Hvordan forandret hverdagen deres seg?

[Gjest Ingemanns kjære]

Jeg er mest forundret over at folk som selv har små barn kan karakterisere andre foreldres liv som at "de har sluttet å leve". Om man så velger en annen tilværelse enn man tidligere hadde så kan jo dette være noe man selv ønsker seg, at man ønsker seg en roligere tilværelse med eller uten barn.

Om man velger å kutte ut kafe- og restaurantliv når man har små babyer så har man ikke akkurat "sluttet å leve" spør du meg. Det er heller noe krampeaktig å fortsette livet som før med en liten baby i hus mener nå jeg..

Alle er vi forskjellige.:-)

Men mange slutter å gjøre de tingenede de satte pris på før de ble foreldre.Greit at barnet gir dem nye måter å se verden på og prioritere, men mange av dem påstår også at de ikke har tid til å gjøre som før, eller at der er for stressende. Noen savner også muligheten til å gjøre de samme tingene.

Jeg mener fint at man kan fortsette å gjøre det meste man gjorde før. Man må bare planlegge litt anderledes.

Jeg kan ikke si at min personlighet endret seg noe etter fødslene. Interessene og drømmene var de samme.

Så klart har man ansvar for et noen andre enn seg selv, som er avhengig av deg, men har du drømmer som du har lyst å realisre,må man gjøre det mens man kan. Kanskje bare endre litt på dem slik at de inkluderer barna.

[Gjest Silver Fairy]

Dette "slutte å leve"-begrepet reagerer jeg også på.

For noen er det veldig viktig å av og til spise ute, for andre er ikke det så om å gjøre. Det kan være avhengig av : økonomi, hvor man bor, hvor lange arbeidsdager man har, hvor stillesittende barnet/barna er, allergier hos barna, og mye annet.

Med fullpakket uke, kan det være godt å ikke ha en eneste plan for helga, bortsett fra å se et program på TV.

Andre ønske å dra på en eller annen overnattingstur ofte.

Alt kan overdrives. Noen blir så opptatt av å leve som før, at det virker krampaktig. Andre lukker døra til hjemmet, og man ser dem ikke på lang tid.

Det er veldig store forskjeller på hvor mange "hjelpere" en familie har. Har man mange ivrige barnepassere har man et helt annet utgangspunkt for ulike aktiviteter.

Noen har barn som er mye syke. Det sier seg da selv at overskuddet til mye annen aktivitet kan bli begrenset.

Jeg synes uansett at mn skal være forsiktig med å definere andre sin måte å innrette seg på som "å slutte å leve".

Det er vel ikke direkte det at man "har sluttet å leve", men at man nesten ikke kjenner venninna si igjen fordi alle tidligere interesser har forsvunnet som dugg for solen. Selvfølgelig tar barn tid, men når venninna mi ikke har det minste -ønske- om å følge med på noe som før var veldig viktig for henne føler jeg at jeg har mistet henne litt. Noen blir rett og slett en helt ny person etter at de får barn. Ikke noe galt i dét i og for seg, men det er litt skremmende å se en så stor forandring.

[lonelyP]

Hvor bor du sa du?

*enda en singel med nesten bare foreldrevenner*

Å så gøy det hadde vært med en ditto venninne )

Bor på vestlandet, gjør du også?

[tonie]

For veldig mange er dette vanlig. At livet forandrer seg totalt.

Men, etter min mening, trenger det ikke bli det. Man må bare gjøre enkelte ting litt anderledes. Kanskje tenke litt anderledes.

Legge tider og rutinerer viktig for et barn, men det har aldri vært noen hindring for turer hverken her eller der. Eller overnatting i telt eller båt. I stedet for å fokusere på senga, har ting som står barnet kjært blitt tatt med. Sine egne lukter kan roer et barn godt.

Å dra ut og spise, har aldri vært noe problem. Enten man gjør det alene og har skaffet barnevakt, eller med unger. Men så har det vært viktig for meg at ungene kan oppføre seg på restaurant.

Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.

Hva er å leve da, egentlig? Å dekke egne behov, dyrke sine interesser og gjøre akkurat det man vil og følge alle impulser det meste av tiden?

[pekkaline]

Det som nok er hovedgrunnen for at man er mere hjemme er nok barnas leggetid. Når de er rundt året så er det fint å ha en fast rutine slik at de (som ikke gjør det) lærer å sove rundt. Faste rutiner, er det vi hører masse om.

