29 år og livsfasekrise?

[Gjest Den forvirrede]

Har vært sammen med en mann i 2,5 år. For par uker siden ba ham pause for å tenke over ting, og finne ut av om sine følelser for meg. Dette kom overraskende på meg siden han i sommer tok opp temaet barn og giftemål. Han så for seg et familieliv sammen med meg. På senhøsten merket jeg at han var mer irritert og tankefull, men tenkte det måtte være stress på jobben hans som var skylden. Jeg har sagt at jeg ser for meg et liv sammen med ham, og ønsker ikke å gi opp så lett. Men har gått med på en pause hvor vi ikke skal ha kontakt. Han sier det ikke er en annen, men at han ønsker å leve livet. Han vil reise og oppleve ting, og han orker ikke å se meg såret og lei meg når han vil noe annet enn det jeg vil. Vi bor ikke i lag, og ses hver helg. En venninne av meg mener han kanskje har fått "kalde føtter". Vi har et nært vennepar som nå flytter sammen, og som drømmer om barn. Han blir 29 år og kanskje har litt panikk i forhold til livet etter fylte 30. Hva tror du? Er dette en livsfasekrise? Jeg er 7 år eldre enn ham, og er slettes ikke lei reiser og opplevelser. Jeg er ikke så opptatt av å få barn, men ønsker et stabilt forhold. Han vet alt dette. Jeg har sagt at hvis han vil fortsette forholdet, så er det fordi han vil tilbringe livet sammen med meg. Jeg orker ikke å bli sammen for "å se det an", spiller ikke bingo med hjertet mitt. Sier at han er veldig glad i meg, og kommer alltid til å være det. Da vi tok pause skiltes vi med klem, men jeg tror ganske sikkert at dette forholdet er over og det er vondt å tenke på det. Dette var mannen i mitt liv.

[Gjest Dr. Abel]

Hei, av ditt innlegg vil jeg tro at han har innsett at du ikke er bra nok for ham lenger. Han vil videre og finne seg en som intellektuelt, personlig og utseendemessig passer ham bedre.

Jeg foreslår at du ser deg om etter en mann på ditt eget nivå neste gang.

Lykke til! *Kemz og koooz*

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Vi baserer våre forhold på kjærlighet hvor følelser for hverandre er en viktig komponent. Følelser er vanskelig å forstå seg på. I en periode kan de kjennes tydelig og virke stabile, at de alltid vil være der for den personen du elsker. I en annen periode vil de dabbe av, du blir usikker på hva du føler og fremtiden med denne personen virker veldig usikker. Vi er forskjellige, men ungdomsårene er generellt en alder med omskiftende følelser og korte kjærlighetsforhold.

Som voksne må vi lære å kjenne oss selv, vår egen "følelsessyklus", at følelser ikke er konstante, de vil variere i styrke og opplevelse, men kan allikevel være fullværdige i forhold til din livspartner.

Du bruker ordet livsfasekrise, kanskje det er litt for sterkt å kalle dette krise, men et dilemma som svært mange menn kommer i når de runder 30, kan jeg gjenkjenne at dette kan handle om. De er etablert i et forhold som fungerer bra og det å etablere seg med gjeld og barn ligger i løypa, selv om man ikke har helt konkrete planer. Dette kan trigge ønsket om å være fri og trekke det uforplktende livet litt lenger, eller mye lenger. Da kan disse guttene komme til en dumpe en kjæreste de egentlig er veldig glad i fordi det timingmessig kommer litt for tidlig.

Et poeng jeg også vil tro spiller inn er at du er 7 år eldre, dvs 36 år og det regnes som å være en alder det er gunstig å få barn, selv om du ikke presser på med dette, så er det vel en kunnskap han har, at du ikke kan vente så veldig lenge.

Du skriver at dere har vært sammen hver helg, det er naturlig for mange kjærestepar å være det, men kanskje han trenger en periode med større frihet i forholdet. Ikke for å teste ut andre damer og flørte på byen, men for å oppleve ting alene eller sammen med andre enn deg. Dette bare som et mulig forsøk fra din side, hvis du ønsker å prøve noe annet enn at det blir slutt.

Ellers gjør du veldig klokt i å slippe ham når han ber om det. Høres ut som han trenger litt "luft under vingene", så får fremtiden vise om han etter en tid angrer og ønsker seg tilbake og om du da evt ønsker ham tilbake.

[PieLill]

Han er vel ikke helt ferdig med å være tenåring.

For noen tiår siden var folk rede til å leve ansvarsfullt og ikke bare for seg selv når de var litt over 20. Nå er det mange som ikke er ferdig med sin fjortis selvsentrerthet når de har passert 30.....

Forstår godt du er skuffet.

Det viktige for deg blir vel nå å sette helt klare grenser for hvor lenge du er villig til å gå på gress, mens han skal tenke seg om. Jeg mener at jo lengre man har levd, jo lavere bør toleranse være for å la seg binde av noen som vil tenke seg om, men ha deg som sikkerhet i baklomma.

Hva gjør dette med din tillit til ham. Jeg ville ikke bebreidet deg om du valgte en annen dersom muligheten skulle by seg.

Får litt inntrykk av at han for øyeblikket ønsker alle retrettrettigheter, men ingen plikter. Tar han for lett på din lojalitet og vilje til å vente, eller ønsker han reelt sett et brudd, men mangler ryggrad til å si det rett ut?

Hva tror du ville skjedd om du satte hardt mot hardt og sa at du ikke vil gå å vente på en som allikevel kan finne på å droppe deg til fordel for Thailandturer?

mvh