Ønsker en ny samme kjæreste,

[Gjest V-P.A]

Jeg er en mann på 41 år, min kone er 40, og vi har vært gift i 20 år. To barn, ei jente på 15 og en gutt på 17. I en periode på noen år har vi kranglet mye, vi har vært på nippet til å dra flere ganger, og begynner nok å bli slitne begge to, for ikke å snakke om ungene. Kranglene ender som oftest med at jeg blir sint, Jeg sliter med humøret, eller rettere sagt jeg klarer ikke å beherske sinnet mitt. ...ikke sånn at jeg blir voldelig, men jeg blir verbalt høyrøstet. Da sier hun bare la meg være i fred. Dette er mitt mareritt.... for vi får aldri gjort opp en diskusjon når hun skal være i fred. Det klassiske i en slik situasjon er at vi går rundt i en eller to dager og ikke snakker til hverandre. Jeg vil ikke snakke fordi jeg har brent meg så mange ganger på at hun ikke er klar og da er hun ikke snill. Jeg betrakter det hun gjør som ondt. Vel noen ganger klarer jeg ikke la være, og er jeg heldig er hun over denne fasen og klar til å være god.... da er det unnskyld og alt vel, men vi gjør ikke ferdig diskusjonen. ...og jeg tenker... ja, ja.... inntil neste gang.... og neste gang kommer. Ja, det er her problemet ligger.... jeg vet hva som kommer, og det kommer alltid... Hun sier noe sårende og jeg blir opprørt.... jeg spør hva jeg gjorde galt og hun sier... det vet du best selv. Jeg tenker ?????? Jeg skal forsøke å lage bilde på en slik situasjon ved å beskrive siste krangel, men vit at dette er ikke noe enestående. Det er tilnærmet likt hver gang. Jeg er en mann med mange jern i ilden. Jeg betraktes for å være en guru på mitt fagområde. I arbeidssammenheng har kollegaer beskrevet meg som alt for snill og veldig flink med det jeg gjør. Privat er jeg speiderleder, initiativtaker, styremedlem på 15. året i borettslaget. Jeg tar min del av husarbeidet, og i det hele tatt en person som sier ja til alt, med eneste motiv å hjelpe andre, selvsagt fordi det også gjør meg glad. Jeg har veldig god kontakt med mine barn. Stiller alltid opp og engasjerer meg i deres fritidsaktiviteter. Medaljens bakside er selvsagt at jeg rekker ikke over alt. Enkelte ting blir rett og slett ikke gjort. I skrivende stund må jeg innrømme at jeg ikke har fulgt opp min bedrifts regnskapsplikt og sliter med etterslep og tunge tak. Jeg var i møte med min revisor som mener jeg bør tenke meg om og kanskje det er lurt å heller melde oppbud (slå seg selv konkurs) enn å fortsette sånn. Bakgrunnen for det er bl.a. at jeg møtte veggen i sommer... skulle tilbake på jobb etter 14 dagers ferie. Jeg klarte ikke mer. Ble sykemeldt til nå i november. Vel... jeg vil jo klare alt, men vet at jeg ikke gjør det, klare alt altså. Men, det gjør ondt og er et nederlag å melde oppbud... alle sier jo at jeg er så flink. ...og særlig vondt fordi jeg har tatt meg sammen og jobbet dag og kveld den siste tiden for å få ferdig tall. Dette har jeg sagt til familien at jeg måtte gjøre. Vel...møtet varte lenge og nok om det og jeg måtte bare avslutte revisormøtet, for jeg hadde lovet å hente min kone som er hjemme med influensa for å kjøre henne til homeopat... Jeg ble 5 minutter forsinket, og ringte henne. Hun ringte i samme øyeblikk og var opprørt fordi jeg hadde bankkortet hennes. Jeg forsøkte å få henne til å vente på meg... syntes ikke det var verdens undergang at hun kom 5 minutter for sent. ...eller det var nå i verste fall 5 minutter. Hun ga seg ikke og sa at på tross av feber og sånt så skulle hun kjøre selv. Jeg ville ikke at hun skulle gjøre det, for jeg ville hjelpe henne, men nei.... jeg ble opprørt og etterlyste et kompromiss. Jeg ville at da kunne møtes på veien, hun kunne parkere på en av parkeringsplassene i nærheten, og så kunne jeg kjøre henne resten. Da kunne jeg kjøre henne til døra og hun ville slippe å lete etter parkeringsplass og sånt som tar tid i en by. Bilen kunne jeg gå å hente senere på kvelden... I stedet la hun bare på. Jeg kjørte fort i håp om å rekke henne før hun kjørte ut hjemmefra, men møtte henne i stedet litt bortenfor hjemmet. Jeg snudde i U sving og kjørte etter henne. Hun stoppet etter hvert, men var ikke interessert i mitt forslag og ville bare ha bankkortet. Ga henne det og sa... ”typisk deg å være sta...” Så kjørte hun. I dette øyeblikk kjente jeg at det tårnet seg opp i meg... jeg ble sittende igjen i bilen min på parkeringsplassen på Rema1000 og gråte.... gråte over at jeg var lei meg etter revisormøtet... at jeg ikke kunne