hvordan forholde seg til innadvendte mennesker?

[Gjest best wishes]

jeg har en kusine som jeg alltid har syntes det har vært vanskelig å samtale med. Når jeg forsøker å ha en dialog med henne, feks når vi møtes på julemiddag etc , så får jeg ingenting tilbake. Jeg kan spørre henne om hvordan det går med henne, barna etc, men hun spør aldri meg om noe. Det blir en veldig enveiskommunikasjon, og jeg føler at jeg er på oppdrag fra Norsk Gallup.Jeg har forstått nå at hun høyst sannsynlig er innadvendt, og foretrekker få personer rundt seg som hun er trygg på

men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?

Jeg kan ofte føle meg veldig avist når jeg får så korte svar, men vet ikke hva det skyldes. At hun misliker meg kan jeg heller ikke utelukke,

Dere som er innadvendte, hva tenker dere om dette? Vil dere bli pratet til selv om dere ikke er noen store pratere selv? Eller føler dere dere bare plaget av det?

[adelie]

Er selv utadvendt, så jeg kan ikke svare på alt. Men kanskej hun ikke liker å bli "utspurt". Kanskej du heller skal fortelle litt om dine egne ting. Selv om du føler at det er selvopptatt, er det eneklte som foretrekker det fremfor å bli spurt om det ene og tredje.

[Gjest best wishes]

Er selv utadvendt, så jeg kan ikke svare på alt. Men kanskej hun ikke liker å bli "utspurt". Kanskej du heller skal fortelle litt om dine egne ting. Selv om du føler at det er selvopptatt, er det eneklte som foretrekker det fremfor å bli spurt om det ene og tredje.

skal tenke litt på det du sa der. Men på en måte virker det litt rart å skulle begynne å prate om seg selv også, da må jeg få et slags svar, ellers blir det som om jeg pratet med meg selv, om du skjønner?

[Gjest Shyy]

Jeg er selv sjenert og innadvendt og den pakka der og det verste jeg vet er å få masse spørsmål i selskaper og sånt, mulig jeg er ekstrem men blir helt svett av det og føler meg utrolig ukomfortabel.

Jeg har fått råd om å lytte mest og si noe når jeg føler for det, og når jeg må si ting på oppfordring eller hva jeg skal si får jeg litt hetta.

De fleste er glad i å snakke om seg selv og det er jeg glad for

[morsan]

Jeg kjenner igjen følelsen av å bli avvist av fåmælte folk. Men så lever jeg nærmest etter regelen "tale er gull og taushet er tull" også da;-)

Som deg har jeg også lurt på følgende:''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg vet ikke, men jeg tror at det ikke finnes noe generelt svar på det - at det heller finnes mange ulike varianter.

En venninne sa at hun stortrivdes med å være sammen med pratsomme folk, selv om hun ikke deltok så mye i samtalen selv. Hun sa det var artig å høre på det andre hadde å fortelle.

Men jeg skulle tro at det var minst like vanlig at de tause helst foretrekker at man kan være stille sammen også.

Eller en tredje variant (som jeg mistenker enkelte jeg kjenner for å passe inn under): De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.

Flere varianter finnes sikkert.

[Gjest Shyy]

Jeg kjenner igjen følelsen av å bli avvist av fåmælte folk. Men så lever jeg nærmest etter regelen "tale er gull og taushet er tull" også da;-)

Som deg har jeg også lurt på følgende:''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg vet ikke, men jeg tror at det ikke finnes noe generelt svar på det - at det heller finnes mange ulike varianter.

En venninne sa at hun stortrivdes med å være sammen med pratsomme folk, selv om hun ikke deltok så mye i samtalen selv. Hun sa det var artig å høre på det andre hadde å fortelle.

Men jeg skulle tro at det var minst like vanlig at de tause helst foretrekker at man kan være stille sammen også.

Eller en tredje variant (som jeg mistenker enkelte jeg kjenner for å passe inn under): De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.

Flere varianter finnes sikkert.

Du som er så forferdelig god sosialt burde vel klare å plukke opp signalene ?

[morsan]

Du som er så forferdelig god sosialt burde vel klare å plukke opp signalene ?

Det er da ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være pratsom og det å være menneskekjenner! ;-)

[Gjest Shyy]

Det er da ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være pratsom og det å være menneskekjenner! ;-)

Neida, men jeg tenkte på før i tiden når jeg var endel sosial, da så jeg jo de som var sjenerte og innadvendte, tror ikke jeg ville blitt fornærmet om de var litt kort mot meg, hvis du skjønner ?

[adelie]

skal tenke litt på det du sa der. Men på en måte virker det litt rart å skulle begynne å prate om seg selv også, da må jeg få et slags svar, ellers blir det som om jeg pratet med meg selv, om du skjønner?

