Dårlig samvittighet

[Gjest Sliterlittnå]

I mange år har samboerforholdet jeg er i vært ganske dårlig, helt til nå nylig trodde jeg min samboer også følte dette, ettersom han har behandlet meg ganske dårlig.

Nå derimot forteller han meg at han elsker meg og vil tilbringe resten av livet med meg. Og han vil kose og være snill hele tiden. Når vi snakker om hvordan forholdet vårt har vært sier han at han er klar over at han har behandlet meg dårlig og sagt alt for mye stygge ting til meg, men at han alltid har vært veldig glad i meg selv om han har vært redd for å vise følelser.

Problemet er bare at mine følelser for han har gradvis forsvunnet, og jeg nå er usikker på om jeg føler noe annet enn vennskapelige følelser for han. Jeg har seriøst store problemer med å føle noe som helst når han tar på meg eller når vi kysser. Det skal vel ikke være slik?

Jeg har også ufattelig dårlig samvittighet fordi jeg i en periode stormforelsket meg i en nettvenn, noe som gikk så langt som at jeg hadde cybersex med han flere ganger. De følelsene jeg hadde for han føltes veldig ekte ut, og sorgen jeg opplevde da han sa at vi ikke kunne fortsette var helt forferdelig. Savner han fortsatt, og har enormt dårlig samvittighet ovenfor min samboer fordi jeg har vært "utro".

Min samboer vet at jeg er usikker på om jeg vil fortsette å bo med han, men han sier han ikke kan leve med at jeg ikke elsker han.. jeg er jo glad i han, og vet at jeg kan få en fremtid med han, men jeg klarer bare ikke å finne tilbake til de riktige følelsene. Mulig det var mitt nett-sidesprang som gjør det vanskelig for meg, det føles iallefall slik.

Noen som har erfaring med noe lignende? Gode råd?

[K@SK@S]

Det var veldig rart å lese ditt innlegg. Det kunne vært skrevet av meg, bortsett fra at jeg er gift og ikke samboer. Min mann og jeg har slitt i mange år (10 år sikkert), men nå som jeg sier at jeg synes det er nok og vurderer å flytte for meg selv så blir han så lei seg og prøver alt han kan. Alt for mye rett og slett så det virker helt håpløst og ikke ekte. Vi har et dårlig sexliv og han er vanskelig å leve sammen med. Jeg har ansvaret for det meste i vår familie og jeg føler at jeg kan klare meg like godt på egenhånd. Vi har barn og det har holdt meg igjen lenge, men å synes jeg at mitt liv skal komme litt i første rekke også. Årene går, jeg blir ikke yngre og jeg har latt de tre andre komme foran meg i mange år. Jeg finner ikke igjen de gode følelsene for ham og har ikke behov for eller lyst på nærhet. Vi er ikke uvenner så han kan kanskje betegnes som en venn - ikke kjæreste. Jeg har ikke hatt en nettvenn som jeg har hatt cybersex med, men to forskjellige menn som jeg har truffet i forskjellige sammenhenger. Jeg har aldri sett på en annen mann i mitt lange ekteskap, men nå har jeg av alle ting klart å bli betatt av to på et halvt år ...! Den ene på en fest der vi danset og kysset, den andre på to dater med litt kyssing. Det føltes aldeles herlig og spesielt den ene tenker jeg på hver dag. Det kommer aldri til å bli noe av det, men allikevel har det vekket meg opp av dvalen. Jeg er en trofast og ærlig sjel, men mitt møte med disse to mennene ga meg ikke dårlig samvittighet en gang. Lurer på hva som skjer med meg...? Jeg ønsker mer ut av livet mitt enn det jeg har nå. Jeg har begynt i terapi og skal prøve å få hjelp til å få litt orden på tanker og følelser før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre. Han vil ikke være med i samlivsterapi, men vi har snakket ganske mye om dette sammen hjemme. Han synes vi har det bra og vil gjerne at vi skal fortsette. Han savner ikke sex og selv om han stadig, opp gjennom årene har truet med å gå fra meg, så vil han ikke at vi skal gå fra hverandre nå.

