Er illusjoner grunnen til at vi orker?

[Gjest fnugget]

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke lenger. Er så forvirra og fortvilet. Klarer ikke stoppe grubleriene. En vennine av meg mener at det ikke kommer noe ut av psykiatrien og at man kan velge en identitet som psykisk syk. Jeg vet ikke, kanskje det er tilfellet. Min ekspsykolog sa det mye, at man kan velge en sånn identitet for å oppnå en sekundærgevinst. Han mente at det at jeg i det hele tatt gikk i behandling, var en sekundærgevinst for meg og derfor gikk jeg i behandling.

Ble så forvirra av dette, og så begynte jeg å føle skyld og skam fordi andre antydet at jeg selv er "skyld" i min lidelse. Egentlig så vet jeg at jeg er mest en belastning for familien og samfunnet. Men har begynt å tenke at alt egentlig er en illusjon. Hvis jeg feks skulle bestemme meg for å "ta meg sammen og være mer konstruktiv", sånn som mange sier, så kunne jeg feks sett en komedie eller noe. Eller gått tur. Eller noe annet avledende. Problemet er bare det at jeg stadig vekk blir innhentet av meg selv. Og så skjønner jeg at disse avledningsteknikkene kun er selvbedrag.

Det er derfor jeg ligger helt flat nå. Jeg har ikke mer å spille på. I nesten en måned har jeg trodd jeg ikke var syk, men at det var psykisk. Så derfor har jeg pressa meg selv til å gå tur, på kafe, i banken, møte folk, U name it. Men det har bare ført til at jeg har blitt utslitt. Så til de grader at jeg nå ikke klarer å stå opp, dusje, spise, rydde eller noe. Jeg bare ligger i senga og grubler. Katten min ligger oppå meg, for å varme meg, det betyr mye.

Jeg forstår at noe inni meg ikke er som det skal. Jeg vet ikke. Har begynt å tenke på biologi. At man er født med dårligere kort enn andre. At slik er naturens utvelgelse. At noen skal være svak/syke og få det meste fordi andre igjen skal være sterke og slippe unna. Vi ser hvordan dette funker i dyreriket. Det er nødvendig at det er sånn for at arten skal overleve. Jeg vet, det er ikke politisk korrekt å si sånn. Men jeg synes det er logisk, i alle fall akkurat nå.

Jeg tror ikke noe av oss liker å se andre lide, eller være syke.. Det er ubehagelig og vi velger bort det så langt vi kan. Er man gift med en syk, så ender det ofte i skilsmisse. Venner svikter. Det er forståelig, man må jo tenke på sin egen helse først og fremst. Derfor står vi alle veldig alene. Og klarer vi oss ikke selv, så blir vi en belastning for andre, enten vi vil det eller ei. Kanskje er det en naturlov - altså at arten selekterer seg selv? Kanskje er det en mening bak alt.

Så hva er et valg, og hva er et ikkevalg? Jeg mener - er det virkelig noen som _egentlig_ _vil_ ha det elendig? Sånn i utgangspunktet? Vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige. Men vi tåler da ikke alt, jeg mener hvis belastningene blir for store, så vil jo den sterkeste bukke under. Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett har blitt psykotisk?

Og jeg vet ikke om jeg tror på behandleren min lenger. Jeg er faktisk forvirra. Ekspsykologen sa mye rart, men kanskje han har rett? Og han jeg går til nå tar feil? Hvem har egentlig "rett"? Finnes det noe som er rett og galt? Og hva gjør man om man er så "tom" og sårbar og såret/skadeskutt at man rett og slett ikke klarer å stole på seg selv eller andre lenger? Hva gjør man da? Tenker man at man bare skal "ta seg sammen" og "tenke positivt" så ordner alt seg? Hva om man har prøvd dette i årevis, men bare blir innhentet av seg selv? Betyr det at man er lat, udugelig og ikke gidder fordi man ikke vil ta ansvar for livet sitt?

Men hva hvis man ikke føler at livet har noen mening, at det er tomt? At alt egentlig er illusjoner? Feks så ser jeg jo at stolen jeg sitter på er svart, men det er jo konstantert at dette er en illusjon. Hvor mange illusjoner har vi mennesker, og hva hadde vi vært uten de?

Hva gjør man når man har mistet alle illusjoner? "Tar seg sammen, tar ansvar for livet sitt og går videre"?

[Gjest Geir]

Veldig bra innlegg!

Bare det at du skriver det du gjør, har jo en mening fordi det skaper rom for ettertanke hos andre mennesker (meg innkludert), det _kan_ igjen bidra til at mennesker endrer adferd og endrer noen adferd så påvirker det vedkommendes medmennesker.

Er det da tilstrekkelig mange som påvirkes til å endre adferd, så vil også samfunnet endre karakter og vi vil kanskje velge andre verdier enn vi har gjort sålangt osv...

Ser du poenget mitt?

''Men hva hvis man ikke føler at livet har noen mening, at det er tomt? At alt egentlig er illusjoner? Feks så ser jeg jo at stolen jeg sitter på er svart, men det er jo konstantert at dette er en illusjon.''

Det at du ser at stolen din er svart er _ikkje_ en illusjon, det er _din_ referanse!

