hvordan forholde seg til innadvendte mennesker?

[cathlin]

''jeg har en kusine som jeg alltid har syntes det har vært

vanskelig å samtale med.''

Det du sier her traff meg veldig. I sosiale situasjoner har jeg fra tid til annen følelsen av at andre tenker nettopp dette om meg.

Jeg er som regel ukomfortabel med å snakke om meg selv, og

det resulterer i ganske korte svar (i betydningen noen få

ord - jeg er aldri uhøflig tror jeg) når noen spør meg om

mine ting. Imidlertid har jeg lært meg å sparke ballen

tilbake igjen ganske kjapt ved å spørre tilbake ;-)

De gangene jeg "får til" lengre samtaler er det enten med

mennesker av den typen som snakker mye selv, eller når

temaet er interessant og ikke handler om meg.

Et vesentlig trekk i tankeprosesseringen hos innadvendte

mennesker skal være at vi må tenke igjennom ting alene før

vi kan snakke med andre om dem. Det stemmer godt for meg.

Hvis jeg får et spørsmål om noe jeg ikke har tenkt på før

blir det nesten umulig å svare på sparket. Å bli bedt om min

mening på et møte f.eks. hvis jeg ikke har forberedt meg på

nettopp det, kan være noe av et mareritt. Men hvis jeg har blitt bedt om å si noe på forhånd, kan jeg godt snakke en god stund om et faglig emne jeg har fått forberede meg på.

Utadvendte skal visst både kunne tenke og gjøre seg opp

meninger mens de snakker. Dette er jeg veldig imponert

over

En annen ting som spiller inn, er tidspunktet for samtalen.

Jeg er faktisk veldig glad i å være sammen med andre, jeg orker bare ikke så mye av det om gangen. Derfor ville du nok

oppleve meg mer imøtekommende og pratsom i begynnelsen av

selskapet enn etter to - tre timer, når jeg er overfylt av

inntrykk og bare lengter hjem til stillheten ;-)

Her er en link til en ganske god artikkel skrevet til ekstroverte av en introvert:

http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch

''Utadvendte skal visst både kunne tenke og gjøre seg opp meninger mens de snakker. Dette er jeg veldig imponert over''

Samme her! :-)

[morsan]

''Og det er tvilen rundt dette som er så slitsom. Jeg vil jo ikke være uhøflig og gå heller.''

Misforstå meg rett, men jeg blir som regel bare lettet hvis noen i en slik litt pinlig situasjon unnskylder seg høflig med noe, og går. Det betyr ikke at jeg ikke liker vedkommende. Men jeg mangler nok "fornærmetgenet" - så det er kanskje bare meg.

OK, så rådet både fra deg og fra han som skrev artikkelen du linket til er altså: Lær deg tegnene om hvem som er introvert og hold deg unna? ;-)

[pekkaline]

Jeg er ikke enveiskommunikasjon Men jeg spør ikke for mye når det er mange der. Jeg selv legger skylden på min dårlige hørsel (som jeg aldri har nevnt her før). Jeg skal være tohundre % sikker på hva jeg ble spurt om før jeg svarer..... Annet blir flaut.

Sånn bortsett fra det så var jeg jo voldsomt sjenert i barndommen, men ikke særlig nå. Store forsamlinger har jeg aldri likt særlig, men ellers er det ok.

Jeg har møtt folk som snaut svarer på spørsmål når det kun er oss to der, og det er tungvint! Såå treg til å kommunisere er jeg ikke. Ligger nok ca midt på treet.

[morsan]

''jeg har en kusine som jeg alltid har syntes det har vært

vanskelig å samtale med.''

Det du sier her traff meg veldig. I sosiale situasjoner har jeg fra tid til annen følelsen av at andre tenker nettopp dette om meg.