prate med min kjære om hverken det eller annet. Vel hjemme etter et par timer så satt jeg meg i sofaen sammen med henne. Jeg strøk henne litt og spurte om hun var bedre. Jeg beklaget at jeg ble sint,....., men nei. Hun svarte ”Jeg skal klare meg selv.... jeg trenger ikke deg.!” Sånn sier hun alltid... og hun sier at hun mener det. Jeg blir såret og lei meg og forsøker å forklare at vi kan jo ikke være kjærester hvis vi skal ha det sånn.... hun bare fortsetter og sier jeg stiller aldri opp for henne o.s.v.... ja sånne krangle-greier... Jeg ble såret, ydmyket og sint. Gråt masse... Jeg stiller opp for henne.... hun er det viktigste i livet mitt. Jeg tenker på henne hele tiden... og jeg føler dette urettferdig. Hun har også sagt at hun ikke er lykkelig sammen med meg, og det i en sånn setting hvor jeg forsøker å be om unnskyldning for at jeg blir sint og lei meg.... Spurte henne om hun mente det, og da sa hun ”jeg har vel ikke fortjent bedre...” jeg gråt og ble veldig lei meg.... Hun snudde bare ryggen til meg og gikk.... Hun har gjort slikt overfor ungene også, men har heldigvis sluttet med det... ...eller ungene har vel heller sluttet å be om unnskylding. De blir også ofte såret.... de snakker ikke med henne men tar hele tiden kontakt med meg. Jeg blir så fortvilet..... Hun låser seg etterpå og vil ikke snakke med verken meg eller noen andre. Hun har ikke noe nettverk og kan ikke snakke med noen andre. Familien hennes tar parti med meg, og selv tør jeg ikke lenger ta kontakt med dem i vanskelige situasjoner fordi jeg er redd for å såre henne. Min egen familie sier at jeg må komme meg bort, men jeg vil ikke det.... Jeg elsker min familie og vil at de skal være sammen. Vi har vært hos familievernkontoret, har gått på prep-kurs og virkelig forsøkt. Jeg vil gjøre hva som helst for henne.... bare at jeg får ikke lov... Hun ser ikke seg selv... ikke hvor mye hun sårer andre.... min datter sa til meg i dag.... ”Pappa, jeg tror du må gi opp. Hun ødelegger deg......” (Huset vårt er lytt... ikke lett å ikke høre eller oppleve kranglingen” jeg forklarte henne at hun ikke må ta parti... Min sønn har sagt det samme.... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... jeg føler at vi trenge noen utenfra til å si noe om dette, noen til å snakke med henne.... noen til å høre på, men jeg kan ikke tvingen henne.... Familievernkontoret ga mye bra, men ofte fortsatte vi bare å krangle etterpå. Nå nekter hun å være med... du får dra alene... Jeg har snakket med hennes/vår lege.... han sier selvsagt ikkeno til meg, men han skrev et brev til henne hvor han forsøkte å få henne til samtale. Må tillegge til dette at min egen rolle ikke er helt stueren... jeg er ofte et kaos, men oppriktig så prøver jeg jo å kompensere på alle andre måter. Jeg gjør masse ting for å gjøre henne glad... bare det at hun blir ikke glad... eksemplene kan være mange på både pluss og minus, men jeg har her er vel ikke plass til 20 år :-) I hverdagen forsøker jeg å være så nær henne som mulig... jeg ber om klem eller kyss, men i 70% av tilfellene blir jeg avvist.... jeg klarer ikke å ha folk oppi øynene sier hun.... jeg får nok av nærhet på jobb sammen med ungene.... (hun er lærer).... Jeg klarer meg alltids med bare litt, men jeg blir bare mer og mer såret og lei meg for hver avvisning. Jeg mener at det forplikter å være kjærester man må være der for hverandre... noen ganger må man være myk og god..... Hvis man ikke klarer det så må man ta initiativ til å bryte opp. Jeg skjønner ikke noe... hvorfor vil hun være sammen med meg? Hun er ikke lykkelig.... hun sier at hun trives best alene. Men så i andre øyeblikk er hun veldig glad i meg.... Jeg føler meg lurt.... Vil ut og finne meg en kjæreste i stedet... på en annen side... hvis hun har problemer... hvis hun trenger hjelp... jeg vil hjelpe, men får det ikke til. På meg virker hun deprimert.... hun gjemmer seg hver dag fra 19 til 23 i en bok eller med tv... et typisk (d)rømme bort greie..... Har du råd??? Kan man finne seg i å høre ”ikke lykkelig... ”, ”trivs best alene....”, ”at hun ignorerer meg når jeg sier ”Unnskyld kjæreste... kan jeg gjøre noe for å ordne opp” eller at man sitter i stolen og strigråter for at man er lei seg og ser på at hun bare vasker på kjøkkenet eller lager mat.... og at man inderlig ønsker seg en kjæreste som kan være romantisk og av og til like dum som meg.....???? ...og som ikke sier "...jeg kan ikke forandre meg..."