[Mikkaela_rev]

Hei, takk for interessante tanker!

Jeg tror det er omvendt, at illusjoner er grunnen til at mange sliter, og at det å kvitte seg med disse er sunt.

Illusjoner er det samme som bedrag, noe som ikke er ekte. Det kan være vanskelig å se hva som er en illusjon/ikke er det i bestemte situasjoner. For eksempel når man er langt nede; Da kan tanken om å bli bedre _virke_ som en illusjon, men det er det ikke.

''Så hva er et valg, og hva er et ikkevalg? Jeg mener - er det virkelig noen som _egentlig_ _vil_ ha det elendig? Sånn i utgangspunktet? Vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige. Men vi tåler da ikke alt, jeg mener hvis belastningene blir for store, så vil jo den sterkeste bukke under. Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett har blitt psykotisk?''

Jeg tror ikke noen _egentlig_ vil ha det elendig, men jeg tror faktisk at noen velger å la elendigheten i livet sitt definere den de er. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å fokusere positivt dersom man har det vanskelig. Her kommer dette med hjelp inn, og viktigheten av den. Ingen tåler "alt", og _alle_ trenger på et eller annet tidspunkt hjelp fra andre.

Din filosofering er spennende, du virker ikke psykotisk. Samtidig vet jeg godt hvor vondt det kan være å gruble mye på smått og stort alene, og synes det er smart av deg å dele tankene dine her!

:-)

[Gjest fnugget]

Hei, takk for interessante tanker!

Jeg tror det er omvendt, at illusjoner er grunnen til at mange sliter, og at det å kvitte seg med disse er sunt.

Illusjoner er det samme som bedrag, noe som ikke er ekte. Det kan være vanskelig å se hva som er en illusjon/ikke er det i bestemte situasjoner. For eksempel når man er langt nede; Da kan tanken om å bli bedre _virke_ som en illusjon, men det er det ikke.

''Så hva er et valg, og hva er et ikkevalg? Jeg mener - er det virkelig noen som _egentlig_ _vil_ ha det elendig? Sånn i utgangspunktet? Vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige. Men vi tåler da ikke alt, jeg mener hvis belastningene blir for store, så vil jo den sterkeste bukke under. Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett har blitt psykotisk?''

Jeg tror ikke noen _egentlig_ vil ha det elendig, men jeg tror faktisk at noen velger å la elendigheten i livet sitt definere den de er. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å fokusere positivt dersom man har det vanskelig. Her kommer dette med hjelp inn, og viktigheten av den. Ingen tåler "alt", og _alle_ trenger på et eller annet tidspunkt hjelp fra andre.

Din filosofering er spennende, du virker ikke psykotisk. Samtidig vet jeg godt hvor vondt det kan være å gruble mye på smått og stort alene, og synes det er smart av deg å dele tankene dine her!

:-)

''Jeg tror ikke noen _egentlig_ vil ha det elendig, men jeg tror faktisk at noen velger å la elendigheten i livet sitt definere den de er. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å fokusere positivt dersom man har det vanskelig. Her kommer dette med hjelp inn, og viktigheten av den. Ingen tåler "alt", og _alle_ trenger på et eller annet tidspunkt hjelp fra andre.''

Enig, jeg tror ikke noen egentlig vil ha det elendig. Men hva om man ikke vet om noe annet? Hva om man alltid har hatt det vondt med seg selv og ikke vet hvordan ha det bra? Hva om det har gått så langt at man tenker at det å ha det bra bare er en illusjon?

Jeg tenker at hva vi legger vekt på i dag - blir så feil. Jeg mener, man bør ha det materielle i orden for å ha det bra. Det er jo bud nr.1. Norge er verdensmestere i å eie. Eie, sånn generelt. Boliger, biler, hytter osv. Og så vi må ta oss godt ut. Vi må bruke riktig ansiktskrem, antirynkebehandling, botox, anticelulittbehandling, ansiktsløftning, slanking, hårfjerning, riktig mat og rikelig med vitaminer, mineraler, vi må ha søte og snille barn, en imponerende jobb og en enda mer imponerende inntekt.

Vi nordmenn elsker å sjekke hva naboen tjener. Vi sammenligner oss med andre. JO mer vi kan få, JO mer vil vil ha, og det ender aldri. For noen år siden så klarte vi oss fint uten mobiletelefon og PC, ikke sjans i havet nå. Vi er grådige, vil tror at nøkkelen til lykken ligger i å "fylle oss selv" med ytre ting.

ER det egentlig sånn? Hvorfor blir vi da stadig mer ulykkelige? Er dette selvbedrag og illusjoner? Ender vi opp med at tingene eier oss - ikke omvendt? Setter vi oss selv i et ubevisst fengsel? Blir vi fanget av det språket vi bruker? Skaper vi oss selv illusjoner for å holde det gående? For å unngå hva som virkelig _betyr_ noe?

Buddistene sier at man skal eie kun tre ting. Synes det er noe i det jeg.

[Gjest fnugget]

Veldig bra innlegg!

Bare det at du skriver det du gjør, har jo en mening fordi det skaper rom for ettertanke hos andre mennesker (meg innkludert), det _kan_ igjen bidra til at mennesker endrer adferd og endrer noen adferd så påvirker det vedkommendes medmennesker.