Ja det der vet jeg alt om! Men lykke til uansett

[double]

''Jeg kan spørre henne om hvordan det går med henne, barna etc, men hun spør aldri meg om noe.''

Sånn er jeg også. Jeg svarer når folk spør, men spør svært sjelden om sånne ting selv. Det er ikke fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har problemer med den type kommunikasjon.

''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg misliker ikke å prate med folk, men har problemer med en del temaer og spesielt med small talk. "Hverdagsprat" er jeg dårlig på, samt å stille spørsmål til andre om sånne ting. Jeg vet en skal stille spørsmål for å være høflig og for å vise interesse, men husker aldri på dette før etterpå.

''Jeg kan ofte føle meg veldig avist når jeg får så korte svar, men vet ikke hva det skyldes. At hun misliker meg kan jeg heller ikke utelukke,''

Noen mennesker ser ikke noen mening i å svare på mer enn akkurat hva det ble spurt om. Mange spørsmål er også for uspesifikke til at det er mulig å svare, f.eks spørsmål som "hvordan går det med deg og barna?". Det blir alt for stort, alt for generelt og har ingen klare grenser.

Hva er det folk ønsker å vite eller få til svar når de stille sånne spørsmål? Jeg vet ikke det, og bruker bare å svar at det går bra. Skal jeg kunne gi et lengre svar trenger jeg et konkret spørsmål.

''Dere som er innadvendte, hva tenker dere om dette? Vil dere bli pratet til selv om dere ikke er noen store pratere selv? Eller føler dere dere bare plaget av det?''

Noen ganger synes jeg det er greit om andre prater til meg og stiller spørsmål, for kanskje kan det åpne for en samtale. Andre ganger føles det bare irriterende og plagsomt, men da forsøker jeg å unngå andre mennesker så langt det lar seg gjøre.

[kragens]

Neida, men jeg tenkte på før i tiden når jeg var endel sosial, da så jeg jo de som var sjenerte og innadvendte, tror ikke jeg ville blitt fornærmet om de var litt kort mot meg, hvis du skjønner ?

Det er forskjell på å være sosial og ha sosial intelligens. Tror jeg :-)

[morsan]

Neida, men jeg tenkte på før i tiden når jeg var endel sosial, da så jeg jo de som var sjenerte og innadvendte, tror ikke jeg ville blitt fornærmet om de var litt kort mot meg, hvis du skjønner ?

Fornærmet er vel ikke det mest dekkende uttrykket. Mer at det kan være litt slitsomt å forholde seg til så ekstremt fåmælte mennesker som det best wishes skriver om i hovedinnlegget. Jeg synes ihvertfall det er fryktelig vanskelig å bare gå og finne meg noen andre å snakke med.

[Kalevala]

''jeg har en kusine som jeg alltid har syntes det har vært

vanskelig å samtale med.''

Det du sier her traff meg veldig. I sosiale situasjoner har jeg fra tid til annen følelsen av at andre tenker nettopp dette om meg.

Jeg er som regel ukomfortabel med å snakke om meg selv, og

det resulterer i ganske korte svar (i betydningen noen få

ord - jeg er aldri uhøflig tror jeg) når noen spør meg om

mine ting. Imidlertid har jeg lært meg å sparke ballen

tilbake igjen ganske kjapt ved å spørre tilbake ;-)

De gangene jeg "får til" lengre samtaler er det enten med

mennesker av den typen som snakker mye selv, eller når

temaet er interessant og ikke handler om meg.

Et vesentlig trekk i tankeprosesseringen hos innadvendte

mennesker skal være at vi må tenke igjennom ting alene før

vi kan snakke med andre om dem. Det stemmer godt for meg.

Hvis jeg får et spørsmål om noe jeg ikke har tenkt på før

blir det nesten umulig å svare på sparket. Å bli bedt om min

mening på et møte f.eks. hvis jeg ikke har forberedt meg på

nettopp det, kan være noe av et mareritt. Men hvis jeg har blitt bedt om å si noe på forhånd, kan jeg godt snakke en god stund om et faglig emne jeg har fått forberede meg på.

Utadvendte skal visst både kunne tenke og gjøre seg opp

meninger mens de snakker. Dette er jeg veldig imponert

over

En annen ting som spiller inn, er tidspunktet for samtalen.

Jeg er faktisk veldig glad i å være sammen med andre, jeg orker bare ikke så mye av det om gangen. Derfor ville du nok

oppleve meg mer imøtekommende og pratsom i begynnelsen av

selskapet enn etter to - tre timer, når jeg er overfylt av

inntrykk og bare lengter hjem til stillheten ;-)

Her er en link til en ganske god artikkel skrevet til ekstroverte av en introvert:

http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch

[Gjest Shyy]

Fornærmet er vel ikke det mest dekkende uttrykket. Mer at det kan være litt slitsomt å forholde seg til så ekstremt fåmælte mennesker som det best wishes skriver om i hovedinnlegget. Jeg synes ihvertfall det er fryktelig vanskelig å bare gå og finne meg noen andre å snakke med.

