Et umulig valg...

[Persille1365381127]

Når kjæresten sier han ikke trenger mer tid med meg enn det han tilbyr nå - og jeg føler det er alt for lite, er konflikten ganske innlysende.

Men når han da sier at jeg må velge mellom det jeg mener er alt for lite (en helg, en natt og to kvelder i desember) - eller ingenting (som i slutt på forholdet), og jeg føler det er valget mellom pest eller kolera, hva gjør man da?

Sånn med unntak av å sette seg ned og grine, og de andre innlysende resultatene som selvfølgelig allerede har slått til for fullt....

Vi har snakket om at han skal bo her i februar, og pendle til jobb - for å prøve om vi kan bo sammen, og derfor mener han vi ikke trenger å sees så ofte nå - iom at det foreligger en plan noe frem i tid. Han har ikke behov for noe mer. Aksepterer man det? Og går på kompromiss med alt i hele kroppen i håp om bedre tider? Eller lar man det fare og sier at jeg vil bety mer enn dette?

Årsaken til lite tid er forresten at han står på ski, og vil prioritere den interessen de fleste helgene om vinteren. Jeg visste at han sto på ski før vi ble sammen (men ikke omfanget), på samme måte som han visste at jeg har barn og dermed er mindre mobil enn ham.

Hvorfor skal alt være så vanskelig hele tiden? Hva i all verden har jeg gjort for å fortjene at alle jeg snubler over har interesser som betyr mer enn meg, at de med tiden oppdager at jeg ikke er så "hot" som de trodde - og at jeg ikke egentlig er verdt å ofre fritid på? Om dette ikke funker nå - så gir jeg faktisk offisielt opp, nå orker jeg ikke flere nedturer.

[Lillemus]

Oj. Jeg hadde blitt pisse sur, det er helt sikkert! Er Billa hos faren sin av og til? Slik at dere kan dra sammen og stå på ski?

Men om min kjære hadde vært "tilgjengelig" og ikke hadde giddet se meg mer enn det du sier i løpet av en hel mnd så hadde jeg definitivt mistenkt ham sterkt for å ikke å være glad i meg mer. Og jeg hadde vurdert om jeg heller kunne treffe en mann som faktisk ville tilbringe tid sammen med meg.

[Lotte :o)]

Dæven, i dette forholdet har du møtt motstand deluxe. Jeg hadde ikke orket å bli nedprioritert gjennom hele vintersesongen, nei. (+ at skiføre kan oppsøkes året rundt..)

Du må gjøre opp et regnskap; er kjærligheten så sterk at du tåler alt dette uten at det går utover selvfølelsen din?

Får du det kjærligheten du håper på tilbake fra kjæresten din?

Er det muligheter for å avle på'n? (Jmf tidligere innlegg) Har forstått at du ønsker deg flere barn med tiden.

Når den første forelskelsen (den heiteste tida) legger seg litt, så ser du om det blir varig, eller om det ikke er liv laga.

Lykke til, uansett

[pekkaline]

''Men når han da sier at jeg må velge mellom det jeg mener er alt for lite (en helg, en natt og to kvelder i desember) - eller ingenting (som i slutt på forholdet''

Enten så må han være _veldig ung_ eller så er han ikke så glad i deg som han/du tror. Bor han langt unna eller?

Om det er verdt å satse på videre vet bare du(han). Jeg ville tenkt over at han ikke endrer seg med hobby, har du samme interesse?? bryr han seg nok om barnet ditt?

Egentlig er det vel litt på kanten å satse stort her siden det allerede egentlig er en konflikt? Hvordan ser du dere to i fremtiden? Har han snakket om fremtiden utover å prøve å bo sammen med deg? Mye å tenke på her ja.... Kanskje dere ikke skal tenke for langt, prøve å bo sammen å se hvordan det går seg til. Da vil dere få svaret begge to. Dumt for barnet ditt om det skjærer seg, men man må satse for å vinne. Du har også et eget liv og ta hensyn til, ikke bare barnet.

Det er ikke mye hjelp i svaret mitt, men noe å tenke på.

[Glimtipper]

Ja, hva gjør man da.

Det kan jeg selvfølgelig ikke svare deg på. Men jeg synes ikke du skal konkludere med at du ikke er så interessant/hot/pen/attraktiv som man først tror. Det handler vel litt om egoisme, litt om forskjellige prioriteringer, litt om forskjellige behov. Det trenger ikke ha noe med styrken på følelsene å gjøre eller ønsket om å satse på deg.

