Samlivsbrudd - Hva gjør jeg nå?

[Gjest kreps 77]

Min samboer og kjæreste gjennom 15 år, sa en kveld i september at han følte ikke forholdet vårt funket lenger. Jeg sa meg forsåvidt enig i at det hadde hanglet ett års tid, men mente det var en periode med mye jobbing ol. Min samboer fikk også diagnose på en muskelsykdom "mitokondrie" for ca ett år siden. Har vel dermed prøvd å være litt tålmodig og skyldt litt på denne når han har vært mer gretten, hissig osv. Vi har også ett barn sammen på seks år. Vi bodde fortsatt sammen i en mnds. tid, og ble vel ikke helt enig om hvordan vi skulle gjøre ting. Samtidig som min samboer var veldig usikker på om dette er det rette. Sier han fortsatt er veldig glad i meg, og hadde slitt med at jeg kanskje skal finne en annen mann. Så blir det oktober og ned i postkassen dumper det en stooor tlf. regning. Sier det til min samboer, og han synes også denne er stor. Bestiller så en spes. regning, som han er hjemme fra jobb og henter. Sier at det var han som hadde ringt søsteren sin da hun slet litt en tid. Men jeg lukter ugler i mosen, bestiller en ny og.. Finner da ut av at han har snakket veldig mye i tlf med en jente på jobben hans. Denne jenta kjenner jeg, og er utrolig nok også i familie med. Dette gjør meg så vondt, at jeg føler jeg blir slitt i stykker. Konfronterer min samboer med dette, han sier det bare har vært fjas og vas. Spør også henne og hun sier det samme. Men hvorfor skjule det da? Jeg er kanskje naiv som velger å tro på dette, men han har faktisk nesten bare vært hjemme. Men uansett så er jo dette en form for utroskap. Blir så sint at jeg "kaster" mannen på dør. Han flytter litt motvillig til foreldrene i 11/2 mnd. Flytter så på leilighet til min tante.Som også er tante til denne jenta. Kan det bli verre? Men uansett, tror ikke han hadde flyttet dit hvis han ville ha et forhold med henne. Har nå bodd borte i 3 mnd, og jeg kommer meg altså ingen vei. Savner han, så jeg snart blir gal. Han har ikke villet gjøre opp iht. hus, bil, båt og helle pakka. Han har sagt han vil ha tid til å tenke. Føler at vi ikke kan prate sammen. Var på fam. rådg. i går, og da sa han at han følte han kom hjem fra jobb, spiste middag og lå på sofaen resten av kvelden. Følte det var likt bestandig. Da sier jeg at han har forandret seg veldig, før hadde han andre int. som trening, kjøre firhjuling ol. Siste året har han bare vært hjemme og da sier det seg vel selv at man ikke har så mange ting å snakke om? Kan dette ha noe med diagnosen å gjøre tro? Etter bruddet har vi truffet hverandre ganske ofte pga barnet vårt. Jeg føler jeg er oppe til eksamen hver gang, vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Har prøvd å gråte, være på godt humør og holde avstand. Var sammen i jula, og hadde det kjempekoselig. Det synes han også. Men ingenting hjelper. Hva kan vi gjøre for å finne ut av om vi kan få dette til? Jeg føler jeg sitter på en grein her, men er også livredd for å si at vi må gjøre opp huset ol. Er så redd for å miste han helt. Synes det er så merkelig når vi har hatt 14 fine år, som man skal gi opp pga 1 år som har vært litt hanglete. Men man kan vel ikke få et forhold til å fungere om man har døren på gløtt? Han synes vel også det har vært verre enn meg. Synes også det er ille ifht. barnet vårt, som jeg aldri ville skulle oppleve dette. Vi samarbeider bra, men er skillsmissebarn selv, så jeg vet hva dette er. Har du noen råd til meg? Skal jeg vente eller gi han tid? Kan jo også legge til at han snakker fortsatt litt med denne jenta, men sier han tror han føler for henne kun som en venn. De jobber jo også sammen en dag i uka ca. Er det ikke opplagt at man har mere å prate om med nye bekjentskap? Høres det ut som om jeg må gi slipp her eller? Forholdet vårt ellers har vært veldig bra, mange gode venner som vi reiser på turer med ol. Har båt og nyter det om sommeren. Føler egentlig vi har hatt ganske like interesser på det meste også. Sexlivet har vært ganske jevnt bestandig, noe dårligere siste året. Hva har gått så galt? På forhånd takk for svar.

