Trenger kjærlighet

[Gjest trønderpien]

Nesten så jeg ikke tør skrive dette, for følelsen av å se dette svart på hvitt gjør så vondt. Jeg tenker på å forlate samboeren min......

Vi har vært sammen i 15 år, har 2 barn og venter nr 3, så dette er kanskje ikke den beste tiden å ende et forhold på. Saken er det at han hvis vi har en konflikt, som vi forresten sjelden har, så tar han aldri initiativ til å ordne opp. Det er bestandig meg som tar første steget til at alt skal bli bra. Vi har snakket om dette endeløse antall ganger, og han sier han skal vise initiativ, men gjør det likevel aldri. Nå er jeg lei av å være den som alltid ordner opp. Fyren er en pudding! Sist gang vi hadde en krangel sa jeg til han at denne gangen var det ikke jeg som skulle ta initiativ til å ordne opp. Det fikk han gjøre! Dette førte til at vi gikk i flere mnd å snakket minst mulig til hverandre. På den tiden var jeg gravid, som igjen førte til at han hadde lite kontakt med sin sønn første mnd han var født. ”Fordi barnet var så nært meg” forklarte han det med. Det var på nippet at jeg flyttet ut med en en mnd gammel baby, og det pga en krangel jeg ikke husker årsaken til engang.

Tidligere har han sagt klart fra at han ikke ønsker flere barn enn de to vi har. Så ble jeg gravid igjen. Han sa bare: dette var ikke ventet. Kysset meg på pannen, og mer har han ikke sagt om den saken. Viser null og ingen interesse ovenfor meg. Legger seg alltid flere timer etter meg om kvelden, klemmer meg aldri, liker ikke kysse så sist gang kan jeg ikke huske. Sexlivet er en vits, men det er fordi jeg har noen forbigående problemer pga graviditeten, så det får man bare godta. Jeg skal på ultralyd i januar, og kjenner veldig sterkt at jeg ikke har lyst å ha han med. Har lyst å gå alene. Ikke for å straffe han på noen måte, men kjenner at jeg vil kose meg mer alene, og tanken på å dele dette spesielle øyeblikket med han har jeg ikke lyst til. Føler han ødelegger mer, og uansett viser han jo ingen interesse likevel, og han har jo blitt med de andre gangene......... Dette barnet kommer til verden med keisersnitt, og jeg kjenner jeg heller ikke har behov å ha han med denne gangen. Sist gang gjorde han ingenting for meg, og følte heller ingen trøst i å ha han der. Det var vell mest for at det ville ha virket dumt utad hvis han ikke hadde vært med.

Ellers er han oppriktig glad i sine barn og er en flink pappa. Lager middag hver dag og tar sin del av husarbeidet. Kjører meg på jobb hver morgen selv om han ikke trenger osv osv. Han gjør masse ting som gjør min hverdag praktisk mye lettere.

Kommer jeg hjem en dag og han ser at jeg er trist og lei, går å legger meg. Tror dere han kommer etter for å høre hva som har skjedd? Nei han kommer aldri etter. Trekker seg unna og sier ingenting. Spør meg aldri om hvordan jeg har det. Kommer aldri etter hvis vi krangler......skjønner?? Det har han jo aldri gjort, så hvorfor jeg forventer det nå etter så mange år kan man jo lure på....Han har enorme store problemer med å kommunisere, og vet aldri hva han skal si. Til slutt ender det med at jeg gir han alternativer: A-føler du det sånn?? B-føler du det heller sånn?? C-Føler du ikke noe?? Jeg blir så sliten av det, så nå gidder jeg ikke snakke lengre. Gidder ikke gidder ikke gidder ikke........så nå sier jeg også ingenting.

Noen tanker innspill?? Noe du ser som jeg ikke ser som jeg kan gjøre anderledes. Føler bare jeg har møtt veggen. Føler at jeg ikke er elsket.

[Gjest mora2]

"Lager middag hver dag og tar sin del av husarbeidet. Kjører meg på jobb hver morgen selv om han ikke trenger osv osv. Han gjør masse ting som gjør min hverdag praktisk mye lettere. "

Det er vel sånn han viser at han elsker deg!!!

Ellers er min mening at dere trenger hjelp til å komunisere!!!

Og det kjapt.

Synes synd på ungene deres som lever i denne "tausheten"...

Så noe må dere gjøre,for ungenes skyld.

Det virker som du forventer litt mer enn det mannen kan gi.