Ond sirkel

[Gjest Ønsker forbedringer]

Vi er et par i 30 årene med tre barn under 10 år.

Vi har kommet i en litt ond sirkel den siste tiden og forandringene har vært så gradvise over så lang tid, at det er vanskelig å si når det ble et problem..

Da vi bare hadde ett barn byttet vi på å stå opp med barnet i helgene. Da ble vi begge skjemt bort av den andre en gang i uken med at barnet ble tatt vare på av en av oss, vi lot den andre sove lenge og hadde en deilig frokost klar i 9 tiden.

Dette er over for lengst. Nå er det bare jeg (kona) som står opp med barna. Først i 10-11 tiden står han opp og lurer på om det er frokost. Jeg har gitt opp å si ifra at frokosten er klar, for han står aldri opp før jeg har ryddet vekk maten likevel.

Jeg kjenner at jeg blir irritert når han ikke gidder å hjelpe til lørd eller sønd og la meg sove ut, jeg blir irritert over at han bare tenker på seg selv rett og slett!

Vi kan ha avtalt å dra på skogstur for eksempel rett etter frokost. Men noen ganger rekker vi ikke å dra, fordi han skal spise og dusje og ordne det ene eller det andre, og vips så må vi lage middag.

De får gangene vi klarer å stå opp tidlig alle sammen og komme oss ut i 10 tiden får vi masse ut av dagen. Alle er deilig slitne når vi kommer hjem og kan slappe av litt med hvert vårt.

Jeg har tatt dette opp med han i utallige varianter og innimellom har jeg også sovet over hos ei venninne, eller rett og slett sovet ut hvis jeg har vært syk eller har vært så trøtt at jeg ikke har hørt barna. Men da har han latt barna klare seg selv i flere timer fra de våknet til han står opp 2-3 timer senere. Her er det huskaldt om morgenen og barna fryser helt klart i pysj og bare føtter på kalde gulv. De eldste klarer seg fint ved å kle seg opp, men minsten på 1 1/2 blir tatt opp av eldstemann og tusler rundt med full bleie og bare føtter og blir iskald. Surver fordi h*n er sulten. Dette bør absolultt være unntaket, for jeg synes at barna skal bli sett av en voksen og ikke bare surre rundt for seg selv i flere timer.

Det samme gjelder hverdagene.

Jeg står alltid opp lenge før han og smører matpakker, tar morgenstell osv. De få gangene han MÅ levere i barnehage, venter han i det lengste med å stå opp og skaper et stress uten like som går utover barna. Da glemmer han gjerne å kle de ordentlig eller å sende med ting de skal ha med seg på skole/bhg.

En annen ting er at måltidene er rene maratonløp.

Jeg synes at det er en viktig sosial arena der vi prater sammen og har det hyggelig. Men hos oss har det utviklet seg slik at når faren i huset er mett, så går han fra bordet. Men barna får ikke lov til å gå fra bordet når de er ferdige, hvis de skulle bli ferdige før han. Han er et dårlig eksempel, samt at det blir en smitteeffekt på barna om å blir fort ferdige. Det er godt mulig de ikke får skikkelig ro på seg til å spise seg mette.

De to yngste trenger litt hjelp til å forsyne seg, dele opp maten osv. Eller jeg henter noe vi har glemt å sette på bordet, tørker opp et glass som har veltet el. Så ofte får jeg ikke spist i mer enn noen minutter sammen med de andre, før førstemann sier "ferdig" og vil gå. Hvis det er barna må de pent vente til pappaen er ferdig, men hvis det er pappaen som blir ferdig først sier han bare "takk for maten" og reiser seg og går.

Hva kan jeg gjøre for å snu på dette og få koselige morgener og måltider igjen?

*hjelp!*

[Lillemus]

Siden du har prøvd å ta opp dette med ham mange ganger, så foreslår jeg familieterapi. Kanskje kan det hjelpe om han får en "utenforståendes" syn på saken?

[PieLill]

Har dette blitt så betent at det gjør store innhugg i samlivet?

Kanskje en idé å gå til rådgivning for å prøve å snu det.

Det virker som dere ha ganske ulike verdier og prioriteringer på den del områder.

mvh