Ett godt samliv med barn fra to familier...

[Gjest seks som oss]

Vi er i ett samboerforhold, som har vart i ca.4 år. Jeg har 2 barn fra ett tidligere forhold. Barna er 16 og 10 år gamle. min datter på 16 bor hos meg og min samboer. men gutt på 10 bor hos sin far. Min samboer har en gutt på 14 år fra ett tidligere samboerskap. Vi har en liten gutt på 15 mnd sammen. Vi har slitt en del det siste året med en del uenigheter. Min samboer reiser en del sammen sin sønn på 14. Så jeg er mye alene i helgene så og si hele sommeren igjennom. Han har hatt en del problemer med sex livet etter at vi fikk felles barn. Noe jeg synes var noe uvant. Jeg ser på min samboer som den store kjærligheten og tryggheten i livet mitt! dette har vel resultert i at jeg har bare svelget og funnet meg i ting som egentlig ikke er akseptabelt for meg. Jeg har slitt mye det siste året pga min datter på 16 også. Hun har vært plaget med mye mobbing på ungdomskolen noe jeg prøvde å rydde opp i med timer hos familievernkontor. Min datter har vært mye innesluttet og deler lite med oss som failie. Hun har vanskelig for å åpne seg. Min samboer har ikke vært støttende i så måte.Hvis jeg har kommet hjem sliten og lei meg har han heller reagert med sinne over min sinnstemning. Han har liksom ikke deltatt i problematikken i det hele tatt. Vi har vanskeligheter med å gjøre felles aktiviteter når alle barna er hær hos oss samlet. Jeg har på følelsen at jeg og mine to barn på 16 og 10 ikke er like mye verdt som de andre som er hans egne barn. Dette er vondt og gjør at jeg prøver å finne aktiviteter for meg og mine to.Dette er ikke ett godt samliv! Jeg mener selv at jeg ikke gjør forskjell på noen av barna,når det gjelder gaver eller oppmerksomhet. Spøsmålet er som følger...hva gjør jeg galt eller hva bør jeg gjøre for å bidra best mulig for alle barna og meg og min samboer? Jeg ser ikke på brudd som ett alternativ, men har vært inne på tanken mange ganger.Min samboer har sakt til meg i kampenshete at han bor sammen meg kun for det minste barnets skyld.Dette er vondt å høre. Spesiellt når jeg elsker ham så høyt! Hvorfor sier han slike ting til meg. Og Hvorfor prøver han ikke å be om unskyldning? Jeg har tatt opp dette 2 ganger, men han sier at han skal gjøre det godt igjen senere ved en bedre anledning. Men ingenting skjer! Jeg har begynt å tro at han ikke elsker meg. Og at min kjærlighet ikke blir gjengjeldt.Jeg trekker meg for meg selv....bidrar lite, gjør alle huslige sysler. Han gjør ingen slike sysler. Så husarbeide har blitt en flukt i hverdagen som føles så vanskelig...

[Tømmermann]

Vanskelig den der. Men med oss menn må man av og til "bestille time" Si til karen at på lørdag klokken 16, så ønsker du en samtale med han. Det kan ofte være greit å sterte en slik samtale med at du ønsker at dere hører hverandre ferdig i setningene, og prøver å lytte til hverandre, og ha respekt for det som sies. Unngå kjefting og oppfarenhet, og te dere som ansvarlig personer. Sørg for å få barna vekk til farmor eller lignende. Legg frem dine frustrasjoner og dine behov, og la han gjøre det samme. Så kan man jo kanskje prøve å løse noe av dette, og akseptere at på noen områder har man ulik oppfatning, men respekter at slik er det.

Håper dere klarer å ordne det! Og husk: Barna kommer foran dere!!