Kjenner ikke igjen jenta mi...

[Gnager1000]

Når jeg skriver dette håper jeg egentlig at jeg kommer på bedre tanker og ikke poster det her på forumet, men sletter det. Det har skjedd tidligere. På den annen side merker jeg at det er noe som gnager mer og mer når det gjelder forholdet til samboeren min. Spørsmålet er vel egentlig om jeg har for høye ”krav” til henne og derfor bør skjerpe meg, om vi er for forskjellige eller om jeg med rette bør kunne påpeke enkelte ting ovenfor henne, evt. hvordan jeg bør gå frem. Utgangspunktet er at jeg ikke helt kjenner igjen den jenta jeg egentlig ble sammen med. Vi har nå vært sammen i 4 år, har bodd sammen i 2 år og vi er i slutten av tyveårene. Det jeg likte ved henne når vi ble sammen var at hun var en hyggelig, pen jente med egne interesser, at vi enkelt kunne snakke sammen, at hun var flink på jobben (og at hun hadde ambisjoner der) og at hun hadde beina på jorda. Rett og slett en jente med mange kvaliteter og en jente jeg fortsatt er glad i og synes har mange gode sider. Dette nevner jeg fordi jeg ikke vil at noen skal misforstå, Ref. ambisjoner klatret hun raskt i jobben og fikk positive tilbakemeldinger. Det medførte at hun ble sliten og valgte å ta annen stilling for å få 40t uke. Det er godt over et år siden hun arbeidet mer. Likevel har hun i høst vært mye helt/halvt sykemeldt da hun har vært sliten. Det skal jeg absolutt respektere. Det jeg nå forteller videre løper også lengre tilbake i tid. Jeg nevner dette med sykemeldingene siden det kan være et symptom på noe. Legene sier hun mangler litt vitaminer og ellers at hun må ta det mer med ro. Og det har hun gjort, og sier selv at det går noe bedre. Likevel, den jenta jeg nå opplever å være sammen med sier mye nei, snakker lite, har på tv hele dagen, går stort sett kledd i joggebukse (har 2-3 like) og en slitt genser, har lagt på seg mye siden vi ble sammen, orker lite, spiser ganske usunt (kun 2 ganger om dagen, aldri noe grovt, kresen, mye usunne råvarer) og klarer ikke en helg uten 2-3 kvelder med mye godteri. Det at hun sier mye nei går på om jeg foreslår å gå en tur, sykle en tur, dra i slalombakken eller rett og slett om hun vil være med å hente noe på posten (4 minutter). Svaret er at hun er sliten, at hun har gått endel på jobben, at hun ikke orker gå ut en gang til i dag, at det er mørkt ute e.l. Det virker som det er vanskelig å gå ut eller å bevege på seg flere ganger i løpet av en dag. Når jeg får slike nei merker jeg at jeg blir irritert inne i meg. Selvsagt tror jeg på henne at hun er sliten, men hvem er ikke det etter en arbeidsdag? Personlig får jeg derimot mye energi av å trene litt, og jeg trener derfor 2-3 ganger i uken. Hun trener mindre enn hun pleide før vi ble sammen og i starten av forholdet vårt. Hvis hun trener er det på vei hjem fra jobben da består det i en halv times gange og 2-3 styrkeøvelser. Det hender vi trener sammen en helgedag. Det som jeg føler ekstra kjedelig er at hun skal være ”eksperten” med å fortelle hvordan jeg skal ta styrkeøvelser og hun mener at jeg trener for lite styrke i forhold til kondisjon m.m. Det har jeg ingen problemer med å diskutere i utgangspunktet, men det føles feil når hun ikke ser spesielt sliten ut etterpå, trener mindre enn 1 gang/uka og ellers fortsetter å legge på seg og er trøtt/sliten. Jeg har saklig tatt det