samboeren vil ikke ha barn

[Gjest litt i sjokk]

I går kveld kom det for en dag. Samboeren min vil ikke ha barn. Ikke nå og sikkert ikke i noen fremtid.

Kom som et sjokk på meg. Visste jo at han ikke ville ha nå, men har vel alltid trodd vi skulle stifte familie med tiden. Han har fortalt det til meg. At jeg var den jenta han ville tilbringe resten av livet med, og jeg var den han ville ha barn med. I ulike sammenhenger. Men nå fortleller han meg at han muligens aldri vil ha barn.

Vi er begge unge, midten av 20-årene. Spørsmålet mitt er, skal jeg vente og se? Kanskje han forandrer mening, eller skal jeg gå, og kanskje jeg finner noen som vil ha barn med meg? Eller skal jeg rett og slett ikke få barn?

[Gjest Elextra]

Det spørs jo helt på

1) Hvor viktig barn er for deg, og

2) Hvor usannsynslig det er at han endrer mening.

Hvis barn er viktig for deg OG det er usannsynlig at han endrer mening, bør du seriøst vurdere å gå fra ham. Ellers vil vel dette bare forsure forholdet over tid.

En venninne av meg hadde samboer som sa det samme. Hun håpet han skulle endre mening. Et år etterpå forlot han henne til fordel for en annen, som han fikk barn med etter svært kort tid. Jeg sier ikke at dette skal skje med dere, men det KAN jo hende han sier han ikke vil ha barn fordi han er litt usikker på forholdet.

[frk.s]

Oi!

Dette ville jeg tatt meget seriøst!!

Vi har diskutert og er enige om å få etterhvert, men må ærlig innrømme at det er utrolig viktig for meg..

Gjorde det helt klart ganske tidlig, fordi jeg har en bekjent på 50, som nå (selvsagt) ikke kan få og angrer fryktelig...

Hva kan du leve med og hva VIL du??

Lykke, lykke til!!

[Gjest huff for et dilemma]

Huff dette er ikke lett .....

Jeg har en venninne, hun har to barn, fant seg en ny kjæreste etter samlivsbrudd med pappaen til barna. Denne kjæresten er en venn av oss.

Han har hele tiden sagt at hans høyeste ønske er å bli pappa "på ordentlig", hun har aldri sagt direkte nei til dette, bare at de får ta tiden til hjelp.

Så blir de samboere, bygd seg nytt hus. Etterhvert kommer baby-spørsmålet opp igjen fra han, nå svarer hun NEI, hun skal IKKE ha flere barn. Dette skaper litt diskusjoner og litt surmuling ......

Hun spør oss andre venninner hva vi synes, jeg synes det er litt seint å komme med det direkte NEI`et nå, siden hun har vært litt positiv til det tidligere, jeg hadde ikke klart å leve sammen med en person (tror jeg), å vært så sta på dette ..... hans høyeste ønske er å bli pappa, dette har hun hele tiden visst ....... og nå etter at de har blitt samboere så kommer det ikke på tale lenger fra hennes side ... hun må jo komme til å slite med en forferdelig dårlig samvittighet fremover ..... hun er 37 år så det begynner jo å haste litt.

Når det gjelder deg nå, så må du, selv om det kanskje er umulig, virkelig tenke deg om ..... selvfølgelig kan det hende at han snur i sitt syn på saken, det må du klarere med han ..... dumt hvis du må true han til å bli pappa også, det skal liksom være en felles glede det da .....

[Gjest Elextra]

Huff dette er ikke lett .....

Jeg har en venninne, hun har to barn, fant seg en ny kjæreste etter samlivsbrudd med pappaen til barna. Denne kjæresten er en venn av oss.

Han har hele tiden sagt at hans høyeste ønske er å bli pappa "på ordentlig", hun har aldri sagt direkte nei til dette, bare at de får ta tiden til hjelp.

Så blir de samboere, bygd seg nytt hus. Etterhvert kommer baby-spørsmålet opp igjen fra han, nå svarer hun NEI, hun skal IKKE ha flere barn. Dette skaper litt diskusjoner og litt surmuling ......