Er det da tilstrekkelig mange som påvirkes til å endre adferd, så vil også samfunnet endre karakter og vi vil kanskje velge andre verdier enn vi har gjort sålangt osv...

Ser du poenget mitt?

''Men hva hvis man ikke føler at livet har noen mening, at det er tomt? At alt egentlig er illusjoner? Feks så ser jeg jo at stolen jeg sitter på er svart, men det er jo konstantert at dette er en illusjon.''

Det at du ser at stolen din er svart er _ikkje_ en illusjon, det er _din_ referanse!

''Det at du ser at stolen din er svart er _ikkje_ en illusjon, det er _din_ referanse!''

Ja, men det er også et sansbedrag. Vi vet jo at det ikke finnes farger, det er våre sanser som "skaper" farger. Nå er jeg ikke oppdatert på denne forskningen, men hva mer er illusjoner? Hvordan kan vi _virkelig_ vite hva som er virkelig og hva som er illusjoner?

Du snakker om referanser ja. Og det får meg til å tenke. Hva er min referanse, og hva er din? Det er selve "aleneheten" i dette som er så enorm. Vi er så forskjellige, men likevel så like. Vi går alle rundt i vår egen verden og det vil alltid være grenser for hva vi kan dele - fordi språket vår, som også skaper referanser, er så begrenset.

Har hørt at det engelske språket er mye rikere enn det norske, som egentlig er et ganske "fattig" språk. Stemmer det? Og når man tenker at språk skaper virkelighet - så har det en uendelig stor makt over oss! Mange vet dette og bruker det for det det er verdt. Bare se på Carl. I. Hagen. Han _vet_ at språk skaper virkelighet. Retorikk. Og det sier vel noe om at vi mennesker evner å skape virkelighet, men samtidig så evner vi ikke å se "bak" det vi _tror_ er virkelig - altså - metakognisjon.

Jeg bare tenker - hva er viktig for oss? Ensomheten i det, naturkreftene og verdensrommet som er så uendelig.

Egentlig så finnes det ikke grenser, det er noe vi må skape selv, fordi det meste går over vår fatteevne?

Dette ble rotete..bare noen løsrevne tanker.

[vanilje]

''Jeg tror ikke noen _egentlig_ vil ha det elendig, men jeg tror faktisk at noen velger å la elendigheten i livet sitt definere den de er. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å fokusere positivt dersom man har det vanskelig. Her kommer dette med hjelp inn, og viktigheten av den. Ingen tåler "alt", og _alle_ trenger på et eller annet tidspunkt hjelp fra andre.''

Enig, jeg tror ikke noen egentlig vil ha det elendig. Men hva om man ikke vet om noe annet? Hva om man alltid har hatt det vondt med seg selv og ikke vet hvordan ha det bra? Hva om det har gått så langt at man tenker at det å ha det bra bare er en illusjon?

Jeg tenker at hva vi legger vekt på i dag - blir så feil. Jeg mener, man bør ha det materielle i orden for å ha det bra. Det er jo bud nr.1. Norge er verdensmestere i å eie. Eie, sånn generelt. Boliger, biler, hytter osv. Og så vi må ta oss godt ut. Vi må bruke riktig ansiktskrem, antirynkebehandling, botox, anticelulittbehandling, ansiktsløftning, slanking, hårfjerning, riktig mat og rikelig med vitaminer, mineraler, vi må ha søte og snille barn, en imponerende jobb og en enda mer imponerende inntekt.

Vi nordmenn elsker å sjekke hva naboen tjener. Vi sammenligner oss med andre. JO mer vi kan få, JO mer vil vil ha, og det ender aldri. For noen år siden så klarte vi oss fint uten mobiletelefon og PC, ikke sjans i havet nå. Vi er grådige, vil tror at nøkkelen til lykken ligger i å "fylle oss selv" med ytre ting.

ER det egentlig sånn? Hvorfor blir vi da stadig mer ulykkelige? Er dette selvbedrag og illusjoner? Ender vi opp med at tingene eier oss - ikke omvendt? Setter vi oss selv i et ubevisst fengsel? Blir vi fanget av det språket vi bruker? Skaper vi oss selv illusjoner for å holde det gående? For å unngå hva som virkelig _betyr_ noe?

Buddistene sier at man skal eie kun tre ting. Synes det er noe i det jeg.

Enig med deg og de andre i en del ting, at vi prøver presse oss inn i idealene eller illusjonene. Ja, vi skal eie for å være lykkelig, shopping er bedre enn anti-dep etc..men det er jo helt feil, det er bare vi som er vridd i den retningen. Men er der sjøl, tenker at om jeg bare får kjøpt den cd'en eller den buksa, så er livet mitt bra igjen..er en dritt tankegang..

Noen blir født mer sårbare enn andre, men tenker ikke på det som the survival of the fittest, tror det mer har med mangfoldet av oss mennesker. For det trenger ikke være at alle som er født sårbare havner på lukket avdeling, det kommer helt an på hvordan verden rundt møter en.

Avledning kan fungere i noen tilfeller, men aldri som "ta deg sammen". Har man svinaktig mye angst, så kan det hjelpe å sette på noen episoder med Friends, ikke det at de løser så mye, men man får på en måte en bitteliten pause fra helvetet.