opp med henne at hun kanskje bør se på treningen sin, at det finnes sunnere matvaner osv. Jeg har forsøkt å argumenter med at dette kan gi både fysisk og psykisk overskudd. Svaret er at det ”er slitsomt å tenke på at det skal være sunt når en handler” eller at ”det ikke snacks i helgen som gjør forskjellen”. Hun drar ting til det ytterste eller misforstår (evt ønsker å misforstå). Poenget er ikke å bli fanatisk, men å ha et mer naturlig forhold til kosthold. Faktisk har jeg en gang nevnt at jeg blir lei meg når jeg stadig får nei ang å gå tur, sykleosv. Det skulle jeg aldri ha gjort, for da ble hun lei seg og lukket i timesvis. Det hun sa etter hvert var at det var det siste hun trengte å høre, at jeg ikke hadde fulgt med på at hun ofte var sliten osv. Det endte slik det ofte ender når jeg sier hva jeg mener: Først i en voldsom forsvarsposisjon, deretter blir hun svært lei seg, jeg får beskjed om at jeg må forstå både det ene og det andre, hun blir enda mer lei seg og gråter fordi jeg ikke trøster henne og holder rundt henne, og hun ”forsvinner langt borte”, gjerne i timesvis. Det hele slutter ikke før jeg faktisk begynner å trøste henne og ”snakker henne ut av det”, og gjerne ”innrømmer” at jeg har vært litt unyansert, evt jobber med å forklare at jeg ikke mener noe vondt. Derimot gjør jeg dette med litt klump i halsen og det virker som jeg alltid sitter igjen med skylden for at hun blir lei seg (gjelder også eller når jeg ”ikke ser at hun er lei seg” eller ikke har ”trøstet henne skikkelig”). Selv mener jeg at jeg må få lov å legge frem meningene mine på en rolig måte uten at jeg skal unnskylde meg etterpå. Å ytre egne meninger om henne gjør jeg absolutt ikke ofte og jeg uttrykker sjelden kritiske bemerkninger unyansert. Det eneste er vel når jeg forsøker å lose oss rolig forbi snackshylla på butikken (funker aldri og frembringer et grynt fra henne). Det jeg ønsker er å få tilbake jenta mi som jeg kunne gå tur eller gjør ting sammen med sammen med, som jeg likte fordi hun passet naturlig på kroppen sin ved å trene regelmessig, som jeg kunne snakke sammen med og som trivdes med generelt sett. Jeg er en ganske ordinær fyr og liker ting når det er på det jevne, og føler derfor at jeg ikke ber om så altfor mye. I tillegg til dette med trening/kosthold ønsker jeg hun kan begynne å kle seg litt mer ordentlig. Hun hater å shoppe. Jeg som trodde at alle jenter likte å ha på seg fine ting. Hun er kjempefin når hun faktisk gjør det, som når vi skal i selskap eller bort på noe spesielt, og dette fortelle jeg henne alltid. Men i hverdagen (og de fleste helger og for så vidt) går det i joggebukser og en slitt hettegenser eller t-skjorte med reklame. Når vi går ute er det alltid med samme joggebuksa, uansett årstid. Det er greit å gå kledd komfortabelt hjemme, men jeg synes det er riktig å gå kledd litt penere blant folk, og generelt litt variert. Er jeg for kravstor? Selv bruker jeg helt vanlig jeans-stil og krever ikke mer. Vi kom innpå dette med klær en dag. Jeg spurte henne hvorfor ikke hun brukte de pene støvlene sine og det pene yttertøyet hun har. Da fikk jeg høre at det ikke var ”henne” å kle seg slik og at hun ikke så poenget med å kle seg annerledes enn hun var. Jeg har forsøkt å tenke litt på dette hun sa der. Jeg tror vel innerst inne at ”klær gjør mennesker”. En gang for