Ufrivillig Sølibat

[Gjest GeForce]

Det å være 26 og ikke ha debutert, tror jeg ikke er så ekstremt uvanlig. Men jeg synes du har et svært godt poeng mht hvor lite oppmerksomhet det er rundt denne problemstillingen, i en tid hvor stort sett alle andre momenter vedr. sex belyses .

Siden du muligens fortsatt er litt usikker, så tror jeg den beste arenaen for å treffe en jente er gjennom jobb/studier eller fritidsaktiviteter. Å bli trygg i vanlige vennerelasjoner, kan være en god forberedelse til også å bli trygg i forhold til å sense og sende ut signaler om at man er interessert i mer intime relasjoner.

Gode forhold starter gjerne med god kontakt generelt sett - og ikke med sex. Dermed vil du også ha mulighet til å være åpen om din manglende erfaring, slik at du slipper altfor mye prestasjonsangst. Jenter som er ok, vil også være ok i forhold til din uerfarenhet, tror jeg.

Dette innlegget kunne kanskje også ha vært postet på forum for psykiatri. Kanskje nhd har erfaring med hvordan unge mennesker som deg kan få litt drahjelp for å komme ut av "annerledeslandet" som du sannsynligvis føler litt at du er i nå.

Lykke til :-)

Ja muligens hadde innlegget også kunne stått under psykiatri. Jeg tror kanskje jeg legger det inn der også.Jeg er i et annerledesland, det er sikkert. Det kan umulig skade å legge det inn der også, såfremt det ikke er de samme folkene som er inne på psykiatri forumet også. I så fall kan de jo bare ignorere det.

[Gjest GeForce]

Hei,

Du kunne vært min mann, kjæreste, elsker og bestevenn, du - dvs han kunne skrevet akkurat det samme for 14 år siden, som du gjør nå.

Han hadde tilsvarende historie med litt mobbing, utfrysing, sosial angst og det å ikke ha lært seg de sosiale kodene. Han hadde så vidt debutert seksuelt da jeg traff han da han var 33, men det var virkelig bare så vidt.

Jeg tror ikke det å gå til en prostituert er noen god ide dersom du ønsker deg et varig forhold til ei jente på sikt. For de fleste jenter synes det er betraktelig verre at en mann har gått til prostituerte enn at de er seksuelt uerfarne. Jeg hadde neppe klart å være sammen med min mann dersom jeg visste om en historie med prostituerte i stedet, og jeg tror ikke det er noen god ide å lyve om sånt, heller. Dessuten har jeg mine tvil på om et besøk hos en prostituert vil gi deg den store opplevelsen utover at du ikke lenger er jomfru.

Min mann er i dag en sosialt kompetent trebarnsfar med jevnlig sex og tidsklemme som store deler av hverdagen Det er håp! Han er en nydelig, fin fyr, som er selve grunnfjellet i livet mitt.

Det finnes helt sikkert jenter der ute som gjerne kan tenke seg det både som seksualpartner og kjæreste. Min mann begynte å leve litt mer, ta noen flere sjanser, oppsøkte venner han hadde hatt litt kontakt med tidligere, selv om de ikke var nære, klarte å tvinge seg ut i verden, og risikere å få seg en på trynet. Han traff meg under merkelige og utrolig tilfeldige omstendigheter som jeg ikke vil gå inn på her.

Jeg hadde det kjempegøy de første årene som "opplæringsansvarlig" for en 33 år gammel jomfru:) Og jeg skal si deg at han lærte fort, nå har han tatt meg igjen og vel så det, i seksuell kompetanse

Vær åpen, er mitt råd - for mennesker generelt, og jenter spesielt. Tør å møte blikket til folk, tør å smile, finn ut hva du virkelig interesserer deg for, og oppsøk anlednigner som har med det å gjøre. Ikke noe er så sexy som en mann som står for og brenner for noe!

Ta gjerne skrittet ut i nett-datingen etterhvert. Fordelen med det, er at det er et stort "utvalg" av mennesker der, som det ikke er lett å se blant alle parene i dagliglivet. Jeg kjenner flere par som fant hverandre gjennom nettet, både sjenerte og utadvedte. Og hvis du bare er ute etter sex, så er det enda lettere.

Tenk litt på hva du ønsker deg av en partner, kjæreste eller bare en elskerinne, men vær realistisk! Det er ikke sikkert at den mest utadvendte, flørtende, iøyenfallende jenta er hun du skal lete etter. Stillest vann har dypest grunn, og det er mange, mange supre damer der ute som man oppdager hvis man kikker litt under huden på folk. Jeg vil tippe at en ekstremt utadvendt dame kanskje kan bli litt i overkant "krevende" for deg, du skal ikke bli overkjørt, heller - men samtidig så trenger du ei som kan lure deg ut av ditt altfor lune hi.

