Den store kjærligheten, hvordan vet man det?

[Gjest Guroen]

Jeg er 29 år og har nettopp fått meg ny kjæreste etter å ha vært singel i 5 år. Jeg er veldig glad i denne gutten og har kjent ham i mange år. Jeg er allikevel ganske usikker på om dette er mannen i mitt liv og jeg frykter at jeg mest gikk inn i dette forholdet fordi jeg var lei av å vente og ville fylle et tomrom.

Men i såfall, er dette egentlig galt? Jeg ER jo veldig glad i ham og gleder meg til hver gang jeg skal være sammen med ham. Vi har det veldig fint sammen. Hvorfor skal det absolutt være slik at når vi nærmer oss 30, så må det virkelig gjelde. Går det ikke ann å prøve ut litt, slik som i ungdommen? Dette høres kanskje litt kaldt og kynisk ut, men jeg er så lei av å vente på "den ene rette" som jeg kanskje aldri finner.

[PieLill]

'Den store kjærligheten' er ikke noe som detter ned i hodet på oss eller som vi plutselig finner.

Stor kjærlighet er noe som framelskes, ikke noe man leter etter lokaliseringen på. Har man et noen lunde fornuftig utgangspunkt, blir kjærligheten så stor som man gjør den.

Ingen kjærlighet kan vokse seg stor om man bruker kreftene på å stadig sjekke om det kan finnes noe større et annet sted.

Med forbehold om et minstemål av gunstige grunnforutsetninger, blir 'den rette' den rette det øyeblikket du bestemmer deg for at det er den rette. Og vil forbli den rette så lenge du bestemmer at det er den rette.

Stor kjærlighet er ikke noe man leter seg fram til. Det er noe man skaper.

mvh

[Kalevala]

'Den store kjærligheten' er ikke noe som detter ned i hodet på oss eller som vi plutselig finner.

Stor kjærlighet er noe som framelskes, ikke noe man leter etter lokaliseringen på. Har man et noen lunde fornuftig utgangspunkt, blir kjærligheten så stor som man gjør den.

Ingen kjærlighet kan vokse seg stor om man bruker kreftene på å stadig sjekke om det kan finnes noe større et annet sted.

Med forbehold om et minstemål av gunstige grunnforutsetninger, blir 'den rette' den rette det øyeblikket du bestemmer deg for at det er den rette. Og vil forbli den rette så lenge du bestemmer at det er den rette.

Stor kjærlighet er ikke noe man leter seg fram til. Det er noe man skaper.

mvh

Veldig godt sagt, og jeg er enig i at det er sånn det er. Det handler rett og slett om å bestemme seg for at det er _dette_ man vil med livet sitt.

Dermed ikke sagt at det er lett. Men da er det vel den avgjørelsen som hjelper en til å fortsette allikevel.

[Kåre Kruttlapp]

"En pausefisk"?? Unnskyld! "ler" Nei man kan ikke vite slikt! Kos deg med kjæresten du og kjenn deg frem! Men min overbevisning er at man vet kanske sikkert etter at "forelskelsen" har lagt seg hva man vil!

[Morning Glory]

'Den store kjærligheten' er ikke noe som detter ned i hodet på oss eller som vi plutselig finner.

Stor kjærlighet er noe som framelskes, ikke noe man leter etter lokaliseringen på. Har man et noen lunde fornuftig utgangspunkt, blir kjærligheten så stor som man gjør den.

Ingen kjærlighet kan vokse seg stor om man bruker kreftene på å stadig sjekke om det kan finnes noe større et annet sted.

Med forbehold om et minstemål av gunstige grunnforutsetninger, blir 'den rette' den rette det øyeblikket du bestemmer deg for at det er den rette. Og vil forbli den rette så lenge du bestemmer at det er den rette.

Stor kjærlighet er ikke noe man leter seg fram til. Det er noe man skaper.

mvh

Godt sagt!

[Gjest mij]

Jeg tror det finnes mange der ute man kunne betegnet som "den rette", men det finnes selvsagt ingen metode for på forhånd å finne ut hvem dette er. Og som alle vet, det tar tid å lete.

Selv har jeg vært samboer i litt over ti år. Alltid vært innmari glad i ham, men først det siste året har det virkelig gått opp for meg hvor høyt jeg elsker ham. Nå vet jeg hva _elske_ betyr.

Det finnes sikkert andre jeg kunne elsket like høyt, men jeg er fantastisk fornøyd over å faktisk ha funnet en av disse.

[Gjest Angela26]

'Den store kjærligheten' er ikke noe som detter ned i hodet på oss eller som vi plutselig finner.