lenge siden spurte jeg om hun ikke skulle se etter en ”bukse eller noe” (vi gikk forbi en butikk hun likte og jeg hadde handlet klær) fikk jeg til svar at hun ikke likte å gå med bukser og ellers ble det sure miner med spørsmål om hun ikke gikk kledd godt nok for meg. Kanskje? Jeg ønsker å ta med noe mer. Hun har slitt med enkelte ting personlig. Det dreier seg bl.a. om et tidligere forhold som ikke var det beste. Hun har grått mye og vært mye lei seg, har nesten slitt ut bamsen sin og er veldig var på ting, f.eks. det vanskelig hvis noen planer endrer seg eller jeg blir senere enn vanlig. Dette har imidlertid blitt noe bedre etter hvert gjennom forholdet vårt. Jeg har forsøkt å snakke med henne når hun har vært lei seg, og stort sett blir hun bedre etterpå. Derimot merker jeg at en viss ”ulv-ulv” effekt har begynt å komme. Jeg får sjeldnere sympati når hun er lei seg, kanskje fordi hun ofte reagerer uten at jeg klarer å se en grunn til det, eller at jeg ofte får skylda for at jeg ikke trøster henne godt nok eller ”ser når eller hvorfor” hun er lei seg. Men det går bedre med henne på dette området. Dette innlegget er ikke ment slik at det er feil å få lov å legge seg litt på sofaen eller ta seg litt snacks i helga. Det virker mer som om hun bare ikke bryr seg om sin egen kropp eller hvordan hun ser ut og jeg blir ofte bekymret. Hun er i slutten av 20-årene og har allerede hatt en periode med sykemeldinger. Hun har heller ikke så mye kontakt med sine venner. Det er stort sett mine venner vi er sammen med. Hun sier selv hun liker å være hjemme, og ikke har problemer med det. Jeg er også en rolig person, men føler det kanskje er litt vel rolig til tider. Dette merket vi spesielt i jula. Jeg ville gjerne treffe folk og har ikke problemer med å gå i noen selskaper eller treffe venner flere ganger. Hun synes derimot vi bør få anledningen til å slappe av hjemme (som alle helger ellers). Det ble en diskusjon og hun ble lei seg. Det jeg ikke har kommentert er at hun snakker lite. Jeg får svært sjelden spørsmål om hvordan min dag har vært, og å spørre henne om noe tilsvarende bidrar ikke til så mange svar. Jeg ville vanligvis tolket det som ikke å være interessert, derimot er hun interessert andre ganger virker det som. F.eks om jeg sitter i et annet rom spør hun hvorfor ikke jeg sitter i samme rom som henne, og jeg får ofte spm om å sette meg i sofaen sammen med henne. Og det gjør jeg selv om jeg ikke får så mye ut av seriene som går på TV. For meg er situasjonen ganske vanskelig. Mine ønsker går videre på å kunne gjøre ting sammen i et forhold og være aktive sammen. Når jeg sier ja til hennes ferieønsker/kinoønsker /div vil jeg slippe å få nei tilbake for enkle ting som å bli med på posten eller gå en tur. Jeg vil gjerne kunne se at jenta mi stort sett tar seg godt ut, som hun har alle forutsetninger til å kunne - selvv om hun ikke gjør noe med treningsvanene sine!. Dette ble mye oppgulp. Jeg liker det ikke. Det er bare det at dette er spart opp over en del tid og jeg har ikke snakket med noen andre. Noe av dette er bekymring for henne. Noe er mer egoistisk. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal legge dette frem. For noen virker det kanskje enkelt å si at det bare er å snakke sammen, men forsøk så langt har vært uten suksess. Alle konstruktive innspill er velkomne!

