Spørsmål til fagpersonen på dette forum

[Gjest GeForce]

Hei Gro Isachsen. Jeg har et spørsmål til deg vedrørende en problemstilling jeg tidligere har skrevet om på dette forumet. Dette er en problemstilling som det ikke finnes mye forskning om, mye oppmerksomhet rundt, eller har sexologer interessert seg for dette tidligere, så jeg ville satt enormt stor pris på om du kunne gitt meg litt av din tid.

Innlegget jeg skrev tidligere gikk under navnet "ufrivillig sølibat", og er også navnet på tilstanden jeg lurer på om du vet noe om.

De i denne tilstanden er de som til tross for allmenne forventinger ikke har hatt sex eller romatiske forhold. Dette er en person som ikke makter å oppnå romantiske forhold, til tross for at personen faktisk ønsker nettopp dette. Bakgrunnen for dette problemet kan selvfølgelig være så mangt

Dette er ikke en tøvete problemstilling. Jeg har diskutert mye om dette med de i forumet her, og andre forum, men det er et reelt begrep, til tross for de private meningene til de som ikke er i min situasjon. Dette handler om en stagnert seksuell utvikling, noe som absolutt burde være et reellt problem for enhver i en slik situasjon, og av interesse for enhver sexolog. En slik problemstilling burde virkelig ikke undervurderes.

En studie om denne problemstillingen ble publisert i Journal of sex research (altså en publikasjon omhandlende nettopp fagfeltet sexologi), en studie foretatt av Georgia state university:

http://www2.gsu.edu/~wwwexa/news/archive/sciences/01_invcelrel.htm

En kvalitativ studie, men likevel viktig for de det gjelder.

Dette er en spørsmål og svar tjeneste, så:

Kan du være så snill å gi meg din profesjonelle mening om dette, og kanskje også råd for å komme videre, om du syns problemstillingen er tull, eller hva som helst?

Bakgrunnsmatriale:

Begrepet "ufrivillig sølibat" er et vagt uttrykk. Mange faller innenfor denne gruppen, kanskje de fleste i ulike stadier i livet. Jeg bruker dette begrepet om de som faktisk aldri får/har hatt sex (min situasjon), og som ikke tilsynelatende makter å komme ut av denne tilstanden. Det blir et psykologisk problem i seg selv, som skaper en psykologisk barriere for å komme seg videre i livet. Det har den i det minste blitt for meg.

Dette blir kanskje et litt pseudo-intellektuelt tullebegrep. Et begrep som ikke er en sykdom, men bare en beskrivelse av en faktisk tilstand. Likevel en tilstand noen aldri greier å komme seg ut av. De som ikke kommer seg videre har et problem. Et problem som kan føre til andre psykologiske problemer.

Vi i denne tilstanden av "ufrivillig sølibat" er de som faller i denne gråsonen. Eksludert fra denne delen av samfunnet (kjærlighet og sex), men ikke tilhørende de psykisk syke. Jeg er bare utenfor, merkelig nok. Derfor skriver jeg dette under seksualitet: Jeg er såpass ensom, og føler meg såpass utenfor, at mine seksuelle tanker rundt det annet kjønn begynner å bli undertrykt, en seksuell dysfunksjon kan være på gang (sexologens felt).

Kvinner oppdager jo lett at man er uerfaren, og jeg mener man bør være ærlig om dette. Ærlighet rundt dette er vel kanskje det eneste realistiske alternativet for å ikke skape en helt absurd situasjon: Jeg lærer meg derfor å overkomme mine sosiale hemninger, får en jente med meg hjem ved min nyvunnede sjarm, bare for at hun skal få lov til å oppleve den mest klønete sexen i historien. Sannheten kommer vel fram uansett regner jeg med. Når jeg tenker på en slik situasjon i hodet mitt nå, så lammer tanken meg litt. Ta høyrehånda til hjelp skriver mange til meg, men de seksuelle fantasiene mine svikter litt i det siste også. Jeg har alltid hatt realistiske fantasier, så dette slitsomme faktumet/scenarioet rundt min situasjon sniker seg faktisk inn i fantasiene mine (hvem har lyst til å ha sex med en uerfaren 26-åring?, så hva skal jeg fantasere om i min alder, alle illusjoner er borte). Dette kan derfor kanskje være begynnelsen på en altomfattende seksuell dysfunksjon.