[mrxx]

Fint om du hadde brukt avsnitt så det er mulig å lese dette.

Jeg mener at du mister for mye av kontakte med din kone fordi du er altfor opptatt av alt annet. Ut i fra det du skriver så tviler jeg ikke på at du gjør så godt du kan, men du tar på deg altfor mye og det fører jo til at du ikke rekker alt, noe du selv sier.

Noe må lide av dette og jeg lurer på om det er din kone som må lide blant annet.

Mitt forslag er at du kutter ut alt som ikke er nødvendig å holde på med, gjør kun det du må, så bruker du den ledige tiden på din kone og barn. Den tiden du tilbinger med dem er gull verdt, bruk så mye tid med dem som er mulig.

Ut i fra den historien du beskrev om at du skulle kjøre henne til homeopat. Jeg hadde også blitt ganske grinete hvis jeg skulle sitte hjemme og vente på deg. Det er jævlig å sitte hjemme og se at tiden renner ut og du vet at du nå kommer for sent. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ser det. Jeg tviler ikke på at du har gjort dette mange ganger. Du er for opptatt med andre ting, flyr hit og flyr dit, stresser hit og stresser dit, mens kona sitter hjemme og føler seg alene.

Det er klart du er mye borte, tid du heller burde ha vært sammen med henne. Det er ofte nok at du er der, uten at du nødvendigvis gjør noe for henne. Jeg tror du må lære deg hva kvalitetstid er.

Nå skal man ikke ta bort all skyld fra henne heller, men du må i alle fall skjerpe deg mye først, så får du håpe at du ikke har tapt henne for alltid, men klarer å bygge noe opp igjen.

Jeg tror at du føler deg flink ved at du stiller opp for alt og alle, men for familien din så blir det ikke slik fordi du ikke bruker tiden på dem, men på mye annet. Den tiden du får igjen etter at du har hjulpet andre bruker du på familien din, men spørsmålet er om det er nok tid. De føler kanskje at alt blir hesblesende og at du gjør det mer av plikt enn hjerte. Skjønner?

Med det stressnivået ditt så går det ikke lenge før du går på en skikkelig smell og i verste fall kan det koste deg livet.

Stress ned og ikke vær så jævlig opptatt av at alle skal snakke godt om deg fordi du alltid stiller opp. Lær deg det gode livet.

[Gjest Ingemanns kjære]

Phuu. Det tok tid lese. Mange som etterlyser avsnitt her inne, og jeg var på vei til å gi opp mange ganger.

Så til saken.

Min første tanke, gikk desverre mest på deg.

Du er et ja menneske med egen bedrift, speideren, styreleder i boretslaget og mange jern i ilden. Stiller opp for familien. Har måtte jobbe mye i det siste for å ta igjen det som ble hengende etter på grunn av sykemeldingen.

Sykemeldingen kom nok av en grunn. Kroppen din sa at nok var nok.

I tillegg har jeg vel erfaring med at de typiske ja menneskene, slik som deg, ofte blir slitne og selv om de prøver å stille opp hjemme, er det likevel familien som ofte blir satt i bakerste rekke.

Din kone har sikkert måtte klare seg selv en del ganger opp gjennom årene. Og hendelesen hvor du skulle kjøre henne, men kom fem min for sent, kan ha vært nok der og da til å reagere. Fem min. her og fem min. der, kan være utrolig irriterende. Og har man blitt lovet hjelp, så er det ekstra irriterende når slike ting skjer.

Nå mener jeg ikke å legge all skyld på deg. Hennes martyrrolle er ikke bra. Verken ovenfor deg, eller barna. Hun oppførere seg barnslig. Samtidig er det ikke enkelt å holde en konstruktiv diskusjon/dialog med en som har tendens til å bli høyrøstet under diskusjoner.

Dere har begge en jobb å gjøre for at dette skal gå i orden, men for din del, er det viktig at du begynner å si nei. Slappe av litt. Ikke ha 100 jern i ilden hele tiden. Kontrollere høyrøstheten din ved diskusjoner.

Du kan ikke forandre henne, men ser hun en forandring hos deg, kan det føre til forandring hos henne. Det kan komme til å koste deg mye. Hvertfall krever det mye tålmodighet. For en forandring vil ikke komme over natta.

Lykke til videre. Håper det ordner seg for dere. Og skulle det gå feil vei, kan noen av disse rådene være viktige å ta med seg videre inn i neste forhold også.

[Gjest]

Fint om du hadde brukt avsnitt så det er mulig å lese dette.

Jeg mener at du mister for mye av kontakte med din kone fordi du er altfor opptatt av alt annet. Ut i fra det du skriver så tviler jeg ikke på at du gjør så godt du kan, men du tar på deg altfor mye og det fører jo til at du ikke rekker alt, noe du selv sier.

