Polynevropati, eller angst kanskje...?

[Gjest bekymret 28-åring]

Historien starter 6. april, da jeg våknet etter en fest med nummen venstrearm. Kjentes ut som armen hadde sovnet. Dette kom og gikk noen dager, før det også spredde seg til venstrefoten og høyre fingrer. Gikk til lege, som tok en rekke prøver, samtidig som han begynte å snakke om MS og hjernesvulst. Dette skremte meg voldsomt (og legen har i etterkant beklaget at han gikk så dramatisk ut). Etter legebesøket forverret det hele seg. Jeg ble sykelig opptatt av MS, og var overbevist om at det var det jeg hadde fått. Og jeg fikk en rekke rare symptomer som skiftet rundt i kroppen daglig. Det ene øyeblikket var jeg nummen i ansiktet, ti minutter senere var det i låret osv, osv). Jeg fikk også hodepineanfall, smerter i selve øyeeplet, uklart syn når jeg ble sliten, solbrentfølelse i føttene (burningg hands and feet?), tunge ben og armer osv, osv. Det mest vanlige symptomet er "dunkende" muskler. Kjennes ut som om du kan ta pulsen min over alt på kroppen. Det dunker som i hjerteslag i bakhodet, i fingrene, i lårene - ja til og med i penis! Merkelige greier... Er det dette som er fascikulasjoner? I mai var jeg hos øyelege på grunn av øyesmertene. Han undersøkte meg opp og ned uten å finne noe. Samtidig var jeg på min første MR. Ingenting. Ble utredet for B12-mangel, diabetes, flåttbitt - ingenting. Så kom turen endelig til nevrolog. Hun undersøkte meg og fant ingenting, og beroliget meg med at det at jeg hadde så skiftende symptomer ikke tydet på MS. Jeg begynte etter dette å slappe mer av. I begynnelsen hadde jeg katastrofetanker hele tiden, var langt nede. Var sikker på at jeg hadde MS. Brukte mange timer hver dag på å søke på nettet og lese om MS, kjente igjen symptomene og ble enda mer sikker på min egen diagnose. Etter møtet med nevrologen gikk alt lettere, jeg kom ut av rundkjøring. Jeg slettet helsesidene fra mine favoritter på nettet, og begynte etter hvert å slå meg til ro med at jeg IKKE hadde MS, og at det nok var psykisk, en slags angst på grunn av symptomene. Nå var jeg godt utredet, og man hadde ikke funnet noe. Jeg avskrev det som en periode med hypokondri, og i høst har jeg følt meg forholdsvis normal. Livskvaliteten har kommet tilbake. Plagene var der fortsatt i varrierende grad, men veldig beskjedent, og uten at det preget hverdagen min. Det gikk ukesvis mellom hver gang jeg ofret symptomene en tanke. I desember ble jeg kalt inn til nytt møte med nevrologen, for å få resultatene av såkalt VER-undersøkelse av øynene, spinalvæskeprøve og MR med kontrast som jeg tok i september. Jeg dro ditt lett til sinns, overbevist om at jeg skulle få gode nyheter, og at nevrologen også skulle foreslå "sikkert noe psykisk". Det gjorde hun for så vidt også. MR og spinalvæskeprøve fin, og hun sa at det faktum at det hadde gått bedre i høst, og at ting ikke slo inn så sterkt når jeg gjorde noe lystbetont antydet angst, ikke MS. MEN, og dette er det store, MEN hun sa at VER antydet gjennomgått synsnervebetennelse i mai. Hun sa de ikke kunne si det 100% sikkert, men at de regnet det som sannsynlig. Og at det derfor var 20-30% sjanse for MS senere. Dermed datt det hele i grus igjen. Og katastrofetankene startet på nytt. De neste dagene kom symptomene sterkere enn noen gang, og jeg fikk de samme smertene i øynene som sendte meg til legen i mai. Nå også i BEGGE øyne, og jeg slet med diffust syn og det rant av øynene hele tiden. Har siden vært hos øyelege en gang til, uten at han fant noe. han sa også at en eventuell synsnervebetennelse var gammel, og at det ikke var sikkert at det var synsnervebetennelse, men at den ene synsnerven var svakere enn den andre, og at dte vra medfødt. Øyneproblemen har lettet nå, etter vel 8-9 dager. Så til det du kan hjelpe meg med: Hva er det som feiler meg? Nevropati? I så fall hvorfor. Kan det psykiske gi smerter? Husk at jeg følte meg fin i hodet da jeg gikk til doktoren første gang, det var da altså noe fysisk som plaget meg. Og plagene er ikke