Jeg er som regel ukomfortabel med å snakke om meg selv, og

det resulterer i ganske korte svar (i betydningen noen få

ord - jeg er aldri uhøflig tror jeg) når noen spør meg om

mine ting. Imidlertid har jeg lært meg å sparke ballen

tilbake igjen ganske kjapt ved å spørre tilbake ;-)

De gangene jeg "får til" lengre samtaler er det enten med

mennesker av den typen som snakker mye selv, eller når

temaet er interessant og ikke handler om meg.

Et vesentlig trekk i tankeprosesseringen hos innadvendte

mennesker skal være at vi må tenke igjennom ting alene før

vi kan snakke med andre om dem. Det stemmer godt for meg.

Hvis jeg får et spørsmål om noe jeg ikke har tenkt på før

blir det nesten umulig å svare på sparket. Å bli bedt om min

mening på et møte f.eks. hvis jeg ikke har forberedt meg på

nettopp det, kan være noe av et mareritt. Men hvis jeg har blitt bedt om å si noe på forhånd, kan jeg godt snakke en god stund om et faglig emne jeg har fått forberede meg på.

Utadvendte skal visst både kunne tenke og gjøre seg opp

meninger mens de snakker. Dette er jeg veldig imponert

over

En annen ting som spiller inn, er tidspunktet for samtalen.

Jeg er faktisk veldig glad i å være sammen med andre, jeg orker bare ikke så mye av det om gangen. Derfor ville du nok

oppleve meg mer imøtekommende og pratsom i begynnelsen av

selskapet enn etter to - tre timer, når jeg er overfylt av

inntrykk og bare lengter hjem til stillheten ;-)

Her er en link til en ganske god artikkel skrevet til ekstroverte av en introvert:

http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch

Nå har jeg lest artikkelen, og jeg synes ikke han har så veldig hyggelige tanker om ekstroverte akkurat. Mulig han sammenligner dem som er 90% introverte med dem som er 90% ekstroverte, men de aller, aller fleste av oss ligger jo samlet rundt midten, og har derfor både introverte og ekstroverte sider. Jeg opplever ihvertfall ikke verden som så veldig svart-hvitt - heller ikke på dette området.

Forfatteren sier blant annet: "Are introverts arrogant? Hardly."

Men så fortsetter han: " I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."

!! Hvis ikke _det_ er å være arrogant, så vet ikke jeg. ;-)

Og så fortsetter han: "The worst of it is that extroverts have no idea of the torment they put us through. Sometimes, as we gasp for air amid the fog of their 98-percent-content-free talk, we wonder if extroverts even bother to listen to themselves. Still, we endure stoically, because the etiquette books—written, no doubt, by extroverts—regard declining to banter as rude and gaps in conversation as awkward. "

Det er ganske mange temmelig nedlatende utsagn her, i tillegg til en kraftig dose av overgeneralisering.

Et annet sted skriver han: "Our motto: "I'm okay, you're okay—in small doses.""

Men _mener_ han virkelig det?

Han skriver bl a at den ekstroverte “are probably driving this person [den introverte] nuts”. Han skriver ” introverts are people who find other people tiring” .

Jeg synes heller ikke at følgende utsagn vitner om at han synes at ekstroverte er OK i det hele tatt:

"extroverts spend so much of their time working out who they are in voluble, and frequently inescapable, interaction with other people"

"They listen for a moment and then go back to barking and yipping…."

"With their endless appetite for talk and attention…"

[cathlin]

Nå har jeg lest artikkelen, og jeg synes ikke han har så veldig hyggelige tanker om ekstroverte akkurat. Mulig han sammenligner dem som er 90% introverte med dem som er 90% ekstroverte, men de aller, aller fleste av oss ligger jo samlet rundt midten, og har derfor både introverte og ekstroverte sider. Jeg opplever ihvertfall ikke verden som så veldig svart-hvitt - heller ikke på dette området.

Forfatteren sier blant annet: "Are introverts arrogant? Hardly."

Men så fortsetter han: " I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."