Han føler vel at framtiden blir lettere enn nåtiden, så han ser kanskje mer framover enn deg?

Du spør hva som gjør at du tiltrekker deg menn som prioriterer noe foran deg. Det er vel fordi du er interessert i aktive, egenrådige kjærester, kanskje? Dessverre går positive og negative egenskaper hånd i hånd.

[mariaflyfly]

''Når kjæresten sier han ikke trenger mer tid med meg enn det han tilbyr nå - og jeg føler det er alt for lite, er konflikten ganske innlysende.''

Han trenger ikke mer enn det han allerede tilbyr? Hva i all verden er det for en ting å si? Jeg har forstått det slik at dere har et avstandsforhold. Jeg har også det. For oss er det da naturlig at vi tilbringer den tida vi kan sammen.

''Vi har snakket om at han skal bo her i februar, og pendle til jobb - for å prøve om vi kan bo sammen, og derfor mener han vi ikke trenger å sees så ofte nå - iom at det foreligger en plan noe frem i tid. Han har ikke behov for noe mer. Aksepterer man det? Og går på kompromiss med alt i hele kroppen i håp om bedre tider? Eller lar man det fare og sier at jeg vil bety mer enn dette?''

Er det bare ha som skal avgjøre hvordan forholdet deres skal være? Er det kun hans behov som skal bli tatt hensyn til? Er ikke dine følelser like viktig?

''Årsaken til lite tid er forresten at han står på ski, og vil prioritere den interessen de fleste helgene om vinteren. Jeg visste at han sto på ski før vi ble sammen (men ikke omfanget), på samme måte som han visste at jeg har barn og dermed er mindre mobil enn ham.''

Jeg hadde ihvertfall ikke giddet å la en interesse styre så til de grader at jeg blei stilt i skyggen av den. Eksen min var fotballgal, og jeg hadde aldri funnet meg en like fotballfanatisk fyr igjen. Men det er kanskje ikke verdt sammenligningen.

Lytt til magefølelsen din, er mitt råd.

[Persille1365381127]

Oj. Jeg hadde blitt pisse sur, det er helt sikkert! Er Billa hos faren sin av og til? Slik at dere kan dra sammen og stå på ski?

Men om min kjære hadde vært "tilgjengelig" og ikke hadde giddet se meg mer enn det du sier i løpet av en hel mnd så hadde jeg definitivt mistenkt ham sterkt for å ikke å være glad i meg mer. Og jeg hadde vurdert om jeg heller kunne treffe en mann som faktisk ville tilbringe tid sammen med meg.

Jada - hun er hos stort sett hos faren annenhver helg. Men det er ikke alle helger jeg kan reise bort selv om jeg ikke har henne, i høst har det vært eksamen, julebord osv i tillegg. For ham også forsåvidt.

Problemet er bare at jeg ikke trives der han står på ski, det er for hipt og kult for meg - og en type mennesker/en stil jeg ikke er komfortabel med.

Dessuten bor han jo sammen med mange andre der, og kollektiv er for det første ikke min sterkeste side - for det andre inviterer det ikke til kjæreste-greier i særlig stor grad. Han deler jo til og med soverom med andre...

Han sier han ikke føler noe annerledes for meg, at det er jeg som er kravstor - og at det aldri vil bli bra nok uansett hva han gjør. Han synes selv han har strukket seg langt ved å gå med på periode-flyttingen (og jeg er forsåvidt enig i det - det blir slitsomt for ham)...

Men jeg føler veldig på at jeg ikke egentlig betyr nok. Og hvor viktig er det for meg å være nr. 1 på listen hans? Er det viktigere enn å evnt. ikke treffe ham i det hele tatt?

[Persille1365381127]

[quote name=Lotte )' timestamp='1197824617' post='3752373]

Dæven, i dette forholdet har du møtt motstand deluxe. Jeg hadde ikke orket å bli nedprioritert gjennom hele vintersesongen, nei. (+ at skiføre kan oppsøkes året rundt..)

Du må gjøre opp et regnskap; er kjærligheten så sterk at du tåler alt dette uten at det går utover selvfølelsen din?

Får du det kjærligheten du håper på tilbake fra kjæresten din?

Er det muligheter for å avle på'n? (Jmf tidligere innlegg) Har forstått at du ønsker deg flere barn med tiden.

