Barn og sinne

[Gjest En trist mamma]

Vi har en gutt på 6 år som alltid har hatt temprament - som sin mor og far. Vi er nå inne i en vond sirkel. Dagene består av mye krangling, sinne og markeringsbehov.Dagen går greit så lenge alt går på hans premisser. Når vi feks sier det er nok TV, nok spilling, på tide å spise etc fyker han opp i sinne og sier at vi ikke bestemmer over han.Selv om vi har gjort avtaler før han starter aktiviten om når han skal slutte. Han markerer sterkt at hvis han ikke får lov - så får ikke vi voksne lov. Alt skal forhandles! Vi forstår ikke hvorfor han nekter å sammarbeide.Borte pleier han å oppte pent. Han er stille overfor fremmede. I julen har han bare laget "trøbbel" borte også. Ikke svart voksne, lagt seg i stolen når vi skulle drikke kaffe, klint mat i sofa med vilje etc Noe plager han tydelig siden han oppfører seg sånn.Føler vi tar hans behov på alvor. Ute å aker, går på ski, bader, inviterer venner etc Kanskje vi har bestemt for mye over hva han skal/ikke skal? Heller det enn uklare grenser. Han startet skolen i høst, noe han synes er en stor overgang. Trives sånn passe. Ikke noe i familiesituasjonen er endret. Hvordan kan vi få snudd denne destruktive tonen og atmosfæren igjen ?

[PieLill]

Gratulerer, dere har en 6-åring.

;-)

Når han hevder at dere ikke bestemmer over ham får dere gi ham en verbal omgang og gjøre det klinkende klart at det gjør dere faktisk enten han liker det eller ikke og enten han hyler eller ikke.

Du skriver at "alt skal forhandles".

Hva med å slutte å forhandle om en del? Noen ting er dere faktisk ikke interessert i å forhandle om. Deres helt riktige forelderplan er å _bestemme_ dette. Ikke pakk bestemmelser inn i forhandlingspapir. Ikke diskuter det udiskutable. Diskuter heller ikke når gutten bare kverrulerer og egentlig ikke er interessert i andre argumenter enn sine egne.

Ha i bakhodet at det at et barn har det bra, får omsorg, oppmerksomhet, anerkjennelse, hyggelige og utfordrende opplevelser, får mye som h*n vil betyr ikke at barnet kommer til å oppføre seg bra bare derfor.

Tvert imot er det ofte barnets medgangsdager som har en tendens til å ende i katastrofal konflikt når det kommer tegn til motgang. Men ikke lur på hva dere har gjort galt. Se det heller som en noe perspektivløs sorgprosess med en krampaktig kamp for å beholde det behagelige.

Det behøver ikke være annet som plager ungen enn at han har veldig vondt i viljen...

I noen situasjoner må barn lære at deres mening og ønske ikke tillegges vekt. Jeg forstår at du heller vil XXX, men nå blir det faktisk slik. Ikke unnskyld eller forsvar. Bare gjennomfør.

Ikke bygg alt som skal gjøres på guttens enighet. Ikke kjemp for å få han enig og fornøyd, når dere heller bør gjøre kort prosess og gjennomføre. Forhold dere i stedet en smule likegyldige og unengasjerte til hans protester og demonstrasjoner.

Og når ungen har hylt og bråkt og kallt dere diverse fordi dere gjør det gode foreldre bør gjøre, f.eks. sørge for regelmessig og tilstrekkelig mat, søvn og hygiene: Da klapp dere selv på skuldrene og si at nå var dere vanvittig flinke, pedagogiske og omsorgsfulle foreldre.

Dette er ingen vidunderkur. Men det pleier å gi resultater etter hvert.

mvh