Har du hørt om Maslows behovspyramide? Du kommer deg ikke til toppen om en av de andre delene ikke er der..

[Gjest fnugget]

Enig med deg og de andre i en del ting, at vi prøver presse oss inn i idealene eller illusjonene. Ja, vi skal eie for å være lykkelig, shopping er bedre enn anti-dep etc..men det er jo helt feil, det er bare vi som er vridd i den retningen. Men er der sjøl, tenker at om jeg bare får kjøpt den cd'en eller den buksa, så er livet mitt bra igjen..er en dritt tankegang..

Noen blir født mer sårbare enn andre, men tenker ikke på det som the survival of the fittest, tror det mer har med mangfoldet av oss mennesker. For det trenger ikke være at alle som er født sårbare havner på lukket avdeling, det kommer helt an på hvordan verden rundt møter en.

Avledning kan fungere i noen tilfeller, men aldri som "ta deg sammen". Har man svinaktig mye angst, så kan det hjelpe å sette på noen episoder med Friends, ikke det at de løser så mye, men man får på en måte en bitteliten pause fra helvetet.

Har du hørt om Maslows behovspyramide? Du kommer deg ikke til toppen om en av de andre delene ikke er der..

Ja, hørt om Maslows behovspyramide. Vanskelig å komme til "toppen" da hvis man sliter psykisk. Jeg er enig med deg i, at det er lett å tenke (for min egen del) bare jeg var slankere og kunne shoppe masse klær, så hadde livet mitt vært enklere. Og det er jo klart en fordel disse tingene. Fordi det har mye med selvfølelse å gjøre.

Jeg kunne ønske jeg hadde råd til en skikkelig fuktighetskrem feks. Har lyst på en dermalogica, for det er den eneste som har funka på min hud. Men har ikke råd til den. Så lenge man bakser rundt, og litt opp og litt ned i denne pyramiden, så kommer en ikke til toppen.

Så hva slags verdier skal man velge. Vet ikke. På ett sett er det enklere å velge konkrete verdier, materielle. Men det er jo greit, så lenge det ikke kommer på bekostning av noe annet.

Men det sier vel noe, at dersom jeg hadde blitt slankere, så tror jeg ikke innerst inne jeg vil blitt lykkeligere, sånn som jeg har det nå.

[Mikkaela_rev]

''Jeg tror ikke noen _egentlig_ vil ha det elendig, men jeg tror faktisk at noen velger å la elendigheten i livet sitt definere den de er. Det er ikke så rart, for det er vanskelig å fokusere positivt dersom man har det vanskelig. Her kommer dette med hjelp inn, og viktigheten av den. Ingen tåler "alt", og _alle_ trenger på et eller annet tidspunkt hjelp fra andre.''

Enig, jeg tror ikke noen egentlig vil ha det elendig. Men hva om man ikke vet om noe annet? Hva om man alltid har hatt det vondt med seg selv og ikke vet hvordan ha det bra? Hva om det har gått så langt at man tenker at det å ha det bra bare er en illusjon?

Jeg tenker at hva vi legger vekt på i dag - blir så feil. Jeg mener, man bør ha det materielle i orden for å ha det bra. Det er jo bud nr.1. Norge er verdensmestere i å eie. Eie, sånn generelt. Boliger, biler, hytter osv. Og så vi må ta oss godt ut. Vi må bruke riktig ansiktskrem, antirynkebehandling, botox, anticelulittbehandling, ansiktsløftning, slanking, hårfjerning, riktig mat og rikelig med vitaminer, mineraler, vi må ha søte og snille barn, en imponerende jobb og en enda mer imponerende inntekt.

Vi nordmenn elsker å sjekke hva naboen tjener. Vi sammenligner oss med andre. JO mer vi kan få, JO mer vil vil ha, og det ender aldri. For noen år siden så klarte vi oss fint uten mobiletelefon og PC, ikke sjans i havet nå. Vi er grådige, vil tror at nøkkelen til lykken ligger i å "fylle oss selv" med ytre ting.

ER det egentlig sånn? Hvorfor blir vi da stadig mer ulykkelige? Er dette selvbedrag og illusjoner? Ender vi opp med at tingene eier oss - ikke omvendt? Setter vi oss selv i et ubevisst fengsel? Blir vi fanget av det språket vi bruker? Skaper vi oss selv illusjoner for å holde det gående? For å unngå hva som virkelig _betyr_ noe?

Buddistene sier at man skal eie kun tre ting. Synes det er noe i det jeg.

''Enig, jeg tror ikke noen egentlig vil ha det elendig. Men hva om man ikke vet om noe annet? Hva om man alltid har hatt det vondt med seg selv og ikke vet hvordan ha det bra? Hva om det har gått så langt at man tenker at det å ha det bra bare er en illusjon?''

Her har du et kjempepoeng, for dersom man aldri har hatt det bra har man heller ingen forutsetning for å tro at glede er noe annet enn en illusjon. Jeg har i den sammenheng et sitat av Patricia Reggiani: "I would rather weep in a Rolls-Royce than be happy on a bicycle" Jeg tenker som så at hun aldri kan ha følt seg lykkelig, men vet jo ikke.