innbilte. Det er noe der hele tiden. Leamus og fascilkulasjonene er jo også synlige for andre. I det siste har jeg følt meg tilknytt i brystet, og jeg har følt meg på grensen til å besvime et par ganger. Har hatt en voldsom og stikkende hodepine nærmest kontinuerlig. Det suser og sitrer. Minner om de symptomene som er listet opp angående migrene. Men migrene er vel avgrenset i tid? Dette har vart lenge nå. Det blinker ofte i øynenen også. Korte lysglimt. Selv om jeg vet at selvdianostisering over nettet er bare tull, så må jeg innrømme at jeg har brukt mye tid på nettet i det siste for å lese om de symptomene jeg har. Jeg har kommet over det som heter psykosomatiske plager. Kan det være det jeg har? Er det slik at depresjon kan gi kroppslige utslag lik de jeg har vært plaget med? Det virker som jeg leser om symptomer, så dukker de opp i kroppen min etterpå. Øyneproblemene kom etter at jeg fikk dårlige nyheter hos nevrologen. Kan jo vær det der Uhthoffs fenomen. Men det er jo merkelig og veldig tilfeldig at det skal dukke opp samme dagen som jeg er hos nevrologen!?! Jeg har skrevet et lignende brev til psykologen på doktor on line, han sa at det ikke lignet på generalisert angstlidelse, men hypokondri. Jeg innrømmmer at jeg har hatt hypokondri i enkelte perioder i år. Men det forandrer jo ikke at plagene er der? Er dte noe som kan gjøres. Lyrica-medesin? Jeg har som sagt vært langt nede i perioder dette har stått på, og har også tenkt selv at jeg sliter litt psykisk. Merker at jeg gråter lett når jeg ser triste ting på TV (noe som ikke skjedde før), er plaget med lav selvtillit (spesielt overfor damer), merker jeg er misunnelig på kompiser når de kommer med damehistorier, mens jeg som ikke har tatt på ei jente på over ett år sitter der og tenker "hvorfor kunne ikke det skjedd meg". Går på jobb hver dag, og selvtilliten er der i andre sammenhenger. Ikke redd for folk. Matlysten er god, men seksuallysten hopper opp og ned, er konstant trøtt (har begynt å drikke kaffe, i en alder av 28 år!), og skikkelig matlei av jobben min (jobber innen media, hektisk hverdag, mye ansvar). Har også merkelige drømmer/mareritt - hvor jeg drømmer at jeg blir drept ved hegning!?! Veldig merkelig. Ikke suisidial i det daglige, absolutt ikke, men jeg liker ikke disse drømmene. Har nok alltid vært litt plaget av dårlig selvtillit på enkelte felt, og kanskje litt for opptatt av hva andre synes om meg, men har samtidig mange venner og har alltid fungert godt i det sosiale. Fra å ha angst for MS i mai, har jeg nå fått angst for angst - noe som hemmer meg i det daglige. Redd for at andre skal se at jeg ikke har det bra. Skamfull over egen tilstand. En annen indikator på at det er noe psykisk er at jeg nylig - gjennom jobben - møtte en som var veldig dårlig med angst. Han har vært på sosialen i mange år på grunn av nerveproblemer. Merket at jeg følte meg veldig dårlig etter å ha møtt han. Tenkt: Hva om jeg blir slik? Fastlegen sier han tror jeg har angst, og har bestilt time med psykolog (lang ventetid), men sier samtidig at det beste er å trimme, gå på jobb og prøve å leve så normalt som mulig. Hva kan mine plager skyldes? Er det angst/depresjon? Er det psykosomatiske lidelser? Er jeg, etter å ikke ha gått til legen omtrent i det hele tatt i 27 år, plutselig blitt hypokonder? Eller er det en kombinasjon av reelle plager fra f.eks elektrolyttmangel eller virus kombinert med psykiske propblemer? Og hva er prognosene? Er dte slik at hvis det er angst, så er det kronisk? Er det noe jeg selv kan gjøre mens jeg venter på psykologg-time? Trimmer litt, men kunne sikkert gjort mer. Har begynt å ta johannesurt (men bare to-tre dager ennå). Vet jeg har negativt tankemønster som gjør dette til en ond sirkel, men jeg vet ikke hva som utløser de tankene... Jeg holder på å bli gal!! Har lyst til å merke bedrning nå! Drittlei av å ha disse symptomene. Føler meg ikke ødelagt i hodet, det er de kroppslige plagene som er det ille. Og legene finner altså ikke noe galt med kroppen...

