Alene om å ønske seg barn

[Gjest Ønsket28]

Jeg er ei jente på 28 år som inderlig ønsker seg barn. Samboeren min deler ikke dette ønsket og er usikker på om han noengang kommer til å gjøre det. Jeg elsker barn og føler en sorg ved tanken på å aldri få oppfylt denne drømmen, jeg tror i ærlighet jeg ville vært en god mor og brakt et fint menneske til verden. Kjæresten min er verdens snilleste og herligste gutt og jeg elsker han utrolig høyt. Noen har gitt meg rådet å vente og gi han den tiden han trenger, så kanskje han ombestemmer seg. Jeg har så klart ingen lyst til å gå ifra kjæresten min! Jeg vet at alle ikke kan få barn og at man kanskje ikke automatisk har den retten, men skal jeg virkelig ¨velge¨ kjæresten min og dermed også et barnløst liv? Skal jeg satse på at han endrer seg med tiden, eller skal jeg gå fra han og prøve å starte på nytt med noen andre? Jeg ville nok selv gått for det første alternativet, men vil sette veldig stor pris på å få et råd fra en ekspert. På forhånd tusen takk.

[Gjest mange ganger ulykkelig og ensom mamma]

Jeg var også alene om å ønske meg barn. Jeg trodde han ville forandre mening med årene, men det gjorde han ikke. Jeg klarte ikke å leve uten barn og fikk min vilje gjennom og i dag har vi to flotte barn sammen. Han er i dag veldig glad i de og for at vi fikk barn, men kunne fint klart seg uten. Det henspeiler seg også i hans holdning overfor meg og barna. Jeg anbefaler ikke å tro på en forandring hvis meningen er sterk og jeg anbefaler ingen andre å tvinge gjennom sitt barneønske. Da anbefaler jeg å avslutte forholdet og finne en ny partner med de samme ønsker for familielivet og samlivet. Lykke til!

[Gjest Ulvinnen]

Det er tydelig at det er veldig viktig for deg å få barn. Så du skal ikke ta et valg som utelukker deg fra å få det. Men vi kan ikke vite om kjæresten din vil forandre mening med tiden. Noen gjør det, men ikke alle.

Vet du hvorfor han ikke vil ha barn? Du må nesten snakke med ham, og finne ut hvor bestemt han er. Hvis det virker som om han bare trenger tid, så gir du han det. Men om det virker som om detter er en beslutning han står urokkelig ved, så tror jeg det beste for deg vil være å komme deg videre i livet og finne en ny livspartner.

[Lotte :o)]

Det må være en veldig vanskelig situasjon.

En kollega av meg ønsket seg barn, men det gjorde ikke hennes samboer. Noen år gikk, og de fikk to barn sammen. Kompromissbarn, kalte hun barna. Dette var ikke noe lykkelig samboerskap, og alt forverret seg med barna som kom. Mannen var utro, hun tilga, han fortsatte utroskapen. I enhver konflikt brukte/bruker han barn imot henne. Barna var nemlig hennes ønske. Det er trist, for han er jo glade i ungene, det kan man jo se. Vel, de har flyttet fra hverandre, og ungene er fortsatt å betrakte som hennes hovedansvar. Hun angrer ikke på barna hun har - men at hun omtrent truet seg til graviditetene.

Det jeg prøver å si,er at om man ønsker barn, må det være et felles ønske. Lykke til!

[laban]

Det kom ganske mange svar på et liknende innlegg for kort tid siden:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3771369