!! Hvis ikke _det_ er å være arrogant, så vet ikke jeg. ;-)

Og så fortsetter han: "The worst of it is that extroverts have no idea of the torment they put us through. Sometimes, as we gasp for air amid the fog of their 98-percent-content-free talk, we wonder if extroverts even bother to listen to themselves. Still, we endure stoically, because the etiquette books—written, no doubt, by extroverts—regard declining to banter as rude and gaps in conversation as awkward. "

Det er ganske mange temmelig nedlatende utsagn her, i tillegg til en kraftig dose av overgeneralisering.

Et annet sted skriver han: "Our motto: "I'm okay, you're okay—in small doses.""

Men _mener_ han virkelig det?

Han skriver bl a at den ekstroverte “are probably driving this person [den introverte] nuts”. Han skriver ” introverts are people who find other people tiring” .

Jeg synes heller ikke at følgende utsagn vitner om at han synes at ekstroverte er OK i det hele tatt:

"extroverts spend so much of their time working out who they are in voluble, and frequently inescapable, interaction with other people"

"They listen for a moment and then go back to barking and yipping…."

"With their endless appetite for talk and attention…"

LOL

[Gjest Geir]

Nå har jeg lest artikkelen, og jeg synes ikke han har så veldig hyggelige tanker om ekstroverte akkurat. Mulig han sammenligner dem som er 90% introverte med dem som er 90% ekstroverte, men de aller, aller fleste av oss ligger jo samlet rundt midten, og har derfor både introverte og ekstroverte sider. Jeg opplever ihvertfall ikke verden som så veldig svart-hvitt - heller ikke på dette området.

Forfatteren sier blant annet: "Are introverts arrogant? Hardly."

Men så fortsetter han: " I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."

!! Hvis ikke _det_ er å være arrogant, så vet ikke jeg. ;-)

Og så fortsetter han: "The worst of it is that extroverts have no idea of the torment they put us through. Sometimes, as we gasp for air amid the fog of their 98-percent-content-free talk, we wonder if extroverts even bother to listen to themselves. Still, we endure stoically, because the etiquette books—written, no doubt, by extroverts—regard declining to banter as rude and gaps in conversation as awkward. "

Det er ganske mange temmelig nedlatende utsagn her, i tillegg til en kraftig dose av overgeneralisering.

Et annet sted skriver han: "Our motto: "I'm okay, you're okay—in small doses.""

Men _mener_ han virkelig det?

Han skriver bl a at den ekstroverte “are probably driving this person [den introverte] nuts”. Han skriver ” introverts are people who find other people tiring” .

Jeg synes heller ikke at følgende utsagn vitner om at han synes at ekstroverte er OK i det hele tatt:

"extroverts spend so much of their time working out who they are in voluble, and frequently inescapable, interaction with other people"

"They listen for a moment and then go back to barking and yipping…."

"With their endless appetite for talk and attention…"

''" I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."''

Jøss, det var (i all beskjedenhet) nett som eg skulle sagt det sjøl!

[cathlin]

''" I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."''

Jøss, det var (i all beskjedenhet) nett som eg skulle sagt det sjøl!

*skrattler*

Det _er_ arrogant, ja:-) Men er det egentlig så ille å være arrogant?

[Gjest Geir]

*skrattler*

Det _er_ arrogant, ja:-) Men er det egentlig så ille å være arrogant?

Hæh...Arrogant?

He.he..Joda klart det er arrogant.

Før (i gamle dager) var eg veldig beskjeden og hadde et svært dårlig sjølbilde, med omtrent alle de komplekser eg visste om.

Og det værste eg visste var arrogante, overlegne og oppblåste blærer.

Så hadde eg søkt på en ny jobb og var til intervju med personalsjefen, og eg satt med henda i fanget, dådyrøyne og svarte etter beste evne på hans spørsmål.

Jaggu tror du ikkje drittsekken sa att eg kunne oppfattes som arrogant!???

Utrolig frekt spør du meg, men nå _er_ eg arrogant og er stolt av det! :-)

[cathlin]

Hæh...Arrogant?

