Samliv -livet ut?

[Gjest Frøken smilla]

Det er vel sikkert mange som funderer på det samme her i verden. Det virker iallefall slik på alle innleggene.

Jeg grubler hver bidige dag. Vil jeg være i forholdet mitt, resten av livet, eller vil jeg ikke?

Vi har barn sammen, og jeg er jo glad i mannen min. Mange dager er jeg lykkelig, og ønsker aldri å forlate ham, for noe som helst!

Samtidig er jeg ung, 24 år, og vi har "alltid" vært sammen. Han har dager hvor han er forferdelig sint, dager vi krangler fra morgen til kveld. Og han er svært sjalu, og trives ikke alene. han har få venner selv, og jeg må alltid mase i dagesvis for å få dra på besøk om kveldene til mine få venner. Jeg må som regel melde avslag til fester og sammenkomster med venninnene mine, fordi han blir sint og tverr, og gråter og banner så mye. Han vil ikke være alene hjemme om kvelder, men har samtidig hverken lyst til å gå ut sammen med meg, eller lyst til å kontakte egne, gamle, kompiser.

Det er derfor et evig styr hver gang jeg vil dra og besøke venner. Det er naturligvis verre nå som vi har barn, for da skylder han på at han føler seg bundet da, som MÅ sitte barnevakt når jeg skal ut. Men da vi begynte sammen var han hysterisk da og, selv om ingen barn hundret ham i å gjøre andre ting.

Jeg forsøker snakke med ham, si at jeg trenger tid med mitt og mine. At jeg trenger å koble av, dra på besøk til veninner osv. Men han svarer med at en mor IKKE skal dra ut, ikke skal dra fra barn, og SKAL være hjemme og stelle i stand mat og kos.

Det ER koselig å sitte inne helger med barnerop og popcorn. Jada. Men jeg savner å kunne få treffe veninner, gå på byen, shoppe, se video, og gjøre NOE uten han..

Men dette vil han aldri forstå...

hva gjør jeg?

[søkende]

Kjenner igjen typen. Har vært sammen med en. Han ville ikke invitere mine venner, men HANS kunne vi godt henge sammen med.

Sjalu og barnslig. Lagde alltid et spetakkel når jeg gikk ut. Måtte trosse igjennom viljen min, men klaret ikke helt å nyte fritiden da jeg viste at han satt sur og ventet hjemme.

Kanskje typen din har litt sosial angst? Det KAN være hjelp å få. Kanskje ikke lett å si til han, men...Har han alltid vært så asosial?

[Gjest (Anonymous)]

Kjenner igjen typen. Har vært sammen med en. Han ville ikke invitere mine venner, men HANS kunne vi godt henge sammen med.

Sjalu og barnslig. Lagde alltid et spetakkel når jeg gikk ut. Måtte trosse igjennom viljen min, men klaret ikke helt å nyte fritiden da jeg viste at han satt sur og ventet hjemme.

Kanskje typen din har litt sosial angst? Det KAN være hjelp å få. Kanskje ikke lett å si til han, men...Har han alltid vært så asosial?

fikk gåsehud når jeg leste innlegget ditt, kunne like godt ha skrevet det selv.

Med andre ord jeg føler med deg!

Men til tross for likhetene er det en ting som skiller oss to.

Jeg har fått kranglet frem en dag i uken hvor jeg kan gjøre hva jeg vil.

Så torsdagskveldene drar jeg til venner, jeg trener, maler og går på kurs, alt etter hva jeg føler for.

Det syke med det hele er at han kaller det å sitte barnevakt for ungen, noe som gjør meg gal, det er jo hans unge også.

Men bortsett fra torsdagskveldene er jeg hjemme med han og ungen.

Avsluttningsfester kan jeg bare glemme for det blir bare rene forhøret når jeg kommer hjem alikevel.

Jeg har et tips til deg, les hva som står om sjalusi på denne siden. (tema) det hjalp meg mye.

[Gjest Beth]

fikk gåsehud når jeg leste innlegget ditt, kunne like godt ha skrevet det selv.

Med andre ord jeg føler med deg!

Men til tross for likhetene er det en ting som skiller oss to.

Jeg har fått kranglet frem en dag i uken hvor jeg kan gjøre hva jeg vil.

Så torsdagskveldene drar jeg til venner, jeg trener, maler og går på kurs, alt etter hva jeg føler for.

Det syke med det hele er at han kaller det å sitte barnevakt for ungen, noe som gjør meg gal, det er jo hans unge også.

Men bortsett fra torsdagskveldene er jeg hjemme med han og ungen.

Avsluttningsfester kan jeg bare glemme for det blir bare rene forhøret når jeg kommer hjem alikevel.

Jeg har et tips til deg, les hva som står om sjalusi på denne siden. (tema) det hjalp meg mye.

det var ikke meningen å være anonym i mitt tidligere innelegg.

Gå å se på fagartikkelen under sex og samliv som heter sjalusi.

Det gikk opp en del lys for meg da jeg leste det.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du er i samme båt som så mange andre, med at din partner ikke forstår dine behov for kontakt utenfor ekteskap og familieliv.

Det gode er at du selv forstår det, selv om det er vanskelig å få til i praksis.

Mitt råd til deg er å ta et oppgjør med din ektefelles klamme hånd om ditt liv.

Jeg tror bare aktiv handling og samtale virker. Et slikt negativt mønster dere har for parforholdet, går sjelden over og blir bedre av seg selv.

Bruk venner, fagpersoner og lesestoff for å komme i gang med din egenutvikling.

Det handler om å bli trygg nok til å kunne sette grenser for seg selv. Det går an selv i et vanskelig parforhold.

Men underveis må du vel ta et oppgjør med om du vil være eller bli i ekteskapet.