[Soulshine]

Dette sitter i hodet - kroppen er sjekket og ingenting funnet Vær takknemlig for det og forsøk og komme deg videre som den friske personen du faktisk er heldig og være

Mulig du trenger noe kognitiv terapi for og endre de tankene du har hengt deg opp i - det kan være vanskelig og "bare glemme" når man henger seg opp i angst for sykdom.

Du kaster bort dyrbar tid......

[Nina Lindstad, spesialist i allmennmedisin]

Beklager at jeg har brukt lang tid på å svare. Synes formuleringene dine er gode, opplysningene du gir er detaljerte og har gitt meg endel å tenke på. Har altså gått og grunnet litt på hvordan jeg skulle svare deg. Jeg har både en rekke råd, og en rekke informasjoner jeg har lyst til å dele med deg.

En hypokonder blir nærmest frustrert når legen ikke finner noe galt; du er ikke hypokonder, men du har nok siste året slitt med helseangst, og med en reell grunn. Jeg synes helt klart at mange av plagene dine kan forklares med angst-anfall; les litt om hyperventilering og angst-anfall her i doktoronline. I tillegg synes jeg du høres lett til moderat deprimert ut. Angst og depresjon henger nesten alltid sammen. Disse to sykdommene vil forverre fysiske sykdommer, og fysiske sykdommer forværrer ofte angst og depresjons-tendenser, særlig i en "usikkerhetsfase". Dette kan være med å forklare hvordan både humøret og plagene dine går i bølgedaler; gode og onde sirkler.

Du høres ut som en ressursterk person, men som kanskje har møtt litt lite sykdom og motgang i livet. Og dermed har litt vansker med å takle dette. Husk at de fleste sterke personer har perioder med angst og depresjon; de aller fleste blir helt bra. Hvorvidt man trenger profesjonell hjelp en periode avhenger av nettverket man har. Har man foreldre, gode venner, samboer eller kolleger man kan snakke åpent med når man sliter, kan dette være god nok hjelp. I dagens samfunn er det færre og færre som kan eller tør bruke nettverket sitt; derfor trenger flere og flere profesjonell samtaleterapi. De som kommer igang hos psykolog er heldige; du kan se på terapeuten som en veileder i en vanskelig fase av livet. Håper du kommer til en "moderne psykolog" som er litt løsningsorientert; f.eks som behersker teknikken kognitiv adferdsterapi, og som ikke "bare" skal grave i fortiden. Enkelte moderne mennesker blir bare verre av det..

Johannesurt vil trolig gi deg gradvis bedring i løpet av 4-6 uker. Det gjelder depresjon og angst-plager. Dersom du ikke får tilstrekkelig effekt, synes jeg du skal snakke med fastlegen din om å få anti-depressiva; som inneholder samme stoffet som Johannesurt; men dose-spekteret er større.

Jeg synes også du skal vise dette brevet ditt til fastlegen, eventuelt også svaret. Du må selv ta ansvar for at fastlege, nevrolog, øyelege og psykolog samarbeider om å hjelpe deg. Kanskje må du i en periode leve i uvisshet om du har MS eller annen nevrologisk sykdom på gang. Jeg har flere unge pasienter med MS; de fleste får samtidig depresjon, og da forværrer sykdommen deg mye raskere. Mange med MS som klarer å beholde motet og sunn livsstil kan holde det gående i mange tiår uten særlig forværring. Og det er mange gode medisiner tilgjengelig.

Men slik jeg tolker alle opplysningene dine, så har du MINDRE sannsynlighet for MS enn 20-30% som den isolerte synsnerve-affeksjonen skulle tilsi. Normal spinalprøve og MR er et svært gode tegn. Det er fint at du holder muligheten åpen for at mye av plagene dine kan være psykiske; hjelp på dette området vil hjelpe deg uansett årsak til plagene dine. Du høres ikke ut som en person som har evne til "å bli gal". Men ensomhet ved angst og mye grublerier om sykdom kan få selv de beste til å bli det i periode..

Du kan lese litt i doktoronline om polynevropati, men synes hovedsaklig du skal snakke med nevrologen din om dette. Det høres IKKE ut som du har dette. Noen i din situasjon har stor glede/nytte av deltids sykmelding en periode; dette for å få tid til å legge om en hektisk hverdag, komme igang med trening, sunt kosthold og få kreativitet og livslyst tilbake.

Dersom du ikke vil betale for svaret pga tidsfristen, kan du kontakte doktoronline-staben.

[MS-bekymret1979]

Takk for et langt og bra svar Nina. Lurer på om jeg skal ta det med til fatslegen. Da må jeg ha ny time - igjen.

Hva med Lyrica? Jeg har sendt dette innlegget mitt ut på forumet også. Da sa en fyr som hadde angst at han hadde lignende symptomer, og at han ble mye bedre av Lyrica.

Tror du, Nina, at Lyrica vil hjelpe? Hva slags medisin er egentlig Lyrica?

At mine problemer er litt sammensatt har jeg skjønt lenge. Jeg innser at det meste hovedsaklig skyldes hodet. Men er det andre ting - sykdommer feks - som kan forklare noen av plagene mine? Er det noen tester du mener burde vært naturlig å ta?

[MS-bekymret1979]

Takk for et langt og bra svar Nina. Lurer på om jeg skal ta det med til fatslegen. Da må jeg ha ny time - igjen.

Hva med Lyrica? Jeg har sendt dette innlegget mitt ut på forumet også. Da sa en fyr som hadde angst at han hadde lignende symptomer, og at han ble mye bedre av Lyrica.

Tror du, Nina, at Lyrica vil hjelpe? Hva slags medisin er egentlig Lyrica?

At mine problemer er litt sammensatt har jeg skjønt lenge. Jeg innser at det meste hovedsaklig skyldes hodet. Men er det andre ting - sykdommer feks - som kan forklare noen av plagene mine? Er det noen tester du mener burde vært naturlig å ta?

Om dere ikke skjønte det. MS-bekymret1979 og bekymret 28-åring er en og samme mann