Hvor ille er dette? På grensa til utroskap

[mari81]

Jeg er en 26 år gammel jente som er forlovet med verdens snilleste gutt. Vi har vært sammen i 5 år, og har stort sett hatt det bra. Har mye felles interesser osv.

Er likevel en ting jeg har savnet hele tiden, oppmerksomhet fra han generelt, både fysisk og psykisk. Han er veldig lite fysisk av seg (holde i hånda osv), og jeg føler ofte at jeg ikke får noen god respons når jeg prøver å prate med han om alt fra personlige ting til ting som står i avisa.

Jeg er 100% sikker på at dette ikke er fordi han har mistet interessen og begynner å bli lei av meg, det er rett og slett hans væremåte. Han er mer innesluttet enn meg av natur, og vi har også veldig forskjellig bakgrunn fra oppveksten. Jeg er vant til "familieråd" en dag i uka der vi tok opp problemer, mens han ikke er vant til å snakke om sånne ting i det hele tatt.

Jeg startet i ny jobb denne høsten, og på jobben har jeg truffet en gutt som ikke legger skjul på sin interesse for meg. Det startet med vennskap og en morsom tone, men etterhvert har det blitt altfor mye kontakt og flørting.

Både på mail, og på meldinger i helgene. Har også vært ute på en del ting i forbindelse med jobben, og da ender det alltid opp med at vi holder sammen hele kvelden. Det har aldri skjedd noe "alvorlig" fysisk, altså ingen klining eller sex. Men til tider rimelig intens flørting. Jeg føler det er han som tar initiativ, men jeg har dessverre blitt revet med.

Jeg, som alltid har vært en stor motstander av utroskap og fordømt alle andre, har altså gått i mot mine egne moralske prinsipper. Jeg har blitt sjarmert av all oppmerksomheten, og jeg har ikke klart å unngå å være sammen med han. Har det veldig morsomt sammen, og snakker veldig bra.

Jeg vet at det ikke er noen unnskyldning, men jeg tror i hvertfall at grunnen til at dette har gått så langt er at manglende oppmerksomhet og "psykisk kontakt" med min kjæreste.

Han gir meg spenning i hverdagen, og får meg til å føle meg bra. Sier alt han tenker på, og jeg blir sjarmert. Vil vel si at vi er store motsetninger, og jeg er mye roligere enn han. Har tenkt veldig mye på dette, og om det vil være aktuelt å gå fra kjæresten min.

Kjæresten min er snill, morsom og stabil, og jeg vet akkurat hvor jeg har han. Vi har felles interesser, og jeg vet innerst inne at det er en sånn person jeg vil ha.

Om noe annet kunne vært mer spennende en kort stund, tror jeg ikke det ville blitt bedre på sikt. Jeg har derfor bestemt meg for å bli hos kjæresten min, og prøve å være enda mer åpen om det som plager meg. Samtidig akseptere hans måter å si ting på, at han viser at han er glad i meg på andre måter enn å si "jeg er glad i deg", for det gjør han.

Jeg kan ikke fortelle han noe om dette, da kommer han til å kaste meg rett ut. Jeg vet at han ikke kommer til å være åpen for en forklaring, for han kommer til å bli så sint og skuffet. Det jeg lurer på er, hvor mange av dere har en lignende historie bak dere, hvor dere har klart å komme dere videre?

Jeg vet at jeg ikke kommer til å involvere meg i noe slikt igjen, for dette har virkelig tæret på meg. Har så forferdelig dårlig samvittighet, for det siste jeg vil er å såre den personen jeg er så glad i.

Kan jeg fortsette forholdet mitt uten å si noe til kjæresten min om det som har skjedd, og ta det som er personlig erfaring, der jeg har funnet ut at det er han jeg vil ha, uansett?

Det innebærer selvfølgelig at jeg sier til min kollega at jeg har tatt dette valget, og dropper den typen kontakt med han.

[Lillemus]

Ja, jeg synes ikke du trenger å fortelle dette til samboeren din, det har jo ikke skjedd noe rent fysisk. Og selvfølgelig må du gi beskjed til denne andre om at denne formen for kontakt må opphøre umiddelbart og om du tror du ikke klarer å holde deg unna ham på jobb-treff heretter får du heller la være å delta på disse.

Flott at du ser dette og tar ansvar for følelsene dine! Uansett hvilken vei du velger å gå. )

[Gjest nissekjerringa]

Hadde du reagert om din kjære hadde hatt et samme "forhold" til ei på jobben sin ?

[Gjest mora2]

Alle har vel blitt betatt engang.

Og dette synes jeg ikke du trenger fortelle typen din.

Du har jo ikke gjort noe galt til nå. :0)

Kutt flørtingen, så vil du nok se at det gir seg!! :0)

[Gjest mora2]

Glemte å si at jeg syns du burde ta en prat med typen,og fortelle at du savner litt oppmerksomhet.

:0)