[fuji1365380447]

Du må skrive med avsnitt dersom du vil ha noen svar. Teksten er så tett at det blir helt umulig å lese.

[tusseline]

Du må skrive med avsnitt dersom du vil ha noen svar. Teksten er så tett at det blir helt umulig å lese.

Åååhh.. kan ikke folk her inne slutte å skrive sånne ting - skulle tro det var noen som "bestemte" her !

[Gjest Mom33]

Åååhh.. kan ikke folk her inne slutte å skrive sånne ting - skulle tro det var noen som "bestemte" her !

Nå er ikke jeg fuji, men jeg skriver under på akkurat det innlegget - for oss med "slitne" øyne er tekster uten avsnitt umulig å lese.

Det er tungt, setningene flyter sammen, og man mister tråden fordi man ikke vet hvor man er i teksten.

Det er ingen som "bestemmer" her på forum i så måte, men det er et vennlig råd til de som skriver innlegg - for de skriver vel innlegg for at de skal leses slik at det blir noen svar?

[tusseline]

Nå er ikke jeg fuji, men jeg skriver under på akkurat det innlegget - for oss med "slitne" øyne er tekster uten avsnitt umulig å lese.

Det er tungt, setningene flyter sammen, og man mister tråden fordi man ikke vet hvor man er i teksten.

Det er ingen som "bestemmer" her på forum i så måte, men det er et vennlig råd til de som skriver innlegg - for de skriver vel innlegg for at de skal leses slik at det blir noen svar?

Ja, det er sant - men jeg har lagt merke til at det virker som folk er som "hauker" med en gang det kommer et sånt innlegg. Ikke spes. hyggelig det heller.

[Gjest Mom33]

Ja, det er sant - men jeg har lagt merke til at det virker som folk er som "hauker" med en gang det kommer et sånt innlegg. Ikke spes. hyggelig det heller.

Nei, men det kommer an på måten det blir sagt på. Det kan virke som om mange ikke tenker over lesbarheten i innleggene sine, og trenger en liten påminnelse innimellom. Også kan de se ut som om noen bare tar enkelt linjeskift for å skape avstand, men det hjelper jo ikke så mye.

:-)

[fuji1365380447]

Åååhh.. kan ikke folk her inne slutte å skrive sånne ting - skulle tro det var noen som "bestemte" her !

Jeg mente ikke å være bestemmende eller ekkel. Hvis du kikker på historikken min her inne, så vil du se at jeg mer enn gjerne svarer på innlegg om vanskelige samlivsproblemer.

Men jeg klarer ikke å lese innlegg som er helt uten avsnitt - jeg blir helt sliten i hodet.

Og i stedet for at den som har skrevet innlegget lurer på hvorfor h*n ikke får noen svar, så tenkte jeg at jeg skulle gi beskjed om hva som er problemet.

[hidi, the scorpion]

Jeg mente ikke å være bestemmende eller ekkel. Hvis du kikker på historikken min her inne, så vil du se at jeg mer enn gjerne svarer på innlegg om vanskelige samlivsproblemer.

Men jeg klarer ikke å lese innlegg som er helt uten avsnitt - jeg blir helt sliten i hodet.

Og i stedet for at den som har skrevet innlegget lurer på hvorfor h*n ikke får noen svar, så tenkte jeg at jeg skulle gi beskjed om hva som er problemet.

Helt enig, fuji!

[trollemor;o)]

Åååhh.. kan ikke folk her inne slutte å skrive sånne ting - skulle tro det var noen som "bestemte" her !

Jeg åpnet innlegget til hidi, men orker ikke lese sp innmari mye tekst. Det ville helt klart hjulpet med avsnitt. Sånn er det bare med den saken.

[hidi, the scorpion]

Jeg åpnet innlegget til hidi, men orker ikke lese sp innmari mye tekst. Det ville helt klart hjulpet med avsnitt. Sånn er det bare med den saken.

