Anspent situasjon mellom foreldre

[Dolores]

Hallo!

Mine foreldre har store problemer, og har hatt det i flere år. De krangler og gjør ikke annet enn å irritere seg over hverandre. Men dette snakker de ikke til hverandre om. Derimot har min mor hintet til meg om hvordan det ligger an ("Vi har nesten ingenting felles"), mens min far har sagt til meg at "hvis han var sikker på at han kunne takle bruddet økonomisk, så ville han gått". Jeg synes dette er ille. Jeg vet at de ikke har det bra, så det gjør meg faktisk ikke så mye om de går fra hverandre, for jeg vet de ville fått det bedre og jeg ville selvsagt beholdt kontakten med begge to. Det som gjør meg noe, er at de har det sånn og fremdeles ikke har gjort noe med det. Jeg mener at enten bør man prøve å forbedre situasjonen, eller gå fra hverandre, og ikke forholde seg passive slik som dem. Samtidig vil jeg ikke blande meg for mye opp i det, i og med at mine foreldres forhold bør være mellom dem.

Når det gjelder økonomien pappa er bekymret for, så har det seg slik at de skrev en kontrakt for noen år tilbake hvor det står at de ved et eventuelt brudd skal dele alt likt. Men saken er at det var pappa som kjøpte leiligheten, og i kontrakten står det også at de skal dele alle vanlige utgifter, noe de aldri har gjort. Pappa har betalt alt sammen. Det kan da ikke være riktig når han har betalt leilighet og alle utgifter i tyve år, at hun skal kunne ta halvparten? De er forresten samboere, og de har også lån (som da også burde deles likt).

Noen synspunkter?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg tror du tar opp et aktuelt familieproblem. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, og om du fortsatt bor hjemme.

Men jeg forstår at du er opptatt og bekymret for dine foreldres samliv og trivsel.

Jeg tror det ikke blir mindre vanskelig for deg at hver av dem betror seg til deg om sine parproblemer. De lager en slags allianse mot deg som barn og ser ikke at du kan komme i en ekkel klemme ved å synes synd på dem begge.

Jeg har et forslag til deg. Du kan gi dem en tilbakemelding, enten muntlig eller skriftlig, i form av et brev.

Fortell dem at det plager deg å se på dine foreldres problemforhold. Du kan godt også nevne (selv om de vet det selv) at samlivet og forholdet sitt må de ordne opp med selv.

Si videre at du ønsker deres beste og ikke motsetter deg at de skiller lag.

Det vil være en tydelig melding om at de ikke kan bruke deg og dine evt. søsken, som grunn for å holde sammen i sitt problemforhold.

En slik beskjed kan også bidra til at de begynner å tenke konkret på endringer. Da har du hjulpet dem.

[Dolores]

Hei!

Jeg tror du tar opp et aktuelt familieproblem. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, og om du fortsatt bor hjemme.

Men jeg forstår at du er opptatt og bekymret for dine foreldres samliv og trivsel.

Jeg tror det ikke blir mindre vanskelig for deg at hver av dem betror seg til deg om sine parproblemer. De lager en slags allianse mot deg som barn og ser ikke at du kan komme i en ekkel klemme ved å synes synd på dem begge.

Jeg har et forslag til deg. Du kan gi dem en tilbakemelding, enten muntlig eller skriftlig, i form av et brev.

Fortell dem at det plager deg å se på dine foreldres problemforhold. Du kan godt også nevne (selv om de vet det selv) at samlivet og forholdet sitt må de ordne opp med selv.

Si videre at du ønsker deres beste og ikke motsetter deg at de skiller lag.

Det vil være en tydelig melding om at de ikke kan bruke deg og dine evt. søsken, som grunn for å holde sammen i sitt problemforhold.

En slik beskjed kan også bidra til at de begynner å tenke konkret på endringer. Da har du hjulpet dem.