Når den første forelskelsen (den heiteste tida) legger seg litt, så ser du om det blir varig, eller om det ikke er liv laga.

Lykke til, uansett

''Jeg hadde ikke orket å bli nedprioritert gjennom hele vintersesongen, nei. (+ at skiføre kan oppsøkes året rundt..)''

Vel, hvor går grensen? Hvor mye er det rimelig at han får være i fred med sine interesser? Og hvor mye er det rimelig at han burde være med meg/oss?

''Du må gjøre opp et regnskap; er kjærligheten så sterk at du tåler alt dette uten at det går utover selvfølelsen din?''

Nå? Nei. Ikke det at jeg ikke er nok glad i ham, for det er jeg - han har på kort tid kommet langt opp på listen over de som har betydd noe i mitt liv - men jeg klarer ikke å se det over det bildet jeg sitter igjen med om meg selv. Jeg føler jo virkelig at jeg ikke betyr nok. Han fnyser av det og sier det er noe jeg innbiller meg...

''Får du det kjærligheten du håper på tilbake fra kjæresten din?''

Vanskelig å si. Jeg vil jo ha en å dele livet mitt med, hverdagen, de små tingene, Lucia, gode eksamensresultater, slappe kvelder, sene morgener... Og det får jeg ikke. Jeg trenger vel kanskje litt mer støtte enn ellers pga litt vanskelige perioder nå - og det kan han heller ikke gi meg iom at han ikke er her...

''Er det muligheter for å avle på'n? (Jmf tidligere innlegg) Har forstått at du ønsker deg flere barn med tiden.''

Fysisk - ja Men jeg vet ikke. Jeg vet ikke om det er det han vil. Tror ikke han vet det selv heller.

''Når den første forelskelsen (den heiteste tida) legger seg litt, så ser du om det blir varig, eller om det ikke er liv laga.''

Den er jo tydeligvis allerede forsvunnet for lengst.

[Persille1365381127]

''Men når han da sier at jeg må velge mellom det jeg mener er alt for lite (en helg, en natt og to kvelder i desember) - eller ingenting (som i slutt på forholdet''

Enten så må han være _veldig ung_ eller så er han ikke så glad i deg som han/du tror. Bor han langt unna eller?

Om det er verdt å satse på videre vet bare du(han). Jeg ville tenkt over at han ikke endrer seg med hobby, har du samme interesse?? bryr han seg nok om barnet ditt?

Egentlig er det vel litt på kanten å satse stort her siden det allerede egentlig er en konflikt? Hvordan ser du dere to i fremtiden? Har han snakket om fremtiden utover å prøve å bo sammen med deg? Mye å tenke på her ja.... Kanskje dere ikke skal tenke for langt, prøve å bo sammen å se hvordan det går seg til. Da vil dere få svaret begge to. Dumt for barnet ditt om det skjærer seg, men man må satse for å vinne. Du har også et eget liv og ta hensyn til, ikke bare barnet.

Det er ikke mye hjelp i svaret mitt, men noe å tenke på.

''Enten så må han være _veldig ung_ eller så er han ikke så glad i deg som han/du tror. Bor han langt unna eller?''

12 mil. Så ja, et stykke Han er ikke SÅ ung, i begynnelsen av 30-årene - og derfor føler jeg veldig på det siste du skriver, at jeg ikke betyr nok.

''Om det er verdt å satse på videre vet bare du(han). Jeg ville tenkt over at han ikke endrer seg med hobby, har du samme interesse??''

Jeg kan godt stå på ski innimellom, men ikke hver helg. Og aller helst ikke der, det er litt for hipt & kult for meg der. Trives ikke med den type mennesker. Og han bor jo ikke alene der - han bor i kollektiv med 6-8 andre eller noe, så det appellerer ikke akkurat til kjæreste-greier der.

''bryr han seg nok om barnet ditt?''

Det vet jeg ikke? Han er litt reservert over for henne, og det er forsåvidt greit nok - jeg har reservert henne litt også. Men jeg tror han bryr seg om henne, han er nok ikke glad i henne (som en forelder/steforelder), men han bryr seg. Nok? Hm, ikke nok til å sette henne opp på listen over ting som burde prioriteres. Men det kan man kanskje ikke forvente heller?