Dersom man aldri har følt glede/lykke over livet har man muligheten til å tro på andre mennesker, som snakker om glede og sier at de opplever den. (Da kommer vi over på håp, og _det_ er viktig det!)

.

''ER det egentlig sånn? Hvorfor blir vi da stadig mer ulykkelige? Er dette selvbedrag og illusjoner? Ender vi opp med at tingene eier oss - ikke omvendt? Setter vi oss selv i et ubevisst fengsel? Blir vi fanget av det språket vi bruker? Skaper vi oss selv illusjoner for å holde det gående? For å unngå hva som virkelig _betyr_ noe?''

Ja, det er en illusjon at penger gjør oss lykkelige, selv om det kan være fint å slippe økonomiske problemer. Dersom forbruk av penger hadde vært en sykdom, ville penger vært en kjapp behandling for plagsomme symptomer, hverken mer eller mindre. Mange har opplevd at nettopp denne illusjonen knuses til støv når de får pengene de trodde kunne løse 'alt', meg selv inkludert.

ALDRI er en illusjon vakrere enn i øyeblikket man forstår at den kun lot som om den var ekte! I det øyeblikket jeg forsto at det perfekte ikke finnes, fikk jeg en enorm ro innvendig, og jeg fikk et nytt syn på mange andre illusjoner jeg har hatt.

De har tidligere føltes som 'sannheter' og noe å strekke seg etter. Ser (nå) på dem som en del av en ekstremt negativ tankegang som bidro til å rettferdiggjøre ekstraomganger med rulling i min personlige sølepytt.

[Gjest Geir]

''Det at du ser at stolen din er svart er _ikkje_ en illusjon, det er _din_ referanse!''

Ja, men det er også et sansbedrag. Vi vet jo at det ikke finnes farger, det er våre sanser som "skaper" farger. Nå er jeg ikke oppdatert på denne forskningen, men hva mer er illusjoner? Hvordan kan vi _virkelig_ vite hva som er virkelig og hva som er illusjoner?

Du snakker om referanser ja. Og det får meg til å tenke. Hva er min referanse, og hva er din? Det er selve "aleneheten" i dette som er så enorm. Vi er så forskjellige, men likevel så like. Vi går alle rundt i vår egen verden og det vil alltid være grenser for hva vi kan dele - fordi språket vår, som også skaper referanser, er så begrenset.

Har hørt at det engelske språket er mye rikere enn det norske, som egentlig er et ganske "fattig" språk. Stemmer det? Og når man tenker at språk skaper virkelighet - så har det en uendelig stor makt over oss! Mange vet dette og bruker det for det det er verdt. Bare se på Carl. I. Hagen. Han _vet_ at språk skaper virkelighet. Retorikk. Og det sier vel noe om at vi mennesker evner å skape virkelighet, men samtidig så evner vi ikke å se "bak" det vi _tror_ er virkelig - altså - metakognisjon.

Jeg bare tenker - hva er viktig for oss? Ensomheten i det, naturkreftene og verdensrommet som er så uendelig.

Egentlig så finnes det ikke grenser, det er noe vi må skape selv, fordi det meste går over vår fatteevne?

Dette ble rotete..bare noen løsrevne tanker.

''Vi vet jo at det ikke finnes farger, det er våre sanser som "skaper" farger.''

Tja..Vet "vi" virkelig det?

Hvis eg sier til deg at en bestemt rødvin hadde en smak av lakris, så ville du med èn gang "plassert" den vinen, men det ville ikkje en fra "Bortevekkistan" hatt mulighet til, fordi vedkommende ikkje hadde noen tidligere referanser til hverken lakris eller rødvin.

Det samme gjelder for det meste, farger, musikk, mat & drikke osv.

''Hvordan kan vi _virkelig_ vite hva som er virkelig og hva som er illusjoner?''

Nei, si det. Kor går skillet mellom illusjon og virkelighet?

For meg er ikkje det viktig i det hele tatt, om det eg føler og opplever er "illusjon" eller "virkelighet" påvirker ikkje min opplevelse av det.

''Hva er min referanse, og hva er din?''

Det avhenger selvfølgelig av våre erfaringer (på godt & vondt), på noen områder så vil forskjellene være enorme på andre områder kan det være snakk om nyanseforskjeller.

Mange vil ha positive referanser til Idol, Pizza Grandiosa og Hotell Cæsar, mens eg vil ha positive referanser til Ingmar Bergman, Federico Fellini og Torsk fks.

'' Vi er så forskjellige, men likevel så like.''

Ja, eg er for enda større forskjeller i samfunnet eg på mange områder, det gir livet større dynamikk (men også større utfordinger) og puls.

''Vi går alle rundt i vår egen verden og det vil alltid være grenser for hva vi kan dele - fordi språket vår, som også skaper referanser, er så begrenset.''

Ja. Det må vi bare leve med, men så lenge den enkelte finner sine arenaer til glede, livsutfoldelse og lidenskap så er det vel greit...

''Har hørt at det engelske språket er mye rikere enn det norske, som egentlig er et ganske "fattig" språk. Stemmer det?''

Har ikkje peiling, men det er ikkje noe språk i hele verden som er rikere, mer nyansert, sterkere, ærligere og mer globalisert enn kroppsspråket!