Prøv få få noen å snakke med som kan gi deg litt råd. Har du ikke følelser for din samboer og du ikke finner tilbake til den gode tonen og det gode sexlivet så hadde jeg flyttet for meg selv var jeg deg. Har ikke så mange gode råd å gi for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre selv - men jeg ønsker deg masse Lykke til ! Husk man har bare dette ene livet!

[Gjest Sliterlittnå]

Det var veldig rart å lese ditt innlegg. Det kunne vært skrevet av meg, bortsett fra at jeg er gift og ikke samboer. Min mann og jeg har slitt i mange år (10 år sikkert), men nå som jeg sier at jeg synes det er nok og vurderer å flytte for meg selv så blir han så lei seg og prøver alt han kan. Alt for mye rett og slett så det virker helt håpløst og ikke ekte. Vi har et dårlig sexliv og han er vanskelig å leve sammen med. Jeg har ansvaret for det meste i vår familie og jeg føler at jeg kan klare meg like godt på egenhånd. Vi har barn og det har holdt meg igjen lenge, men å synes jeg at mitt liv skal komme litt i første rekke også. Årene går, jeg blir ikke yngre og jeg har latt de tre andre komme foran meg i mange år. Jeg finner ikke igjen de gode følelsene for ham og har ikke behov for eller lyst på nærhet. Vi er ikke uvenner så han kan kanskje betegnes som en venn - ikke kjæreste. Jeg har ikke hatt en nettvenn som jeg har hatt cybersex med, men to forskjellige menn som jeg har truffet i forskjellige sammenhenger. Jeg har aldri sett på en annen mann i mitt lange ekteskap, men nå har jeg av alle ting klart å bli betatt av to på et halvt år ...! Den ene på en fest der vi danset og kysset, den andre på to dater med litt kyssing. Det føltes aldeles herlig og spesielt den ene tenker jeg på hver dag. Det kommer aldri til å bli noe av det, men allikevel har det vekket meg opp av dvalen. Jeg er en trofast og ærlig sjel, men mitt møte med disse to mennene ga meg ikke dårlig samvittighet en gang. Lurer på hva som skjer med meg...? Jeg ønsker mer ut av livet mitt enn det jeg har nå. Jeg har begynt i terapi og skal prøve å få hjelp til å få litt orden på tanker og følelser før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre. Han vil ikke være med i samlivsterapi, men vi har snakket ganske mye om dette sammen hjemme. Han synes vi har det bra og vil gjerne at vi skal fortsette. Han savner ikke sex og selv om han stadig, opp gjennom årene har truet med å gå fra meg, så vil han ikke at vi skal gå fra hverandre nå.

Prøv få få noen å snakke med som kan gi deg litt råd. Har du ikke følelser for din samboer og du ikke finner tilbake til den gode tonen og det gode sexlivet så hadde jeg flyttet for meg selv var jeg deg. Har ikke så mange gode råd å gi for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre selv - men jeg ønsker deg masse Lykke til ! Husk man har bare dette ene livet!

Hei, takk for svar. Det er faktisk litt fint å vite at det er andre enn meg som har det på denne måten, selv om jeg ikke akkurat unner deg å slite med dette.

I likhet med deg lurer jeg veldig på hva som skjer med meg, hva som får meg til å vurdere et liv alene istedenfor et i et forhold som jeg forsåvidt er godt vant med. Men så har man det der med at man lever kun en gang, så man bør gjøre det beste ut av det ene livet man har. Tror kanskje det er det som får meg til å lengte ut av forholdet. Spesielt etter at jeg oppdaget hvor sterke følelser jeg er i stand til å føle. Gikk faktisk i lykkerus en lang stund pga denne nettvennen. Ganske sikker på at det var det som fikk meg til å forstå hva jeg går glipp av. Det blir uansett ikke noe mellom meg og han, men hvem vet hvilke andre muligheter som finnes der ute?

Føler samtidig at jeg er veldig umoden når jeg tenker slik, det er vel mer vanlig for voksne mennesker å forbli i forhold som kanskje ikke er all verden når det gjelder følelser.. men jeg føler at det blir så feil når jeg ikke har lyst på samboeren min i det heletatt, selv om jeg virkelig prøver.