''Egentlig er det vel litt på kanten å satse stort her siden det allerede egentlig er en konflikt? ''

Jeg vet. Det er det som bekymrer meg litt...

''Hvordan ser du dere to i fremtiden?''

Vel, jeg vil jo gjerne ha det rosa familiebildet. Men jeg gjør ikke feilen med å få barn med en som ikke vil prioritere oss en gang til. Det er kanskje derfor jeg er så skeptisk til at det er sånn allerede nå...

''Har han snakket om fremtiden utover å prøve å bo sammen med deg?''

Nei, han vil ikke tenke på/snakke om det - han mener det er lenge til det skal skje noen endring likevel, og han vil ikke la praktiske iutfordringer i fremtiden komme i veien for det som kan være hyggelig nå. I motsetning til meg, som foretrekker å analysere litt på forhånd.

''Kanskje dere ikke skal tenke for langt, prøve å bo sammen å se hvordan det går seg til. Da vil dere få svaret begge to. ''

Men det er et steg å si opp jobben, flytte vekk fra venner og familie osv - for noe vi ikke vet om kan fungere. Derfor prøve-flyttingen i februar, så får han pendle en mnd.

[Persille1365381127]

Ja, hva gjør man da.

Det kan jeg selvfølgelig ikke svare deg på. Men jeg synes ikke du skal konkludere med at du ikke er så interessant/hot/pen/attraktiv som man først tror. Det handler vel litt om egoisme, litt om forskjellige prioriteringer, litt om forskjellige behov. Det trenger ikke ha noe med styrken på følelsene å gjøre eller ønsket om å satse på deg.

Han føler vel at framtiden blir lettere enn nåtiden, så han ser kanskje mer framover enn deg?

Du spør hva som gjør at du tiltrekker deg menn som prioriterer noe foran deg. Det er vel fordi du er interessert i aktive, egenrådige kjærester, kanskje? Dessverre går positive og negative egenskaper hånd i hånd.

''Han føler vel at framtiden blir lettere enn nåtiden, så han ser kanskje mer framover enn deg?''

Nja, han vil aldri snakke om fremtiden. Jeg vil gjerne vite noe om hva som skal skje fremover. Vil han i det hele tatt flytte? Ser han for seg at vi kan dele livet sammen? Ser han for seg at jeg kan være moren til barna hans?

Jeg får ikke klare svar på noe - bare at han ikke har tenkt så langt fordi han har andre ting å tenke på...

[Gjest pærebrus875]

Hvis han er så glad i deg at han vil flytte inn, så synes jeg det er utrolig rart at han ikke orker å se deg oftere?

Dere burde jo virkelig "prøvd" hverandre før dere offisielt bor i lag. Som jeg og min samboer, han bor på østlandet og jeg bodde da på vestlandet. Jeg var ofte på besøk en ukes tid, men så begynte vi å snakke mer og mer om at jeg bodde der heltid og søkte jobb her (pga jeg ikke fikk meg noe jobb der jeg bodde, så jeg tapte ikke mye på å flytte).

Men om det ikke hadde fungert, ville det jo blitt mye stress, flytte saker fram og tilbake osv. Så jeg var her en måneds tid, og hjalp til med husvask og klesvask og vi prøvde å få igang litt rutiner da. Og vi trivdes godt med det. Og vi hadde jo heller ikke "tapt" noe på om jeg ikke ville fortsatt å bo her, for sakene mine (som pcen) sto jo ennå hos pappa på vestlandet.

Spør ham hvorfor han ikke orker med tid med deg, og hvordan han vil reagere når han er med deg "fulltid".

Jeg syntes ikke dette høres særlig lovende ut..

[Lillemus]

Jada - hun er hos stort sett hos faren annenhver helg. Men det er ikke alle helger jeg kan reise bort selv om jeg ikke har henne, i høst har det vært eksamen, julebord osv i tillegg. For ham også forsåvidt.

Problemet er bare at jeg ikke trives der han står på ski, det er for hipt og kult for meg - og en type mennesker/en stil jeg ikke er komfortabel med.

Dessuten bor han jo sammen med mange andre der, og kollektiv er for det første ikke min sterkeste side - for det andre inviterer det ikke til kjæreste-greier i særlig stor grad. Han deler jo til og med soverom med andre...

Han sier han ikke føler noe annerledes for meg, at det er jeg som er kravstor - og at det aldri vil bli bra nok uansett hva han gjør. Han synes selv han har strukket seg langt ved å gå med på periode-flyttingen (og jeg er forsåvidt enig i det - det blir slitsomt for ham)...

