntrykk av ham som en sur og gretten person som de egentlig ikke vil ha noe med å gjøre, og inntar en en avvisende holdning til ham. Dette igjen gjør det selvsagt enda vanskeligere for ham å involvere seg i familielivet og farsrollen.

Dermed har dere kommet inn i en ond sirkel som bare tilspisser seg ettersom tiden går.

Han har blitt en "outsider" i familien som ikke klarer å finne sin posisjon. Og i frustrasjon over dette, kan det virke som han prøver å hevde sin status på helt feil måte for å demonstrere at han også har noe å si hjemme. Tenker da på at han henger seg opp i skader på materielle ting, eller oppfører seg nedlatende ovenfor deg.

Dette er ikke noen unnskyldning for oppførselen hans, men kanskje langt på vei en forklaring.

At han oppfører seg nedlatende ovenfor deg i andres påhør, (alene også for den saks skyld) er ikke noe du skal måtte finne deg i. Du bør derfor tenke på om dette er trekk han alltid har hatt, eller om det kan skyldes konflikten mellom en stresset situasjon.

For at forholdet skal kunne fungere, må BEGGE ville jobbe med det. Og i deres tilfelle tror jeg faktisk at den praktiske arbeidssituasjonen må forandres for å få til en varig forbedring.

Det er tydelig at pendler-ordningen ikke fungerer for deres familie. Og det begynner å haste med å forandre på dette hvis det ikke skal bli for sent mht hans forhold til barna.

Slik det er nå, er du praktisk talt alenemor i hverdagen allerede.

Og hvis han ikke er villig til å endre sin jobbsituasjon for å prøve å redde familien, så ser jeg ingen grunn til at du skal bli i forholdet.

Hvis hans tilstedeværelse i helgene bare fører til en negativ stemning, så er det nok bedre både for dem og deg å slippe dette.

[Gjest anonym nå jeg]

Utifra det du skriver, synes jeg det virker lite trolig at dette forholdet har noen fremtid.Ihvertfall hvis dere skal fortsette å leve med hans jobb situasjon.

Sålenge han pendler, lever dere i realiteten helt forskjellige liv med liten forståelse for hverandres hverdag.

Når han så kommer hjem i helgene, kolliderer deres verdener, og det blir en konflikt mellom hvilke forventninger og behov dere har.

DU forventer avlastning med ungene og at han gjør en innsats på hjemmefronten og for familielivet når han først er hjemme. Mens HAN forventer, og kanskje trenger, tid til fri og avslapping fordi han endelig har fri

fra jobb.

Dermed synes du han er lat og intiativløs, mens han oppfatter deg som masete og misfornøyd, og dermed oppstår konflikten.

Sett fra hans side, så er han kanskje tappet for overskudd når han kommer hjem i helgene. Og da er det sikkert frustrerende å bli møtt med forventninger han ikke er istand til å innfri.

Når dere reagerer med skuffelse og avstand, fører dette til at han går i forsvarsposisjon som igjen fører til nye krangler og konflikter.

Dermed blir han til "syndebukken" i familien som kommer hjem og skaper krangel og bråk. Barna, som egentlig ikke kjenner ham så godt, får et inntrykk av ham som en sur og gretten person som de egentlig ikke vil ha noe med å gjøre, og inntar en en avvisende holdning til ham. Dette igjen gjør det selvsagt enda vanskeligere for ham å involvere seg i familielivet og farsrollen.

Dermed har dere kommet inn i en ond sirkel som bare tilspisser seg ettersom tiden går.

Han har blitt en "outsider" i familien som ikke klarer å finne sin posisjon. Og i frustrasjon over dette, kan det virke som han prøver å hevde sin status på helt feil måte for å demonstrere at han også har noe å si hjemme. Tenker da på at han henger seg opp i skader på materielle ting, eller oppfører seg nedlatende ovenfor deg.

Dette er ikke noen unnskyldning for oppførselen hans, men kanskje langt på vei en forklaring.

At han oppfører seg nedlatende ovenfor deg i andres påhør, (alene også for den saks skyld) er ikke noe du skal måtte finne deg i. Du bør derfor tenke på om dette er trekk han alltid har hatt, eller om det kan skyldes konflikten mellom en stresset situasjon.

For at forholdet skal kunne fungere, må BEGGE ville jobbe med det. Og i deres tilfelle tror jeg faktisk at den praktiske arbeidssituasjonen må forandres for å få til en varig forbedring.

Det er tydelig at pendler-ordningen ikke fungerer for deres familie. Og det begynner å haste med å forandre på dette hvis det ikke skal bli for sent mht hans forhold til barna.

Slik det er nå, er du praktisk talt alenemor i hverdagen allerede.