Ja, det er akkurat sånn det føles, å være slitsom.

[Kalevala]

Jeg kjenner igjen følelsen av å bli avvist av fåmælte folk. Men så lever jeg nærmest etter regelen "tale er gull og taushet er tull" også da;-)

Som deg har jeg også lurt på følgende:''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg vet ikke, men jeg tror at det ikke finnes noe generelt svar på det - at det heller finnes mange ulike varianter.

En venninne sa at hun stortrivdes med å være sammen med pratsomme folk, selv om hun ikke deltok så mye i samtalen selv. Hun sa det var artig å høre på det andre hadde å fortelle.

Men jeg skulle tro at det var minst like vanlig at de tause helst foretrekker at man kan være stille sammen også.

Eller en tredje variant (som jeg mistenker enkelte jeg kjenner for å passe inn under): De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.

Flere varianter finnes sikkert.

''De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.''

Grunnen til at jeg vanligvis ikke deltar i en generell prat "rundt bordet" f.eks. i lunsjen på jobben, er det jeg nevnte i svaret til best wishes om å trenge litt tid til å bearbeide tankene før jeg kan uttale meg.

Ofte sitter jeg og tenker igjennom det de andre har sagt, gjør meg opp en mening - og når jeg så har noe jeg ønsker å si om saken - så vips er det et helt annet tema som diskuteres....

Det er det som er så fint med å snakke med andre på DOL - selv om noen kommer opp med et nytt tema, kan man fint svare på gårsdagens spørsmål :-))

[morsan]

''De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.''

Grunnen til at jeg vanligvis ikke deltar i en generell prat "rundt bordet" f.eks. i lunsjen på jobben, er det jeg nevnte i svaret til best wishes om å trenge litt tid til å bearbeide tankene før jeg kan uttale meg.

Ofte sitter jeg og tenker igjennom det de andre har sagt, gjør meg opp en mening - og når jeg så har noe jeg ønsker å si om saken - så vips er det et helt annet tema som diskuteres....

Det er det som er så fint med å snakke med andre på DOL - selv om noen kommer opp med et nytt tema, kan man fint svare på gårsdagens spørsmål :-))

''Ofte sitter jeg og tenker igjennom det de andre har sagt, gjør meg opp en mening - og når jeg så har noe jeg ønsker å si om saken - så vips er det et helt annet tema som diskuteres....''

Hvis det er til noen trøst, så kan jeg ofte ha det slik selv! ;-) Man kommer på noe å si, eller noe _mer_ å si, når det er for sent.

[morsan]

''jeg har en kusine som jeg alltid har syntes det har vært

vanskelig å samtale med.''

Det du sier her traff meg veldig. I sosiale situasjoner har jeg fra tid til annen følelsen av at andre tenker nettopp dette om meg.

Jeg er som regel ukomfortabel med å snakke om meg selv, og

det resulterer i ganske korte svar (i betydningen noen få

ord - jeg er aldri uhøflig tror jeg) når noen spør meg om

mine ting. Imidlertid har jeg lært meg å sparke ballen

tilbake igjen ganske kjapt ved å spørre tilbake ;-)

De gangene jeg "får til" lengre samtaler er det enten med

mennesker av den typen som snakker mye selv, eller når

temaet er interessant og ikke handler om meg.

Et vesentlig trekk i tankeprosesseringen hos innadvendte

mennesker skal være at vi må tenke igjennom ting alene før

vi kan snakke med andre om dem. Det stemmer godt for meg.

Hvis jeg får et spørsmål om noe jeg ikke har tenkt på før

blir det nesten umulig å svare på sparket. Å bli bedt om min

mening på et møte f.eks. hvis jeg ikke har forberedt meg på

nettopp det, kan være noe av et mareritt. Men hvis jeg har blitt bedt om å si noe på forhånd, kan jeg godt snakke en god stund om et faglig emne jeg har fått forberede meg på.

Utadvendte skal visst både kunne tenke og gjøre seg opp

meninger mens de snakker. Dette er jeg veldig imponert

over

En annen ting som spiller inn, er tidspunktet for samtalen.

