Utroskap

[kasle1365381147]

Hei Jeg er en kvinne på 39 år. Er gift med en 4 år yngre mann og har 3 barn. Vi har vært gift i 12 år. For 5-6 uker siden oppdaget jeg at min mann har hatt et seksuelt forhold utenfor ekteskapet i nærmere 1 år. Jeg oppdaget dette på en mail som han hadde sendt henne. Denne mailen innholdt kun sex. Han beskrev hva han skulle gjøre med henne. Jeg fikk sjokk. Jeg må nevne at jeg i sommer oppdaget et par flørte mailer med en dame som han hadde truffet på en forretningsreise i utlandet. Da fortalte han meg at dette kun var "spøk" fra hans side men at han skulle kutte ut. Jeg stolte på det, men har nok siden vært veldig "på vakt" ser jeg nå i etterkant. Da jeg oppdaget utroskapen med damen her i vår hjemby ba jeg ham umiddelbart om å kontakte henne for å gjøre slutt på forholdet. Jeg ba også om å få være med på denne samtalen slik at jeg kunne stole på at han virkelig gjorde det slutt. Dette fikk jeg ikke. Han gikk ut av huset og ringte henne. Han fortalte meg at han hadde sagt til henne at jeg hadde oppdaget dette og at han hadde vært uærlig med både henne og meg og at de ikke kunne treffes mer. Han sier til meg at det er han som har vært pådriver i dette forholdet og at hun egentlig har villet gjøre det slutt mange ganger pga dårlig samvittighet. Han sier at han til henne har gitt uttrykk for at han var i et dårlig ekteskap. Han sier at han aldri har hatt følelser for henne, at det kun har vært sex og spenningen. Han sier også - veldig vagt - at hun har nok hatt mer følelser for ham. Nå går vi i terapi. Vi har bestemt oss for å prøve å bygge opp forholdet / tilliten igjen. Vi har vært i terapi 3 ganger og har snakket mye om våre problemer i ekteskapet og det ble tidlig konstantert at vi har et kommunikasjonsproblem. Når vi begynner å diskutere ting vi er uenige om eller har forskjellig synspunkt på så ender det opp med krangel og/eller taushet etterpå. Hos terapeuten har vi i hovedsak snakket om dette og problemet nå er at min mann bruker dette mot meg/oss når jeg nå prøver å snakke med ham om utroskapen. Sist time hos terapeuten fortalte jeg om de tidligere flørtemeldingene jeg hadde oppdaget og da følte jeg at terapauten ble mer direkte ifht min manns handlinger og begynte å spørre ham mer om hans verdier og syn på andre mennesker osv. Terapeuten sa også avslutningsvis at han håpet å høre min mann snakke/fortelle mer neste time. Jeg har så mange spørsmål og går konstant med en klump i magen. Jeg prøver å leve normalt, men dette gnager meg hele tiden. Spesielt tror jeg at prosessen med å komme videre blir tyngre når jeg ikke får svar fra min mann. Dette med fortrolighet/åpenhet/ærlighet trenger jeg virkelig fra ham nå. Når jeg spør om ting som er veldig viktig for meg å få svar på så får jeg kun svar som: jeg vet ikke og jeg beklager. Han sier også at mye av det jeg spør om er useriøst. Jeg vet ikke om jeg er urimelig når jeg har spørsmål som: Hva tenkte du da du tok kontakt med henne første gangen (i edru tilstand) og la opp til en utroskapsaffære? Tenkte du på meg? Hva tenkte du da du kom hjem etter første gang og la deg ved siden av meg? Jeg har så mange spørsmål. Jeg har lyst å ringe og snakke med henne - det tenker jeg mye på. Er det dumt? Jeg tror jeg tenker mye på det pga alle ubesvarte spørsmål som min mann ikke klarer/vil besvare. Jeg må også si at vi alltid har hatt et over gjennomsnittet godt sexliv med sex 2-3 ganger i uken. Jeg må også nevne at det siste året har jeg nok følt noe på meg for utroskap har vi snakket om flere ganger. Jeg får helt vondt når jeg nå tenker at hele tiden når vi har snakket om utroskap så har det foregått. Vær så snill - kan du gi meg noen råd om hva jeg kan gjøre for å få mannen min til å åpne seg og snakke om dette? Jeg må også nevne at oppi alt dette så fikk vi nettopp bekjed om at min far antagelig kun har måneder igjen å leve. Hva anbefaler du meg til å gjøre? PS. Ingen i familien vet noe om dette. Håper på et raskt svar. Vennlig hilsen meg

[fuji1365380447]

Først - hvis du ønsker svar, så bør du legge inn dette innlegget med avsnitt. Det er nesten umulig å lese slik de står nå, uten avsnitt.