Og hvis han ikke er villig til å endre sin jobbsituasjon for å prøve å redde familien, så ser jeg ingen grunn til at du skal bli i forholdet.

Hvis hans tilstedeværelse i helgene bare fører til en negativ stemning, så er det nok bedre både for dem og deg å slippe dette.

Jeg måtte bare få svare på en ting.Sikkert mye rett i det du skriver, men det var noe jeg reagerte på umiddelbart.

Det at han når han endelig kommer hjem forventer at han skal slappe av fordi han har vært på jobb hele uka?

Når skal han da være sammen med ungene sine, hvis han ikke har energi til det i helgene?

Og hvorfor skulle det være mer grunn til å tro at han trenger å slappe av mer enn det jeg gjør i helgene?

Jeg går i deltidjobb i tillegg til at jeg har aleneansvaret for alt med ungene hele uka.

Jeg har ikke fri om kveldene slik han har etter jobb fra mandag til fredag.

Han kan gå hjem til sin leieleilighet og slappe av hver kveld.

Det jeg egentlig ville fram til var at det her er ingen tvil om hvem som har størst arbeidsmengde i l øpet av uka av han og meg.

Så for meg er det ikke aktuelt å gi han hvile i helgene fordi jeg syns han fortjener det mer enn meg.

Da blir jeg totalt utslitt.

Jeg syns med all rettferdighet at jeg har rett til å forvente en innsats fra han i helgene, nettopp p.g,a at han har hatt barnefri hele uka.

Det er ingen tvil om hva som er mest slitsomt av å gå på jobb, eller være hjemme med barna.Jeg har begge deler.

Men det kan nok stemme at han innbiller seg at han er mer sliten enn meg, og det kan også tenkes at han faktisk er veldig sliten.Fordi han nå er så vant med å jobbe på denne måten, og at det er nok for han til å bli utslitt.

Så her er det problemet ligger, begge er sliten om helgene, og jeg mener begge bør stille opp på sin måte, og ikke forvente å få helgefri.

[løvinne71]

Jeg måtte bare få svare på en ting.Sikkert mye rett i det du skriver, men det var noe jeg reagerte på umiddelbart.

Det at han når han endelig kommer hjem forventer at han skal slappe av fordi han har vært på jobb hele uka?

Når skal han da være sammen med ungene sine, hvis han ikke har energi til det i helgene?

Og hvorfor skulle det være mer grunn til å tro at han trenger å slappe av mer enn det jeg gjør i helgene?

Jeg går i deltidjobb i tillegg til at jeg har aleneansvaret for alt med ungene hele uka.

Jeg har ikke fri om kveldene slik han har etter jobb fra mandag til fredag.

Han kan gå hjem til sin leieleilighet og slappe av hver kveld.

Det jeg egentlig ville fram til var at det her er ingen tvil om hvem som har størst arbeidsmengde i l øpet av uka av han og meg.

Så for meg er det ikke aktuelt å gi han hvile i helgene fordi jeg syns han fortjener det mer enn meg.

Da blir jeg totalt utslitt.

Jeg syns med all rettferdighet at jeg har rett til å forvente en innsats fra han i helgene, nettopp p.g,a at han har hatt barnefri hele uka.

Det er ingen tvil om hva som er mest slitsomt av å gå på jobb, eller være hjemme med barna.Jeg har begge deler.

Men det kan nok stemme at han innbiller seg at han er mer sliten enn meg, og det kan også tenkes at han faktisk er veldig sliten.Fordi han nå er så vant med å jobbe på denne måten, og at det er nok for han til å bli utslitt.

Så her er det problemet ligger, begge er sliten om helgene, og jeg mener begge bør stille opp på sin måte, og ikke forvente å få helgefri.

Hei. Du misforstod meg hvis du tror jeg forsvarte hans rett til å slappe av og ikke ta ansvar.

Jeg prøvde bare å finne en mulig forklaring på hvorfor han engasjerte seg så lite i familien når han er hjemme.

Selvsagt bør du kunne forvente avlastning og engasjement når han er tilstede. Og ikke minst annerkjennelse for den jobben du gjør når du er alene med barn og jobb hele uka!

Men mannen din har vel i realiteten aldri vært endel av de daglige hverdagsrutinene? så han aner kanskje rett og slett ikke hvor omfattende denne oppgaven er...

Det er ikke lett å forstå hvorfor han prioriterer jobbsituasjonen fremfor familielivet i så stor grad.

Hvis du ikke kommer noen vei med å snakke med ham og han ikke viser noen interresse for å endre på noe, så ender du til syvende og sist opp med bare to valg: Enten innfinne deg med tingene som de er, eller gjennomføre bruddet selvom han prøver å motarbeide deg.

Ønsker deg ihvertfall lykke til!