Hun spør oss andre venninner hva vi synes, jeg synes det er litt seint å komme med det direkte NEI`et nå, siden hun har vært litt positiv til det tidligere, jeg hadde ikke klart å leve sammen med en person (tror jeg), å vært så sta på dette ..... hans høyeste ønske er å bli pappa, dette har hun hele tiden visst ....... og nå etter at de har blitt samboere så kommer det ikke på tale lenger fra hennes side ... hun må jo komme til å slite med en forferdelig dårlig samvittighet fremover ..... hun er 37 år så det begynner jo å haste litt.

Når det gjelder deg nå, så må du, selv om det kanskje er umulig, virkelig tenke deg om ..... selvfølgelig kan det hende at han snur i sitt syn på saken, det må du klarere med han ..... dumt hvis du må true han til å bli pappa også, det skal liksom være en felles glede det da .....

Når det gjelder din venninne, synes jeg det må være lov å forandre mening. Men da må man selvfølgelig være beredt på å ta konsekvensene, og bør da samarbeide om han derfor ønske å gjøre det slutt.

[Lillemus]

Ta det alvorlig og snakk mye sammen om dette og respekter hverandres avgjørelser.

Jeg kan ikke få flere barn og var veldig usikker da jeg falt for en barnløs mann og han falt minst like pladask for meg. Han visste i utgangspunktet at jeg ikke kan få flere enn de to jeg har, men jeg tok det opp med ham ved minst 3 anledninger i løpet av de første 8 mnd vi var sammen. Ville at han skulle vite at jeg virkelig ikke kunne få flere, at det ikke dreide seg om ikke å ville ha, men at han skulle ha et håp om at jeg kunne endre mening.

Han skjønte dette og har sagt han har tenkt på det, også før han traff meg at han nå begynte å bli såpass gammel (nåja) at han kanskje ikke fikk barn uansett. Og han ville nå ha meg sier han, om det så innebærer et liv uten egne barn. )

[laban]

Du skriver både "sikkert ikke" og "muligens ikke". Det er ganske stor forskjell på dette.

Hvis det er noe "muligens" her, tror jeg det er viktig er at du gjør det klart for ham at du er glad i ham, men har sett for deg et liv med barn, og at du i løpet av årene som kommer, blir nødt til å ta konsekvensen av det - og da mener jeg enten å revurdere standpunktet ditt eller å finne en annen partner. Ikke mas om det støtt, bare konstater det i klartekst (menn er ikke eksperter på hint og antydninger).

Etter hvert som dere blir litt eldre og mer etablerte, og vennekretsen begynner å forplante seg, kan det skje mye hvis han bare er på "muligens aldri"-stadiet. Menn i den alderen har ofte tankene sine helt andre steder enn jevnaldrende kvinner, hvis du skjønner hva jeg mener. Mye kan endre seg mht. modenhet og prioriteringer de neste 5 årene. Ligger det noe mer alvorlig bak av typen vond barndom, arvelig sykdom el.l., blir det noe annet.

[mrxx]

Jeg tror ikke det er så veldig uvanlig å mene dette når du er 25 år. De fleste i den alderen har mange venner som ikke har barn og det å sette seg inn i dette og tenke seg selv med barn da er ikke lett.

Etter hvert som vennene deres får barn, så blir det lettere å ønske seg det selv også.

Jeg tror at dette vil endre seg mye de 5 neste årene, men han kan jo selvagt være av en slik type som ikke vil ha barn. Det beste er nok å avvente litt og ikke minst snakke med han så du får vite hvorfor han ikke ønsker barn.

[Lillemus]

Jeg tror ikke det er så veldig uvanlig å mene dette når du er 25 år. De fleste i den alderen har mange venner som ikke har barn og det å sette seg inn i dette og tenke seg selv med barn da er ikke lett.

Etter hvert som vennene deres får barn, så blir det lettere å ønske seg det selv også.

Jeg tror at dette vil endre seg mye de 5 neste årene, men han kan jo selvagt være av en slik type som ikke vil ha barn. Det beste er nok å avvente litt og ikke minst snakke med han så du får vite hvorfor han ikke ønsker barn.

Pst! Meldinger?

[Gjest huff for et dilemma]

Når det gjelder din venninne, synes jeg det må være lov å forandre mening. Men da må man selvfølgelig være beredt på å ta konsekvensene, og bør da samarbeide om han derfor ønske å gjøre det slutt.