Vær åpen, vær raus, vær modig! Klarer du det, er jeg sikker på at dette kommer til å gå bra. Du høres ut som en fin fyr.

Lykke til og god jul!

Hei. Takk for et meget sympatisk innlegg.

[Gjest bare tanker fra mg...]

Jeg skjønner litt hvordan du har det, er også jomfru i en alder av 23 år. (litt yngre enn deg, men.) Du er ikke så sær som du tror. Er jente, det er vel kanskje litt enklere å være jente og jomfru? Jeg vet ikke, innbiler meg at noen menn som tenner på å være den første for noen. Nå skal det sies at jeg ikke plages så veldig av det, har jo fått flere tilbud etter en fuktig natt på byen, men det er ikke fristende å debutere med en ukjent full mann.

Jeg synes du gjør dette til et større problem enn det det er. Problemet er vel heller at du ikke har kjæreste\omgangskrets, ikke at du ikke får sex? Hvis du først har fått deg kjæreste kommer nok sexen etterhvert, og da gjør det vel ikke så mye at du ikke har hvert aktiv før? Det er heller vel ikke noen "sykdom" og ikke ha sex? Virker som du har for lest mange problemorienterte artikler om emnet og kanskje har en litt for negativ vinkling. Amerikanske artikler kan jo være litt ekstreme, og til tider ikke akkurat vitenskapelige artikler. Ikke synes synd på deg selv, da går det hvertfall ikke!.Tror kanskje det går litt lettere hvis du fokuserer mindre på akkurat sex. .

Prostitusjon er ingen løsning, da er det bedre og drikke seg snydens og ha en ons vil nå jeg si. Da trenger du ikke snakke så mye heller, fulle folk legger ikke merke til sånt. Vil kanskje anbefale deg å bli med på en aktivitet på kveldstid, feks en sport, fjellturer, dansekurs (som regel er det manko på menn der.. Og de som er ledige er sære så det holder etter min erfaring. Hvis du har normal hygiene, ser normal ut og klarer å holde en bitteliten samtale i gang er du mer attraktiv enn mange jeg har møtt der) Og prøv å hold i gang en samtale hvis du snakker med noen, svar utfyllende når de spør om ting, ikke bare ja eller nei. Spør også de om ting tilbake og snakk om vær og vind. Det er mye bedre å si dumme ting enn ingenting!! Se folk inn i øynene, ikke vær avvikende.

Og så går det jo også an å bli kjent med noen via nettet.. Da kan man skrive før man snakker, kanskje lettere??

Håper det ordner seg for deg snart, men ikke lag for store problemer ut av det!!

[Gjest GeForce]

Jeg skjønner litt hvordan du har det, er også jomfru i en alder av 23 år. (litt yngre enn deg, men.) Du er ikke så sær som du tror. Er jente, det er vel kanskje litt enklere å være jente og jomfru? Jeg vet ikke, innbiler meg at noen menn som tenner på å være den første for noen. Nå skal det sies at jeg ikke plages så veldig av det, har jo fått flere tilbud etter en fuktig natt på byen, men det er ikke fristende å debutere med en ukjent full mann.

Jeg synes du gjør dette til et større problem enn det det er. Problemet er vel heller at du ikke har kjæreste\omgangskrets, ikke at du ikke får sex? Hvis du først har fått deg kjæreste kommer nok sexen etterhvert, og da gjør det vel ikke så mye at du ikke har hvert aktiv før? Det er heller vel ikke noen "sykdom" og ikke ha sex? Virker som du har for lest mange problemorienterte artikler om emnet og kanskje har en litt for negativ vinkling. Amerikanske artikler kan jo være litt ekstreme, og til tider ikke akkurat vitenskapelige artikler. Ikke synes synd på deg selv, da går det hvertfall ikke!.Tror kanskje det går litt lettere hvis du fokuserer mindre på akkurat sex. .

Prostitusjon er ingen løsning, da er det bedre og drikke seg snydens og ha en ons vil nå jeg si. Da trenger du ikke snakke så mye heller, fulle folk legger ikke merke til sånt. Vil kanskje anbefale deg å bli med på en aktivitet på kveldstid, feks en sport, fjellturer, dansekurs (som regel er det manko på menn der.. Og de som er ledige er sære så det holder etter min erfaring. Hvis du har normal hygiene, ser normal ut og klarer å holde en bitteliten samtale i gang er du mer attraktiv enn mange jeg har møtt der) Og prøv å hold i gang en samtale hvis du snakker med noen, svar utfyllende når de spør om ting, ikke bare ja eller nei. Spør også de om ting tilbake og snakk om vær og vind. Det er mye bedre å si dumme ting enn ingenting!! Se folk inn i øynene, ikke vær avvikende.