Jeg er faktisk veldig glad i å være sammen med andre, jeg orker bare ikke så mye av det om gangen. Derfor ville du nok

oppleve meg mer imøtekommende og pratsom i begynnelsen av

selskapet enn etter to - tre timer, når jeg er overfylt av

inntrykk og bare lengter hjem til stillheten ;-)

Her er en link til en ganske god artikkel skrevet til ekstroverte av en introvert:

http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch

''Et vesentlig trekk i tankeprosesseringen hos innadvendte mennesker skal være at vi må tenke igjennom ting alene før vi kan snakke med andre om dem. Det stemmer godt for meg. Hvis jeg får et spørsmål om noe jeg ikke har tenkt på før blir det nesten umulig å svare på sparket. Å bli bedt om min mening på et møte f.eks. hvis jeg ikke har forberedt meg på nettopp det, kan være noe av et mareritt. Men hvis jeg har blitt bedt om å si noe på forhånd, kan jeg godt snakke en god stund om et faglig emne jeg har fått forberede meg på.''

Jeg synes det er veldig interessant å lese det du skriver. Jeg har ikke tenkt over det at man må tenke gjennom tingene alene først.

Men som jeg svarte deg i den andre tråden tror jeg at også mer utadvente kan føle det til tider slik at man ikke kommer på noe å si før det er for sent. Eller enda verre: At man snakker først og tenker etterpå og så angrer seg! ;-)

''Utadvendte skal visst både kunne tenke og gjøre seg opp meninger mens de snakker. Dette er jeg veldig imponert over''

Tja, det kan jo hende at man rett og slett bare har snakket _mer_ og at man derfor har snakket om noe tilsvarende før med noen andre. Jeg kan f eks diskutere med én person ett bestemt tema, der det kommer noen argumenter om ting jeg ikke har tenkt på før. Så tenker jeg over dem for meg selv (og innser at jeg 'for sent' kom med svar til vedkommende), men benytter meg så av dette i en senere diskusjon om samme tema med en annen person.

''En annen ting som spiller inn, er tidspunktet for samtalen. Jeg er faktisk veldig glad i å være sammen med andre, jeg orker bare ikke så mye av det om gangen. Derfor ville du nok oppleve meg mer imøtekommende og pratsom i begynnelsen av selskapet enn etter to - tre timer, når jeg er overfylt av inntrykk og bare lengter hjem til stillheten ;-)''

*S* Jeg har det nesten litt motsatt! :-D Folk som kjenner meg og har glemt hvordan jeg var i starten kan nekte å tro det, men jeg kan også være utrolig sjenert! Og da oftest i starten på et nytt bekjentskap eller generelt sett i settinger der jeg er usikker på folkene rundt meg.

Men så tø'r jeg som regel opp utover kvelden, og er mer og mer utadvent etterhvert som tide går;-)

[morsan]

Ja, det er akkurat sånn det føles, å være slitsom.

Men det føles isåfall som at det er gjensidig - at den tagale synes det er slitsomt med den andre som prøver å snakke.

Jeg har ikke noe imot å snakke med (til) fåmælte generelt sett, altså, men hvis det blir så ille som i starttråden, ønsker jeg noen ganger at jeg ikke hadde begynt å snakke til vedkommende - synes vedkommende at jeg bare er en plage og at jeg helst bør gå? Eller blir vedkommende lei seg/fornærmet dersom jeg unnskylder meg og går?

Og det er tvilen rundt dette som er så slitsom. Jeg vil jo ikke være uhøflig og gå heller.

[Gjest Shyy]

Men det føles isåfall som at det er gjensidig - at den tagale synes det er slitsomt med den andre som prøver å snakke.

Jeg har ikke noe imot å snakke med (til) fåmælte generelt sett, altså, men hvis det blir så ille som i starttråden, ønsker jeg noen ganger at jeg ikke hadde begynt å snakke til vedkommende - synes vedkommende at jeg bare er en plage og at jeg helst bør gå? Eller blir vedkommende lei seg/fornærmet dersom jeg unnskylder meg og går?

Og det er tvilen rundt dette som er så slitsom. Jeg vil jo ikke være uhøflig og gå heller.

Vet ikke jeg, merker bare sånt selv, men det er kanskje fordi jeg er sånn selv.

[Kalevala]

Men det føles isåfall som at det er gjensidig - at den tagale synes det er slitsomt med den andre som prøver å snakke.

Jeg har ikke noe imot å snakke med (til) fåmælte generelt sett, altså, men hvis det blir så ille som i starttråden, ønsker jeg noen ganger at jeg ikke hadde begynt å snakke til vedkommende - synes vedkommende at jeg bare er en plage og at jeg helst bør gå? Eller blir vedkommende lei seg/fornærmet dersom jeg unnskylder meg og går?

Og det er tvilen rundt dette som er så slitsom. Jeg vil jo ikke være uhøflig og gå heller.

''Og det er tvilen rundt dette som er så slitsom. Jeg vil jo ikke være uhøflig og gå heller.''

Misforstå meg rett, men jeg blir som regel bare lettet hvis noen i en slik litt pinlig situasjon unnskylder seg høflig med noe, og går. Det betyr ikke at jeg ikke liker vedkommende. Men jeg mangler nok "fornærmetgenet" - så det er kanskje bare meg.