Første store utfordringen for forholdet

[Gjest Håper det går veien...]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 2.5 år og vi har alltid hatt det utrolig bra sammen. Vi er begge 20 år, men jeg føler at både jeg og hun er litt mer modne enn de fleste andre på vår alder når det gjelder syn på forskjellige ting og hvilke verdier som er viktige for oss osv. Det som gjør forholdet vårt sterkt er at vi kan snakke om absolutt alt. Vi mener kommunikasjon og ærlighet er grunnleggende for at et forhold skal fungere og vi er veldig i mot utroskap.

For 2-3 måneder siden hadde jeg en liten "nedtur" og følte ikke like sterkt for henne lenger. Men det var også en ting som jeg gikk og tenkte på ofte, nemlig hvordan det ville være å være sammen en annen jente. Kjærsten min har vært i et par forhold tidligere, men jeg har aldri vært i et skikkelig seriøst forhold før dette og kjærsten min er også den første jeg har hatt sex med. Det er klart at jeg lurer på hvordan det ville vært å ha sex med andre, men jeg har etter hvert kommet fram til at jeg aldri ville latt den nysgjerrigheten komme foran forholdet vårt.

Jeg tok et kanskje dumt valg og fortalte alt dette til kjærsten min en helg vi var ute på byen sammen. Siden vi ikke var helt edru ordla jeg meg sikkert ikke helt som jeg hadde gjort til vanlig og hun mistolket litt det jeg prøvde å si. Grunnen til at jeg sa det var fordi jeg ikke ville holde noen ting skjult for henne, men jeg har tenkt i ettertid at noen ting kan man holde for seg selv så lenge det ikke er på bekostning av den andre parten.

Det som skjedde var at kjæresten min tok det jeg sa veldig tungt og "overreagerte" en god del. I tiden etter var hun ikke helt seg selv, og det viste seg etter hvert at hun tok litt avstand fra meg og lukket seg inne, en slags forsvarsmekanisme for å ikke bli såret. Hun sa hun ikke følte det samme lenger, men hun ville ikke at det skulle være sånn. Og for første gang siden vi ble sammen løy hun for meg en dag hun var ute på byen. Hun sa hun var med noen veninner, men det kom frem et par dager senere at hun var på nach hos en kompis av meg. Det gjorde vondt å høre at hun faktisk hadde løyet, men det hadde ikke skjedd noe. Grunnen til at hun løy kan høres litt merkelig ut, men hun sa det var fordi hun visste hun ikke hadde fått lov av meg å dra dit om hun hadde spurt. Jeg har alltid vært veldig sjalu person og litt overbeskyttende mot henne og jeg har sagt det er noe jeg skal jobbe med.

Etter alt som hadde skjedd merket jeg plutselig hvor utrolig glad jeg er i henne og hvor mye hun betyr for meg. Jeg tenkte nesten ikke lenger på det å være sammen andre jenter og jeg var 100% sikker på hva jeg ville. Siden vi har bodd sammen i 1.5 år foreslo jeg at vi kunne ta litt tid fra hverandre og jeg flyttet hjem en uke.Vi trodde begge at med tid fra hverandre og følelsen av å savne meg ville få hun til å få tilbake følelsene for meg igjen.

Hun ringte meg plutselig et par dager før jeg skulle hjem igjen og sa at jeg ikke måtte ha for store forhåpninger når jeg kom hjem og at det kom til å ta lenger tid enn hun trodde. Jeg hørte at det var noe og jeg kjørte hjem med en gang og lurte på hva som foregikk. Hun hadde nesten ikke spist og hun var helt blek i ansiktet. Etter hvert klarte hun å si at hun hadde blitt betatt av en annen. Hun var helt fra seg og gråt og hun ville så gjerne at den forelskelen skulle bli borte. Hun sa at den lå og hindret henne i å kjenne følelsene for meg men hun ville bare at vi skulle komme tilbake der vi var. Vi kom fram til at for at dette skulle fungere kunne hun ikke ha noen kontakt med den personen igjen. Det kom til å ta tid men begge var innstilt på å få forholdet til å fungere igjen.