Og så går det jo også an å bli kjent med noen via nettet.. Da kan man skrive før man snakker, kanskje lettere??

Håper det ordner seg for deg snart, men ikke lag for store problemer ut av det!!

Hei og takk for svar. Et meget godt og reflektert innlegg du kom med. Det virker som at du forstår dette bedre enn de fleste.

Joda, problemet er at jeg ikke har en omgangskrets eller kjæreste. Det er absolutt hovedproblemet mitt. Hadde jeg hatt dette hadde antageligvis sex kommet naturlig. Likevel har jeg dette savnet etter nærkontakt, sex, alt det der. Jeg er så utrolig ensom. Det er kanskje et problem. Jeg ser litt ensom ut. Ensomheten min gir utslag i et fysisk savn. Jeg kjenner det liksom i magen/brystet. Jeg får en slags trang til, tja bl.a. nærkontakt, kanskje sex hadde gitt meg litt sjelsro. Det er derfro jeg skrev dette om prostituerte. Jeg kunne "brutt isen" med en slik person for å føle meg litt normal, for å føle meg bedre... Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og jeg får ingen klarhet rundt mine tanker om å oppsøke en prostituert (mange litt konfliktfylte tanker rundt akkurat det emnet). Kanskje jeg virker litt creepy pga min ensomhet. Det er kanskje dette som frastøter kvinner litt.Kanskje litt erfaring med en prostituert hadde gitt meg mer selvtillit, eller kanskje det motsatte...

Ellers har jeg blitt fortalt at jeg ser helt normal ut, jeg er i fysisk god form, og greier å holde en samtale igang (,men bare hvis noen starter den med meg først).

Så hva er egentlig problemet mitt? Det er kanskje derfor jeg grubler meg frem til et slags pseudo-intellektuelt tullebegrep som "ufrivillig sølibat". Et begrep som ikke er en sykdom, men en tilstand. En tilstand noen aldri greier å komme seg ut av. De har problemer, og det er mange av de. Jeg passer nemlig ikke inn i kategorien sosial fobi, likevel om jeg er sjenert. Jeg er heller ikke klinisk deprimert. Jeg er tilsynelatende frisk, men er i konstant ufrivillig sølibat. Kanskje tilstanden kunne blitt kalt "sosial isolasjon" for den saks skyld. Muligens er dette en amerikansk problematisering av bagateller. Samtidig er dette med min uerfarenhet, både sosialt og seksuellt, spesielt seksuellt, en reell psykologisk barriere for meg.

Jeg ser på andre mennesker der ute, og de virker alle så utrolig lykkelige. De er så integrert i samfunnet og alt kommer så lett for de. De snakker sammen, får venner og danner fohold, stifter familier og alt det der. Jeg makter ingenting av dette. Jeg er ikke psykisk syk, så hvorfor makter jeg dette ikke?

Derfor bruker jeg denne betegnelsen "ufrivillig sølibat". Vi er de som faller i denne gråsonen. Eksludert fra samfunnet, men ikke tilhørende de psykisk syke. Jeg er bare utenfor, merkelig nok. derfor skrev jeg dette under seksualitet: Jeg er såpass ensom, og føler meg såpass utenfor, at mine seksuelle tanker rundt det annet kjønn begynner å bli undertrykt, hmm dette er egentlig vanskelig å forklare: Har du sett the 40-year old virgin? Andy i den filmen var ingen onanist, likevel om han var ensom og en "virgin" på 40 år. Dette virker sikkert rart for de fleste menn. Uten noen form for utløsning blir man gal, og det er egentlig sant. Men hvis man er som meg, og Andys karakter kunne egentlig passet godt på meg (en relativ vanlig, høflig og veloppdratt fyr, som ingen mistenker for å være en taper, bare litt teit liksom), så blir man etter hvert litt redd for å fantasere. Det blir litt bittert. Det blir bare litt ekstra ensomt. Tilstanden min kan sikkert utvikle seg til å bli et seksuelt problem med tiden. Det er et sex-problem...?

Ja nå ble det mye litt ustrukturert her kanskje, men det får bare være.

[Gjest bare tanker fra mg...]

Hei og takk for svar. Et meget godt og reflektert innlegg du kom med. Det virker som at du forstår dette bedre enn de fleste.