Derfor er det et enormt skrekkelement ved det hele, en psykologisk sex-barriere som hemmer en ved alle livets områder. Ikke bare må jeg manne meg opp til å snakke med kvinner, men også være dønn ærlig om et sinnsykt pinlig problem. Jeg blir rett og slett unnvikende situasjoner hvor jeg kan få kontakt med det annet kjønn. Enten er jeg ærlig, eller så må jeg finne erfaring gjennom alternative metoder: prostituerte (Jeg er helt med på at prostitusjon er noe jævlige greier, men min situasjon setter min innlærte moral hardt på prøve). Det ene alternativet gir meg skrekklammelse, det andre alternativet gir meg dårlig samvittighet og en litt dårlig følelse generelt sett. Terskelen er derfor høy for meg på dette området (inngangen til den delen av den sosiale arenaen som har med romantiske forhold og sex å gjøre), og blir høyere jo lengre jeg venter.

Skrekkelementet ved det hele gjør meg ytterligere deprimert. Er jeg således dømt til å være alene hele livet? Det å være dønn alene, aldri hatt et romantiske forhold, er ikke lett for en person med normale lyster og følelser. Derfor bør ingen undervurdere dette problemet. Jeg begynner etterhvert å føle meg uattraktiv, stygg, ikke-fungerende som en mann, ikke-deltaker i samfunnet, utenfor, fremmedgjort.

Dette er en enorm byrde for meg i hverdagen, og jeg hadde satt enorm pris på et svar fra en sexolog.

NB. De skal til og med lage en film om dette problemet, en film av romanen "fatso" av lars ramslie. En bra bok som tar for seg litt av problematikken. Denne linken beskriver alt jeg føler så utrolig bra:

http://www.dagbladet.no/kultur/2003/06/18/371507.html

PS. Jeg har notert meg tidligere råd fra andre brukere i det tidligere innlegget mitt, og de setter jeg stor pris på.

[Gjest lunar]

Det som slår meg er at du blåser dette noe enormt opp. (Er du en bruker på psyk forum med lignende problemstilling?) Du ser for deg den ene katastrofesituasjonen etter den andre og lager dette til et mye større problem enn det er. Ikke misforstå, jeg skjønner at dette er et stort problem for deg.

Men for å dra det litt ned på jorda: det første samleiet med en ny person er for veldig mange en klønete opplevelse, selv om man er aldri så nyforelsket. Ikke bare skal man bli kjent med en ny person, man skal bli kjent seksuelt også. Selv om man var en god elsker for den siste kjæresten sin så kjenner man ikke den nye. Dette er altså ikke et enestående problem for deg, eller de som har denne tilstanden du beskriver.

Jeg tror (spesielt om du er vedkommede fra psyk forum) at du har store sperrer for å komme i kontakt med mennesker generelt, og jenter spesielt. Ser du på jenter som kun seksuelle vesner når du skal bli kjent med dem, blir du fort bli stresset. Mitt tips er: fokuser mindre på sex og deg selv som mislykket i den sammenheng.

[Gjest GeForce]

Det som slår meg er at du blåser dette noe enormt opp. (Er du en bruker på psyk forum med lignende problemstilling?) Du ser for deg den ene katastrofesituasjonen etter den andre og lager dette til et mye større problem enn det er. Ikke misforstå, jeg skjønner at dette er et stort problem for deg.

Men for å dra det litt ned på jorda: det første samleiet med en ny person er for veldig mange en klønete opplevelse, selv om man er aldri så nyforelsket. Ikke bare skal man bli kjent med en ny person, man skal bli kjent seksuelt også. Selv om man var en god elsker for den siste kjæresten sin så kjenner man ikke den nye. Dette er altså ikke et enestående problem for deg, eller de som har denne tilstanden du beskriver.