Jeg forstår ikke hvorfor du ønsker å tilgi en mann som med overlegg har vært utro, og som ikke viser ekte anger en gang.

Du må jo stå opp for deg selv og forlange respekt, ikke bare sitte å skjelve av angst og "forsøke å forstå ham". Hva får deg til å tro at dette blir siste gangen?

[Gjest har lagt inn avsnitt for deg]

Hei

Jeg er en kvinne på 39 år. Er gift med en 4 år yngre mann og har 3 barn. Vi har vært gift i 12 år.

For 5-6 uker siden oppdaget jeg at min mann har hatt et seksuelt forhold utenfor ekteskapet i nærmere 1 år. Jeg oppdaget dette på en mail som han hadde sendt henne. Denne mailen innholdt kun sex. Han beskrev hva han skulle gjøre med henne. Jeg fikk sjokk.

Jeg må nevne at jeg i sommer oppdaget et par flørte mailer med en dame som han hadde truffet på en forretningsreise i utlandet. Da fortalte han meg at dette kun var "spøk" fra hans side men at han skulle kutte ut. Jeg stolte på det, men har nok siden vært veldig "på vakt" ser jeg nå i etterkant.

Da jeg oppdaget utroskapen med damen her i vår hjemby ba jeg ham umiddelbart om å kontakte henne for å gjøre slutt på forholdet. Jeg ba også om å få være med på denne samtalen slik at jeg kunne stole på at han virkelig gjorde det slutt. Dette fikk jeg ikke. Han gikk ut av huset og ringte henne.

Han fortalte meg at han hadde sagt til henne at jeg hadde oppdaget dette og at han hadde vært uærlig med både henne og meg og at de ikke kunne treffes mer. Han sier til meg at det er han som har vært pådriver i dette forholdet og at hun egentlig har villet gjøre det slutt mange ganger pga dårlig samvittighet.

Han sier at han til henne har gitt uttrykk for at han var i et dårlig ekteskap. Han sier at han aldri har hatt følelser for henne, at det kun har vært sex og spenningen. Han sier også - veldig vagt - at hun har nok hatt mer følelser for ham.

Nå går vi i terapi. Vi har bestemt oss for å prøve å bygge opp forholdet / tilliten igjen. Vi har vært i terapi 3 ganger og har snakket mye om våre problemer i ekteskapet og det ble tidlig konstantert at vi har et kommunikasjonsproblem.

Når vi begynner å diskutere ting vi er uenige om eller har forskjellig synspunkt på så ender det opp med krangel og/eller taushet etterpå. Hos terapeuten har vi i hovedsak snakket om dette og problemet nå er at min mann bruker dette mot meg/oss når jeg nå prøver å snakke med ham om utroskapen.

Sist time hos terapeuten fortalte jeg om de tidligere flørtemeldingene jeg hadde oppdaget og da følte jeg at terapauten ble mer direkte ifht min manns handlinger og begynte å spørre ham mer om hans verdier og syn på andre mennesker osv. Terapeuten sa også avslutningsvis at han håpet å høre min mann snakke/fortelle mer neste time.

Jeg har så mange spørsmål og går konstant med en klump i magen. Jeg prøver å leve normalt, men dette gnager meg hele tiden. Spesielt tror jeg at prosessen med å komme videre blir tyngre når jeg ikke får svar fra min mann.

Dette med fortrolighet/åpenhet/ærlighet trenger jeg virkelig fra ham nå. Når jeg spør om ting som er veldig viktig for meg å få svar på så får jeg kun svar som: jeg vet ikke og jeg beklager.

Han sier også at mye av det jeg spør om er useriøst. Jeg vet ikke om jeg er urimelig når jeg har spørsmål som: Hva tenkte du da du tok kontakt med henne første gangen (i edru tilstand) og la opp til en utroskapsaffære? Tenkte du på meg? Hva tenkte du da du kom hjem etter første gang og la deg ved siden av meg? Jeg har så mange spørsmål.