Dette er et alvorligt tema å endre meninger om, dette gjelder faktisk hennes samboer sitt høyeste ønske * i livet *.

De har som jeg skrev bygd seg hus, forståelig nok med endel i gjeld, det er nok ikke bare bare å "tuppe henne ut" ...... hun burde heller fortalt dette før de kom så langt ...

Så der er jeg nok ikke enig med deg.

[Gjest Elextra]

Dette er et alvorligt tema å endre meninger om, dette gjelder faktisk hennes samboer sitt høyeste ønske * i livet *.

De har som jeg skrev bygd seg hus, forståelig nok med endel i gjeld, det er nok ikke bare bare å "tuppe henne ut" ...... hun burde heller fortalt dette før de kom så langt ...

Så der er jeg nok ikke enig med deg.

Neivel, det er greit å være uenig, og jeg kjenner uansett ikke den totale situasjonen godt nok til å ha bastante meninger om dette.

Men det å få barn er en alvorlig ting, og det må være lov å forandre mening om man ønsker barn/flere barn.

[morsan]

Du skriver både "sikkert ikke" og "muligens ikke". Det er ganske stor forskjell på dette.

Hvis det er noe "muligens" her, tror jeg det er viktig er at du gjør det klart for ham at du er glad i ham, men har sett for deg et liv med barn, og at du i løpet av årene som kommer, blir nødt til å ta konsekvensen av det - og da mener jeg enten å revurdere standpunktet ditt eller å finne en annen partner. Ikke mas om det støtt, bare konstater det i klartekst (menn er ikke eksperter på hint og antydninger).

Etter hvert som dere blir litt eldre og mer etablerte, og vennekretsen begynner å forplante seg, kan det skje mye hvis han bare er på "muligens aldri"-stadiet. Menn i den alderen har ofte tankene sine helt andre steder enn jevnaldrende kvinner, hvis du skjønner hva jeg mener. Mye kan endre seg mht. modenhet og prioriteringer de neste 5 årene. Ligger det noe mer alvorlig bak av typen vond barndom, arvelig sykdom el.l., blir det noe annet.

''(menn er ikke eksperter på hint og antydninger). ''

Dagens understatement! ;-)

[morsan]

Neivel, det er greit å være uenig, og jeg kjenner uansett ikke den totale situasjonen godt nok til å ha bastante meninger om dette.

Men det å få barn er en alvorlig ting, og det må være lov å forandre mening om man ønsker barn/flere barn.

Enig. Jeg har absolutt ingen problemer mht til å forstå at en slik 'ombestemmelse' må være et kjempeproblem for den annen part. Men det å få barn er en såpass viktig ting at man ikke kan "binde" seg opp til et visst antall fremtidige barn, uten mulighet til å revurdere situasjonen.

[Persille1365381127]

Huff dette er ikke lett .....

Jeg har en venninne, hun har to barn, fant seg en ny kjæreste etter samlivsbrudd med pappaen til barna. Denne kjæresten er en venn av oss.

Han har hele tiden sagt at hans høyeste ønske er å bli pappa "på ordentlig", hun har aldri sagt direkte nei til dette, bare at de får ta tiden til hjelp.

Så blir de samboere, bygd seg nytt hus. Etterhvert kommer baby-spørsmålet opp igjen fra han, nå svarer hun NEI, hun skal IKKE ha flere barn. Dette skaper litt diskusjoner og litt surmuling ......

Hun spør oss andre venninner hva vi synes, jeg synes det er litt seint å komme med det direkte NEI`et nå, siden hun har vært litt positiv til det tidligere, jeg hadde ikke klart å leve sammen med en person (tror jeg), å vært så sta på dette ..... hans høyeste ønske er å bli pappa, dette har hun hele tiden visst ....... og nå etter at de har blitt samboere så kommer det ikke på tale lenger fra hennes side ... hun må jo komme til å slite med en forferdelig dårlig samvittighet fremover ..... hun er 37 år så det begynner jo å haste litt.

Når det gjelder deg nå, så må du, selv om det kanskje er umulig, virkelig tenke deg om ..... selvfølgelig kan det hende at han snur i sitt syn på saken, det må du klarere med han ..... dumt hvis du må true han til å bli pappa også, det skal liksom være en felles glede det da .....