Jeg er tjue år, bor delvis hjemme (dvs, bor offisielt hjemme, men er over halparten av tiden hos kjæresten min). Egentlig er problemet mer at jeg ikke får foreldrene mine til å forstå at de må gjøre noe. Jeg tror bare ikke de tenker så langt. Jeg sa til pappa i går at han ikke kan leve på denne måten, når han ikke gjør noe annet enn å irritere seg over henne, og å krangle med henne. Det var han forsåvidt enig i. En annen gang jeg sa det samme til mamma, ble hun helt fortvilet og lurte på om jeg mente at hun skulle flytte. Selvfølgelig mener jeg ikke det heller. Det virket som at hun ikke forstod at det er god ide å gå fra hverandre når man ikke er glad i hverandre og bare går hverandre på nervene. Sånn som det er nå, så bor de sammen, men det hele likner veldig lite på et kjærlighetsforhold. Da pappa sa at han ville flyttet hvis han greide det økonomisk, så spurte jeg ham om han hadde snakket med mamma om dette. Han svarte: "Nei, det er det ingen vits i, hun forstår meg ikke likevel." Og mamma vil heller ikke ta problemene opp med pappa. De kommuniserer ikke i det hele tatt, bare lider i stillhet på hver sin front. Hadde de i det minste vært åpne for hverandre om det hele...

Når det gjelder mitt forhold til det hele, så føler jeg meg faktisk ganske distansert... det går ikke noe videre inn på meg at jeg står mellom dem for tiden, men det er trist å se at de mistrives sånn uten å ville gjøre noe med det.

Det høres kanskje kynisk ut, men de nærmer seg femti, og jeg tenker også at hvis de noen gang skal gå fra hverandre, så bør de gjøre det nå mens de er forholdsvis unge fordi det vil gjøre ting mye lettere for dem. Jeg vet ikke.

Så jeg prøver egentlig å dytte på dem til enten å prøve å forbedre forholdet, eller å ende hele greia, samtidig som jeg ikke vil legge meg for mye opp i det. Men faktum er at det virker som om de ikke klarer å ordne opp i dette selv.

Takk for godt svar

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg er tjue år, bor delvis hjemme (dvs, bor offisielt hjemme, men er over halparten av tiden hos kjæresten min). Egentlig er problemet mer at jeg ikke får foreldrene mine til å forstå at de må gjøre noe. Jeg tror bare ikke de tenker så langt. Jeg sa til pappa i går at han ikke kan leve på denne måten, når han ikke gjør noe annet enn å irritere seg over henne, og å krangle med henne. Det var han forsåvidt enig i. En annen gang jeg sa det samme til mamma, ble hun helt fortvilet og lurte på om jeg mente at hun skulle flytte. Selvfølgelig mener jeg ikke det heller. Det virket som at hun ikke forstod at det er god ide å gå fra hverandre når man ikke er glad i hverandre og bare går hverandre på nervene. Sånn som det er nå, så bor de sammen, men det hele likner veldig lite på et kjærlighetsforhold. Da pappa sa at han ville flyttet hvis han greide det økonomisk, så spurte jeg ham om han hadde snakket med mamma om dette. Han svarte: "Nei, det er det ingen vits i, hun forstår meg ikke likevel." Og mamma vil heller ikke ta problemene opp med pappa. De kommuniserer ikke i det hele tatt, bare lider i stillhet på hver sin front. Hadde de i det minste vært åpne for hverandre om det hele...

Når det gjelder mitt forhold til det hele, så føler jeg meg faktisk ganske distansert... det går ikke noe videre inn på meg at jeg står mellom dem for tiden, men det er trist å se at de mistrives sånn uten å ville gjøre noe med det.

Det høres kanskje kynisk ut, men de nærmer seg femti, og jeg tenker også at hvis de noen gang skal gå fra hverandre, så bør de gjøre det nå mens de er forholdsvis unge fordi det vil gjøre ting mye lettere for dem. Jeg vet ikke.

Så jeg prøver egentlig å dytte på dem til enten å prøve å forbedre forholdet, eller å ende hele greia, samtidig som jeg ikke vil legge meg for mye opp i det. Men faktum er at det virker som om de ikke klarer å ordne opp i dette selv.

Takk for godt svar

Hei igjen!

Det virker som om du har en moden og klok måte å betrakte dine foreldres samliv på.

Godt å høre at du greier å distansere deg, selv om du bare er 2o år. Og at det ikke er ditt ansvar å få de på banen for å gjøre noe.