Joda, problemet er at jeg ikke har en omgangskrets eller kjæreste. Det er absolutt hovedproblemet mitt. Hadde jeg hatt dette hadde antageligvis sex kommet naturlig. Likevel har jeg dette savnet etter nærkontakt, sex, alt det der. Jeg er så utrolig ensom. Det er kanskje et problem. Jeg ser litt ensom ut. Ensomheten min gir utslag i et fysisk savn. Jeg kjenner det liksom i magen/brystet. Jeg får en slags trang til, tja bl.a. nærkontakt, kanskje sex hadde gitt meg litt sjelsro. Det er derfro jeg skrev dette om prostituerte. Jeg kunne "brutt isen" med en slik person for å føle meg litt normal, for å føle meg bedre... Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og jeg får ingen klarhet rundt mine tanker om å oppsøke en prostituert (mange litt konfliktfylte tanker rundt akkurat det emnet). Kanskje jeg virker litt creepy pga min ensomhet. Det er kanskje dette som frastøter kvinner litt.Kanskje litt erfaring med en prostituert hadde gitt meg mer selvtillit, eller kanskje det motsatte...

Ellers har jeg blitt fortalt at jeg ser helt normal ut, jeg er i fysisk god form, og greier å holde en samtale igang (,men bare hvis noen starter den med meg først).

Så hva er egentlig problemet mitt? Det er kanskje derfor jeg grubler meg frem til et slags pseudo-intellektuelt tullebegrep som "ufrivillig sølibat". Et begrep som ikke er en sykdom, men en tilstand. En tilstand noen aldri greier å komme seg ut av. De har problemer, og det er mange av de. Jeg passer nemlig ikke inn i kategorien sosial fobi, likevel om jeg er sjenert. Jeg er heller ikke klinisk deprimert. Jeg er tilsynelatende frisk, men er i konstant ufrivillig sølibat. Kanskje tilstanden kunne blitt kalt "sosial isolasjon" for den saks skyld. Muligens er dette en amerikansk problematisering av bagateller. Samtidig er dette med min uerfarenhet, både sosialt og seksuellt, spesielt seksuellt, en reell psykologisk barriere for meg.

Jeg ser på andre mennesker der ute, og de virker alle så utrolig lykkelige. De er så integrert i samfunnet og alt kommer så lett for de. De snakker sammen, får venner og danner fohold, stifter familier og alt det der. Jeg makter ingenting av dette. Jeg er ikke psykisk syk, så hvorfor makter jeg dette ikke?

Derfor bruker jeg denne betegnelsen "ufrivillig sølibat". Vi er de som faller i denne gråsonen. Eksludert fra samfunnet, men ikke tilhørende de psykisk syke. Jeg er bare utenfor, merkelig nok. derfor skrev jeg dette under seksualitet: Jeg er såpass ensom, og føler meg såpass utenfor, at mine seksuelle tanker rundt det annet kjønn begynner å bli undertrykt, hmm dette er egentlig vanskelig å forklare: Har du sett the 40-year old virgin? Andy i den filmen var ingen onanist, likevel om han var ensom og en "virgin" på 40 år. Dette virker sikkert rart for de fleste menn. Uten noen form for utløsning blir man gal, og det er egentlig sant. Men hvis man er som meg, og Andys karakter kunne egentlig passet godt på meg (en relativ vanlig, høflig og veloppdratt fyr, som ingen mistenker for å være en taper, bare litt teit liksom), så blir man etter hvert litt redd for å fantasere. Det blir litt bittert. Det blir bare litt ekstra ensomt. Tilstanden min kan sikkert utvikle seg til å bli et seksuelt problem med tiden. Det er et sex-problem...?

Ja nå ble det mye litt ustrukturert her kanskje, men det får bare være.

Du virker ikke som en som bare vil ha sex for sexens skyld, men ønsker følelser og ømhet. Jeg tror at hos en prostituert vil du nok få dekket et fysisk behov, men er det egentlig det du er ute etter? Det virker kanskje ikke sånn på meg. Dessuten kan det jo hende at du vil føle deg enda mer "utenfor" etter det, en prostituert er jo bare sammen med deg pga penger! Dekk det fysiske behovet selv, og gå for å få deg en bekjentsskapskrets;)

Synes, som jeg sa i det forrirge innlegget, du skal ta fokuset vekk fra absolutt sex. Du er ikke den raringen du tror du er bare fordi du ikke har hatt sex! Det er flere av oss.... Hvis du heller jobber med å bygge opp omgangskretsen din, vil du oppleve at du får nærhet gjennom dem også, nærhet trenger ikke kun være noe fysisk, men også at vennene bryr seg om deg. Eller, man trenger jo fysisk nærhet også, men tror ikke du vil føle deg så alene hvis du har nære venner.. Da vil du jo også ha noen å finne på ting med, det er lettere å møte andre når dere er flere sammen:)

(og ja, jeg synes egentlig hele "ufrivillig sølibat" er en "tullebetegnelse". Det rettferdiggjør liksom at man ikke tar ansvar selv, men luller seg inn i den forestillingen at det er noe som feiler en og ingeting å gjøre med. Men det er det jo absolutt! Ta tak og vær litt modig! Du viser jo tydelig at du ønsker forandring, så bit tenna sammen og få det til å skje!