''Og når man tenker at språk skaper virkelighet - så har det en uendelig stor makt over oss! Mange vet dette og bruker det for det det er verdt. Bare se på Carl. I. Hagen. Han _vet_ at språk skaper virkelighet. Retorikk.''

Joda, han vet å nå frem til "bøgen" ingen kan ta fra han den evnen.

En som er (var) svært flink med ord er lyrikeren/poeten Rolf Jacobsen, kjenner du til hans dikt ?

Og Agnar Mykle, har du lest "Lasso Rundt Fru Luna" ?

''Jeg bare tenker - hva er viktig for oss? Ensomheten i det, naturkreftene og verdensrommet som er så uendelig.''

Der blir vi små ja.

''Egentlig så finnes det ikke grenser, det er noe vi må skape selv, fordi det meste går over vår fatteevne?''

Det er eg 100% enig i !!! A very good vending!

''Dette ble rotete..bare noen løsrevne tanker.''

Hyggelig å lese dine tanker, bare kom med mer!

Mvh

[Gjest fnugget]

''Vi vet jo at det ikke finnes farger, det er våre sanser som "skaper" farger.''

Tja..Vet "vi" virkelig det?

Hvis eg sier til deg at en bestemt rødvin hadde en smak av lakris, så ville du med èn gang "plassert" den vinen, men det ville ikkje en fra "Bortevekkistan" hatt mulighet til, fordi vedkommende ikkje hadde noen tidligere referanser til hverken lakris eller rødvin.

Det samme gjelder for det meste, farger, musikk, mat & drikke osv.

''Hvordan kan vi _virkelig_ vite hva som er virkelig og hva som er illusjoner?''

Nei, si det. Kor går skillet mellom illusjon og virkelighet?

For meg er ikkje det viktig i det hele tatt, om det eg føler og opplever er "illusjon" eller "virkelighet" påvirker ikkje min opplevelse av det.

''Hva er min referanse, og hva er din?''

Det avhenger selvfølgelig av våre erfaringer (på godt & vondt), på noen områder så vil forskjellene være enorme på andre områder kan det være snakk om nyanseforskjeller.

Mange vil ha positive referanser til Idol, Pizza Grandiosa og Hotell Cæsar, mens eg vil ha positive referanser til Ingmar Bergman, Federico Fellini og Torsk fks.

'' Vi er så forskjellige, men likevel så like.''

Ja, eg er for enda større forskjeller i samfunnet eg på mange områder, det gir livet større dynamikk (men også større utfordinger) og puls.

''Vi går alle rundt i vår egen verden og det vil alltid være grenser for hva vi kan dele - fordi språket vår, som også skaper referanser, er så begrenset.''

Ja. Det må vi bare leve med, men så lenge den enkelte finner sine arenaer til glede, livsutfoldelse og lidenskap så er det vel greit...

''Har hørt at det engelske språket er mye rikere enn det norske, som egentlig er et ganske "fattig" språk. Stemmer det?''

Har ikkje peiling, men det er ikkje noe språk i hele verden som er rikere, mer nyansert, sterkere, ærligere og mer globalisert enn kroppsspråket!

''Og når man tenker at språk skaper virkelighet - så har det en uendelig stor makt over oss! Mange vet dette og bruker det for det det er verdt. Bare se på Carl. I. Hagen. Han _vet_ at språk skaper virkelighet. Retorikk.''

Joda, han vet å nå frem til "bøgen" ingen kan ta fra han den evnen.

En som er (var) svært flink med ord er lyrikeren/poeten Rolf Jacobsen, kjenner du til hans dikt ?

Og Agnar Mykle, har du lest "Lasso Rundt Fru Luna" ?

''Jeg bare tenker - hva er viktig for oss? Ensomheten i det, naturkreftene og verdensrommet som er så uendelig.''

Der blir vi små ja.

''Egentlig så finnes det ikke grenser, det er noe vi må skape selv, fordi det meste går over vår fatteevne?''

Det er eg 100% enig i !!! A very good vending!

''Dette ble rotete..bare noen løsrevne tanker.''

Hyggelig å lese dine tanker, bare kom med mer!

Mvh

''Tja..Vet "vi" virkelig det?''

Jepp. Det er altså blitt funnet ut at det er øynene våres som "skaper" farger. Så hva annet kan sansene våre skape? Det er det jeg vil frem til. Og at enhver som regel svever rundt i sin egen virkelighet. Og at man må skape sine egne grenser, preferanser, meninger og liv selv.

Poenget er, at egentlig finnes det ingen mening med livet. Det er ingen objektiv mening. Vi må skape den selv. Vissheten om at vi svever rundt i dette tomrommet og må skape innholdet i livet selv og meningen ved det, er en merkverdig tanke. For, når man er deprimert, i alle fall jeg, så blir disse tankene så fremtredende. Jeg får angst ved tanken på at det ikke finnes mening med livet. Fordi, man må skape den selv. Men hvordan skape den når man kommer fra "aske"? Hvordan kunne skape mening når man ikke har funnet den fra barns ben av? Nå livet har vært tomt, og man alltid har følt det sånn. Hva gjør man da? Når man ikke har lært å stole og ha tillit til seg selv, men det motsatte.