Men jeg føler veldig på at jeg ikke egentlig betyr nok. Og hvor viktig er det for meg å være nr. 1 på listen hans? Er det viktigere enn å evnt. ikke treffe ham i det hele tatt?

Hvor gammel er han egentlig? Jeg hadde ikke orket å ha det sånn, det er helt sikkert.

[Persille1365381127]

''Når kjæresten sier han ikke trenger mer tid med meg enn det han tilbyr nå - og jeg føler det er alt for lite, er konflikten ganske innlysende.''

Han trenger ikke mer enn det han allerede tilbyr? Hva i all verden er det for en ting å si? Jeg har forstått det slik at dere har et avstandsforhold. Jeg har også det. For oss er det da naturlig at vi tilbringer den tida vi kan sammen.

''Vi har snakket om at han skal bo her i februar, og pendle til jobb - for å prøve om vi kan bo sammen, og derfor mener han vi ikke trenger å sees så ofte nå - iom at det foreligger en plan noe frem i tid. Han har ikke behov for noe mer. Aksepterer man det? Og går på kompromiss med alt i hele kroppen i håp om bedre tider? Eller lar man det fare og sier at jeg vil bety mer enn dette?''

Er det bare ha som skal avgjøre hvordan forholdet deres skal være? Er det kun hans behov som skal bli tatt hensyn til? Er ikke dine følelser like viktig?

''Årsaken til lite tid er forresten at han står på ski, og vil prioritere den interessen de fleste helgene om vinteren. Jeg visste at han sto på ski før vi ble sammen (men ikke omfanget), på samme måte som han visste at jeg har barn og dermed er mindre mobil enn ham.''

Jeg hadde ihvertfall ikke giddet å la en interesse styre så til de grader at jeg blei stilt i skyggen av den. Eksen min var fotballgal, og jeg hadde aldri funnet meg en like fotballfanatisk fyr igjen. Men det er kanskje ikke verdt sammenligningen.

Lytt til magefølelsen din, er mitt råd.

''Han trenger ikke mer enn det han allerede tilbyr? Hva i all verden er det for en ting å si? Jeg har forstått det slik at dere har et avstandsforhold. Jeg har også det. For oss er det da naturlig at vi tilbringer den tida vi kan sammen.''

Det er det jeg mener også! Jeg synes det er så rart at han ikke tenker sånn - og min naturlige konklusjon da er at han ikke føler det samme som meg. Jeg vil jo egentlig være den han "ofrer alt" for - om ikke bokstavelig, så skjønner du hva jeg mener.

'Er det bare ha som skal avgjøre hvordan forholdet deres skal være? Er det kun hans behov som skal bli tatt hensyn til? Er ikke dine følelser like viktig?''

Han mener et er motsatt? Jeg fremstiller jo selvfølgelig dette subjektivt - men jeg føler det litt sånn. At hans behov er viktigere. Men nå har ikke jeg noen behov av denne typen, så det er kanskje derfor jeg ikke er enig med ham heller? Alt det jeg mener, eller foreslår, eller krever - mener han at jeg er urokkelig på - at det er jeg som skal trumfe gjennom ting for å få det som jeg vil. Dette med tiden f.eks. Han mener mange andre forhold fungerer helt fint selv om den ene gjør ting uten den andre - og det er jeg jo selvfølgelig helt enig i. Forskjellen på oss og dem er avstanden - og det begrenser vår tid sammen. Så når man da velger å gjøre noe annet når man kunne ha møttes - så blir det kanskje ekstra sårt.

''Jeg hadde ihvertfall ikke giddet å la en interesse styre så til de grader at jeg blei stilt i skyggen av den.''

Hva skal jeg si da? Nekte ham å drive med det han trives best med? Jeg verken kan eller ønsker å gjøre det - men jeg skulle ønske det fantes en løsning på midten. Der han fikk oppfylt sine behov ifht skiene - og jeg fikk litt tid med ham.

''Lytt til magefølelsen din, er mitt råd.''

Den sier jo at jeg burde trekke meg, erfaring tilsier at man ikke endrer seg, og at man ikke skal prøve å endre noen heller - det vil bare bli til frustrasjoner for oss begge senere.

Jeg verken kan eller vil ha barn med en mann som er borte nesten hver helg - uansett årsak. F.eks....