Jeg har lyst å ringe og snakke med henne - det tenker jeg mye på. Er det dumt? Jeg tror jeg tenker mye på det pga alle ubesvarte spørsmål som min mann ikke klarer/vil besvare.

Jeg må også si at vi alltid har hatt et over gjennomsnittet godt sexliv med sex 2-3 ganger i uken. Jeg må også nevne at det siste året har jeg nok følt noe på meg for utroskap har vi snakket om flere ganger.

Jeg får helt vondt når jeg nå tenker at hele tiden når vi har snakket om utroskap så har det foregått.

Vær så snill - kan du gi meg noen råd om hva jeg kan gjøre for å få mannen min til å åpne seg og snakke om dette? Jeg må også nevne at oppi alt dette så fikk vi nettopp bekjed om at min far antagelig kun har måneder igjen å leve. Hva anbefaler du meg til å gjøre?

PS. Ingen i familien vet noe om dette. Håper på et raskt svar. Vennlig hilsen meg

– kasle

[Gjest Sett foten ned, dette klarer du!!]

For det første er han utro og for det andre lyger han. Listen er sikkert lang. Ikke respekterer han deg heller.

Hvorfor i all verden kaster du vekk tiden din på dette? Er 100% sikker på at du fortjener så utrolig mye bedre enn dette!!

Si til hanat du vil dere skal ta dere en prat, fortell hvordan du føler deg og ikke minst at du vil at dere går hver til sitt. Det er åpenlyst at det er forseint å snu hans leve vaner.

Tenk hvor mye bedre du kunne fått det med en annen? En som virkelig elsket deg og bare ville ha deg hele tiden? Han finnes, og det er ikke han du er sammen med nå!

[Craven]

Først - hvis du ønsker svar, så bør du legge inn dette innlegget med avsnitt. Det er nesten umulig å lese slik de står nå, uten avsnitt.

Jeg forstår ikke hvorfor du ønsker å tilgi en mann som med overlegg har vært utro, og som ikke viser ekte anger en gang.

Du må jo stå opp for deg selv og forlange respekt, ikke bare sitte å skjelve av angst og "forsøke å forstå ham". Hva får deg til å tro at dette blir siste gangen?

Jeg kan svare deg etter å ha lært dette gamet den harde veien: Jeg ble rammet av utroskap for noen år siden.

Det handlet ikke om fysisk sex mellom min samboer og ham - men ellers alt annet: SMS-sex, telefon-sex og følelser. I det hele tatt mer enn ille nok.

Også jeg oppdaget dette på egenhånd. Og det hadde vart i nesten ett år.

Det var en svært viktig grunn til at vi kom oss videre og redet forholdet. Hun la seg 100% paddeflat. Hun angret og gråt, og jeg så at dette var ekte. Dessuten: Hun svarte på alt jeg spurte om, i detaljer. Igjen og igjen og igjen. Det var et heolvete uten like for oss begge i uker og måneder . Hun sa aldri at hun ikke ville svare el.l, hun skjønte dette måtte til. Hun angrep aldri meg, hun tok i mot stormen uten å kny.

Dessuten: Jeg tok direkte kontakt med det krypdyret av en fyr hun hadde tusket med. Også han gift. Av grunner jeg ikke vil nevne her, fikk jeg hevnet meg skikkelig på ham uten å gå via kona hans, det gjorde godt.

Det tok oss 1,5 år å komme over krisen. Siden har tiden gått og i dag - fem år etter - er det et fullstendig tilbakelagt stadium, takket være henne og hennes måte å takle krisen på (hun led med meg i alle faser som sjokk, sorg, raseri - alt).

Når jeg leser ditt innlegg, der han ikke later til å reagere slikt, men i stedet angriper deg, tror jeg dere vil slite veldig med å redde forholdet. Han må hjelpe deg med at du skal forstå i ett og i alt, og om han ikke gjør det er det umulig for deg å bygge tillit.

Du kan heller ikke ha tillit til om han tar ny kontakt med kvinnemennesket fordi han reagerer slik han gjør.

Du må få han til å forstå dette, ellers tror jeg dette blir mer enn vanskelig å redde. Du vil bli kvernet i stykker til slutt om han ikke skjønner og tar affære.