Hvordan skape innhold og mening, uten dette? For hvis man skal skape mening ved livet sitt, så bør vel man ha en følelse av egenverdi? Og man må ha grenser inne i seg. Hva hvis man mangler dette? Hva gjør man da?

Jeg sliter i alle fall med dette. Hvorfor skulle jeg tro noe annet enn at det er en illusjon å ha det bra, når jeg aldri har hatt det bra? Og hvorfor skulle jeg tro på andre, når andre har det bra? Jeg er jo ikke dem og vil aldri bli det.

Maslows behovshierarki. Når man basker rundt i de to første nivåene. Man vil høyere. Men _hvordan_?

[vanilje]

Ja, hørt om Maslows behovspyramide. Vanskelig å komme til "toppen" da hvis man sliter psykisk. Jeg er enig med deg i, at det er lett å tenke (for min egen del) bare jeg var slankere og kunne shoppe masse klær, så hadde livet mitt vært enklere. Og det er jo klart en fordel disse tingene. Fordi det har mye med selvfølelse å gjøre.

Jeg kunne ønske jeg hadde råd til en skikkelig fuktighetskrem feks. Har lyst på en dermalogica, for det er den eneste som har funka på min hud. Men har ikke råd til den. Så lenge man bakser rundt, og litt opp og litt ned i denne pyramiden, så kommer en ikke til toppen.

Så hva slags verdier skal man velge. Vet ikke. På ett sett er det enklere å velge konkrete verdier, materielle. Men det er jo greit, så lenge det ikke kommer på bekostning av noe annet.

Men det sier vel noe, at dersom jeg hadde blitt slankere, så tror jeg ikke innerst inne jeg vil blitt lykkeligere, sånn som jeg har det nå.

Jeg vet ikke...det er vanskelig å snu det der, vi alle er jo så påvirket av verden rundt oss, av hva som liksom skal til for å være lykkelig. Så det gjelder ikke bare at vi selv skal være fornøyde / glade / tilfredse i oss selv, men vi må liksom overbevise alle andre om at vi har det bra med å ikke være fotomodell-supermenneske. Så hvor begynner man da? For som du skrev; at vi ikke burde ha mer enn 3 ting, da blir man VIRKELIG sett ned på! Men tenk å ha den roen.

Det må være den roen som må være målet, å være trygg i seg selv elns, ikke for åssen man ser ut, eller hva man eier, men fordi man bare _er_

[Gjest fnugget]

''Enig, jeg tror ikke noen egentlig vil ha det elendig. Men hva om man ikke vet om noe annet? Hva om man alltid har hatt det vondt med seg selv og ikke vet hvordan ha det bra? Hva om det har gått så langt at man tenker at det å ha det bra bare er en illusjon?''

Her har du et kjempepoeng, for dersom man aldri har hatt det bra har man heller ingen forutsetning for å tro at glede er noe annet enn en illusjon. Jeg har i den sammenheng et sitat av Patricia Reggiani: "I would rather weep in a Rolls-Royce than be happy on a bicycle" Jeg tenker som så at hun aldri kan ha følt seg lykkelig, men vet jo ikke.

Dersom man aldri har følt glede/lykke over livet har man muligheten til å tro på andre mennesker, som snakker om glede og sier at de opplever den. (Da kommer vi over på håp, og _det_ er viktig det!)

.

''ER det egentlig sånn? Hvorfor blir vi da stadig mer ulykkelige? Er dette selvbedrag og illusjoner? Ender vi opp med at tingene eier oss - ikke omvendt? Setter vi oss selv i et ubevisst fengsel? Blir vi fanget av det språket vi bruker? Skaper vi oss selv illusjoner for å holde det gående? For å unngå hva som virkelig _betyr_ noe?''

Ja, det er en illusjon at penger gjør oss lykkelige, selv om det kan være fint å slippe økonomiske problemer. Dersom forbruk av penger hadde vært en sykdom, ville penger vært en kjapp behandling for plagsomme symptomer, hverken mer eller mindre. Mange har opplevd at nettopp denne illusjonen knuses til støv når de får pengene de trodde kunne løse 'alt', meg selv inkludert.

ALDRI er en illusjon vakrere enn i øyeblikket man forstår at den kun lot som om den var ekte! I det øyeblikket jeg forsto at det perfekte ikke finnes, fikk jeg en enorm ro innvendig, og jeg fikk et nytt syn på mange andre illusjoner jeg har hatt.

De har tidligere føltes som 'sannheter' og noe å strekke seg etter. Ser (nå) på dem som en del av en ekstremt negativ tankegang som bidro til å rettferdiggjøre ekstraomganger med rulling i min personlige sølepytt.

''ALDRI er en illusjon vakrere enn i øyeblikket man forstår at den kun lot som om den var ekte! I det øyeblikket jeg forsto at det perfekte ikke finnes, fikk jeg en enorm ro innvendig, og jeg fikk et nytt syn på mange andre illusjoner jeg har hatt. De har tidligere føltes som 'sannheter' og noe å strekke seg etter. Ser (nå) på dem som en del av en ekstremt negativ tankegang som bidro til å rettferdiggjøre ekstraomganger med rulling i min personlige sølepytt.''