Jeg tror (spesielt om du er vedkommede fra psyk forum) at du har store sperrer for å komme i kontakt med mennesker generelt, og jenter spesielt. Ser du på jenter som kun seksuelle vesner når du skal bli kjent med dem, blir du fort bli stresset. Mitt tips er: fokuser mindre på sex og deg selv som mislykket i den sammenheng.

Jeg stilte dette spørsmålet på dette forumet først, for deretter å stille det på psykiatri, fordi det kunne vært interessant å høre meningen til flere, få ett større nedslagsfelt.

Måten du refererer til dette med "er du bruker fra psykiatrisk-forum", er et litt merkelig spørsmål i mine øyne.

[Gjest GeForce]

Jeg stilte dette spørsmålet på dette forumet først, for deretter å stille det på psykiatri, fordi det kunne vært interessant å høre meningen til flere, få ett større nedslagsfelt.

Måten du refererer til dette med "er du bruker fra psykiatrisk-forum", er et litt merkelig spørsmål i mine øyne.

Altså, jeg ser på dette som et problem, og det ville være interessant å få et perspekiv på dette fra en sexolog, siden dette ikke dreier seg om et psykiatrisk problem.

[frosken]

Jeg stilte dette spørsmålet på dette forumet først, for deretter å stille det på psykiatri, fordi det kunne vært interessant å høre meningen til flere, få ett større nedslagsfelt.

Måten du refererer til dette med "er du bruker fra psykiatrisk-forum", er et litt merkelig spørsmål i mine øyne.

Overse kommentarer som viser manglende innsikt.

Regner med at du har stilt spørsmålet til fagpersonen gjennom betalingsordningen, - hvis ikke svarer hun ikke.

[Gjest GeForce]

Overse kommentarer som viser manglende innsikt.

Regner med at du har stilt spørsmålet til fagpersonen gjennom betalingsordningen, - hvis ikke svarer hun ikke.

Ok, det var jeg faktisk ikke klar over *humre*.

Jeg får vel stille spørsmålet gjennom den ordningen litt senere.

[Gjest lunar]

Jeg stilte dette spørsmålet på dette forumet først, for deretter å stille det på psykiatri, fordi det kunne vært interessant å høre meningen til flere, få ett større nedslagsfelt.

Måten du refererer til dette med "er du bruker fra psykiatrisk-forum", er et litt merkelig spørsmål i mine øyne.

Jeg refererte til deg som "en bruker på psyk forum" fordi du outet deg i en lignende tråd for litt siden. Det var for å la være å nevne dette jeg brukte de ordene jeg brukte. Håpe dette oppklarer litt. Beklager min manglende innsikt.

[Gjest GeForce aka Ignatius81]

Jeg refererte til deg som "en bruker på psyk forum" fordi du outet deg i en lignende tråd for litt siden. Det var for å la være å nevne dette jeg brukte de ordene jeg brukte. Håpe dette oppklarer litt. Beklager min manglende innsikt.

Jeg har ikke "outet" meg tidligere. Du tar nok denne forum ordningen en anelse for seriøst. Ja, jeg har skrevet rundt følelsene mine der inne på psykiatrisk forum tidligere med et annet nick (men hvis du tror jeg er en liten luring, så tar du feil). Du blir ikke automatisk et psykiatrisk kasus av å skrive der inne. Jeg trodde i hvert fall det var rimelig kurant å skrive om de mer psykologiske aspektene, som f.eks ensomhet, på psykiatrisk forum uten å nevne hovedproblemstillingen min, nemlig dette med at jeg ikke har noe nærhet eller sex i livet mitt, det ene utelater jo ikke det andre. Akkurat dette med min, hva skal jeg si, manglende seksualitet er noe som er særdeles vanskelig for meg å skrive om, og i det hele tatt nevne for noe. Uansett hva mange mener om dette, så er dette et vanvittig tabu for en mann i min alder. Bortsett fra min enorme psykologiske hemning rundt dette, og alt hva merkelige tanker og sinnstilstander dette frembringer, f.eks ensomhet, så er jeg temmelig normal. Litt klønete sosialt, men ser normal ut, gjør det meget bra på skolen. Jeg er ikke et "tilfelle".