[Gjest GeForce]

Du virker ikke som en som bare vil ha sex for sexens skyld, men ønsker følelser og ømhet. Jeg tror at hos en prostituert vil du nok få dekket et fysisk behov, men er det egentlig det du er ute etter? Det virker kanskje ikke sånn på meg. Dessuten kan det jo hende at du vil føle deg enda mer "utenfor" etter det, en prostituert er jo bare sammen med deg pga penger! Dekk det fysiske behovet selv, og gå for å få deg en bekjentsskapskrets;)

Synes, som jeg sa i det forrirge innlegget, du skal ta fokuset vekk fra absolutt sex. Du er ikke den raringen du tror du er bare fordi du ikke har hatt sex! Det er flere av oss.... Hvis du heller jobber med å bygge opp omgangskretsen din, vil du oppleve at du får nærhet gjennom dem også, nærhet trenger ikke kun være noe fysisk, men også at vennene bryr seg om deg. Eller, man trenger jo fysisk nærhet også, men tror ikke du vil føle deg så alene hvis du har nære venner.. Da vil du jo også ha noen å finne på ting med, det er lettere å møte andre når dere er flere sammen:)

(og ja, jeg synes egentlig hele "ufrivillig sølibat" er en "tullebetegnelse". Det rettferdiggjør liksom at man ikke tar ansvar selv, men luller seg inn i den forestillingen at det er noe som feiler en og ingeting å gjøre med. Men det er det jo absolutt! Ta tak og vær litt modig! Du viser jo tydelig at du ønsker forandring, så bit tenna sammen og få det til å skje!

Hei igjen.

Jeg skjønner egentlig at jeg har vært for uklar når jeg beskrev begrepet "ufrivillig sølibat". Jeg prøvde å klemme inn for mange spørsmål inn i et kort innlegg, så la meg få oppklare. Jeg mener overhodet ikke at dette er et problem/diagnose på linje med andre sykdommer, som f.eks sosial fobi, borderline, schizophrenia e.l. Det kan likevel brukes som et dekkende begrep for de i en slags gråsone som deler visse kjennetegn:

1- De har en viss angst for å flørte/være romantisk med det annet kjønn.

2- De har en prestasjonsangst når det gjelder selve sex-akten, altså samleie.

3- De har ikke hatt sex i en alder hvor normen er å ha hatt sex.

Punkt 1. Jeg er sjenert. Derfor greier jeg ikke å sosialisere nok. Dette skal jeg prøve å gjøre noe med, jf rådene dere har gitt meg. Jeg skal forbedre meg på dette punktet.

Punkt 2. Dette er faktisk essensen i problemet. Kvinner oppdager lett at man er uerfaren, og derfor bør man være ærlig om dette. Ærlighet rundt dette er vel kanskje det eneste realistiske alternativet for å ikke skape en helt absurd situasjon. Jeg tenker meg en fremtidig hypotetisk situasjon: "Jeg lærer meg å overkomme mine sosiale hemninger jf punkt 1., får en jente med meg hjem ved min nyvunnede sjarm, bare for at hun skal få lov til å oppleve den mest klønete sexen i historien". Sannheten kommer vel fram uansett regner jeg med. Når jeg tenker på en slik situasjon i hodet mitt nå, så lammer tanken meg litt.

Derfor er det et enormt skrekkelement ved det hele, en psykologisk barriere: "ufrivillig sølibat". Ikke bare må jeg manne meg opp til å snakke med kvinner, men må også være dønn ærlig om et sinnsykt pinlig problem. Jeg blir rett og slett unnvikende situasjoner hvor jeg kan få kontakt med det annet kjønn. Enten er jeg ærlig, eller så må jeg finne erfaring gjennom alternative metoder: prostituerte (Jeg er helt med på at prostitusjon er noe jævlige greier, men min situasjon setter min innlærte moral hardt på prøve). Det ene alternativet gir meg skrekklammelse, det andre alternativet gir meg dårlig samvittighet og en litt dårlig følelse generelt sett. Terskelen er derfor høy for meg på dette området (inngangen til den delen av den sosiale arenaen som har med romantiske forhold og sex å gjøre), og blir høyere jo lengre jeg venter. Jeg føle meg derfor utenfor samfunnet på dette området. Utenfor den sosiale delen, som egentlig er alt.