He.he..Joda klart det er arrogant.

Før (i gamle dager) var eg veldig beskjeden og hadde et svært dårlig sjølbilde, med omtrent alle de komplekser eg visste om.

Og det værste eg visste var arrogante, overlegne og oppblåste blærer.

Så hadde eg søkt på en ny jobb og var til intervju med personalsjefen, og eg satt med henda i fanget, dådyrøyne og svarte etter beste evne på hans spørsmål.

Jaggu tror du ikkje drittsekken sa att eg kunne oppfattes som arrogant!???

Utrolig frekt spør du meg, men nå _er_ eg arrogant og er stolt av det! :-)

hehehehe

[Mrs. Wallace]

Nå har jeg lest artikkelen, og jeg synes ikke han har så veldig hyggelige tanker om ekstroverte akkurat. Mulig han sammenligner dem som er 90% introverte med dem som er 90% ekstroverte, men de aller, aller fleste av oss ligger jo samlet rundt midten, og har derfor både introverte og ekstroverte sider. Jeg opplever ihvertfall ikke verden som så veldig svart-hvitt - heller ikke på dette området.

Forfatteren sier blant annet: "Are introverts arrogant? Hardly."

Men så fortsetter han: " I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."

!! Hvis ikke _det_ er å være arrogant, så vet ikke jeg. ;-)

Og så fortsetter han: "The worst of it is that extroverts have no idea of the torment they put us through. Sometimes, as we gasp for air amid the fog of their 98-percent-content-free talk, we wonder if extroverts even bother to listen to themselves. Still, we endure stoically, because the etiquette books—written, no doubt, by extroverts—regard declining to banter as rude and gaps in conversation as awkward. "

Det er ganske mange temmelig nedlatende utsagn her, i tillegg til en kraftig dose av overgeneralisering.

Et annet sted skriver han: "Our motto: "I'm okay, you're okay—in small doses.""

Men _mener_ han virkelig det?

Han skriver bl a at den ekstroverte “are probably driving this person [den introverte] nuts”. Han skriver ” introverts are people who find other people tiring” .

Jeg synes heller ikke at følgende utsagn vitner om at han synes at ekstroverte er OK i det hele tatt:

"extroverts spend so much of their time working out who they are in voluble, and frequently inescapable, interaction with other people"

"They listen for a moment and then go back to barking and yipping…."

"With their endless appetite for talk and attention…"

Å, du verden! Det var ikke småtteri å svelge for en stakkars ekstrovert - som samtidig anser seg selv (i all beskjedenhet) for å være både hyggelig og en rimelig god lytter.

Men jeg er enig med deg i det du nevner både her og andre steder: Det er da sannelig langt mer akseptert å rakke ned på folk som prater mye enn folk som prater lite.

[Gjest Geir]

Å, du verden! Det var ikke småtteri å svelge for en stakkars ekstrovert - som samtidig anser seg selv (i all beskjedenhet) for å være både hyggelig og en rimelig god lytter.

Men jeg er enig med deg i det du nevner både her og andre steder: Det er da sannelig langt mer akseptert å rakke ned på folk som prater mye enn folk som prater lite.

''Det er da sannelig langt mer akseptert å rakke ned på folk som prater mye enn folk som prater lite.''

Det er eg helt enig med deg i, men.....

De som prater lite blir oftere ekskludert fra "det gode selskap" og havner ofte litt på sidelinja, blir gjerne ikkje så ofte bedt i sosiale sammenkoster o.l. (det er min erfaring)

[Gjest Silver Fairy]

Jeg syns det er greit å bli pratet med, men jeg er dårlig på small talk. Generelt prat om "ingenting" klarer jeg ikke å forholde meg til. Da vet jeg ikke hva jeg skal si. Prøv å snakke om et bestemt tema eller fortell noe om deg selv som den andre kan relatere seg til. Og snakk -med-, ikke -til (om du skjønner hva jeg mener?). Jeg opplever ofte at noen sier noe til meg som egentlig ikke krever noe svar og da vet jeg ikke hva jeg skal si.