Min første hindret oss ikke i noe det første året. Selvsagt mindre fester, men vi hadde med bærebag som han sov i når vi var hos venner. Når vi fikk nr to var eldste sine leggevaner godt innarbeidet, og det ble mere hejmmekvelder. Men vi fikk da besøk, og vi var da ute (barnevakt). Vi tok barna med på restaurant osv

Det trenger ikke bli for mange endringer, det blir det man gjør det til. Jeg har kost meg i barnas oppvekst. Ikke lidd noen nød i allefall

[jonia]

Det er vel ikke direkte det at man "har sluttet å leve", men at man nesten ikke kjenner venninna si igjen fordi alle tidligere interesser har forsvunnet som dugg for solen. Selvfølgelig tar barn tid, men når venninna mi ikke har det minste -ønske- om å følge med på noe som før var veldig viktig for henne føler jeg at jeg har mistet henne litt. Noen blir rett og slett en helt ny person etter at de får barn. Ikke noe galt i dét i og for seg, men det er litt skremmende å se en så stor forandring.

Jeg forstår godt at det er skremmende- og trist.

For noen blir det å få barn så altoppslukende, og mye mer krevende enn man kunne forestille seg.

Det er klart det er grenser for hvor mye barnesnakk man kan orke fra nyblevne foreldre.

Jeg mener på ingen måte at man skal lukke døra for alt annet når man får barn, men for noen blir det vnskelig å få til mer enn at hverdagen akkurat går rundt. Og da kan det bli smått med både vennetreff, utflukter og annet man gjorde før.

Iallfall for en periode.

Jeg vet om flere som kun har kontakt med andre voksne (les: mødre) som har barn på samme alder som dem selv. Det virker jo noe snevert, men hvis det er det som er ønskelig, så er jo det også et valg.

[Gjest Elextra]

Hvis du mener bare akkurat babyperioden, synes jeg du ikke skal dømme folk for hardt basert på hva de gjør mens den varer.

Det er stor forskjell på babyer. Noen kan man ta med på omtrent alt, og de ser ut til å ha stor glede av det. Noen sover natten gjennom ganske raskt, slik at foreldrene klarer å glede seg over andre aktiviteter enn søvn. Andre babyer ser ut til å trives best i ro hjemme, og hyler hvis de f.eks. må ligge et annet sted enn de er vant til.

Jeg har hatt to veldig forskjellige babyer. Det er stor avstand mellom dem, så det var ikke slik at jeg behandlet nr. to veldig annerledes fordi situasjonen var en helt annen - jeg hadde nesten like mye tid til ham som jeg hadde til den eldste da hun var nyfødt.

Den eldste bare sov eller skrek de første 3-4 månedene. Skulle vi unngå at hun hylte mens hun var våken, måtte hun ha puppen i munnen, bæres eller dulles med. Restaurantbesøk o.l. var dermed ikke så veldig interessant - å spise kald mat med venstre hånd med henne på fanget syntes jeg det var greiere og billigere å gjøre hjemme. Reisesengen hennes ble også lite brukt - jeg syntes det var nitrist å sitte på vertskapets soverom og se / høre henne vri seg og hyle mens festen / selskapet pågikk i stua. Tro meg, vi prøvde.

Lillebroren reiste jeg på ferie med (sammen med søsteren, men uten andre voksne) da han var 3-4 måneder. Vi dro med fly i flere etapper, overnattet hos venner og var på et primitivt sommersted ved kysten. Junior hang i bæresele på magen min og var strålende fornøyd. Han sov i fremmede senger, i en annen vogn enn sin egen osv., uten å gjøre noe utav det.

Småbarnstiden er litt annerledes - mange småbarn er nokså avhengige av rutiner for å holde humøret oppe. Enkelte aktiviteter må kanskje settes på vent noen år, men man får mye annet å gjøre og glede seg over. De som slutter brått med en eller annen aktivitet, uten å forsøke å gi det en sjanse, tror jeg kanskje bruker familieforøkelsen litt som et påskudd - de trenger kanskje pengene til noe annet, eller de synes uansett det ikke er så veldig stas lenger.

Skriver under på denne - jeg hadde like forskjellig erfaring med mine to, tror forresten jeg har kommentert det til deg før.