[Persille1365381127]

''Når kjæresten sier han ikke trenger mer tid med meg enn det han tilbyr nå - og jeg føler det er alt for lite, er konflikten ganske innlysende.''

Han trenger ikke mer enn det han allerede tilbyr? Hva i all verden er det for en ting å si? Jeg har forstått det slik at dere har et avstandsforhold. Jeg har også det. For oss er det da naturlig at vi tilbringer den tida vi kan sammen.

''Vi har snakket om at han skal bo her i februar, og pendle til jobb - for å prøve om vi kan bo sammen, og derfor mener han vi ikke trenger å sees så ofte nå - iom at det foreligger en plan noe frem i tid. Han har ikke behov for noe mer. Aksepterer man det? Og går på kompromiss med alt i hele kroppen i håp om bedre tider? Eller lar man det fare og sier at jeg vil bety mer enn dette?''

Er det bare ha som skal avgjøre hvordan forholdet deres skal være? Er det kun hans behov som skal bli tatt hensyn til? Er ikke dine følelser like viktig?

''Årsaken til lite tid er forresten at han står på ski, og vil prioritere den interessen de fleste helgene om vinteren. Jeg visste at han sto på ski før vi ble sammen (men ikke omfanget), på samme måte som han visste at jeg har barn og dermed er mindre mobil enn ham.''

Jeg hadde ihvertfall ikke giddet å la en interesse styre så til de grader at jeg blei stilt i skyggen av den. Eksen min var fotballgal, og jeg hadde aldri funnet meg en like fotballfanatisk fyr igjen. Men det er kanskje ikke verdt sammenligningen.

Lytt til magefølelsen din, er mitt råd.

Oi sann - det ble siteringen feil gitt

[Persille1365381127]

Hvis han er så glad i deg at han vil flytte inn, så synes jeg det er utrolig rart at han ikke orker å se deg oftere?

Dere burde jo virkelig "prøvd" hverandre før dere offisielt bor i lag. Som jeg og min samboer, han bor på østlandet og jeg bodde da på vestlandet. Jeg var ofte på besøk en ukes tid, men så begynte vi å snakke mer og mer om at jeg bodde der heltid og søkte jobb her (pga jeg ikke fikk meg noe jobb der jeg bodde, så jeg tapte ikke mye på å flytte).

Men om det ikke hadde fungert, ville det jo blitt mye stress, flytte saker fram og tilbake osv. Så jeg var her en måneds tid, og hjalp til med husvask og klesvask og vi prøvde å få igang litt rutiner da. Og vi trivdes godt med det. Og vi hadde jo heller ikke "tapt" noe på om jeg ikke ville fortsatt å bo her, for sakene mine (som pcen) sto jo ennå hos pappa på vestlandet.

Spør ham hvorfor han ikke orker med tid med deg, og hvordan han vil reagere når han er med deg "fulltid".

Jeg syntes ikke dette høres særlig lovende ut..

''Jeg syntes ikke dette høres særlig lovende ut..''

Nei, det synes ikke jeg heller...

[Persille1365381127]

Hvor gammel er han egentlig? Jeg hadde ikke orket å ha det sånn, det er helt sikkert.

32... Så egentlig gammel nok til å ville noe mer enn bare helge-sex...

[Lillemus]

32... Så egentlig gammel nok til å ville noe mer enn bare helge-sex...

Jeg tror ikke jeg hadde orket å være sammen med en såpass ego mann. Min kjære har vært borte i snart 3 uker nå og nå holder han på å forgå av savn. ) Ikke at han sier det rett ut, men jeg kjenner ham jo såpass godt etter 2,5 år og han ringer stadig oftere nå, det er klart tegn på savn og hjemlengsel. Denne helga tror jeg han har ringt 4-5 ganger. )

Jeg forventer ikke at han alltid kaster alt han har i hendene for å være sammen med meg, men jeg nekter å bli avspist med noen få dager i mnd om vi har anledning til å være sammen. Jeg vil være viktigere for ham enn det.

[mariaflyfly]

''Han trenger ikke mer enn det han allerede tilbyr? Hva i all verden er det for en ting å si? Jeg har forstått det slik at dere har et avstandsforhold. Jeg har også det. For oss er det da naturlig at vi tilbringer den tida vi kan sammen.''