[Gjest Silver Fairy]

''Jeg kan spørre henne om hvordan det går med henne, barna etc, men hun spør aldri meg om noe.''

Sånn er jeg også. Jeg svarer når folk spør, men spør svært sjelden om sånne ting selv. Det er ikke fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har problemer med den type kommunikasjon.

''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg misliker ikke å prate med folk, men har problemer med en del temaer og spesielt med small talk. "Hverdagsprat" er jeg dårlig på, samt å stille spørsmål til andre om sånne ting. Jeg vet en skal stille spørsmål for å være høflig og for å vise interesse, men husker aldri på dette før etterpå.

''Jeg kan ofte føle meg veldig avist når jeg får så korte svar, men vet ikke hva det skyldes. At hun misliker meg kan jeg heller ikke utelukke,''

Noen mennesker ser ikke noen mening i å svare på mer enn akkurat hva det ble spurt om. Mange spørsmål er også for uspesifikke til at det er mulig å svare, f.eks spørsmål som "hvordan går det med deg og barna?". Det blir alt for stort, alt for generelt og har ingen klare grenser.

Hva er det folk ønsker å vite eller få til svar når de stille sånne spørsmål? Jeg vet ikke det, og bruker bare å svar at det går bra. Skal jeg kunne gi et lengre svar trenger jeg et konkret spørsmål.

''Dere som er innadvendte, hva tenker dere om dette? Vil dere bli pratet til selv om dere ikke er noen store pratere selv? Eller føler dere dere bare plaget av det?''

Noen ganger synes jeg det er greit om andre prater til meg og stiller spørsmål, for kanskje kan det åpne for en samtale. Andre ganger føles det bare irriterende og plagsomt, men da forsøker jeg å unngå andre mennesker så langt det lar seg gjøre.

>Jeg kan spørre henne om hvordan det går med henne, barna etc, men hun spør aldri meg om noe.

''Sånn er jeg også. Jeg svarer når folk spør, men spør svært sjelden om sånne ting selv. Det er ikke fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har problemer med den type kommunikasjon.''

Kjenner meg godt igjen på denne. Jeg føler meg skikkelig inkompetent og flau over at jeg glemmer å spørre hvordan det går med andre. Da føler jeg veldig at jeg er et sosialt null.

[Gjest Silver Fairy]

Jeg kjenner igjen følelsen av å bli avvist av fåmælte folk. Men så lever jeg nærmest etter regelen "tale er gull og taushet er tull" også da;-)

Som deg har jeg også lurt på følgende:''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg vet ikke, men jeg tror at det ikke finnes noe generelt svar på det - at det heller finnes mange ulike varianter.

En venninne sa at hun stortrivdes med å være sammen med pratsomme folk, selv om hun ikke deltok så mye i samtalen selv. Hun sa det var artig å høre på det andre hadde å fortelle.

Men jeg skulle tro at det var minst like vanlig at de tause helst foretrekker at man kan være stille sammen også.

Eller en tredje variant (som jeg mistenker enkelte jeg kjenner for å passe inn under): De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.

Flere varianter finnes sikkert.

''Eller en tredje variant (som jeg mistenker enkelte jeg kjenner for å passe inn under): De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.''

Spikeren på hodet, eller hva det nå heter. *trøtt*

Det er lett å føle seg mistenkeliggjort, at man er arrogant eller at man ser ned på de andre. Det har jeg fått høre at andre tror om meg. De som er tause er det garantert noe galt med kan det virke som.

[Gjest AlBundy]

Jeg har en teori om det å være ekstremt utadvent/sosial, det er kanskje litt off topic men uansett, min erfaring er at de som er veldig utadvendte og sosial er ofte ikke de skarpeste, det er kanskje en merkelig teori men jeg har lagt merke til det på min vei der jeg er i dag.

