Et umulig valg...

[Persille1365381127]

Jo da, jeg forstod at det var både avstand og hobby som gjorde at dere det som dere har det. Men, det jeg mente med resten av innlegget, var at dere har to forskjellige forventninger.

Han har en hobby som betyr mye for ham. Har gjort det over lang tid og den gir ham sikert veldig mye.

Du har et roligere liv. Ei lita jente, om jeg har forstått rett, og mye mer tid hjemme. Og mer tid hjemme og et roligere liv, betyr mer tid til å tenke, drømme, savne, planlegge, ønske osv.

Slik vi fleste lever, består hverdagene av å jobbe og så glede seg til helga. Og her må plutselig han velge. Velge mellom hobbyen sin som han har holdt på med lenge og trives med eller være sammen med deg. Om han velger hobbyen sin, trenger ikke det bety at han er noe mindre glad i deg, men han har behov for den friheten som det å renne på ski gir.

Men ut fra det lille jeg har fått med meg, siden jeg ikke har lest alt du har skrevet før her inne, så ser det jo ut som om dere har en del forkjeller som må takles for at dere skal få et godt samliv. Og ut fra det må du ta et valg. Hva kan du leve med? Hvor mye av dine håp og drømmer kan du gi slipp på? Hva gir han den tiden han er til stede? Kan det veie opp for tiden han er borte?

Du spurte Prust om hva som gjorde at hennes mann ikke dro så ofte som han kanskje kunne ønske.

Jeg kan ikke svare for ham, men det man gjerne ser, er at når man starter som i et forhold uten forpliktelser i form av barn, så er det lettere å leve ut sine hobbyer. Det er lettere for paret også å gjerne ta ei helg hver for seg. Når man så blir mer alvorlige, flytter sammen, får barn, utvikler mange en ansvarsfølelse som gjør at det er lettere å sette sine egne hobbyer til side.

''Når man så blir mer alvorlige, flytter sammen, får barn, utvikler mange en ansvarsfølelse som gjør at det er lettere å sette sine egne hobbyer til side.''

Og det er her vi er i hver vår ende av skalaen. Jeg er vant til å gjøre det sånn - og kan ikke gjøre det annerledes, han er ikke vant til andre enn seg selv. Om han da ikke ønsker det heller - så er det lite jeg får gjort med det.

[Persille1365381127]

Jo da, jeg forstod at det var både avstand og hobby som gjorde at dere det som dere har det. Men, det jeg mente med resten av innlegget, var at dere har to forskjellige forventninger.

Han har en hobby som betyr mye for ham. Har gjort det over lang tid og den gir ham sikert veldig mye.

Du har et roligere liv. Ei lita jente, om jeg har forstått rett, og mye mer tid hjemme. Og mer tid hjemme og et roligere liv, betyr mer tid til å tenke, drømme, savne, planlegge, ønske osv.

Slik vi fleste lever, består hverdagene av å jobbe og så glede seg til helga. Og her må plutselig han velge. Velge mellom hobbyen sin som han har holdt på med lenge og trives med eller være sammen med deg. Om han velger hobbyen sin, trenger ikke det bety at han er noe mindre glad i deg, men han har behov for den friheten som det å renne på ski gir.

Men ut fra det lille jeg har fått med meg, siden jeg ikke har lest alt du har skrevet før her inne, så ser det jo ut som om dere har en del forkjeller som må takles for at dere skal få et godt samliv. Og ut fra det må du ta et valg. Hva kan du leve med? Hvor mye av dine håp og drømmer kan du gi slipp på? Hva gir han den tiden han er til stede? Kan det veie opp for tiden han er borte?

Du spurte Prust om hva som gjorde at hennes mann ikke dro så ofte som han kanskje kunne ønske.

Jeg kan ikke svare for ham, men det man gjerne ser, er at når man starter som i et forhold uten forpliktelser i form av barn, så er det lettere å leve ut sine hobbyer. Det er lettere for paret også å gjerne ta ei helg hver for seg. Når man så blir mer alvorlige, flytter sammen, får barn, utvikler mange en ansvarsfølelse som gjør at det er lettere å sette sine egne hobbyer til side.

''Når man så blir mer alvorlige, flytter sammen, får barn, utvikler mange en ansvarsfølelse som gjør at det er lettere å sette sine egne hobbyer til side.''

Og det er her vi er i hver vår ende av skalaen. Jeg er vant til å gjøre det sånn - og kan ikke gjøre det annerledes, han er ikke vant til andre enn seg selv. Om han da ikke ønsker det heller - så er det lite jeg får gjort med det.

[Persille1365381127]

''Jeg kan ikke svare for ham, men det man gjerne ser, er at når man starter som i et forhold uten forpliktelser i form av barn, så er det lettere å leve ut sine hobbyer. Det er lettere for paret også å gjerne ta ei helg hver for seg. Når man så blir mer alvorlige, flytter sammen, får barn, utvikler mange en ansvarsfølelse som gjør at det er lettere å sette sine egne hobbyer til side.''