Det er det jeg mener også! Jeg synes det er så rart at han ikke tenker sånn - og min naturlige konklusjon da er at han ikke føler det samme som meg. Jeg vil jo egentlig være den han "ofrer alt" for - om ikke bokstavelig, så skjønner du hva jeg mener.

'Er det bare ha som skal avgjøre hvordan forholdet deres skal være? Er det kun hans behov som skal bli tatt hensyn til? Er ikke dine følelser like viktig?''

Han mener et er motsatt? Jeg fremstiller jo selvfølgelig dette subjektivt - men jeg føler det litt sånn. At hans behov er viktigere. Men nå har ikke jeg noen behov av denne typen, så det er kanskje derfor jeg ikke er enig med ham heller? Alt det jeg mener, eller foreslår, eller krever - mener han at jeg er urokkelig på - at det er jeg som skal trumfe gjennom ting for å få det som jeg vil. Dette med tiden f.eks. Han mener mange andre forhold fungerer helt fint selv om den ene gjør ting uten den andre - og det er jeg jo selvfølgelig helt enig i. Forskjellen på oss og dem er avstanden - og det begrenser vår tid sammen. Så når man da velger å gjøre noe annet når man kunne ha møttes - så blir det kanskje ekstra sårt.

''Jeg hadde ihvertfall ikke giddet å la en interesse styre så til de grader at jeg blei stilt i skyggen av den.''

Hva skal jeg si da? Nekte ham å drive med det han trives best med? Jeg verken kan eller ønsker å gjøre det - men jeg skulle ønske det fantes en løsning på midten. Der han fikk oppfylt sine behov ifht skiene - og jeg fikk litt tid med ham.

''Lytt til magefølelsen din, er mitt råd.''

Den sier jo at jeg burde trekke meg, erfaring tilsier at man ikke endrer seg, og at man ikke skal prøve å endre noen heller - det vil bare bli til frustrasjoner for oss begge senere.

Jeg verken kan eller vil ha barn med en mann som er borte nesten hver helg - uansett årsak. F.eks....

For å være helt ærlig synes jeg han høres ganske egoistisk ut. Og det virker som han vil ha både i pose og sekk - han vil drive med fritidssyslene sine når det passer han, og han vil være sammen med deg når det passer han.

Det låter umodent og egoistisk ut. Og jeg hadde definitivt trukket konklusjonen at han betyr mer for meg enn jeg gjør for ham.

[Gjest Geir]

Det kan virke som om dere har to helt forskjellige prioriteringer.

Eg har lest gjennom hele tråden, og alle dine svar.

Du ønsker å etablere en "kjernefamilie" med denne mannen (slik opfatter eg det) og innkludere han i fellesskapet.

Han er en "skijapp" som trives i v-genser miljøet, med sine hippe venner.

Dødfødt forhold etter min mening !

Ps! Det er ikkje meningen å fornærme deg.

[morsan]

Jada - hun er hos stort sett hos faren annenhver helg. Men det er ikke alle helger jeg kan reise bort selv om jeg ikke har henne, i høst har det vært eksamen, julebord osv i tillegg. For ham også forsåvidt.

Problemet er bare at jeg ikke trives der han står på ski, det er for hipt og kult for meg - og en type mennesker/en stil jeg ikke er komfortabel med.

Dessuten bor han jo sammen med mange andre der, og kollektiv er for det første ikke min sterkeste side - for det andre inviterer det ikke til kjæreste-greier i særlig stor grad. Han deler jo til og med soverom med andre...

Han sier han ikke føler noe annerledes for meg, at det er jeg som er kravstor - og at det aldri vil bli bra nok uansett hva han gjør. Han synes selv han har strukket seg langt ved å gå med på periode-flyttingen (og jeg er forsåvidt enig i det - det blir slitsomt for ham)...

Men jeg føler veldig på at jeg ikke egentlig betyr nok. Og hvor viktig er det for meg å være nr. 1 på listen hans? Er det viktigere enn å evnt. ikke treffe ham i det hele tatt?

''Han synes selv han har strukket seg langt ved å gå med på periode-flyttingen (og jeg er forsåvidt enig i det - det blir slitsomt for ham)...''

Det å flytte sammen skal jo være noe man gjør med glede fordi man er glad i hverandre og ønsker å være sammen. Jeg synes det er trist (og kanskje også et dårlig tegn...) at han omtaler det som at han har strukket seg langt nok.