Da førstemann var et par måneder forstod jeg meg ikke på venninner som stadig koste seg med kafé-, restaurant- og til og med London- og Paristurer med venninner (og barn) mens barnet var et par måneder gammelt - og de snakket om hvor morsomt og enkelt det var. Gutten min skrek mer enn han sov, og det var i grunnen lite annet enn å gå tur med vogn som var morsomt å gjøre med ham.

Da jeg fikk nr. to, som var et sovedyr, skjønte jeg hva de snakket om - og gjorde lignende ting selv. Men det ble jo annerledes når jeg også hadde en toåring å passe på.

[Gjest Elextra]

Ja, hverdagen forandret seg radikalt da vi fikk barn.

Før vi fikk barn var vi gjerne ute flere kvelder i uken, vi var mye på langturer i båt og på ski, vi reiste ofte på storbyturer og ferien var helst av typen backpacker til eksotiske strøk.

Da vi fikk barn tenkte vi som du, og at vi ikke var typen til å "legge inn årene" selv om vi hadde barn. Vi skjønte jo vi måtte legge om stilen litt, men var ikke helt forberedt på i hvilken grad vi skulle gjøre det. Vi hadde jo ikke "bestilt" et barn med kolikk, som sov ekstremt lett og som var nærmest avhengig av helt faste rutiner. Det er ikke gøy å gå på fest eller på kafé med et barn som bare skriker om han ikke bysses rundt. Men saken er jo at du ikke savner det "andre livet" i særlig grad når du har barn, du får litt andre verdier, og tenker at det finnes en tid for alt; det blir tid til eksotiske reiser etc. senere (og vi tar jo med barna på andre typer turer..).

Mitt råd: Ikke planlegg hvordan du skal fylle foreldrerollen før du er de

[laban]

For veldig mange er dette vanlig. At livet forandrer seg totalt.

Men, etter min mening, trenger det ikke bli det. Man må bare gjøre enkelte ting litt anderledes. Kanskje tenke litt anderledes.

Legge tider og rutinerer viktig for et barn, men det har aldri vært noen hindring for turer hverken her eller der. Eller overnatting i telt eller båt. I stedet for å fokusere på senga, har ting som står barnet kjært blitt tatt med. Sine egne lukter kan roer et barn godt.

Å dra ut og spise, har aldri vært noe problem. Enten man gjør det alene og har skaffet barnevakt, eller med unger. Men så har det vært viktig for meg at ungene kan oppføre seg på restaurant.

Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.

Som så mye annet, har disse valgene med prioritering å gjøre.

Jeg nektet å gi opp hobbyen min. Dvs. jeg pumpet meg, tvang babyene til å venne seg til flaske og var borte én kveld i uka fra de var svært små.

Men dermed var jeg villig til å innskrenke litt på andre ting. Spesielt den eldste var ikke begeistret for morsmelk fra flaske, så jeg syntes det fikk holde med den ene kvelden. De får jo faktisk ikke pupp mer enn et års tid.

Mannen min er ganske makelig anlagt, så det var ikke ham imot at vi var mye hjemme på kveldstid akkurat mens barna var babyer. Feriereiser derimot, har vi bare tilpasset, ikke sluttet med. Dvs. at vi nok har besøkt litt flere fornøyelsesparker enn før vi fikk ungene, men absolutt ikke holdt oss hjemme i hagen...

[Gjest Ingemanns kjære]

Som så mye annet, har disse valgene med prioritering å gjøre.

Jeg nektet å gi opp hobbyen min. Dvs. jeg pumpet meg, tvang babyene til å venne seg til flaske og var borte én kveld i uka fra de var svært små.

Men dermed var jeg villig til å innskrenke litt på andre ting. Spesielt den eldste var ikke begeistret for morsmelk fra flaske, så jeg syntes det fikk holde med den ene kvelden. De får jo faktisk ikke pupp mer enn et års tid.

Mannen min er ganske makelig anlagt, så det var ikke ham imot at vi var mye hjemme på kveldstid akkurat mens barna var babyer. Feriereiser derimot, har vi bare tilpasset, ikke sluttet med. Dvs. at vi nok har besøkt litt flere fornøyelsesparker enn før vi fikk ungene, men absolutt ikke holdt oss hjemme i hagen...

Men det du viser til her, er et ganske flott og balansert eksempel på at man kan fortsette å gjøre en del av det man vil, selv etter at barna har kommet.

