Hvordan gå videre etter å ha blitt såret alt for mange ganger...

[Gjest cewec]

Aller først vil jeg fortelle litt om min bakgrunn... For litt over ett år siden kom min kjæreste/forlovede/samboer og far til mine to barn, og fortalte at forholdet vårt var over. Vi hadde da vært sammen i 11 år. Da vår eldste datter, som nå er 8 1/2 år, var 1 1/2 år kom han hjem fra en utlands reise og kunne fortelle at han hadde vært utro 2 ganger på den turen. Dette kom som lyn fra klar himmel for meg, så jeg tok med meg min datter og flyttet. Begrunnelsen for det han hadde gjort, var at vi aldri hadde tid til hverandre pga. jobb og at han ikke fikk "gjøre det han selv ville" på fritiden (dvs. millitære og konkurranse skyting, fjelltopp turer og kompisene som da var single og kunne nyte livet). Ja da, jeg jobbet mange kvelder og lørdager, men jeg spurde han ALLTID om det var greit at jeg jobbet ekstra... På dagtid var jeg hjemme med en aktiv liten frøken, så når kvelden kom var min energi ganske så "tappet" etter hvert. derfor tok jeg all skylden for at vårt forhold ikke fungerte. Så den dagen han kom krypende for å be om unnskyldning var jeg ikke så vanskelig å overtale.Hvordan skulle jeg som alene mor klare hverdagen med en deltidsjobb på kvelden? Uten familie rundt meg så jeg mørkt på det. Og jenta mi skulle for enhver pris ha sin mor og far boende sammen!! Etter hvert flyttet vi sammen igjen, og vi hadde det veldig fint. Så fint at vi valgte å få et barn til. Frem til da hadde ikke min samboer vært så mye ute og reist, i tillegg så brukte han ikke så mye tid på sine hobbyer. Dette var valg som han tok, og som jeg ikke krevde. Etter fødsel nr to var det ut i jobb igjen for meg. Fikk etter ganske kort tid en annsvarsfull stilling. Har alltid likt å ha annsvar og utfordringer så dette passet meg bra. Hadde for det meste dagvakter og hver 2. lørdag. Samboeren min hadde hele tiden en annsvarsfull stilling i det firmaet han jobbet i. Etter hvert som vi kom i faste rytmer alle sammen, ble samboeren min mer og mer rastløs. Og jeg fikk beskjed om at siden jeg jobbet hver 2. lørdag og han måtte passe barna, skulle han ha "fri " til å gjøre gjøre det han ville den andre helgen. Dette gikk jeg med på for å bevare husfreden. På samme tid kom usikkerheten for hva han egentlig gjorde, de helgene han var borte. Tenk om han var utro igjen, hva skulle jeg gjøre da? I mitt lille hode svirret det forferdelig mange vonde tanker, så hver gang han kom hjem var jeg like usikker. Konfronterte jeg han med hvordan jeg hadde hatt det, fikk jeg somregel et fnys tilbake. Dette gjorde at jeg jeg i stede holdt det inne i meg, for jeg kunne ikke gi opp. Jeg hadde tross alt to herlige og aktive barn som skulle ha en mor og en far i samme hus. Koste hva det koste ville...!! 5 mnd før han kom og sa det hele var over, begynte jeg i ny jobb. Var veldig usikker, for jeg trivdes der jeg var. Men tanken på å slippe pendling og ikke minst jobb i nærhet av barna, gjorde at jeg takket ja til den nye jobben. samboeren min var veldig pågående at dette var virkelig tingen for meg, og han skulle støtte meg på alle mulige måter for at jeg skulle lykkes i den nye jobben. Med den støtten i ryggen så livet ganske lyst ut... Vi bgynte den sommeren og planlegge brylløp til sommeren etter. Kom faktisk så langt at både lokaler og kokker var i boks. Skulle kontakte presten, det var neste oppgave... Som lyn fra klar himmel kom han i stede og fortalte at nå ville han ikke mer. Og at han flyttet. Sjokket var stort, men etterhvert kom det et snev av lettelse, for kanskje skulle jeg også få det godt?! Men selvfølgelig var det ikke slutt på ydmykelsen. Etter 1 uke så hadde han funnet seg ny dame! Først nektet han, men da han fikk vite at min nære familie hadde observert dem sammen, tilsto han. Hvor lenge det forholdet hadde vart, vet jeg ikke, men har en følelse av at de har hatt kontakt en stund (fikk vite etter en stund at de hadde hatt kontakt på nettet tidligere). Etter en måned eller to så ble det forholdet slutt. Da var jeg plutselig veldig god å ha som venn. Han innrømte også at "graset var ikke grønnere på den andre siden" og at han hadde gjort noe dumt. Han var så blid og hyggelig at vi ble enige om å feire julen sammen for barna sin skyld. Like før jul fikk jeg vite at han hadde ny dame på gang. Han benektet og løy om det hele, men måtte etterhvert innrømme at det var noe på gang. Julefeiringa ble etter min mening en eneste stor pine, men så lenge barna hadde det bra skulle jeg komme meg gjennom den. Etter 1 -2 mnd.ble barna vår blandet