Ja, og dette blir unektelig annerledes for den barnløse som får seg kjæreste med små barn. De får automatisk mye kortere tid på å 'venne seg til' den nye rollen, for ikke å snakke om at den nye rollen er mer ullen/udefinerbar fra starten av her.

Kanskje det gjør at man rett og slett burde gi denne personen litt mer tid til å finne ut om han/hun klarer (og ønsker) å tilpasse seg?

Forrige setning går på tvers av mine og andres utsagn her inne, men kanskje gjør man ikke saken noe bedre av å sette kniven på strupen "for tidlig" og kreve et endelig svar fra personen om han/hun ønsker å forholde seg til partner med barn på en bestemt måte?

''Kanskje det gjør at man rett og slett burde gi denne personen litt mer tid til å finne ut om han/hun klarer (og ønsker) å tilpasse seg?''

Det har du nok helt rett i! Og det er jo det jeg må tenke på nå, hvor mye tid synes jeg det er rimelig at man får til å tilpasse seg? Ett år? To? Tre?

[mil1365380270]

Nei, jeg er ikke det. Jeg er invitert til å bli med når som helst da, betale en liten "helge-sum", så kan jeg være med ham.

Men; for meg å tilbringe helgen i kollektiv 25 mil unna er ikke å tilbringe helgen med kjæresten. Det er for meg å ty til noe jeg _aldri_ ville gjort ellers, (eller kanskje for en fyllehytteturhelg) _kun_ for å i det hele tatt få treffe ham.

Vi vil da ikke ha soverom alene, jeg kjenner ingen andre der, de er en helt annen type mennesker enn meg, of a differen league om man kan si det sånn, og det er ikke noe sted vi ville hatt noe privatliv.

Så selv om han har invitert, og døren alltid er åpen - så føler jeg at det bare blir tull, at det ikke blir oss, men jeg som henger på ham.

Helt utenom alt. Og uten å si noe om hva jeg synes om resten. Er det ikke litt sært av deg også, å ikke gidde bruke en eneste helg på å bli med på noe han har så stor interesse av? Møte vennene hans?

[Persille1365381127]

Helt utenom alt. Og uten å si noe om hva jeg synes om resten. Er det ikke litt sært av deg også, å ikke gidde bruke en eneste helg på å bli med på noe han har så stor interesse av? Møte vennene hans?

Jo, det kan godt hende. Men det er egentlig bare to av disse som er hans venner - og de har jeg møtt, resten er bare folk han bor med som han sier han ikke har noe forhold til, og aldri snakker med ellers.

Hadde det vært en tett og nær vennegjeng, så hadde det nok muligens stilt seg litt annerledes - da ville det vært naturlig at jeg var en del av den, og de ville kanskje hatt lyst til å treffe meg også.

[mrxx]

''Hadde han kunnet, hadde han sikkert rent mye mer enn det han gjør ''

Hva er det som gjør at han ikke kan da? Eller som gjør at han ikke gjør det?

Ofte har det med at de tar ansvar for sin familie. Jeg gjør ikke akkurat slik jeg vil fordi jeg tar hensyn til min kone og mine barn. Jeg kunne ikke tenkt meg å dra på egoturer mens kona satt hjemme med barna og knapt nok fikk noen minutter alene før hun skulle legge seg.

Selvsagt kan man gjøre det av og til også og man kan skifte litt på det, men ikke ofte og det må være en balanse i det.

Med andre ord, det handler å ta ansvar for sine omgivelser, som er kone og barn.

[Persille1365381127]

Ofte har det med at de tar ansvar for sin familie. Jeg gjør ikke akkurat slik jeg vil fordi jeg tar hensyn til min kone og mine barn. Jeg kunne ikke tenkt meg å dra på egoturer mens kona satt hjemme med barna og knapt nok fikk noen minutter alene før hun skulle legge seg.

Selvsagt kan man gjøre det av og til også og man kan skifte litt på det, men ikke ofte og det må være en balanse i det.

Med andre ord, det handler å ta ansvar for sine omgivelser, som er kone og barn.

Men om det ikke var din kone og dine barn - ville du likevel gjort det?

Om det bare var kjæreste?

Jeg tror ikke man tar hensyn på samme måte da - samtidig som man gjerne ønsker å tilbringe hvert ledige minutt sammen den første tiden, men kanskje trenger mer tid for seg selv etter hvert.

[mrxx]

Men om det ikke var din kone og dine barn - ville du likevel gjort det?

Om det bare var kjæreste?

Jeg tror ikke man tar hensyn på samme måte da - samtidig som man gjerne ønsker å tilbringe hvert ledige minutt sammen den første tiden, men kanskje trenger mer tid for seg selv etter hvert.

Det kom helt an på hvor lenge jeg hadde vært sammen med denne kjæresten. Hadde det vært år, så hadde jeg tatt hensyn.

Etter som jeg husker så er han noen og 30? For meg høres han litt umoden ut til å ha passert 30.