Stor kjærlighet er noe som framelskes, ikke noe man leter etter lokaliseringen på. Har man et noen lunde fornuftig utgangspunkt, blir kjærligheten så stor som man gjør den.

Ingen kjærlighet kan vokse seg stor om man bruker kreftene på å stadig sjekke om det kan finnes noe større et annet sted.

Med forbehold om et minstemål av gunstige grunnforutsetninger, blir 'den rette' den rette det øyeblikket du bestemmer deg for at det er den rette. Og vil forbli den rette så lenge du bestemmer at det er den rette.

Stor kjærlighet er ikke noe man leter seg fram til. Det er noe man skaper.

mvh

Herlighet...Faar nesten frysninger her jeg sitter naar jeg leser innlegget ditt, PieLill!

Nydelig skrevet :-)

[Gjest tror ikke på den "eneste ene"]

Jeg tror at dersom man går og venter på "den perfekte for meg" - så forblir man single. Ingen er perfekte, ingen går rundt og føler seg stormforelsket i kjæresten sin hele livet. Å være kjærester handler om å være glad i hverandre, å ha felles planer man arbeider mot sammen, å være stormende forelsket innimellom, og jobbe seg gjennom de periodene man IKKE er stormende forelsket.

Lykke til!

[PieLill]

Veldig godt sagt, og jeg er enig i at det er sånn det er. Det handler rett og slett om å bestemme seg for at det er _dette_ man vil med livet sitt.

Dermed ikke sagt at det er lett. Men da er det vel den avgjørelsen som hjelper en til å fortsette allikevel.

''Dermed ikke sagt at det er lett. Men da er det vel den avgjørelsen som hjelper en til å fortsette allikevel.''

Hjertelig enig.

Om "den rette" er noe man skal finne, noe som omstendighetene skal tilgodese en med, blir man evig passasjer i sitt eget liv. Gjør man det derimot til et valg, inntar man førersetet.

mvh

[Gjest Guroen]

Takk for mange meget fine svar. Dette hjalp faktisk veldig på og jeg har kanskje fått et litt nytt syn på kjærligheten. Har vel egentlig ikke trodd på den store kjærligheten før. Har trodd det kanskje var fordi jeg ikke hadde opplevd den enda. Nå har det derimot begynt å gå opp for meg at det er JEG som ikke har vært åpen for å ta imot kjærlighet..

Er veldig glad for at jeg gir denne fyren en sjans. Det er faktisk første gang jeg hiver meg uti noe jeg ikke er 100 % sikker på...og det føles faktisk bra;-)

[Gjest Guroen]

'Den store kjærligheten' er ikke noe som detter ned i hodet på oss eller som vi plutselig finner.

Stor kjærlighet er noe som framelskes, ikke noe man leter etter lokaliseringen på. Har man et noen lunde fornuftig utgangspunkt, blir kjærligheten så stor som man gjør den.

Ingen kjærlighet kan vokse seg stor om man bruker kreftene på å stadig sjekke om det kan finnes noe større et annet sted.

Med forbehold om et minstemål av gunstige grunnforutsetninger, blir 'den rette' den rette det øyeblikket du bestemmer deg for at det er den rette. Og vil forbli den rette så lenge du bestemmer at det er den rette.

Stor kjærlighet er ikke noe man leter seg fram til. Det er noe man skaper.

mvh

Takk for vakre rådgivende ord om kjærlighet!! Føler jeg fikk et skikkelig "ekspert svar" her, uten å betale for det;-)

[Gjest Angela26]

Takk for mange meget fine svar. Dette hjalp faktisk veldig på og jeg har kanskje fått et litt nytt syn på kjærligheten. Har vel egentlig ikke trodd på den store kjærligheten før. Har trodd det kanskje var fordi jeg ikke hadde opplevd den enda. Nå har det derimot begynt å gå opp for meg at det er JEG som ikke har vært åpen for å ta imot kjærlighet..

Er veldig glad for at jeg gir denne fyren en sjans. Det er faktisk første gang jeg hiver meg uti noe jeg ikke er 100 % sikker på...og det føles faktisk bra;-)

Kjempegodt aa hoere! Masse lykke til da :-)

*Klem*

[Gjest Guroen]

Kjempegodt aa hoere! Masse lykke til da :-)

*Klem*

Takk for det;-) Og klem tilbake!

[PieLill]

Takk for vakre rådgivende ord om kjærlighet!! Føler jeg fikk et skikkelig "ekspert svar" her, uten å betale for det;-)

Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.