inn i forholdet, selv om vi var enige om at det burde ta en god stund før de ble innvolvert i andre. "Dette forholdet skulle vare" sa de, så det gjorde ingenting at barna ble innblandet. Det gikk 1-2 mnd. til, så var det knute på tråden og dama hans begynte å sende tekstmeldinger og ringe meg. Ga beskjed om at jeg ikke ville ha noe med deres problem. Etter en god del lange telefon samtaler og tekstmeldinger sluttet jegå svare, så ingen annen utvei... så til sommeren ble det slutt mellom dem, igjen... Dette fikk barna vite og var inneforstått med det. For å gjøre forvirrelsen til barna komplett, så ble de to sammen igjen og barna ble dradd med i dragsuget for endte gang. Reaksjonen til vår eldste datter når det på nytt ble slutt var "...haha pappa, den har jeg hørt før..." Stakkars jente!! Like før jul, begynte eks dama hans å sende tekstmeldinger igjen. Da fikk jeg vite at han hadde ny dame på gang. Denne gangen benektet han det hele, men innrømte det etter ei stund. Er nå livredd han skal ta med barna til henne også. Jeg vet at egentlig har jeg ingenting med hva han gjør, men når barna hele tiden blir innblandet klarer jeg ikke å la være. Det er jeg som må forklare og hjelpe våre barn til å forstå hvorfor ting er sånn de er. Etter alt det jeg har vert igjennom så vil nå ha fred. Men det er ikke enkelt. Når du først har opplevd utroskap og den ene løgnen etter den andre, er det ganske vanskelig å tørre å stole på en annen, Du vil hele tiden søke etter de samme "feilene som eksen, for da er det bare å la være å gå inn i noe forhold. Det kan bli på samme måten... Men jeg savner en god, varm og stødig armkrok å krype inn i. En person du kan dele alt med og som deler med meg. Gleder/sorger, medgang/motgang, oppturer og nedturere, rett og slett en å bli glad i! Men hvordan kan du klare å slippe deg løs og tørre å søke kontakt? Synest dette er veldig vanskelig. Har truffe en mann som kan passe innenfor mine kriterier. Men takket være en felles venn så har dette strandet. Vår felles venn har sagt ting som ikke er helt riktig, dermed så trekker han seg unna. Denne mannen er tvers i gjennom snill. Sånn jeg kjenner han så finst der ikke noe vondt i han. MEN han mangler selvtillit. Resultatet etter vår felles venn pratsalighet er at han ikke tørr å snakke med meg. Vi kan være i samme rom sammen med andre og snakk med andre, men med en gang de blir oss to så sliter vi begge med å komunisere. Men til tross for det er det bare en tanke som står i mitt hode og det er å få en kjempe god klem med han og at han kanskje kan holde rundt meg. Høres det rart ut? Vi har vert enige om å bruke tid, men er veldig redd han ikke vil la meg bli bedre kjent med han. Nå reiser han snart på sjøen igjen og blir borte i 5 uker. Hva skal jeg gjøre??? Tanken på at jeg skal være alene resten av livet er ikke så kjekk, er tross alt bare 31 år og vet at jeg har et langt liv forann meg. Det ble mange spørsmål her. Som du forstår så sprenges mitt lille hode av frustrasjon snart. Klarer ikke å slappe av, begynder bare å fundere på alt mulig. Hvordan komme sag ut av en slik situasjon? Hilsen en frustrere frøken, Sirkeline.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Godt du har sluttet å håpe på noe din eks og far til barna ikke kan gi deg! Klart våre erfaringer preger oss i svært høy grad. Det er vår oppgave å lære noe av erfaringene og sette noen grenser rundt oss selv der vi er blitt såret, slik at vi lærer å ta bedre vare på oss seg. Samtidig er det kjempeviktig å ikke la seg begrense unødvendig av dårlige erfaringer, eller bli for snever i oppfattelsen av ting.

Alle menn er ikke slik din eks har vært mot deg. Tvert imot har de fleste menn ærlige og gode hensikter og viser lojalitet og trofasthet. Selvfølgelig er utroskap et omfattende problem i vår kultur, men så mange ganger frem og tilbake og så mange kvinner involvert hører med til ytterligheten.

Fint at du formulerer det du trenger og ønsker av en mann, så må du også tørre å la ham prøve å gi deg det.

Du skriver ikke noe om hva deres felles venn har sagt som gjør at det nå er blitt så anstrengt mellom deg og denne mulige kjæresten. Jeg vil råde deg til å ta det opp med ham. Si at du føler noe er blitt annerledes eller vanskeligere etter at deres venn snakket med ham. Spør ham hvordan han opplever det. Dette gjør at du kan legge episoden bak deg og det kan være med på å skape et nytt samhold og kontakt mellom dere to. Hvis denne mannen er litt sjenert, inviter ham med på en aktivitet og ikke tenk for mye på hete favntak de første gangene.