Noe må lide av dette og jeg lurer på om det er din kone som må lide blant annet.

Mitt forslag er at du kutter ut alt som ikke er nødvendig å holde på med, gjør kun det du må, så bruker du den ledige tiden på din kone og barn. Den tiden du tilbinger med dem er gull verdt, bruk så mye tid med dem som er mulig.

Ut i fra den historien du beskrev om at du skulle kjøre henne til homeopat. Jeg hadde også blitt ganske grinete hvis jeg skulle sitte hjemme og vente på deg. Det er jævlig å sitte hjemme og se at tiden renner ut og du vet at du nå kommer for sent. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ser det. Jeg tviler ikke på at du har gjort dette mange ganger. Du er for opptatt med andre ting, flyr hit og flyr dit, stresser hit og stresser dit, mens kona sitter hjemme og føler seg alene.

Det er klart du er mye borte, tid du heller burde ha vært sammen med henne. Det er ofte nok at du er der, uten at du nødvendigvis gjør noe for henne. Jeg tror du må lære deg hva kvalitetstid er.

Nå skal man ikke ta bort all skyld fra henne heller, men du må i alle fall skjerpe deg mye først, så får du håpe at du ikke har tapt henne for alltid, men klarer å bygge noe opp igjen.

Jeg tror at du føler deg flink ved at du stiller opp for alt og alle, men for familien din så blir det ikke slik fordi du ikke bruker tiden på dem, men på mye annet. Den tiden du får igjen etter at du har hjulpet andre bruker du på familien din, men spørsmålet er om det er nok tid. De føler kanskje at alt blir hesblesende og at du gjør det mer av plikt enn hjerte. Skjønner?

Med det stressnivået ditt så går det ikke lenge før du går på en skikkelig smell og i verste fall kan det koste deg livet.

Stress ned og ikke vær så jævlig opptatt av at alle skal snakke godt om deg fordi du alltid stiller opp. Lær deg det gode livet.

Takk for tilbakemelding mrxx. Først... Jeg lagde avsnitt, men dette forumet liker ikke at jeg bruker mac og safari nettleser, så avsnittene ble borte da jeg la inn innlegget. Skal forsøke å fatte meg i korthet slik at det blir lettere å lese. Først... jeg ser det du sier.. at jeg stresser hit og dit. Jeg forstår det, og har på mange måter gjort det. Det er mange ting som får meg til å søke ut istedet for inn. Skuffelsen over å bli avvist. Nevner et eksempel. Kjørte hjem fra jobben og innom hennes jobb for å varme opp bilen hennes, samt fjerne snø fra den. Deretter hjem for å lage favorittmaten hennes. Hun merket ikke at jeg hadde gjort det med bilen, til maten sa hun bare at de potetene var ikke gode... Min datter var med meg på denne runden og hun klarte ikke la vær å si noe, og spurte henne om hun ikke så hva jeg hadde gjort. Hun svarte bare at det hadde snødd mer etter at jeg hadde vært der så hun måtte jo koste av bilen allikavel. Dette var bare et eksempel... det finnes nok like mange sånne eksempel som ukedager i uka. Så hvorfor finner jeg lykke i å hjelpe andre???? Så sitter jeg der og lurer på om jeg skal finne meg i alt dette først og så håpe på at det blir bedre. Jeg gir gjerne avkall på alle andre prosjekt til fordel for familien, men når jeg har prøvd minst 100 ganger og bare blitt såret hver gang så gir jeg jo litt opp, og håper på bedring på den andre siden istedet. Håpløst eller... mrxx... hvis du lurer på noe så gjerne spør... Det er ikke så lett å gi helhetlig bilde, men jeg trenger så sårt å få forklart noe av dette til andre. og igjen... takk for svar du har nok rett i masse av dette...

[Gjest]

Phuu. Det tok tid lese. Mange som etterlyser avsnitt her inne, og jeg var på vei til å gi opp mange ganger.

Så til saken.

Min første tanke, gikk desverre mest på deg.

Du er et ja menneske med egen bedrift, speideren, styreleder i boretslaget og mange jern i ilden. Stiller opp for familien. Har måtte jobbe mye i det siste for å ta igjen det som ble hengende etter på grunn av sykemeldingen.

Sykemeldingen kom nok av en grunn. Kroppen din sa at nok var nok.

I tillegg har jeg vel erfaring med at de typiske ja menneskene, slik som deg, ofte blir slitne og selv om de prøver å stille opp hjemme, er det likevel familien som ofte blir satt i bakerste rekke.

Din kone har sikkert måtte klare seg selv en del ganger opp gjennom årene. Og hendelesen hvor du skulle kjøre henne, men kom fem min for sent, kan ha vært nok der og da til å reagere. Fem min. her og fem min. der, kan være utrolig irriterende. Og har man blitt lovet hjelp, så er det ekstra irriterende når slike ting skjer.