Du må ta stilling til om det er slik du ønsker å ha det fremover, gjøre en status på hva som er postivt og hva som er negativt og veie dette opp mot hverandre.

Ut i fra det du har skrevet så høres det ikke ut som om dette er noe å satse på for deg.

[Persille1365381127]

Det kom helt an på hvor lenge jeg hadde vært sammen med denne kjæresten. Hadde det vært år, så hadde jeg tatt hensyn.

Etter som jeg husker så er han noen og 30? For meg høres han litt umoden ut til å ha passert 30.

Du må ta stilling til om det er slik du ønsker å ha det fremover, gjøre en status på hva som er postivt og hva som er negativt og veie dette opp mot hverandre.

Ut i fra det du har skrevet så høres det ikke ut som om dette er noe å satse på for deg.

Spiller ingen rolle hva jeg vil lenger nå - han har sagt han ikke vil mer, og svarer verken på telefon eller sms, så jeg får ikke gjort noe med det, eller ryddet opp for å få avsluttet selv.

Så da er det vel bare å akseptere det.

[Gjest Elextra]

Spiller ingen rolle hva jeg vil lenger nå - han har sagt han ikke vil mer, og svarer verken på telefon eller sms, så jeg får ikke gjort noe med det, eller ryddet opp for å få avsluttet selv.

Så da er det vel bare å akseptere det.

Huff, du har det ikke lett for tiden.

Mulig det var bra det ble slutt, men kjedelig om det ikke blir avsluttet på en ordentlig måte.

[Lillemus]

Spiller ingen rolle hva jeg vil lenger nå - han har sagt han ikke vil mer, og svarer verken på telefon eller sms, så jeg får ikke gjort noe med det, eller ryddet opp for å få avsluttet selv.

Så da er det vel bare å akseptere det.

Med tanke på babyen og alt det surret som har vært mellom dere i det siste så er det kanskje like greit? Det føles sikkert ikke sånn nå, men når det nye året har blitt halvgammelt så kanskje?

[morsan]

Spiller ingen rolle hva jeg vil lenger nå - han har sagt han ikke vil mer, og svarer verken på telefon eller sms, så jeg får ikke gjort noe med det, eller ryddet opp for å få avsluttet selv.

Så da er det vel bare å akseptere det.

Huff, det var leit at det skulle ende slik, selv om det virket nærmest uungåelig basert på det du skrev.

Det er nesten så jeg synes at hans måte å gjøre det på og unnlatelse av å svare på telefon/sms nesten understreker at han ikke var moden nok for et mer forpliktende forhold nå.

*klem*

[mrxx]

Spiller ingen rolle hva jeg vil lenger nå - han har sagt han ikke vil mer, og svarer verken på telefon eller sms, så jeg får ikke gjort noe med det, eller ryddet opp for å få avsluttet selv.

Så da er det vel bare å akseptere det.

Oii, sånn å forstå. Ut i fra det du har skrevet så er det kanskje like greit?

Ikke akkurat modent og ikke svare på tlf og sms heller.

Ikke noe moro dette i julen. Ønsker deg i alle fall lykke til videre.

[Lotte :o)]

Spiller ingen rolle hva jeg vil lenger nå - han har sagt han ikke vil mer, og svarer verken på telefon eller sms, så jeg får ikke gjort noe med det, eller ryddet opp for å få avsluttet selv.

Så da er det vel bare å akseptere det.

*klem* Ønsker deg lykke til i jakten på kjærligheten i 2008.

Han der var ikke noe å satse på...

[Persille1365381127]

Oii, sånn å forstå. Ut i fra det du har skrevet så er det kanskje like greit?

Ikke akkurat modent og ikke svare på tlf og sms heller.

Ikke noe moro dette i julen. Ønsker deg i alle fall lykke til videre.

Takk

[Persille1365381127]

[quote name=Lotte )' timestamp='1199047845' post='3764154]

*klem* Ønsker deg lykke til i jakten på kjærligheten i 2008.

Han der var ikke noe å satse på...

Det blir ikke noe mer nå - jeg orker ikke flere runder på lenge, jeg bestemte meg for at dette var den siste før jeg startet på den.

[Persille1365381127]

Huff, det var leit at det skulle ende slik, selv om det virket nærmest uungåelig basert på det du skrev.

Det er nesten så jeg synes at hans måte å gjøre det på og unnlatelse av å svare på telefon/sms nesten understreker at han ikke var moden nok for et mer forpliktende forhold nå.

*klem*

Takk

[Persille1365381127]

Med tanke på babyen og alt det surret som har vært mellom dere i det siste så er det kanskje like greit? Det føles sikkert ikke sånn nå, men når det nye året har blitt halvgammelt så kanskje?

Kanskje - vi får se på det i juni

[Persille1365381127]

Huff, du har det ikke lett for tiden.

Mulig det var bra det ble slutt, men kjedelig om det ikke blir avsluttet på en ordentlig måte.

Vet ikke hva som er bra - vet bare at jeg ikke ville det, og han tydeligvis har bestemt seg.