Vet ikke hva jeg vil

[Gjest Zangwill]

Gutt på 30+ i et 8 år gammel forhold, samboere i 6-7 år. Jeg og kjæresten har hatt et fantastisk forhold, med mye kjærlighet og kos og begeistring. Veldig tette bånd. Selv har jeg vel vært forelsket i henne mange av disse årene. Men jeg er en egoist med stort ego og når hun begynte å snakke om familie ville jeg ut og realisere meg selv. Hun gikk med på dette og jeg studerte i utlandet. Utenlandsoppholdet var helt fantastisk og jeg fant en lykke jeg ikke har følt på lenge. Jeg følte også et stort velbehag i å være alene, selv om hun var der for meg. Avstandsforholdet gikk fint. Men på slutten møtte jeg en ung jente jeg forelsket meg i. Ville ikke være utro og unnlot å være det. Ville satse på at jeg og kjæresten fant den gode tonen igjen. Men da jeg kom hjem var ting annerledes for meg. Etter en stund la jeg det med den unge jenta bak meg, men den nærheten jeg hadde med kjæresten har ikke kommet tilbake. Nå er det over et halv år siden jeg kom hjem. Jeg føler meg fanget og jeg har mye angst og sliter med noe depresjon. Jeg er veldig glad i kjæresten min og vi kommuniserer godt og har det egentlig fint sammen. Men noe er galt. Jeg finner ikke tilabke til det vi hadde. Kanskje fordi jeg ikke vil... Jeg er fortsatt ikke klar for familie og sliter med å se framtiden i forholdet selv om vi ikke skulle få barn. På mange måter har jeg kjærlighetssorg for henne tror jeg. Det er som om hun er "død", og dette skremmer meg. Hun er redd og lei seg for at jeg skal dra. Jeg vet ikke om jeg klarer å finne ut av det. Jeg har hatt flere angstanfall. Jeg er redd for at jeg bare er feig og ikke tør å gjøre det slutt. Ikke klarer det. Men er det det jeg vil? Men forholdet pleide å være så fint, og selv nå har vi det fint sammen, men jeg har det så vondt inne i meg. Opplevde noe lignende i et forhold for mange år siden og da gjorde kjæresten det slutt omsider. Jeg fikk voldsom kjærlighetssorg, men ble lykkelig etter hvert. Skjer det samme igjen? Føler at det er et stort mørke og et sinne og en fortvilelse inne i meg som jeg er redd skal eksplodere og rive alt med seg i dragsuget.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Mennesker forandrer seg og forhold forandrer seg, det er slags naturlov. Vi uttrykker gjerne at vi vil finne tilbake til det som en gang var, men det ville nok være riktigere å snakke om endring mot noe nytt og bedre. Du tok et viktig skritt for deg deg selv den gang du satte barn på vent og reiste til utlandet alene. Det var kanskje egoistisk som du skriver, men også modig og sikker veldig utviklende for deg selv. Du hadde det veldig bra da, det kjentes riktig for deg. Det er allikevel en risiko i å gjøre nye ting for da utfordres forandringen både inne deg og utenfor deg og ingenting blir det samme igjen. Høres ut som om utfordringen din er å bli litt kjent med samboeren din på nytt, hva kan forholdet nå være for deg? Hva er det nå som binder dere sammen og som skaper fellesopplevelse? Altså vende blikket fremover og ikke bakover.

Du beskriver imidlertid er uro inni deg eller en tristhet er det kanskje riktigere å si. Den må du selvsagt ta alvorlig, det er klare signaler til deg om at du ikke har det bra, at du ikke trives helt med livet ditt. Det kan jo skyldes helt andre ting enn forholdet ditt, det kan være det at du er tilbake i Norge, det kan være jobben/studiene dine, det kan være at du begynner å bli eldre. Her må du sortere litt for deg selv, for å finne ut med større sikkerhet hva du kjenner på. Jeg jkan forstå det du tenker, at det er som om du har kjærlighetssorg over kjæresten du hadde før du dro, det dere hadde kommer aldri tilbake. Så kanskje betyr det at du er på vei ut av forholdet og at du en dag kjenner deg klar for å gjøre det slutt, hvis ikke hun gjør det før deg.

Det er ikke sånn at hvis du har reagert veldig, veldig hardt på et brudd tidligere, så kommer du til å reagere like hardt neste gang. Viktig å lage en prosess som fører til brudd ved at dere snakker med hverandre om dette og involverer hverandre i hva dere tenker og føler. Da blir bruddet grundigere fundert i dere og det kjennes kanskje mer riktig og lettende nå beslutningen tas av den ene eller andre eller begge. Livet har mye glede å by på, men med gleden også smerten.

[Gjest Gunlaug]

Mennesker forandrer seg og forhold forandrer seg, det er slags naturlov. Vi uttrykker gjerne at vi vil finne tilbake til det som en gang var, men det ville nok være riktigere å snakke om endring mot noe nytt og bedre. Du tok et viktig skritt for deg deg selv den gang du satte barn på vent og reiste til utlandet alene. Det var kanskje egoistisk som du skriver, men også modig og sikker veldig utviklende for deg selv. Du hadde det veldig bra da, det kjentes riktig for deg. Det er allikevel en risiko i å gjøre nye ting for da utfordres forandringen både inne deg og utenfor deg og ingenting blir det samme igjen. Høres ut som om utfordringen din er å bli litt kjent med samboeren din på nytt, hva kan forholdet nå være for deg? Hva er det nå som binder dere sammen og som skaper fellesopplevelse? Altså vende blikket fremover og ikke bakover.

Du beskriver imidlertid er uro inni deg eller en tristhet er det kanskje riktigere å si. Den må du selvsagt ta alvorlig, det er klare signaler til deg om at du ikke har det bra, at du ikke trives helt med livet ditt. Det kan jo skyldes helt andre ting enn forholdet ditt, det kan være det at du er tilbake i Norge, det kan være jobben/studiene dine, det kan være at du begynner å bli eldre. Her må du sortere litt for deg selv, for å finne ut med større sikkerhet hva du kjenner på. Jeg jkan forstå det du tenker, at det er som om du har kjærlighetssorg over kjæresten du hadde før du dro, det dere hadde kommer aldri tilbake. Så kanskje betyr det at du er på vei ut av forholdet og at du en dag kjenner deg klar for å gjøre det slutt, hvis ikke hun gjør det før deg.

Det er ikke sånn at hvis du har reagert veldig, veldig hardt på et brudd tidligere, så kommer du til å reagere like hardt neste gang. Viktig å lage en prosess som fører til brudd ved at dere snakker med hverandre om dette og involverer hverandre i hva dere tenker og føler. Da blir bruddet grundigere fundert i dere og det kjennes kanskje mer riktig og lettende nå beslutningen tas av den ene eller andre eller begge. Livet har mye glede å by på, men med gleden også smerten.

Hvis du trykker to ganger på entertasten blir det avsnitt i teksten. Da er det så mye enklere å lese svarene dine.