sliter med stemorsrollen

[Gjest Anonym bruker]

Jeg har nå vært sammen m mannen min i 4 år,datteren hans var nesten 2 år da vi ble sammen. D første året gikk d kjempefint. Jeg ble veldig gla i jenta og knyttet henne til meg. Gjorde d meste av praktiske ting,ordnet alt rundt henne. Så begynte j gradvis å irritere meg mer og mer. Syntes d hele ble veldig slitsomt. Nå er jent 5 1/2 år og situasjonen er ikke bra hos oss. Jeg sliter m så mye negative følelser rundt henne at alt blir et ork. Nå kunne j bare ønske at vi kunne ha henne mye mindre. Har fått et barn sammen m mannen min som snart er 1 år. Jeg drømmer om at d bare kunne vært oss tre. Dette er jo forferdelig og j vil gjerne gjøre noe m d. J føler meg slem og unormal som kan ha d/føle d sånn. J gjør alt j kan for at jenta ikke skal merke noe,men hun begynner å bli stor og føler jo på stemningen i huset. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva d er som gjorde at alt begynte å gå i så feil retning. Ønsker gode råd slik at d negative kan snus til noe positivt. Mvh "langt sør i landet"

[Gjest anonym jeg også]

Tenker med gru på alle barna som har fått så mange å forholde seg til de siste årene.

De kan ikke bare pakke å dra fra elendigheta heller, de må være stesøsken enten de vil eller ikke.

Jeg skjønner deg godt, jeg hadde ikke taklet en sånn situasjon.

[Gjest]

Forstår deg veldig godt.Er selv i en tilsvarende sitasjon.

Tre stedøtre som har flyttet inn...hjelp..Synes det er forferdelig vanskelig når jeg blir alene med de..når samboeren er på fest.

[org]

Bit irritasjonen i deg. Jenta er der - og kommer til å være der.

Bare å holde ut, og prøve å snu det negative til noe positivt (ikke så enkelt bestandig, nei).

[Liliaceae]

Kanskje du har tatt for mye ansvar for jenta fra da forholdet startet?

Tror du bør gå i en dialog med faren, uten å nevne noe negativt om jenta eller at dine følelser for henne er forandret. Be han ta de praktiske tingene som legging, tannpuss osv..

[Kåre Kruttlapp]

Tenker med gru på alle barna som har fått så mange å forholde seg til de siste årene.

De kan ikke bare pakke å dra fra elendigheta heller, de må være stesøsken enten de vil eller ikke.

Jeg skjønner deg godt, jeg hadde ikke taklet en sånn situasjon.

Hei "stemor" Her skal du få noen hint fra an voksen kar som har opplevd en stemor og selv vært stefar for 2 jenter som jeg idag elsker like mye som min egen datter!

Du må først begynne med å tillate dette barnet å føle seg hjemme hos dere! Det er fordi hun har faktisk 2 hjem som er hennes! Du er i en rolle hvor du må svelge kameler men også sette grenser!

Du har en rolle som er vanskelig men ikke værre enn at du er nødt til å gi så mye oppriktig varme over en så lang tid at du ikke blir oppfattet som en trussel for barnet! For i hennes hode er det pappaen hennes og du truer henne ved å være der!

Når du over tid har kommet så langt at barnet tror på din hengivenhet og inderlighet så løser ting seg automatisk! Men lar du barnet forstå at du tviholder på pappaen hennes før henne har du tapt på sikt!!

Dere har som jeg skjønner også ett felles barn og for en skjønn liten familie på 4 dere er!! Ikke 3 men 4!! Skjønner du hva jeg mener!!? Du er nødt for å inkludere barnet med tålmodighet over tid å ta del i dets daglige gjøremål! Ta barnet alene med på en koselig tur! Bare dere to flere ganger slik at hun skjønner at du liker henne! Gjør det med ett åpent hjerte og varme så skal jeg love deg at det går seg til!

jeg har vært der med 2 småjenter og det har vært stritt men så har jeg også den erfaringen med en stemor som var kald og skjøv oss brødre ut i kulden for hun ville bare ha min far!!