Jeg skrev da ikke mye...?

Vanskelig med avsnitt i mitt innlegg;)

[trollemor;o)]

Jeg åpnet innlegget til hidi, men orker ikke lese sp innmari mye tekst. Det ville helt klart hjulpet med avsnitt. Sånn er det bare med den saken.

Jeg mente at jeg åpnet innlegget til kreps77, ikke hidi...

[trollemor;o)]

Jeg skrev da ikke mye...?

Vanskelig med avsnitt i mitt innlegg;)

Nei...jeg mente kreps77;o) Sorry.

[Gjest Geir]

Ps! Til "kreps 77", håper det ikkje gjorde noe, men eg la inn noen pauser i innlegget ditt. :-)

Min samboer og kjæreste gjennom 15 år, sa en kveld i september at han følte ikke forholdet vårt funket lenger. Jeg sa meg forsåvidt enig i at det hadde hanglet ett års tid, men mente det var en periode med mye jobbing ol.

Min samboer fikk også diagnose på en muskelsykdom "mitokondrie" for ca ett år siden. Har vel dermed prøvd å være litt tålmodig og skyldt litt på denne når han har vært mer gretten, hissig osv.

Vi har også ett barn sammen på seks år.

Vi bodde fortsatt sammen i en mnds. tid, og ble vel ikke helt enig om hvordan vi skulle gjøre ting. Samtidig som min samboer var veldig usikker på om dette er det rette. Sier han fortsatt er veldig glad i meg, og hadde slitt med at jeg kanskje skal finne en annen mann.

Så blir det oktober og ned i postkassen dumper det en stooor tlf. regning. Sier det til min samboer, og han synes også denne er stor. Bestiller så en spes. regning, som han er hjemme fra jobb og henter. Sier at det var han som hadde ringt søsteren sin da hun slet litt en tid.

Men jeg lukter ugler i mosen, bestiller en ny og.. Finner da ut av at han har snakket veldig mye i tlf med en jente på jobben hans. Denne jenta kjenner jeg, og er utrolig nok også i familie med.

Dette gjør meg så vondt, at jeg føler jeg blir slitt i stykker. Konfronterer min samboer med dette, han sier det bare har vært fjas og vas. Spør også henne og hun sier det samme. Men hvorfor skjule det da? Jeg er kanskje naiv som velger å tro på dette, men han har faktisk nesten bare vært hjemme.

Men uansett så er jo dette en form for utroskap. Blir så sint at jeg "kaster" mannen på dør. Han flytter litt motvillig til foreldrene i 11/2 mnd. Flytter så på leilighet til min tante.Som også er tante til denne jenta.

Kan det bli verre? Men uansett, tror ikke han hadde flyttet dit hvis han ville ha et forhold med henne.

Har nå bodd borte i 3 mnd, og jeg kommer meg altså ingen vei. Savner han, så jeg snart blir gal. Han har ikke villet gjøre opp iht. hus, bil, båt og helle pakka.

Han har sagt han vil ha tid til å tenke. Føler at vi ikke kan prate sammen. Var på fam. rådg. i går, og da sa han at han følte han kom hjem fra jobb, spiste middag og lå på sofaen resten av kvelden. Følte det var likt bestandig.

Da sier jeg at han har forandret seg veldig, før hadde han andre int. som trening, kjøre firhjuling ol. Siste året har han bare vært hjemme og da sier det seg vel selv at man ikke har så mange ting å snakke om? Kan dette ha noe med diagnosen å gjøre tro?

Etter bruddet har vi truffet hverandre ganske ofte pga barnet vårt.

Jeg føler jeg er oppe til eksamen hver gang, vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Har prøvd å gråte, være på godt humør og holde avstand. Var sammen i jula, og hadde det kjempekoselig. Det synes han også. Men ingenting hjelper. Hva kan vi gjøre for å finne ut av om vi kan få dette til?

Jeg føler jeg sitter på en grein her, men er også livredd for å si at vi må gjøre opp huset ol. Er så redd for å miste han helt.