Det finnes dem som sitter hjemme og er bitter for å ikke kunne fortsette med hobbyen sin. Du valgte å pumpe deg og dra ut og gjøre det du ville en kveld i uka. Kjempeflott.

Her har det også blitt mange fornøyelsespark turer etter at ungene kom. Men det har også blitt turer hvor vi voksne har gjort våre ting, sammen med ungene. Tilpasset dem, uten at det har gått ut over verken barna eller oss voksne... Men det har jo krevd litt mer av og til under forberedelser. Og noen av tingene har kanskje kostet den ene voksne mye tålmodighet for å gjøre ferien bra for den andre voksne og ungene. Neste gang har vi byttet på.

[lonelyP]

Tror det er relativt vanlig, og jeg mener folk gjerne må gjøre det slik om de ønsker det, uten at folk på utsiden skal dømme for mye om det er rett eller galt av dem å gjøre det. Folk tar sine egne valg, og som regel viser man hensyn til seg selv først og fremst, og det er lov, man bygger sine egne liv, og vil man gi opp båten så er det vel egentlig ens egen sak.

Men om det er venner som blir "glemt", skal venner fremdeles forstå det ihjel og ikke si noe?

[Gjest Ingemanns kjære]

Hva er å leve da, egentlig? Å dekke egne behov, dyrke sine interesser og gjøre akkurat det man vil og følge alle impulser det meste av tiden?

Nei da. Og alle har vi forskjellige mål her i livet.

Noen trives med å være hjemme sju dager i uka, 52 uker i året.

Noen trives med å pusle rundt mann og barn.

Noen har litt mer lopper i blodet og trenger kanskje noen opplevelser, litt fart og spenning.

Og om man trives med opplevelser, for så og sette seg ned når barna kommer, kan føre til bitterhet.

Personlig har jeg funnet en mellomting,hvor jeg kan fortsette med hobbyen min på et nivå som tilfredstiller trangen min,men samtidig være der for barna. Gjøre ting sammen med dem.

Det kostet oss foreldre litt da de var små, men vi har hatt noen flotte opplevelser sammen. Ungene våre har opplevd mange ting som andre barn sannsynligvis ikke kommer til å oppleve som når de blir voksne heller.

Men hovedpoenget med svaretmitt i begynnelsen, var at jeg opplever at mange legger veldig strenge bånd på seg selv.

Var ei morher som oppgav hesten etter at babyen kom, Ei bekjent av meg var tilbake som travkusk etter seks uker. Jeg trorikke hennes baby lider noen nød av den grunn.

[lonelyP]

Jeg forstår godt at det er skremmende- og trist.

For noen blir det å få barn så altoppslukende, og mye mer krevende enn man kunne forestille seg.

Det er klart det er grenser for hvor mye barnesnakk man kan orke fra nyblevne foreldre.

Jeg mener på ingen måte at man skal lukke døra for alt annet når man får barn, men for noen blir det vnskelig å få til mer enn at hverdagen akkurat går rundt. Og da kan det bli smått med både vennetreff, utflukter og annet man gjorde før.

Iallfall for en periode.

Jeg vet om flere som kun har kontakt med andre voksne (les: mødre) som har barn på samme alder som dem selv. Det virker jo noe snevert, men hvis det er det som er ønskelig, så er jo det også et valg.

Men hva da med den venninnen som sitter igjen og plutselig ikke har noen å bedrive noe med fordi alle venninner har fått barn og stenger nesten helt av. Som singel og barnløs er det er problem at man ikke inkluderes. Også single og barnløse kan delta på familieting, tar gjerne del i skifitng av bæsjebleie og matforing også for den del. Og dette med å av og til, en times tid ta seg fri fra mann og barn, kan ikke forstå annet enn at det må være til det beste for både barn, mødre, fedre, venner, familie ellers... Og så skal man jo huske på at det kommer en tid da barna har blitt store og man har allverdens med tid, men plutselig oppdager at alle vennene man en gang hadde er borte for mange, mange år siden. Venner beriker livet, det skal man alltid huske på, selv hvor travelt livet måtte være.