Skrekkelementet ved det hele gjør meg ytterligere deprimert. Er jeg således dømt til å være alene hele livet? Det å være dønn alene, aldri hatt et romantiske forhold, er ikke lett for en person med normale lyster og følelser. Dette tynger meg, og slik kommer jeg til punkt 3. Det blir et psykologisk problem i en helhetsvurdering, man føler seg unormal og mislykket.

Jeg er enig i at begrepet ikke nødvendigvis er noe godt (jeg finner på disse definisjonene selv), men det er det eneste jeg kan tenke å bruke på meg selv. Jeg er ikke deprimert (bare ulykkelig), jeg har ikke sosial fobi (jeg er bare sjenert), jeg søker nærhet, men også sex! (vi har vel alle forskjellige seksuelle lyster, mine er desverre sterke). Med andre ord er jeg desperat på en veldig rolig og melankolsk måte.

Men jeg skjønner hva dere alle skriver, og setter pris på rådene dere gir meg. Det er interessant å se hvor skarpt imot mange er prostitusjon, men det er vel kanskje fordi det er mange kvinner her inne. Jeg har faktisk vært på utenlandsturer før, hvor jeg var den eneste gutten som ikke ville besøke de lokale jentene som solgte seg (følte meg som en teit puritaner da, og jeg som egentlig bare ønsker dette). Jeg har faktisk en samvittighet rundt dette, men situasjonen min gjør meg litt fandenivoldsk i det siste.

[Gjest bare tanker fra mg...]

Hei igjen.

Jeg skjønner egentlig at jeg har vært for uklar når jeg beskrev begrepet "ufrivillig sølibat". Jeg prøvde å klemme inn for mange spørsmål inn i et kort innlegg, så la meg få oppklare. Jeg mener overhodet ikke at dette er et problem/diagnose på linje med andre sykdommer, som f.eks sosial fobi, borderline, schizophrenia e.l. Det kan likevel brukes som et dekkende begrep for de i en slags gråsone som deler visse kjennetegn:

1- De har en viss angst for å flørte/være romantisk med det annet kjønn.

2- De har en prestasjonsangst når det gjelder selve sex-akten, altså samleie.

3- De har ikke hatt sex i en alder hvor normen er å ha hatt sex.

Punkt 1. Jeg er sjenert. Derfor greier jeg ikke å sosialisere nok. Dette skal jeg prøve å gjøre noe med, jf rådene dere har gitt meg. Jeg skal forbedre meg på dette punktet.

Punkt 2. Dette er faktisk essensen i problemet. Kvinner oppdager lett at man er uerfaren, og derfor bør man være ærlig om dette. Ærlighet rundt dette er vel kanskje det eneste realistiske alternativet for å ikke skape en helt absurd situasjon. Jeg tenker meg en fremtidig hypotetisk situasjon: "Jeg lærer meg å overkomme mine sosiale hemninger jf punkt 1., får en jente med meg hjem ved min nyvunnede sjarm, bare for at hun skal få lov til å oppleve den mest klønete sexen i historien". Sannheten kommer vel fram uansett regner jeg med. Når jeg tenker på en slik situasjon i hodet mitt nå, så lammer tanken meg litt.

Derfor er det et enormt skrekkelement ved det hele, en psykologisk barriere: "ufrivillig sølibat". Ikke bare må jeg manne meg opp til å snakke med kvinner, men må også være dønn ærlig om et sinnsykt pinlig problem. Jeg blir rett og slett unnvikende situasjoner hvor jeg kan få kontakt med det annet kjønn. Enten er jeg ærlig, eller så må jeg finne erfaring gjennom alternative metoder: prostituerte (Jeg er helt med på at prostitusjon er noe jævlige greier, men min situasjon setter min innlærte moral hardt på prøve). Det ene alternativet gir meg skrekklammelse, det andre alternativet gir meg dårlig samvittighet og en litt dårlig følelse generelt sett. Terskelen er derfor høy for meg på dette området (inngangen til den delen av den sosiale arenaen som har med romantiske forhold og sex å gjøre), og blir høyere jo lengre jeg venter. Jeg føle meg derfor utenfor samfunnet på dette området. Utenfor den sosiale delen, som egentlig er alt.

Skrekkelementet ved det hele gjør meg ytterligere deprimert. Er jeg således dømt til å være alene hele livet? Det å være dønn alene, aldri hatt et romantiske forhold, er ikke lett for en person med normale lyster og følelser. Dette tynger meg, og slik kommer jeg til punkt 3. Det blir et psykologisk problem i en helhetsvurdering, man føler seg unormal og mislykket.