[Gjest sjøstjerna]

Heldig for henne at du er så tålmodig.

Kan hun være deprimert? Har hun snakket med legen om det?

Synd at hun tar mindre vare på seg selv.

Kunne dere brutt den vonde sirkelen ved å reise bort en helg? Feks til annen by eller liknende- hvor formål er å pynte seg, gå ut å for å danse evt spise god mat, gå på museum e.l

[Gnager1000]

Heldig for henne at du er så tålmodig.

Kan hun være deprimert? Har hun snakket med legen om det?

Synd at hun tar mindre vare på seg selv.

Kunne dere brutt den vonde sirkelen ved å reise bort en helg? Feks til annen by eller liknende- hvor formål er å pynte seg, gå ut å for å danse evt spise god mat, gå på museum e.l

Takk for konstruktivt svar. Det er et godt forslag og har blitt gjort med hell tidligere!

Jeg foreslo det faktisk nylig i tilknytning til en jobbreise jeg skulle på (europeisk hovedstad), men forslaget ble lunkent mottatt. Antageligvis feil by, og kanskje jeg ikke la det frem på god nok måte. Skal pakke det inn bedre ved neste forsøk :-)

Har vært inne på tanken om depresjon siden andre i hennes familie har det. Hun måtte til psykolog ifm. sykemeldingen men hun fikk samme tilbakemeldingen som fra legen, om at hun måtte ta det mer med ro og kun ta hensyn til seg selv (ikke bry seg om mas på jobben osv). Det er hva jeg vet da.

[Gjest beenthere]

Heldig for henne at du er så tålmodig.

Kan hun være deprimert? Har hun snakket med legen om det?

Synd at hun tar mindre vare på seg selv.

Kunne dere brutt den vonde sirkelen ved å reise bort en helg? Feks til annen by eller liknende- hvor formål er å pynte seg, gå ut å for å danse evt spise god mat, gå på museum e.l

Kjenner igjen mye av det du beskriver, dessverre...og har opplevd det "begge veier" gjennom et langt ekteskap (23 år).

Depresjoner, - lite tvil om det. Det skumle med depresjon er at det er selvforsterkende, - og at omtrent alt den andre sier/gjør for å hjelpe blir misforstått og tolket negativt, - altså tror jeg at dine (helt berettigede)"klager" av henne høyst sannsynlig oppfattes bare som sur kritikk, noe som drar henne enda lenger inn i negativiteten....

Med depresjon følger også ofte angst, - da spesielt sosial angst (man orker ikke å forholde seg til "andre", det er bare slitsomt og plagsomt å se at de takler livet osv...) En ond sirkel, med andre ord.

Det er prisverdig at du er så tålmodig, og du må være veldig glad i henne siden du holder ut, men jeg vil så absolutt anbefale en ny tur til psykolog, - evt at dere begge oppsøker en familierådgiver/psykolog sammen. Dette er ikke noe man bare kan bestemme seg for å komme ut av alene.

Som sagt har jeg opplevd dette begge veier, og det endte med skilsmisse, - noe som faktisk viste seg å være positivt, i den forstand at det ble en "vekker" - for oss begge. At det gikk så langt fikk oss til å ta tak i oss selv, - oppsøke hjelp og virkelig "finne" tilbake til oss selv igjen. Hun ER jo der, vet du - den jenta du forelsket deg i.

Jeg kan dessverre ikke glede deg med at vi fant tilbake til hverandre, men vi er nå i det minste venner nå, og har lært mye om oss selv. Vi er begge etablert på nytt med andre, og føler vel at vi har bedre forutsetninger for å bevare det vi har nå, se faretegnene og gjøre noe med dem før det går for langt.

Ble kanskje rotete det her, - håper du finner NOE fornuftig i det.

Mitt råd er iallefall: - få henne til legen igjen! Bli med henne hvis hun ønsker det, og be gjerne om noen å snakke med for deg selv også ( hos din egen lege).

Lykke til!

[Gjest den andre]

Takk for konstruktivt svar. Det er et godt forslag og har blitt gjort med hell tidligere!

Jeg foreslo det faktisk nylig i tilknytning til en jobbreise jeg skulle på (europeisk hovedstad), men forslaget ble lunkent mottatt. Antageligvis feil by, og kanskje jeg ikke la det frem på god nok måte. Skal pakke det inn bedre ved neste forsøk :-)

Har vært inne på tanken om depresjon siden andre i hennes familie har det. Hun måtte til psykolog ifm. sykemeldingen men hun fikk samme tilbakemeldingen som fra legen, om at hun måtte ta det mer med ro og kun ta hensyn til seg selv (ikke bry seg om mas på jobben osv). Det er hva jeg vet da.