Nå mener jeg ikke å legge all skyld på deg. Hennes martyrrolle er ikke bra. Verken ovenfor deg, eller barna. Hun oppførere seg barnslig. Samtidig er det ikke enkelt å holde en konstruktiv diskusjon/dialog med en som har tendens til å bli høyrøstet under diskusjoner.

Dere har begge en jobb å gjøre for at dette skal gå i orden, men for din del, er det viktig at du begynner å si nei. Slappe av litt. Ikke ha 100 jern i ilden hele tiden. Kontrollere høyrøstheten din ved diskusjoner.

Du kan ikke forandre henne, men ser hun en forandring hos deg, kan det føre til forandring hos henne. Det kan komme til å koste deg mye. Hvertfall krever det mye tålmodighet. For en forandring vil ikke komme over natta.

Lykke til videre. Håper det ordner seg for dere. Og skulle det gå feil vei, kan noen av disse rådene være viktige å ta med seg videre inn i neste forhold også.

Takk takk... jeg ser at jeg har et potensiale med disse 5 minuttene... og jeg ser det du sier med at familien kommer i siste rekke... at jeg er ingen supermann og blir gjerne veldig sliten når jeg først er hjemme... Nå er det vel ikke helt sånn at familien kommer i siste rekke, for jeg bruker mesteparten av tiden på mine unger. Kjører hit og dit... lærer å ri til tross for at jeg er litt redd hester.. (store dyr) , samt gir min sønn flere kjøretimer enn jeg selv har i løpet av en uke. Elsker mine barn og gruer meg så veldig til de flyr ut av redet.... Forsøker så godt jeg kan å gi dem riktig porsjon ansvar og riktig porsjon frihet, men tror jeg er litt overdådig i å gi dem kjærlighet. Vi har snakket om dette for jeg er redd jeg kveler dem... Kjærligheten jeg gir dem er nok en kompensasjon for det jeg ikke får gitt min kone... Forøvrig ønsker jeg meg en baby... Skikkelig dumt når man ellers har det så travelt, men sånn har jeg det.

[mrxx]

Takk for tilbakemelding mrxx. Først... Jeg lagde avsnitt, men dette forumet liker ikke at jeg bruker mac og safari nettleser, så avsnittene ble borte da jeg la inn innlegget. Skal forsøke å fatte meg i korthet slik at det blir lettere å lese. Først... jeg ser det du sier.. at jeg stresser hit og dit. Jeg forstår det, og har på mange måter gjort det. Det er mange ting som får meg til å søke ut istedet for inn. Skuffelsen over å bli avvist. Nevner et eksempel. Kjørte hjem fra jobben og innom hennes jobb for å varme opp bilen hennes, samt fjerne snø fra den. Deretter hjem for å lage favorittmaten hennes. Hun merket ikke at jeg hadde gjort det med bilen, til maten sa hun bare at de potetene var ikke gode... Min datter var med meg på denne runden og hun klarte ikke la vær å si noe, og spurte henne om hun ikke så hva jeg hadde gjort. Hun svarte bare at det hadde snødd mer etter at jeg hadde vært der så hun måtte jo koste av bilen allikavel. Dette var bare et eksempel... det finnes nok like mange sånne eksempel som ukedager i uka. Så hvorfor finner jeg lykke i å hjelpe andre???? Så sitter jeg der og lurer på om jeg skal finne meg i alt dette først og så håpe på at det blir bedre. Jeg gir gjerne avkall på alle andre prosjekt til fordel for familien, men når jeg har prøvd minst 100 ganger og bare blitt såret hver gang så gir jeg jo litt opp, og håper på bedring på den andre siden istedet. Håpløst eller... mrxx... hvis du lurer på noe så gjerne spør... Det er ikke så lett å gi helhetlig bilde, men jeg trenger så sårt å få forklart noe av dette til andre. og igjen... takk for svar du har nok rett i masse av dette...

Hun virker veldig utakknemmelig, det er ikke mange som hadde gjort dette med bilen hennes og dette var noe hun burde ha satt stor pris på.

Men for din egen del, så må du roe ned, du virker hyperaktiv, du virker ikke rolig og harmonisk.

Jeg tror at du får begynne med deg selv, det nytter ikke å prøve å forandre henne først. Du bør forandre deg selv, fordi du selv må for ditt eget liv og helse,. Det er ikke bra å holde på slik.

Jeg tror også at dette vil påvirke dine omgivelser veldig positivt i tillegg til at du selv vil få et bedre liv. Det betyr ikke at du skal slutte å hjelpe andre, men gjøre det på en annen måte og ikke så mye.

En her inne sa en gang at tror du at du vil ligge på dødsleiet og si, fanden at jeg ikke brukte mer tid på jobben, på borettslaget, speideren, osv?

Nei, du vil garantert ligge der og tenke, fanden at jeg ikke brukte mer tid på familien min og meg selv.