Jeg er enig i at begrepet ikke nødvendigvis er noe godt (jeg finner på disse definisjonene selv), men det er det eneste jeg kan tenke å bruke på meg selv. Jeg er ikke deprimert (bare ulykkelig), jeg har ikke sosial fobi (jeg er bare sjenert), jeg søker nærhet, men også sex! (vi har vel alle forskjellige seksuelle lyster, mine er desverre sterke). Med andre ord er jeg desperat på en veldig rolig og melankolsk måte.

Men jeg skjønner hva dere alle skriver, og setter pris på rådene dere gir meg. Det er interessant å se hvor skarpt imot mange er prostitusjon, men det er vel kanskje fordi det er mange kvinner her inne. Jeg har faktisk vært på utenlandsturer før, hvor jeg var den eneste gutten som ikke ville besøke de lokale jentene som solgte seg (følte meg som en teit puritaner da, og jeg som egentlig bare ønsker dette). Jeg har faktisk en samvittighet rundt dette, men situasjonen min gjør meg litt fandenivoldsk i det siste.

Jeg håper du ikke oppfatter dette som frekt, jeg mener ikke å være det. Du er jo helt opphengt i sex! Hvis det er bare sex du er ute etter, stemmer nok teorien din: Jenter som bare er ute etter sex forventer jo også at sexen er (relativt) god, og siden du er uerfaren vil du nok ikke være så attraktiv for dem. Derfor, hvis du ønsker å ha sex som ikke er med en prostituert, må du nok senke kravene dine litt og desssuten ta tiden til hjelp. (Men har du venta 26 år klarer du vel vente litt lenger? Tror nok ikke du kan forvente å ha himmelsk sex med en eller annen modell, for å sette det litt på spissen. Men det du derimot kan forvente, er å ha sex med ei helt normal jente du er i et forhold til. Og da slipper du å være så himla nervøs for å ha sex for i et forhold vet du at hun er glad i deg, det er defor hun vil ha sex med deg. Og hun vil derfor ikke ydmyke deg heller. Klumsete i starten blir det nok, men det må du nok forvente uansett.

Og livet handler jo ikke bare om sex! Tror du ser sex overalt og legger litt for mye vekt på det siden du aldri har hatt det. Sex er viktig, men ikke det livet handler om. Tror du liksom du blir så mye lykkeligere bare du får deg et nummer?

[Gjest GeForce]

Jeg håper du ikke oppfatter dette som frekt, jeg mener ikke å være det. Du er jo helt opphengt i sex! Hvis det er bare sex du er ute etter, stemmer nok teorien din: Jenter som bare er ute etter sex forventer jo også at sexen er (relativt) god, og siden du er uerfaren vil du nok ikke være så attraktiv for dem. Derfor, hvis du ønsker å ha sex som ikke er med en prostituert, må du nok senke kravene dine litt og desssuten ta tiden til hjelp. (Men har du venta 26 år klarer du vel vente litt lenger? Tror nok ikke du kan forvente å ha himmelsk sex med en eller annen modell, for å sette det litt på spissen. Men det du derimot kan forvente, er å ha sex med ei helt normal jente du er i et forhold til. Og da slipper du å være så himla nervøs for å ha sex for i et forhold vet du at hun er glad i deg, det er defor hun vil ha sex med deg. Og hun vil derfor ikke ydmyke deg heller. Klumsete i starten blir det nok, men det må du nok forvente uansett.

Og livet handler jo ikke bare om sex! Tror du ser sex overalt og legger litt for mye vekt på det siden du aldri har hatt det. Sex er viktig, men ikke det livet handler om. Tror du liksom du blir så mye lykkeligere bare du får deg et nummer?

Jeg oppfatter deg ikke som frekk, jeg syns du skriver bra. Dette er jo et offentlig forum, så alle meninger er velkomne. Jeg er dessuten en tilhenger av å ikke pakke er problem inn i myke ord. Rett på sak og fokus er min valgte fremgangsmåte for å løse et problem, og jeg tåler en real diskusjon.

Samtidig så er dette et seksualitetsforum, hvor man diskuterer sine sexrelaterte problemer. Derfor mitt enorme fokus på sex. Det er en problemfylt side av livet mitt. Jeg tenker virkelig ikke på sex hele tiden. Men som alle vanlige mennesker så tenker jeg nå og da på sex, og som nevnt blir jeg trist over det jeg ikke har, og angstfylt for hvordan jeg skal greie å ha sex med en kvinne (jeg er redd for latterliggjøring).

Høye krav er heller ikke problemet mitt. Jeg har jo selvfølgelig krav, vi har jo alle krav, men jeg leter ikke etter en supermodell eller noe sånn.

Men jeg bør nok tenke mindre på, om ikke sex, så i hvert fall hele denne tilstanden jeg kaller ufrivillig sølibat. Det å tenke på sex er vel ikke usunt, men selvstempling som en sextaper er vel temmelig usunt.