Jeg er ganske stille, men så er jeg mann og da. Klarer å snakke når jeg vil.

[Gjest best wishes]

''Jeg kan spørre henne om hvordan det går med henne, barna etc, men hun spør aldri meg om noe.''

Sånn er jeg også. Jeg svarer når folk spør, men spør svært sjelden om sånne ting selv. Det er ikke fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har problemer med den type kommunikasjon.

''men generelt sett:mennesker som en ikke klarer å være i dialog med, misliker de å prate med folk? eller er de bare usikre sosialt, og svarer så lite som mulig?''

Jeg misliker ikke å prate med folk, men har problemer med en del temaer og spesielt med small talk. "Hverdagsprat" er jeg dårlig på, samt å stille spørsmål til andre om sånne ting. Jeg vet en skal stille spørsmål for å være høflig og for å vise interesse, men husker aldri på dette før etterpå.

''Jeg kan ofte føle meg veldig avist når jeg får så korte svar, men vet ikke hva det skyldes. At hun misliker meg kan jeg heller ikke utelukke,''

Noen mennesker ser ikke noen mening i å svare på mer enn akkurat hva det ble spurt om. Mange spørsmål er også for uspesifikke til at det er mulig å svare, f.eks spørsmål som "hvordan går det med deg og barna?". Det blir alt for stort, alt for generelt og har ingen klare grenser.

Hva er det folk ønsker å vite eller få til svar når de stille sånne spørsmål? Jeg vet ikke det, og bruker bare å svar at det går bra. Skal jeg kunne gi et lengre svar trenger jeg et konkret spørsmål.

''Dere som er innadvendte, hva tenker dere om dette? Vil dere bli pratet til selv om dere ikke er noen store pratere selv? Eller føler dere dere bare plaget av det?''

Noen ganger synes jeg det er greit om andre prater til meg og stiller spørsmål, for kanskje kan det åpne for en samtale. Andre ganger føles det bare irriterende og plagsomt, men da forsøker jeg å unngå andre mennesker så langt det lar seg gjøre.

''Noen mennesker ser ikke noen mening i å svare på mer enn akkurat hva det ble spurt om. Mange spørsmål er også for uspesifikke til at det er mulig å svare, f.eks spørsmål som "hvordan går det med deg og barna?". Det blir alt for stort, alt for generelt og har ingen klare grenser.

''

Hvis jeg spør henne: hvordan går det med "lise" på skolen? Er det for uspesifikk?

Jeg føler at uansett hva jeg spør om så får jeg bare veldig korte svar.

[Gjest best wishes]

''De vil helst delta i praten, men klarer ikke, og andres spørsmål og snakk blir derfor lett en ubehagelig påminnelse om at de ikke klarer å være med fullt ut i det sosiale.''

Grunnen til at jeg vanligvis ikke deltar i en generell prat "rundt bordet" f.eks. i lunsjen på jobben, er det jeg nevnte i svaret til best wishes om å trenge litt tid til å bearbeide tankene før jeg kan uttale meg.

Ofte sitter jeg og tenker igjennom det de andre har sagt, gjør meg opp en mening - og når jeg så har noe jeg ønsker å si om saken - så vips er det et helt annet tema som diskuteres....

Det er det som er så fint med å snakke med andre på DOL - selv om noen kommer opp med et nytt tema, kan man fint svare på gårsdagens spørsmål :-))

Men hvorfor er det så viktig for deg å ha tenkt igjennom det du skal si? Jeg er vel en motsatt person for jeg snakker først og tenker etterpå he he:) Sier vel i blant mye dumt, men tror jeg kompenserer med å si mye fornuftig også.

Tror du det ligger en redsel bak for å si noe dumt, eller for å bli mislikt?