Et problem har jo selvfølgelig mange aspekter rundt seg, og det virker vanvittig vanskelig å få folk til å forstå at dette ikke er et problem man fint kan plassere inn i en psykiatrisk diagnose. Jeg vet at jeg ikke har alvorlig depresjon, eller sosial angst, eller noe slikt. Jeg oppsøkte nylig en psykolog for å få mer klarhet rundt dette, da mange åpenbart mener dette er et tilfelle for psykiatere, tok noen screening tester eller hva det var, hadde noen samtaler, og ble "friskmeldt" for eventuelle psykiske lidelser. Som jeg faktisk nevnte i mitt hovedinnlegg, så har jeg hatt depresjoner før, men ikke nå lengre. Likevel så tærer visse ting på psyken min. Jeg blir derfor i en slags gråsone. Man er ikke evig fordømt bare fordi man har hatt en depresjon tidligere, man blir ikke unormal og rar for evig og alltid.

En av grunnene til at jeg stilte det på dette forumet er hovedsakelig fordi jeg ville hovedsakelig ha meningen til en sexolog rundt problemstillingen. Nå fikk jeg nettopp vite at man må betale for å få svar, noe jeg ikke var klar over (sånn går det når man ikke leser bruksanvisningen), så jeg vil muligens stille spørsmålet igjen senere (håper ikke dette er for plagsomt for de som jevnlig leser innleggene her inne).

Jeg prøver å komme meg videre i livet mitt, og det jeg nevner her er en hindring for meg. En hindring jeg må få klarhet i for å komme videre.

Jeg mener heller ikke at du ikke har innsikt. Jeg syns innlegget ditt var helt greit jeg. Hvis du oppfattet meg som litt krass i tonen, så var det ikke min hensikt.

Man burde egentlig tenke på at folk skriver disse innleggene ganske impulsivt, og omhandlende ganske personlige følelser (jeg er langt i fra en ekshibisjonist, heller det motsatte), så det blir mye rart nedtegnet, men jeg er helt seriøs i det jeg skriver.

[Gjest lunar]

Jeg har ikke "outet" meg tidligere. Du tar nok denne forum ordningen en anelse for seriøst. Ja, jeg har skrevet rundt følelsene mine der inne på psykiatrisk forum tidligere med et annet nick (men hvis du tror jeg er en liten luring, så tar du feil). Du blir ikke automatisk et psykiatrisk kasus av å skrive der inne. Jeg trodde i hvert fall det var rimelig kurant å skrive om de mer psykologiske aspektene, som f.eks ensomhet, på psykiatrisk forum uten å nevne hovedproblemstillingen min, nemlig dette med at jeg ikke har noe nærhet eller sex i livet mitt, det ene utelater jo ikke det andre. Akkurat dette med min, hva skal jeg si, manglende seksualitet er noe som er særdeles vanskelig for meg å skrive om, og i det hele tatt nevne for noe. Uansett hva mange mener om dette, så er dette et vanvittig tabu for en mann i min alder. Bortsett fra min enorme psykologiske hemning rundt dette, og alt hva merkelige tanker og sinnstilstander dette frembringer, f.eks ensomhet, så er jeg temmelig normal. Litt klønete sosialt, men ser normal ut, gjør det meget bra på skolen. Jeg er ikke et "tilfelle".