Jeg skriver om dette for å belyse et problem jeg tror en del menn i min alder, og over, har. Vi er kanskje ikke en enorm gruppe, men vi finnes. De som ikke har hatt sex vil nødvendigvis tenke, og fiksere litt på det de ikke har.

Jeg håper å finne en normal jente (hva er normal egentlig?), som har gode personlige egenskaper, og som er forståelsesfull, tålmodig og… Jeg må nok senke kravene mine, men samtidig bør jeg nok gå etter noen med et minimum av gode egenskaper. Jeg må nok ta tiden til hjelp da. Jeg innbiller meg at det kan komme til å ta år, og desperasjonen på det rent seksuelle området blir ikke mindre med årene. Også vi uten kjærester og et sexliv må få lov til å tenke på sex.

[Gjest bare tanker fra mg...]

Jeg oppfatter deg ikke som frekk, jeg syns du skriver bra. Dette er jo et offentlig forum, så alle meninger er velkomne. Jeg er dessuten en tilhenger av å ikke pakke er problem inn i myke ord. Rett på sak og fokus er min valgte fremgangsmåte for å løse et problem, og jeg tåler en real diskusjon.

Samtidig så er dette et seksualitetsforum, hvor man diskuterer sine sexrelaterte problemer. Derfor mitt enorme fokus på sex. Det er en problemfylt side av livet mitt. Jeg tenker virkelig ikke på sex hele tiden. Men som alle vanlige mennesker så tenker jeg nå og da på sex, og som nevnt blir jeg trist over det jeg ikke har, og angstfylt for hvordan jeg skal greie å ha sex med en kvinne (jeg er redd for latterliggjøring).

Høye krav er heller ikke problemet mitt. Jeg har jo selvfølgelig krav, vi har jo alle krav, men jeg leter ikke etter en supermodell eller noe sånn.

Men jeg bør nok tenke mindre på, om ikke sex, så i hvert fall hele denne tilstanden jeg kaller ufrivillig sølibat. Det å tenke på sex er vel ikke usunt, men selvstempling som en sextaper er vel temmelig usunt.

Jeg skriver om dette for å belyse et problem jeg tror en del menn i min alder, og over, har. Vi er kanskje ikke en enorm gruppe, men vi finnes. De som ikke har hatt sex vil nødvendigvis tenke, og fiksere litt på det de ikke har.

Jeg håper å finne en normal jente (hva er normal egentlig?), som har gode personlige egenskaper, og som er forståelsesfull, tålmodig og… Jeg må nok senke kravene mine, men samtidig bør jeg nok gå etter noen med et minimum av gode egenskaper. Jeg må nok ta tiden til hjelp da. Jeg innbiller meg at det kan komme til å ta år, og desperasjonen på det rent seksuelle området blir ikke mindre med årene. Også vi uten kjærester og et sexliv må få lov til å tenke på sex.

Jeg er helt enig med deg i det du skriver her. Men du er ikke en sextaper bare fordi du aldri har hatt sex. I kristne miljø feks er det flere som ikke har sex før de gifter seg. Og mange andre vil heller ikke ha sex før de er i et forhold og det kan jo ta tid...

Skjønner at det kan være vanskelig å gå uten sex i flere år, men jeg kan ikke få understreket nok at jeg tror _ikke_ prostitusjon er en løsning! (Personlig kan jeg ikke tenke meg noe verre enn å ha sex med en som innerst inne ikke ønsker det og som bare har sex med meg fordi vedkommende får penger for det! Da ville jeg heller gått gjennom livet som jomfru!) Hvis du absolutt må ha sex før du er i et forhold kan du jo gjøre noe med deg selv eller ha ons i fylla med en som er mye fullere enn deg. Da kan du jo også skylde på fylla hvis du kløner det til.

[Gjest ta det med ro...]

Tror ikke du skal henge deg så opp i det her. Man trenger ikke ha masse erfaring for å være bra i senga. Han jeg er sammen med nå var også jomfru før vi møttes. SYns ikke det gjorde noe jeg. Tross alt bedre det enn at han har ligget med "alle" eller grøss og gru - prostituerte.(DA hadde jeg uansett ikke blitt sammen med han tror jeg, kvinnesynet til en sånn mann må være helt på bånn) Det var jo litt fomling i starten, men det er de jo i alle forhold. Jeg syns hvertfall ikke sexen blir ordentlig bra før man kjenner hverandre litt. Tror nok det var verre for han enn for meg.

Og kjæresten min er veldig flink til å spørre hva jeg liker og ikke og vi snakker bra om sex, så jeg synes faktisk sexen vi har er bedre enn den jeg har hatt med de fleste andre, selv om de har aldri så mye erfaring.