[morsan]

Som representant for de av oss som er single og ikke har barn, men har venner som alle er sambo/gift med barn:

JA!!! Det er så vanlig at du ikke vil tro det. Har full forståelse for at livet på mange måter blir snudd på hodet, men jeg er nå av den mening at man ikke glemmer venner av den grunn. Spesielt ser det ut til at det går veldig utover single, barnløse venner.... *sukk* sitter alt for mye aleine for tiden.

Jeg var ikke singel da de fleste av vennene mine begynte å få barn, men opplevde jo litt av det samme. De som hadde barn var heller sammen med andre med (jevnaldrende) barn enn med de barnløse parene.

Da jeg selv fikk barn noe senere, skjønte jeg jo godt hvorfor;-) Har barna noen å leke med, slapper foreldrene mer av. De har da kanskje også leker som passer, boligen er mer tilpasset småbarn osv, men kanskje viktigst av alt: Du er sammen med folk som _forstår_ hvordan det er med barn, og slipper alle kommentarer og blikk fra folk som tror at det er bare å gjøre slik&sånn så blir alt så mye greiere...;-)

[morsan]

''Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.''

Dette er en av tingene som skremmer meg fra å få barn! :-O

Men om man har "sluttet å leve" er jo noe som _omverdenen_ bedømmer at man har. Kanskje disse foreldrene tvert imot synes at det er først _nå_ livet har fått skikkelig mening for dem?

Det rare er jo at mens en barnløs venninne kan synes at den nybakte morens horisont har skrumpet inn kraftig, synes kanskje moren at hennes horisont har blitt kraftig utvidet.

[morsan]

Små babyer er jo det enkleste i verden å ha med seg rundt omkring; de sover mye, maten er medbragt (for de som ammer), og de holder seg på den plassen de legges. Det er verre når de blir i krabbe/stabbe rundt-alderen og attpåtil trenger nogenlunde faste rutiner.

Poenget er vel at såfremt man har friske, "normale" barn, handler alt om hvordan man selv ønsker å prioritere. Noen mister lysten og overskuddet til å engasjere seg i ting de tidligere gjorde, andre har mer motivasjon til å delta på sånt.

Jeg synes det er litt stusselig med folk som bare gir opp omverdenen fullstendig, men samtidig synes jeg det er like trist med folk som krampaktig fortsetter å leve som om ingenting har skjedd. Det er nye mennesker i familien, en viss justering må til på noen områder.

Vi har imidlertid dratt på både båtturer og hytteturer med både ett og to barn, fra minstemann var liten baby. Ungene elsker fremdeles akkurat det. Når det gjelder ting som kafeer og restauranter, gjorde vi det endel med eldstemann, da han var en rolig unge det var greit å ha med på sånt. Nummer to er av en annen støpning, og dermed blir det slitsomt for både oss og andre til stede om vi tøyer tålmodigheten for mye der.

Jeg setter uansett stor pris på å være sammen med vennene mine, single eller ikke, selv om jeg har fått både ett og to barn. Selvsagt blir det ikke samme utelivet, og ting må planlegges litt bedre, men det lar seg gjøre. Og det er desto mer hyggelig.

''Små babyer er jo det enkleste i verden å ha med seg rundt omkring; de sover mye, maten er medbragt (for de som ammer), og de holder seg på den plassen de legges. ''

jeg syntes fakytisk det var litt stressende med alle dem som sa dette til meg da jeg hadde en bitteliten baby,og dermed forventet at jeg skulle være supermobil. Pga diverse ammeproblemer, en baby som sov 10-11 timer i døgnet, som nektet å ligge stille på et fang, men måtte bæres, samt at han var en supergulper (hvilket betød bæring...), gjorde ta det var et slit å gå for mye bort - vi hadde med beskyttelsestepper for møblene, og fikk masse kommentarer og "gode råd" som selvsagt ikke hjalp for vår unge.

Så utrolig mye bedre tigene ble da han krabbet/gikk selv! :-)

[lonelyP]

Jeg var ikke singel da de fleste av vennene mine begynte å få barn, men opplevde jo litt av det samme. De som hadde barn var heller sammen med andre med (jevnaldrende) barn enn med de barnløse parene.