Synes det er så merkelig når vi har hatt 14 fine år, som man skal gi opp pga 1 år som har vært litt hanglete. Men man kan vel ikke få et forhold til å fungere om man har døren på gløtt?

Han synes vel også det har vært verre enn meg. Synes også det er ille ifht. barnet vårt, som jeg aldri ville skulle oppleve dette.

Vi samarbeider bra, men er skillsmissebarn selv, så jeg vet hva dette er. Har du noen råd til meg? Skal jeg vente eller gi han tid?

Kan jo også legge til at han snakker fortsatt litt med denne jenta, men sier han tror han føler for henne kun som en venn. De jobber jo også sammen en dag i uka ca. Er det ikke opplagt at man har mere å prate om med nye bekjentskap?

Høres det ut som om jeg må gi slipp her eller?

Forholdet vårt ellers har vært veldig bra, mange gode venner som vi reiser på turer med ol. Har båt og nyter det om sommeren. Føler egentlig vi har hatt ganske like interesser på det meste også.

Sexlivet har vært ganske jevnt bestandig, noe dårligere siste året.

Hva har gått så galt? På forhånd takk for svar.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Et samliv kan være noe svært robust, men samtidig skal det ikke så mye til for at samlivet rokkes og bryter sammen. Et par som har levd godt sammen i 14 år før krisen kommer har gode forutsetninger for å komme gjennom krisen sammen, hvis begge ønsker det.

En kronisk lidelse påvirker lett en person negativt, særlig i begynnelsen, før han lærer seg å leve med det. Man blir ofte selvsentrert og labil i humøret, frykten for å bli værre ligger på lur.

Et nytt relasjon til en kvinne gir et annet fokus og den gamle, gode partneren fortoner seg lett grå og kjedelig i forhold til en person som er ukjent og svært interessert i deg.

Disse to tingene høres ut som er mye av grunnen til at samlivet går trått og du kjenner på stor frustrasjon.

Dere var hos familierådgiver i går skriver du. Ville tro dere der laget en plan eller snakket om hva som skal til og hva dere begge vil? Hvis ikke dere gjorde det, kan du spørre om det neste time, det er bra at dere begge er tilstede og finner ut sammen hva dere vil - bra du fikk ham med dit.

Høres ut som du har veldig lyst til å kjempe for forholdet, det høres bra ut. Det er viktig for deg å sjekke ut hva han ønsker og det er viktig at han tar seriøst dette med å pleie kontakten med den andre. Han må kutte henne og dere må opp av sofaen sammen og gjøre noe morsomt.

Kanskje du også kan få ham til å snakke om hvordan han takler sin muskelsykdom. Om det er noe du skal ta hensyn til og hvordan han merker dette i det daglige. Det kan bety mye for ham at du viser denne interessen og at du ikke har endret syn på ham selv om han ikke er frisk lenger.

[Gjest kreps 77]

Nei, men det kommer an på måten det blir sagt på. Det kan virke som om mange ikke tenker over lesbarheten i innleggene sine, og trenger en liten påminnelse innimellom. Også kan de se ut som om noen bare tar enkelt linjeskift for å skape avstand, men det hjelper jo ikke så mye.

:-)

Hei alle sammen.

Takk til Geir som har laget avsnitt på innlegget mitt.

Hvis dere andre leser Geir sin melding, setter jeg stor pris på svar.

Fine avsnitt her eller ;o)

Ha en fin dag.

[Gjest Mom33]

Hei alle sammen.

Takk til Geir som har laget avsnitt på innlegget mitt.

Hvis dere andre leser Geir sin melding, setter jeg stor pris på svar.

Fine avsnitt her eller ;o)

Ha en fin dag.

Nå blei'e bra, ja! :-)

[PieLill]

Bare en tanke som selvsagt kan være på bærtur.

Er det mulig at sykdommen gjør at han føler seg uttilstrekkelig og dermed avviser før han blir avvist? Eller bryter opp for å slippe å føle seg som en byrde? Er det mulig at skuffelsen og resignasjonen over samlivet handler like mye om hva han føler han ikke er lengre som hva du og samlivet ikke er?

Som sagt, bare en mulig innfallsvinkel.

mvh