Det du sier nå, er egentlig ganske klokt. Brudd med mine illusjoner har vært ganske traumatiske på mange måter. Men ser at på sikt kan det frigjøre meg. Men hvis man hele livet har trodd at disse illusjonene var livet, så tror jeg at man en periode etter at disse er forsvunnet, må streve en god del mer enn man har gjort tidligere i livet. For brutte illusjoner kan også føre til depresjon, håpløshet og man kan lett tenke: "ER der noe i stedet, for meg"?

Samtidig så er det viktig å bli kvitt illusjoner, i alle fall de usunne. For å gå videre og få fred med seg selv, som du skriver. Likevel tror jeg at vi mennesker trenger å beholde en del illusjoner for å holde det gående. På den måten kan man sikkert dele illusjonene inn i flere underkategorier, men grovt sett i "de sunne og de usunne". Hva som er hva kan være både subjektivt, men også tildels objektivt.

Det hadde vært interessant å lese mer om dette. Det som plager meg mest er jo det å finne et nytt ståsted i livet. Hva har jeg strevet med? Og det er et ord som blir brukt ganske mye, men som jeg ikke liker, nemlig "vellykkethet". For hva er å være vellykket? Kan noen gi en objektiv definisjon av det begrepet? Hva er i så fall rammene for en slik definisjon?

[Gjest fnugget]

Jeg vet ikke...det er vanskelig å snu det der, vi alle er jo så påvirket av verden rundt oss, av hva som liksom skal til for å være lykkelig. Så det gjelder ikke bare at vi selv skal være fornøyde / glade / tilfredse i oss selv, men vi må liksom overbevise alle andre om at vi har det bra med å ikke være fotomodell-supermenneske. Så hvor begynner man da? For som du skrev; at vi ikke burde ha mer enn 3 ting, da blir man VIRKELIG sett ned på! Men tenk å ha den roen.

Det må være den roen som må være målet, å være trygg i seg selv elns, ikke for åssen man ser ut, eller hva man eier, men fordi man bare _er_

''Det må være den roen som må være målet, å være trygg i seg selv elns, ikke for åssen man ser ut, eller hva man eier, men fordi man bare _er_''

Ja, det må være roen som må være målet. Jeg mener, uansett hvordan man ser ut, hva man eier og har. Så er jo man _like mye_ verdt som alle andre! Men slik ser ikke store deler av samfunnet på saken. En må være ganske uavhegig og sterk for å ikke la seg påvirke av media og meningene til menneskene rundt oss.

Løsningen må kanskje være en balansegang? Det er noe i det som mange sier, at man må først lære seg å "bo i", seg selv og sin egen kropp. Og lære seg å godta sine tanker, følelser, verdier og holdninger som en sannhet _for meg_, selv om det ikke finnes noen objektiv sannhet. Dette høres så flott ut, men for meg så vanskelig. Når man gjennom mange år har hørt at det man står for er feil, hvordan finner man tilbake til seg selv? Når man hele livet har blitt postulert sannheter som til slutt har blitt "en vane" inne i meg selv, hvordan finner man tilbake? Og det var nettopp derfor det var så lett for meg å identifisere meg med samfunnets krav og forventninger, fordi mine egne verdier og holdninger var blitt tatt fra meg. Men det har hatt sin pris, i aller høyeste grad.

Og nå er det å finne tilbake.

[vanilje]

''Det må være den roen som må være målet, å være trygg i seg selv elns, ikke for åssen man ser ut, eller hva man eier, men fordi man bare _er_''

Ja, det må være roen som må være målet. Jeg mener, uansett hvordan man ser ut, hva man eier og har. Så er jo man _like mye_ verdt som alle andre! Men slik ser ikke store deler av samfunnet på saken. En må være ganske uavhegig og sterk for å ikke la seg påvirke av media og meningene til menneskene rundt oss.

Løsningen må kanskje være en balansegang? Det er noe i det som mange sier, at man må først lære seg å "bo i", seg selv og sin egen kropp. Og lære seg å godta sine tanker, følelser, verdier og holdninger som en sannhet _for meg_, selv om det ikke finnes noen objektiv sannhet. Dette høres så flott ut, men for meg så vanskelig. Når man gjennom mange år har hørt at det man står for er feil, hvordan finner man tilbake til seg selv? Når man hele livet har blitt postulert sannheter som til slutt har blitt "en vane" inne i meg selv, hvordan finner man tilbake? Og det var nettopp derfor det var så lett for meg å identifisere meg med samfunnets krav og forventninger, fordi mine egne verdier og holdninger var blitt tatt fra meg. Men det har hatt sin pris, i aller høyeste grad.

Og nå er det å finne tilbake.

Det å ha egne meninger og det å ta valg henger ganske tett sammen.

Jeg brukte lenge å la andre ta avgjørelsene for meg, men etterhvert begynte jeg å høre litt forskjellige meninger og så ta en avgjørelse ut fra hvilke av de jeg syntes mest om.

Nå er jeg blitt flinkere å stå på min mening, men er nøye med å si at det jeg sier er min mening og trenger ikke være en "felles" mening.

Det som har hjulpet meg aller mest er at jeg har en behandler som jeg får lov til å kjefte på, hun blir glad når jeg sier ifra at jeg ikke er enig. Men det har tatt lang tid og det er laaaangt igjen.