Da jeg selv fikk barn noe senere, skjønte jeg jo godt hvorfor;-) Har barna noen å leke med, slapper foreldrene mer av. De har da kanskje også leker som passer, boligen er mer tilpasset småbarn osv, men kanskje viktigst av alt: Du er sammen med folk som _forstår_ hvordan det er med barn, og slipper alle kommentarer og blikk fra folk som tror at det er bare å gjøre slik&sånn så blir alt så mye greiere...;-)

Da jeg selv fikk barn noe senere, skjønte jeg jo godt hvorfor;-) Har barna noen å leke med, slapper foreldrene mer av. De har da kanskje også leker som passer, boligen er mer tilpasset småbarn osv,

Vel, i så fall går det jo an å be folk hjem til seg. Og jeg har aldri stått tilbake for å leke med barn, jeg liker barn jeg. Og det tror jeg nok de aller fleste gjør.

men kanskje viktigst av alt: Du er sammen med folk som _forstår_ hvordan det er med barn, og slipper alle kommentarer og blikk fra folk som tror at det er bare å gjøre slik&sånn så blir alt så mye greiere...;-)

1. Jada, foreldre er vel påpasselig med å fortelle single venner akkurat dette. Om hvor tidkrevende det er å ha barn.

2. Andre foreldre kan da være vel så ille til å komme med råd og kommentarer, foreldre lytter bare mer til dem enn single og barnløse. Det tilskrives kontoen for erfaring, forstår jo det, men...

3. Så mye jeg har hørt om barn og fødsler og luft i magen og soverutiner og bæsjebleier så har jeg da litt å komme med selv om ingen foreldre vil tørre å innrømme det. Jeg har selv vært barn(!) og har passet masse barn opp gjennom. Og nå vet jeg at alle foreldre ruller med øynene, men tenk dere litt om da. Når dere fikk første barnet så visste dere tross alt litt dere også, dere var ikke helt komplett blanke på området.

[Mrs. Wallace]

''Små babyer er jo det enkleste i verden å ha med seg rundt omkring; de sover mye, maten er medbragt (for de som ammer), og de holder seg på den plassen de legges. ''

jeg syntes fakytisk det var litt stressende med alle dem som sa dette til meg da jeg hadde en bitteliten baby,og dermed forventet at jeg skulle være supermobil. Pga diverse ammeproblemer, en baby som sov 10-11 timer i døgnet, som nektet å ligge stille på et fang, men måtte bæres, samt at han var en supergulper (hvilket betød bæring...), gjorde ta det var et slit å gå for mye bort - vi hadde med beskyttelsestepper for møblene, og fikk masse kommentarer og "gode råd" som selvsagt ikke hjalp for vår unge.

Så utrolig mye bedre tigene ble da han krabbet/gikk selv! :-)

Ja, har man f.eks ammeproblemer, blir det selvsagt en annen sak. De første ukene med eldstemann var ingen picknick, og vi bevegde oss ikke særlig mye utendørs. Han nektet å ta puppen, jeg var stresset og vi var alle søvndepriverte. Men etter hvert, da vi fant en slags rytme og ammingen tok seg opp, syntes jeg det var kjempegreit å ta med baby rundt.

Når det er sagt, synes jeg det er mye morsommere med litt større barn. Babyer er håndterlige og søte, men det er temmelig kjedelige greier. *dukker for angrep*

[Gjest Silver Fairy]

Men om man har "sluttet å leve" er jo noe som _omverdenen_ bedømmer at man har. Kanskje disse foreldrene tvert imot synes at det er først _nå_ livet har fått skikkelig mening for dem?

Det rare er jo at mens en barnløs venninne kan synes at den nybakte morens horisont har skrumpet inn kraftig, synes kanskje moren at hennes horisont har blitt kraftig utvidet.

Det er vel gjerne dette som kalles ulikt perspektiv? ;-)

Jeg skjønner nok mer om/når jeg en gang får barn selv. Det å få barn er en av de største, om ikke den største, omveltningen i livet. Ikke bare for dem som blir foreldre, men omgivelsene også. Jeg vet hvordan det er å være den eneste single blandt venner som alle har kjæreste/samboere, men det er noe helt annet når de begynner å få barn.

[Gjest Spekepølse]

Men om det er venner som blir "glemt", skal venner fremdeles forstå det ihjel og ikke si noe?

Om venner føler seg glemt, tar de det opp med dem det gjelder! De sitter ikke på sidelinja og dømmer dem for at de har tatt sine valg om hvordan de skal leve livet:)

Blir det ikke bedre kan dde kanskje bare finne seg i at de er blitt "valgt bort" og at det kanskje er en grunn til det!?