Bruk tiden i julen til å finne ut hva du ikke trenger å bruke tiden din på. Sørg for å frigjør mest mulig av fritiden din, som ikke gjelder din familie. Si i fra deg vervene.

Din familie vil få en mye mer rolig og harmonisk far.

Faren ved ditt tempo er at du ikke er tilstede selv om du fysisk er der. Du virker garantert stressende på dine omgivelser og det er ingen god følelse for dem.

Så får vi håpe at din kone kommer etter og skjønner hvordan du stiller opp og vil sette pris på det.

[Gjest Ingemanns kjære]

Takk takk... jeg ser at jeg har et potensiale med disse 5 minuttene... og jeg ser det du sier med at familien kommer i siste rekke... at jeg er ingen supermann og blir gjerne veldig sliten når jeg først er hjemme... Nå er det vel ikke helt sånn at familien kommer i siste rekke, for jeg bruker mesteparten av tiden på mine unger. Kjører hit og dit... lærer å ri til tross for at jeg er litt redd hester.. (store dyr) , samt gir min sønn flere kjøretimer enn jeg selv har i løpet av en uke. Elsker mine barn og gruer meg så veldig til de flyr ut av redet.... Forsøker så godt jeg kan å gi dem riktig porsjon ansvar og riktig porsjon frihet, men tror jeg er litt overdådig i å gi dem kjærlighet. Vi har snakket om dette for jeg er redd jeg kveler dem... Kjærligheten jeg gir dem er nok en kompensasjon for det jeg ikke får gitt min kone... Forøvrig ønsker jeg meg en baby... Skikkelig dumt når man ellers har det så travelt, men sånn har jeg det.

Kjenner meg godt igjen i det med hester. de er store dyr. Veldig store dyr, men hva gjør man ikke for barna? Man setter seg på hesten og prøver hvertfall å lære å ri. :-) Jeg har vært der jeg og.

Men kanskje din kone rett og slett er litt sjalu. For om du gjør alt dette for barna dine, er sliten av alt det andre du gjør, kan bli høyrøstet om det er en diskusjon på gang, hva er igjen til din kone da?

Jeg leste svaret ditt til mrxx også. På en måte, kunne en slik ting vært en drømmehandling om mannen min hadde gjort det, men. Det er alltid et men. Du er sliten, du gir hele veien, du stresser, du er kanskje de fem min. for sen en del ganger, kanskje det var unødvendig bruk av energi å dra bort å klargjøre bilen for henne. Spesielt om det snedde videre etterpå. Og potetene, kanskje de var vonde. Ikke at du hadde laget dem feil, men kanskje de rett og slett var vonde fra butikken.

Jeg er ikke den som har svart mest her inne tidligere, men jeg har lest mange innlegg og gjort meg mange tanker. Pluss at jeg har jo levd noen år, og da hentet erfaring fra disse årene. :-)

For meg er det å bli sett viktig. Som kone, mor, venninne, kollega og egentlig i alle sammenhenger. Og der krever jeg en del av omgivelsene mine. Ser du meg ikke, kan ikke den dyreste ring, den flotteste blomst eller mest spekulative gave gjøre opp for at du ikke ser hvem jeg er. Ser du kona di? Kjenner du drømmene hennes?

Du ønsker å bli elsket. Kunne tenke deg en baby. En baby som kan gi deg den kjærligheten du ikke finner hos kona di. I og med at de andre ungene begynner å bli store.

Det vil koste mye å forandre forholdet dere har. Kanskje det er for sent allerede, for din kone har nok følt seg forbigått flere ganger. Når du har stresset rundt og ofret deg på alle områder, har din kone måtte gjøre mye på egenhånd. Og hun har funnet sine rutiner på mange områder og blitt selvstendig på en måte som du kanskje ikke ønsker at hun skal være.

[Gjest]

Hun virker veldig utakknemmelig, det er ikke mange som hadde gjort dette med bilen hennes og dette var noe hun burde ha satt stor pris på.

Men for din egen del, så må du roe ned, du virker hyperaktiv, du virker ikke rolig og harmonisk.

Jeg tror at du får begynne med deg selv, det nytter ikke å prøve å forandre henne først. Du bør forandre deg selv, fordi du selv må for ditt eget liv og helse,. Det er ikke bra å holde på slik.

Jeg tror også at dette vil påvirke dine omgivelser veldig positivt i tillegg til at du selv vil få et bedre liv. Det betyr ikke at du skal slutte å hjelpe andre, men gjøre det på en annen måte og ikke så mye.

En her inne sa en gang at tror du at du vil ligge på dødsleiet og si, fanden at jeg ikke brukte mer tid på jobben, på borettslaget, speideren, osv?

Nei, du vil garantert ligge der og tenke, fanden at jeg ikke brukte mer tid på familien min og meg selv.

Bruk tiden i julen til å finne ut hva du ikke trenger å bruke tiden din på. Sørg for å frigjør mest mulig av fritiden din, som ikke gjelder din familie. Si i fra deg vervene.

Din familie vil få en mye mer rolig og harmonisk far.