Iom at hun er 37 og har to fra før av - så kan vel umulig det ha kommet som noen stor overraskelse?

Skjønner at det er kjipt for ham osv, men ikke ser ikke helt kjempeoverraskelsen.

[Gjest huff for et dilemma]

Iom at hun er 37 og har to fra før av - så kan vel umulig det ha kommet som noen stor overraskelse?

Skjønner at det er kjipt for ham osv, men ikke ser ikke helt kjempeoverraskelsen.

Jeg mener at hun kunne ha sagt klart ifra før de etablerte seg, ikke gi han forhåpninger om at han høyesete ønske i livet skulle gå i oppfyllelse for så å trekke seg, litt for voksen til det mener jeg.

[Gjest Gurojenta]

Det er ikke lett å komme i en sånn situasjon. Men har du snakket skikkelig med han? Vet du at han aldri noen gang vil ha barn eller kan det være en viss mulighet for at han i fremtiden ombestemmer deg? Og hvor viktig er dette med barn for deg, er det viktigere enn kjæresten?

Det er viktig å huske at det heller ikke er noen selvfølge at man kan få barn, det kan jo faktisk hende at du uansett vil slite med å klare å bli gravid. Og hva da? Har det da vært verdt å satse forholdet?

[Gjest litt i sjokk]

Takk for svar allesammen. Jeg har grublet og tenkt, men kommet frem til at det uansett ikke blir barn på meg før tidligst om 18mnd. Da kan vi ta opp spørsmålet igjen, og se det an. Kan jo hende samboeren forandrer mening.

Jeg har liksom veldig vanskelig for å virkelig tro ham når han sier han aldri vil ha barn. Kanskje fordi han har et så utrolig flott barnetekke, og gjerne holder mine venners nyfødte babyer.

[løvinne71]

Takk for svar allesammen. Jeg har grublet og tenkt, men kommet frem til at det uansett ikke blir barn på meg før tidligst om 18mnd. Da kan vi ta opp spørsmålet igjen, og se det an. Kan jo hende samboeren forandrer mening.

Jeg har liksom veldig vanskelig for å virkelig tro ham når han sier han aldri vil ha barn. Kanskje fordi han har et så utrolig flott barnetekke, og gjerne holder mine venners nyfødte babyer.

Som flere allerede har påpekt, så er dere fremdeles såpass unge at tanken på barn og familie ansvar kan virke ganske fjern.

Særlig på gutter/menn som kanskje er opptatt av helt andre ting som karriere og hobbyer, og av å ha et aktivt sosialt liv sammen med andre, barnløse venner..

Jeg ville derfor ikke lagt altfor mye vekt på det han sier. Med mindre han begrunner dette veldig godt, og det virker nøye gjennomtenkt!

For jeg tror sjansen er VELDIG stor for at han vil endre innstilling ettersom folk rundt dere begynner å stifte familier, og kanskje andre deler av livet deres j(obb, bolig) faller mere på plass!

Du bør jo også la ham få vite at DU ønsker barn i fremtiden. Slik at han er klar over at hvis han velger bort barn i livet sitt, er sjansen stor for at han samtidig velger bort deg.

[morsan]

Jeg mener at hun kunne ha sagt klart ifra før de etablerte seg, ikke gi han forhåpninger om at han høyesete ønske i livet skulle gå i oppfyllelse for så å trekke seg, litt for voksen til det mener jeg.

''for så å trekke seg''

Men har hun egentlig _trukket seg_? Sa hun ikke at de skulle ta tiden til hjelp?

Det kan jo meget godt ha vært det helt korrekte svaret dengangen - hun var usikker på om hun med tiden ville ha flere barn eller ikke. Nå har hun tatt tiden til hjelp, og kommet til at hun ikke vil ha flere.

[Gjest måbareprøveseg]

Samboern min var akkurat på samme måte. I begynnelsen (begynnelsen av 20-årene) sa han at han ville ha barn. (noe han ettersom årene gikk nektet for at han hadde sagt). I mellomstadiet (25 - 31) sa han at han ikke ville ha barn. Nå har han ombestemt seg og vi prøver for fullt. gutta kan forandre mening! Lykke til!