Jeg bodde hos moren min et par dager som bor langt unna. Da jeg kom hjem kom det plutselig fram en ny sannhet. Jeg fikk ikke vite alt med en gang. Det første hun sa var at de hadde kysset én gang, og det var før jeg flyttet hjem. Dagen etter kom alt sammen fram. Hun kom bort til meg og la hånda mi over hjertet hennes og jeg kjente hvor høy puls hun hadde. Hun sa at i helgen da jeg var hos moren min hadde hun møtt han på byen. Han hadde blitt med hjem til leiligheten vår og sovet i vår seng. Hun sa de ikke hadde hatt sex men bare kysset. Det gjorde så ekstremt vondt å høre fordi jeg trodde ikke hun var i stand til å gå så langt. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro når det gjaldt om de hadde sex eller ikke, men jeg vet nå at hun har fortalt hele sannheten. Hun fortalte at hun i starten hadde tenkt at det beste var å skjule alt sammen og ikke utsette meg for sannheten, men hun skjønte med en gang at hun ikke hadde sjans til å klare det og hun følte seg råtten. Grunnen til at jeg fikk vite sannheten litt og litt var både for at hun trodde at hun trodde det var best for meg, og det var enklere for henne å si det. Hun har innsett nå at det ikke var så lurt, men alt er i hvert fall sagt.

Jeg tok dette veldig tungt og alt kom som et sjokk på meg. Hun er så ekstremt lei seg for det hun gjorde og hun trodde nesten helt sikkert at dette skulle være slutten på forholdet vårt. Det verste for meg var det at hun faktisk løy for meg og gikk bak ryggen min fordi det har aldri skjedd før det strider jo helt imot hva hun står for selv. Hun sa at det eneste positive ved det som skjedde er at nå er hun i hvert fall godt på vei over den betattheten. Hun sa at hun følte seg nærmest lettet da han dro dagen etter og hun kjente at hun visste hva hun egentlig ville. Men hun var selvfølgelig redd for at hun hadde ødelagt for mye og at det ikke var noen vei tilbake.

Jeg reagerte ganske annereledes enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det første som skjedde var en tsunami av sorg og smerte som veltet inni meg. Etter en stund var jeg bare mer forbanna og oppgitt, men jeg så hvor utrolig oppriktig lei seg hun var og hun angret så mye på at hun såret meg og risikerte forholdet vårt på den måten. Jeg følte ganske fort at dette her kan jeg tilgi, om jeg bare gjør det på riktig grunnlag. Det eneste hun ville nå var å være sammen med meg igjen og legge alt bak seg. Det ville jeg og, med tid burde det være mulig å komme over dette.

Nå har det gått over en måned og vi har hatt en kjempe fin jul sammen. Vi gått ut og spist, gått på kino og sånne ting som vi kanskje ikke var like flinke til i tiden før alt skjedde. Tror vi begge på en måte har tatt forholdet vårt litt for gitt, så for å se på den positive siden så har jeg lært å sette enda mer pris på henne nå.

For å komme helt til poenget så sitter jeg nå igjen med en del forskjellige følelser. Jeg er utrolig glad i henne og jeg håper inderlig at vi kommr oss gjennom dette. Samtidig er jeg livredd. Livredd for at det ikke skal gå som jeg håper. Livredd for å sitte igjen alene. Men vi gjør i det minste alt vi kan begge to og jeg tror det er viktig at om det blir slutt så kan jeg i det minste sitte igjen med følelsen av at vi ga alt, men det gikk rett og slett ikke.

Selv om vi har hatt det veldig fint sammen de siste ukene, så er det ikke på langt nær over. Hun sier at hun er utrolig glad i meg, men hun har fortsatt ikke like sterke følelser for meg. Hun vil så gjerne tilbake til der vi var og håper at vi vil det over tid, men hun er også redd for hun skal finne ut at det ikke går.

Jeg bare håper at grunnen til at hun faktisk vil fortsette er at hun er så glad i meg at hun kan se en fremtid med meg og ikke fordi hun tenker på hvor bra vi hadde det før. Er det noen som har vært i noen lignende situasjoner før ? Er det dumt å prøve å fortsette på det grunnlaget vi har nå? Håper å høre flest positive svar...