Faren ved ditt tempo er at du ikke er tilstede selv om du fysisk er der. Du virker garantert stressende på dine omgivelser og det er ingen god følelse for dem.

Så får vi håpe at din kone kommer etter og skjønner hvordan du stiller opp og vil sette pris på det.

Du har rett... :-) Jeg er nok hyper... eller rettere sagt antakelig mer desperat etter gode tilbakemeldinger når jeg har prøvd og prøvd og prøvd... Nå slutter jeg i speideren, fordi min sønn slutter der. Eneste grunnen til at jeg ble med var for å få han inn... Han ville så gjerne inn, og har vært med i 7 år. de manglet nemlig speiderledere. Jeg mister jo jobben, men en ny jobb venter... Og der står det i ansettelseskontrakten at overtid avspaseres. Og tro meg... jeg sier nei hele dagen til folk nå (det der er et eget kapittel og fortjener nok en egen tråd). Får håpe det hjelper.. og til tross for min hyperaktivitet så vet jeg å slappe av. Elsker laaaaange frokoster og nyter alt godt som er godt. men ok, uprøvd er nok den biten med å bare være der ...altså hjemme... sliter jo litt i min hypertilværelse med å bare sitte der, men jeg tror jeg vil forsøke å se på det som en fin jobb å være tilgjengelig.. Takk for tilbakemelding... dette setter jeg pris på. Forøvrig tenker jeg masse på at en veldig viktig bit mangler her, nemlig hvordan hun føler det... Hadde jeg bare forstått det... ??

[mrxx]

Du har rett... :-) Jeg er nok hyper... eller rettere sagt antakelig mer desperat etter gode tilbakemeldinger når jeg har prøvd og prøvd og prøvd... Nå slutter jeg i speideren, fordi min sønn slutter der. Eneste grunnen til at jeg ble med var for å få han inn... Han ville så gjerne inn, og har vært med i 7 år. de manglet nemlig speiderledere. Jeg mister jo jobben, men en ny jobb venter... Og der står det i ansettelseskontrakten at overtid avspaseres. Og tro meg... jeg sier nei hele dagen til folk nå (det der er et eget kapittel og fortjener nok en egen tråd). Får håpe det hjelper.. og til tross for min hyperaktivitet så vet jeg å slappe av. Elsker laaaaange frokoster og nyter alt godt som er godt. men ok, uprøvd er nok den biten med å bare være der ...altså hjemme... sliter jo litt i min hypertilværelse med å bare sitte der, men jeg tror jeg vil forsøke å se på det som en fin jobb å være tilgjengelig.. Takk for tilbakemelding... dette setter jeg pris på. Forøvrig tenker jeg masse på at en veldig viktig bit mangler her, nemlig hvordan hun føler det... Hadde jeg bare forstått det... ??

Kanskje du kan vise det du har skrevet her inne til henne? Kanskje det får henne til å åpne seg litt og skjønne deg også?

Det er jo i fellesskap dere må finne løsninger til syvende og sist.

Men det å lære deg og ta det med ro, det tror jeg du trenger for din egen del.

[Gjest]

Kanskje du kan vise det du har skrevet her inne til henne? Kanskje det får henne til å åpne seg litt og skjønne deg også?

Det er jo i fellesskap dere må finne løsninger til syvende og sist.

Men det å lære deg og ta det med ro, det tror jeg du trenger for din egen del.

Vet ikke om jeg tør vise henne dette... motivet er jo som du sier, men jeg har erfart at hun har handlet etter min mening urasjonelt på så mye, og jeg er redd dette ender i en ny katastrofe. ...og å slappe av... i skrivende stund tar jeg meg selv i å tenke raske løsninger... Yoga, meditasjon, varme bad...o.s.v.... Men, det går et lys opp for meg... det er jo bare å slappe av. Ser at jeg har et problem... :-) tusen takk....

[mrxx]

Vet ikke om jeg tør vise henne dette... motivet er jo som du sier, men jeg har erfart at hun har handlet etter min mening urasjonelt på så mye, og jeg er redd dette ender i en ny katastrofe. ...og å slappe av... i skrivende stund tar jeg meg selv i å tenke raske løsninger... Yoga, meditasjon, varme bad...o.s.v.... Men, det går et lys opp for meg... det er jo bare å slappe av. Ser at jeg har et problem... :-) tusen takk....

Tror du er inne på noe her ja, det er å slappe av. Så får vi håpe at det andre blir bedre ut i fra det:-)

[Gjest pærebrus875]

Det ble litt mye å lese for meg, men ville gjerne kommentere til ca halvveis (forresten, trykk 2 ganger på enter så blir det avsnitt, mye lettere å lese).

Min mor kan minne litt om det du skriver, siden du skriver at hun har vært slik mot barna også. Og at de har gitt opp, hun blir jo bare sur/såret uansett, slik jeg tolker det? Min far orket ikke mer til slutt, logisk nok, men det som plaget meg mest med at han flytta ut, var at han ikke tok med seg meg...