Siden jeg skjønte at det er kun varme og hengivenhet som må til har jeg i dag 17 år etter at de kom inn i mitt liv verdens beste stejenter som elsker meg like mye som deres egen pappa! Og jeg valgte å være en god nr 3 i foreldre rollen deres!

Og husk:: Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri forfordelte min datter foran de andre jentene uansett hvor mye min datter enn protesterte! Og det igjen har skapt dype gode kjærlige bånd mellom halvsøskene!

Håper du fikser det med tålmodighet og det tror jeg for hva er alternativet? Jo splittelse og såre følelser hos uskyldige barn som ikke har valgt sine foreldre!! varm klem til deg!!

[Gjest Vinterstorm]

Forstår deg veldig godt.Er selv i en tilsvarende sitasjon.

Tre stedøtre som har flyttet inn...hjelp..Synes det er forferdelig vanskelig når jeg blir alene med de..når samboeren er på fest.

Hei. Huff jeg får så vondt av menn som behandler samboeren sin som hushjelp og barnevakt, men ikke noe uvanlig. Hva er det som får kvinner til å finne seg i en slik behandling? Spesielt i de tilfeller der han gir lite av seg selv til både samboer og barn eller der barna får all oppmerksomhet, mens samboer blir sett på som hushjelp.

[PieLill]

Noen forslag. Stryk det som ikke passer:

Kan en del av problemet være at du tar for stor del av ansvaret for stedatteren?

Er du sliten og føler deg oppbrukt for tiden? I så fall er det ikke så unaturlig om frustrasjonen rettes mot den det som krever en del av deg, men som egentlig ikke er ditt ansvar. Missforstå meg rett. Alle voksne har selvsagt et ansvar for de barna de har rundt seg.

Vil det være en løsning at faren tar alle de kiipe tingene som er masete og konfliktfyldt med jenta i en periode, mens du kan få nyte henne i noe som blir litt mer likt en "tanterolle"?

Er det en mulighet for at du gikk inn i en slags morsrolle for jenta og det er det du prøver å være og føle? Men kanskje særlig når du får ditt eget barn kjenner du at de "riktige morsfølelsene" ikke er på plass?

Det er ikke uvanlig at følelser i forhold til stebarn forandrer når man får egne barn. Og unger er ikke like søte når de begynner å svare igjen... ;-) Det er heller ikke rart at man kjenner trang til å på en måte verne om reiret når man har fått sitt første barn.

Tror du noe av løsningen kan være at du redefinerer hvilken rolle og hvilket ansvar du og din stedatter har i forhold til hverandre i kombinasjon med at faren hennes tar et langt større ansvar. Dette kan gjøres uten at jenta føler seg avvist. For ditt vedkommende handler det jo først og fremst om en tanke og følelsesprosess.

Om du våger å vedstå deg hva hun ikke er for deg og hva du ikke føler for henne, blir det kanskje lettere for deg å gi henne den plassen i både hjemmet, ditt liv, og ditt hjerte som er rettsmessig hennes?

Er det mulig du for øyeblikket føler deg låst i en rolle du ikke kan fylle, og at du dermed er forhindret fra å finne den gode rollen som blir riktig?

mvh

[Gjest Helt normalt....]

Etter at jeg har lest innlegget ditt, vil jeg bare si at det kunne like godt vært meg som skrev det.... Jeg var sammen med en mann som hadde en datter... I begynnelsen var alt ok, men etterhvert kom de negative følelsene og tankene snikende... Utrolig slitsomt..

Jeg er ikke sammen med denne mannen lenger (vet ikke hva hovedårsaken til bruddet vårt var, men veldig mye skyldtes at jeg gikk rundt og var misfornøyd og ikke følte meg hjemme....), så jeg kan dessverre ikke gi deg noen gode råd...