Støtter beenthere sitt svar. Dette er helt tydelig en depresjon. Jeg syns du har vært utrolig tålmodig for jeg vet hvor mye dette må slite på deg. Snakk med fastlegen hennes for å få antidepressiva og få henne til psykolog. Sjekk også om det er noe med p-piller om hun bruker det. Mange får depressive reaksjoner på p-piller.

[PieLill]

Innlegget ditt var i lengste laget til å ikke ha avsnitt, så jeg har bare skummet gjennom bruddstykker.

Har du vært med henne til legen? Eller kunne hun tenke seg til at du fikk snakke med legen hennes alene? Det kunne kanskje være nytte for dere begge om du fikk litt mer innsikt i hennes situasjon.

mvh

[Gnager1000]

Innlegget ditt var i lengste laget til å ikke ha avsnitt, så jeg har bare skummet gjennom bruddstykker.

Har du vært med henne til legen? Eller kunne hun tenke seg til at du fikk snakke med legen hennes alene? Det kunne kanskje være nytte for dere begge om du fikk litt mer innsikt i hennes situasjon.

mvh

Takk til dere som har svart.

Jeg er enig i at hun bør ta en tur til legen sin, evt en psykolog/samtalepartner. Når hun blir lei seg klarer jeg ikke annet enn å snakke henne ut av den aktuelle situasjonen, dvs hun trenger nok hjelp til å bygge opp sine egne mekanismer for å unngå/komme seg ut av "leie tanker" eller hva det er som ligger i bakgrunnen og dermed ha overskudd til å gjøre mer for seg selv og sammen med meg.

Som jeg nevnte (i det forferdelig lange innlegget) blir hun nå sjeldnere lei seg enn tidligere. Nå etter nyttår har hun også lovet å bli flinkere til å fortelle hva hun tenker på med en gang, så det er jo håp her. Utfordringen min blir å kommunisere til henne og sannsynliggjøre at slik hun tar vare på seg selv og forholder seg i det daglige kan ha en sammenheng med at hun blir lei seg og tenker på ting - noe som kanskje er en depresjon i en eller annen grad.

Det blir en utfordring spesielt hvis hun synes hun har det rimelig komfortabelt hjemme i stua, ikke ser hvorfor noen skal reagere på konkrete ting som kosthold/klesstil/trening/aktiviteter og ellers har lovet å bli flinkere til å snakke om ting. Og hvis hun ikke ser "problemet" så vil hun heller ikke oppsøke noen å snakke med. Hvis jeg velger å ta opp diskusjonen og sette krav kan jeg i værste fall, etter at hun har vært lei seg og vi evt. har kranglet, komme dit at hun faktisk gjør noen grep (kler seg mer normalt, sier ja til å bli med på ting litt oftere osv) men som ikke er annet enn for å tilfredsstille meg. Det jeg egentlig vil er at hun selv skal se det positive i det hun gjør og gjøre det utifra egen motivasjon. Hvis ikke vil det hele være kortvarig og føre til at hun bare mistrives.

Skal forsøke å tenke ut litt hvordan jeg bør legge det frem og hvordan få henne til å ville snakke med noen andre om dette.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Når følelser har hopet seg opp over lang tid er det bra ut uttrykke seg. jeg synes du har fått til å nyansere innlegget, det er bra, du får til å se ting fra begges side. Hører at samtalene ikke fører frem fordi hun høres uimottakelig ut for dine synspunkter, dine ønsker og dine følelser. Forholdet høres ut til å navigeres ut fra hennes følelser og behovet av å bli trøstet av deg. Det er for ensidig og det er ikke vanskelig å forstå at du ønsker å vinne frem med noe av det du står for og ønsker. Jeg tror dere kan ha stor nytte av å snakke med en 3 part på et familierådgivningskontor, som kan utfordre dere begge og styre samtalen. Da kan hun få en mulighet til å se deg klarere og komme deg i møte.

Jeg kan også forstå din bekymring for henne. Det høres ikke ut som hun har det bra hun heller, slik at dere begge vil tjene på å gjøre noe mer aktivt for forholdet deres og livene deres. Du må ta tak i dette, ikke la årene bare gå og tro at noe skal løse seg av seg selv.