Han hørte heller ikke mesteparten av våre krangler, da jeg fikk beskjed om at "nå kommer far hjem og er sliten, slutt å skap deg sånn!" fordi jeg gråt fordi hun hadde kjeftet.. Hvorfor hun kjeftet aner jeg ikke, det gjorde hun til stadighet. Far gikk heller ut en tur. Han gadd ikke , for hun kunne både starte en diskusjon og hisse seg mest opp. Og her var det hun som ble høyrøstet.

Spør barna hva de synes, om du ikke har gjort. I verstefall er hun verre mot dem når du ikke er der. Og da har du "argument" for å flytte fra henne, og la ungene bo med deg, uansett hvor gamle de er så har de ikke godt av å bo der. Ender nok med at de flytter ut fort selv, om du flytter alene. Jeg flytta ut et halvt år etter min far, da var jeg 17,5 år.

Dessverre er det noen som aldri endrer seg. Prøvd en dag hun er helt rolig, uten noen krangler dagene før, og si at du ikke orker at hun er sånn? At alt er din feil? (for du var sta når du ville hjelpe henne når hun var syk og skulle kjøre selv?) At du gjerne vil "starte på ny", før det er for sent. Ikke mer krangling, men diskusjon, at begge to snakker, ikke roper eller kaller hverandre ting. At begge får lagt fram sitt poeng, uten å bli overkjørt.

Hvis hun ikke ser selv at hennes oppførsel kan være vanskelig å være i hus med, så vil hun ikke se det senere heller. Spar deg og ungene... Ikke noe vits å slite seg ut ved å prøve å endre en person som ikke ser det selv.

Min mor ser heller ikke selv hva hun har gjort galt.. "jeg har gitt deg mat,klær og aldri slått deg!"

javel, hva med å lytte på meg, ikke kjefte og skrike hele tida og ikke bli "lei seg" for ikke noe? Ofte hun også har blitt lei seg uten noen åpenbar grunn, for det burde vi vite selv.. for jeg og far har visst sagt/gjort noe sårende??? Så må jeg si unnskyld da, for hva da? Det er ikke verdt å holde på slik.

Du og ungene (selv om de er "voksne") fortjener bedre. Om begges familie støtter deg, så blir kanskje ikke økonomien et problem. Som jeg sa i starten, jeg leste ikke hele, mulig du har svart. Men hvorfor støtter familien hennes DEG og ikke henne? Fordi de har sett henne hele livet...

Mormora mi ser ikke feil hos noen hun, så hun snakker med mora mi, eller rettere sagt jeg føre at mora mi overkjører mormor en del. Men tanta mi, hun snakker ikke med mora mi. Det orker hun ikke. Hun er stikk motsatt, kan diskutere med folk, lytte, og svare, og ikke rope/skrike/kjefte/anklage.

Du har veldig mange år foran deg ennå. Du VIL finne ei ny som klarer å oppføre seg. Forstår det er vondt å gå fra noen etter så lenge, men mulig oppførselen alltid har vært der, bare blitt verre? For som sagt, noen vil aldri endre seg og ser hun ikke selv, vel, hvem skal da lære henne "normal og sunn" oppførsel?

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er mye på en gang i livet ditt: møtt veggen, vurdering om å slå deg konkurs, ansvarsfulle oppdrag på fritiden, vanskelig kommunikasjon med din kone og svært lite bekreftelse fra henne på deg selv som menneske og mann. Dette er veldig mye å takle samtidig og det høres ut som du har stått medt oppi dette en tid uten å føle at det blie noe bedre.

For at krangel, stahet, vonde ord, ukjærlighet skal opphøre må begge parter først innse hva som er problemet og deretter være villig til å jobbe mot en bedre måte å samhandle på hvor begge iiser sin del av problemet. Dere har både gått til familievernkontor og på prepp-kurs, dette er de sterkeste virkemidlene som finnes for å ta tak i samlivet og du sier også at dere fikk endel ut av dette, men at ting bare sklir tilbake.

Dette gjør at jeg blir litt motløs på vegne av dere som par. Du trenger å bli møtt mye mer positivt og mer fleksibelt. Din kone høres veldig oppgitt og lei ut, hun har ikke så mye å bidra med når noe blir vanskelig. Enten må du være villig til å se tingene enda mer fra hennes synspunkt, være enig med henne enda flere ganger, slik at hun mykes litt mer opp og kan vise deg mer varme. Kanskje du skal prøve dette først siden du så sterkt ønsker å være sammen med henne i fortsettelsen. Hvis ikke dette har effekt på henne, så høres det ut som det ikke er særlig sunt for deg å få så mye negativt tilbake fra en du tar deg så nær av å høre det fra. Du er 40 år, har så mange år igjen og så mye du brenner for og barna deres er snart helt selvstendige og ikke lenger så sårbare for et samlivsbrudd. Det kan være andre der ute som vil sette større pris på deg-