[Kalevala]

Nå har jeg lest artikkelen, og jeg synes ikke han har så veldig hyggelige tanker om ekstroverte akkurat. Mulig han sammenligner dem som er 90% introverte med dem som er 90% ekstroverte, men de aller, aller fleste av oss ligger jo samlet rundt midten, og har derfor både introverte og ekstroverte sider. Jeg opplever ihvertfall ikke verden som så veldig svart-hvitt - heller ikke på dette området.

Forfatteren sier blant annet: "Are introverts arrogant? Hardly."

Men så fortsetter han: " I suppose this common misconception has to do with our being more intelligent, more reflective, more independent, more level-headed, more refined, and more sensitive than extroverts."

!! Hvis ikke _det_ er å være arrogant, så vet ikke jeg. ;-)

Og så fortsetter han: "The worst of it is that extroverts have no idea of the torment they put us through. Sometimes, as we gasp for air amid the fog of their 98-percent-content-free talk, we wonder if extroverts even bother to listen to themselves. Still, we endure stoically, because the etiquette books—written, no doubt, by extroverts—regard declining to banter as rude and gaps in conversation as awkward. "

Det er ganske mange temmelig nedlatende utsagn her, i tillegg til en kraftig dose av overgeneralisering.

Et annet sted skriver han: "Our motto: "I'm okay, you're okay—in small doses.""

Men _mener_ han virkelig det?

Han skriver bl a at den ekstroverte “are probably driving this person [den introverte] nuts”. Han skriver ” introverts are people who find other people tiring” .

Jeg synes heller ikke at følgende utsagn vitner om at han synes at ekstroverte er OK i det hele tatt:

"extroverts spend so much of their time working out who they are in voluble, and frequently inescapable, interaction with other people"

"They listen for a moment and then go back to barking and yipping…."

"With their endless appetite for talk and attention…"

''jeg synes ikke han har så veldig hyggelige tanker om ekstroverte akkurat.''

Enig. Han har noen poenger, men det er satt veldig på spissen, og tonen hans er ikke så hyggelig. Og det hadde jeg tenkt å skrive en kommentar om da jeg la ved linken i natt, men var litt for trøtt til å finne de rette ordene. Det angrer jeg på nå.

[Kalevala]

Men hvorfor er det så viktig for deg å ha tenkt igjennom det du skal si? Jeg er vel en motsatt person for jeg snakker først og tenker etterpå he he:) Sier vel i blant mye dumt, men tror jeg kompenserer med å si mye fornuftig også.

Tror du det ligger en redsel bak for å si noe dumt, eller for å bli mislikt?

Det er den eneste måten jeg klarer å kommunisere på. Jeg vet ikke hvordan man lager setninger uten å ha tenkt igjennom det først.

Jeg ser ofte med beundring på de som klarer å snakke og snakke rett fra tankene, spesielt når det de sier faktisk virker både gjennomtenkt og fornuftig. Men jeg aner ikke hvordan de gjør det.

[double]

''Noen mennesker ser ikke noen mening i å svare på mer enn akkurat hva det ble spurt om. Mange spørsmål er også for uspesifikke til at det er mulig å svare, f.eks spørsmål som "hvordan går det med deg og barna?". Det blir alt for stort, alt for generelt og har ingen klare grenser.

''

Hvis jeg spør henne: hvordan går det med "lise" på skolen? Er det for uspesifikk?

Jeg føler at uansett hva jeg spør om så får jeg bare veldig korte svar.

''Hvis jeg spør henne: hvordan går det med "lise" på skolen? Er det for uspesifikk? Jeg føler at uansett hva jeg spør om så får jeg bare veldig korte svar.''

Ja, det er for uspesifikt, ihvertfall for meg. På den type spørsmål spørsmål svarer jeg "det går bra" og vet ikke hva mer jeg kan si enn det.

For hva ønsker du egentlig svar på? Om det går bra sosialt, om hun er flink faglig, får den hjelpen hun trenger, om hun trives, om hun liker lærerene, om hun kommer seg dit i rett tid, om hun har venner, om hun har det bra i klassen, i friminuttene??