Et problem har jo selvfølgelig mange aspekter rundt seg, og det virker vanvittig vanskelig å få folk til å forstå at dette ikke er et problem man fint kan plassere inn i en psykiatrisk diagnose. Jeg vet at jeg ikke har alvorlig depresjon, eller sosial angst, eller noe slikt. Jeg oppsøkte nylig en psykolog for å få mer klarhet rundt dette, da mange åpenbart mener dette er et tilfelle for psykiatere, tok noen screening tester eller hva det var, hadde noen samtaler, og ble "friskmeldt" for eventuelle psykiske lidelser. Som jeg faktisk nevnte i mitt hovedinnlegg, så har jeg hatt depresjoner før, men ikke nå lengre. Likevel så tærer visse ting på psyken min. Jeg blir derfor i en slags gråsone. Man er ikke evig fordømt bare fordi man har hatt en depresjon tidligere, man blir ikke unormal og rar for evig og alltid.

En av grunnene til at jeg stilte det på dette forumet er hovedsakelig fordi jeg ville hovedsakelig ha meningen til en sexolog rundt problemstillingen. Nå fikk jeg nettopp vite at man må betale for å få svar, noe jeg ikke var klar over (sånn går det når man ikke leser bruksanvisningen), så jeg vil muligens stille spørsmålet igjen senere (håper ikke dette er for plagsomt for de som jevnlig leser innleggene her inne).

Jeg prøver å komme meg videre i livet mitt, og det jeg nevner her er en hindring for meg. En hindring jeg må få klarhet i for å komme videre.

Jeg mener heller ikke at du ikke har innsikt. Jeg syns innlegget ditt var helt greit jeg. Hvis du oppfattet meg som litt krass i tonen, så var det ikke min hensikt.

Man burde egentlig tenke på at folk skriver disse innleggene ganske impulsivt, og omhandlende ganske personlige følelser (jeg er langt i fra en ekshibisjonist, heller det motsatte), så det blir mye rart nedtegnet, men jeg er helt seriøs i det jeg skriver.

Grunnen til at jeg lurte på om du var personen fra psyk. forum er fordi jeg tror det er en sammenheng mellom det du skriver her og en del andre ting du har fortalt om på det forumet. Jeg tror det er en større helhet. Jeg tror ikke problemstillingen din rundt sex kommer til å være evigvarende (som jeg prøvde å skrive litt om i første innlegget). Hvis du klarer å løse litt av de andre problemene du har, løsner det nok på sexfronten også. (Beklager hvis jeg roter litt her, men minnes at du slet litt sosialt.)

Jeg tar innlegget ditt på alvor og skjønner det er et stort problem for deg. Jeg var selv sent ute med kjærester og sex, og savnet etter fysisk berøring, nærhet og denne sterke lengselen etter "noen" tror jeg alle kan kjenne seg igjen i. Jo lenger tid det tar før man får oppleve dette jo sterkere blir lengselen. For hver dag som går føler man seg mer og mer mislykket.

Etter hva jeg har lest av dine innlegg tror jeg du er en flott gutt. Du bare tenker/grubler litt for mye. =)

Håper sexologen her tar seg tid til å svare deg ved en senere anledning.

[Gjest GeForce]

Grunnen til at jeg lurte på om du var personen fra psyk. forum er fordi jeg tror det er en sammenheng mellom det du skriver her og en del andre ting du har fortalt om på det forumet. Jeg tror det er en større helhet. Jeg tror ikke problemstillingen din rundt sex kommer til å være evigvarende (som jeg prøvde å skrive litt om i første innlegget). Hvis du klarer å løse litt av de andre problemene du har, løsner det nok på sexfronten også. (Beklager hvis jeg roter litt her, men minnes at du slet litt sosialt.)

Jeg tar innlegget ditt på alvor og skjønner det er et stort problem for deg. Jeg var selv sent ute med kjærester og sex, og savnet etter fysisk berøring, nærhet og denne sterke lengselen etter "noen" tror jeg alle kan kjenne seg igjen i. Jo lenger tid det tar før man får oppleve dette jo sterkere blir lengselen. For hver dag som går føler man seg mer og mer mislykket.

Etter hva jeg har lest av dine innlegg tror jeg du er en flott gutt. Du bare tenker/grubler litt for mye. =)

Håper sexologen her tar seg tid til å svare deg ved en senere anledning.

Takk for innspill.