Lykke til!

mvh

[jubalong70]

"Den ene rette" kan være den rette der og da, men ikke nødvendigvis den rette for evig og alltid.

Med exen følte jeg i flere år at han var "Mannen i mitt liv". Vi var voldsomt forelsket, lidenskapen var sterk og sexen av en annen verden.

Etter noen år var lidenskapen like sterk, men forholdet fungerte ikke så godt i praksis. (Diverse årsaker til det.)

Ikke så lenge etter at det ble slutt med denne mannen, traff jeg en annen. Han var snill, rolig, traust og til å stole på på alle mulige måter. Vi ble glade i hverandre. Lidenskapen var der, men langt fra så sterk.

Nå har vi vært sammen i snart 14 år, vært gift i snart 9 og fått 3 barn. Vi har vært gjennom tøffe kriser, men klater opp og føler vi har et godt forhold nå.

Jeg ville nok aldri ha karakterisert mannen min som "Mannen" med stor M før. Nå som jeg virkelig kjenner ham og vet hva det er som er viktig i et langt samliv, så vil jeg si han er "Mannen" med stor M - han har bare andre kvaliteter enn det jeg anså som viktig da jeg var i 20-årene.

Nok om det.

Selvsagt kan du "leke" deg litt selv om du nærmer deg 30. Det er vel ingen som forventer at du skal sitte rolig og vente på at "Mannen" faller ned i fanget ditt

[Gjest Livet er aldri enkelt, det følger intet skjema.]

'Den store kjærligheten' er ikke noe som detter ned i hodet på oss eller som vi plutselig finner.

Stor kjærlighet er noe som framelskes, ikke noe man leter etter lokaliseringen på. Har man et noen lunde fornuftig utgangspunkt, blir kjærligheten så stor som man gjør den.

Ingen kjærlighet kan vokse seg stor om man bruker kreftene på å stadig sjekke om det kan finnes noe større et annet sted.

Med forbehold om et minstemål av gunstige grunnforutsetninger, blir 'den rette' den rette det øyeblikket du bestemmer deg for at det er den rette. Og vil forbli den rette så lenge du bestemmer at det er den rette.

Stor kjærlighet er ikke noe man leter seg fram til. Det er noe man skaper.

mvh

For noe tull Pie Lill skriver. KJÆRLIGHET kan ikke skapes gjennom viljes-beslutninger. Den er ikke noe man "bestemmer seg til". Kjærligheten gror der jorden er god nok, og god jord bestemmes av en lang rekke utenforliggende faktorer.

Problemer i parforhold, skyldes ofte faktorer paret ikke har muligheter for å påvirke, f.eks. dårlig økonomi. Dårlig økonomi gir dårlig grobunn, for at kjærlighet skal utvikles, og holdes vedlike. Stress og dårlig tid, barn som er mye syke og utslitthet er andre faktorer.

Ektepar som har holdt ut lenge sammen svarte på spørsmål, når deres forhold hadde vært dårligst, og når det var best. Perioden før de fikk barn, var den beste. Når det første barnet kom, fikk forholdet seg en kritisk nedtur, og det var ikke særlig godt, lenge. I det barna hadde kommet seg inn i barneskolen, ble forholdet noe bedre. Den aller verste perioden var når barna kom i tenårene. Forholdene var preget av konflikter og kjærligheten, ja den kunne de se langt etter. "Det er et under at vi holdt ut".

Dette svarte foreldre gjennomgående. Når barna flyttet ut, og ikke minst når de fikk barnebarn, endret kjærligheten karakter, Den ble dypere og mere inderlig, noen sa preget av takknemlighet.

Kjærlighet er ikke noe man skaper, den skaper seg selv, og hvor mange % innvirkning ytre forhold har, vet jeg ikke. Men skal man tro forskning, sitter man ganske så hjelpesløst til, og får bare forsøke å klamre seg fast både i kaos og stille. Tvang og følelser og kjærlighetsbånd lar seg ikke kombinere. Like lite som jeg kan tvinge meg til å være glad, kan jeg tvinge meg til å elske. Jeg kan selvsagt forsøke å gjøre noe som gjør meg glad, men kjærligheten er bare ikke så enkel.

Når det er sagt: Jeg er gift og har mange barn og har vært det lenge. Uansett hvem man velger å bosette seg med, vil kjærligheten forsvinne i perioder. Forelsket, og det å elske, er to forskjellige ting. Kjærlighet og forelskes-rus er to helt forskjellige ting. Men gode minner om den rusen man hadde før barna kom, er god å ha når man i lange perioder ønsker sin verste halvdel dit pepperen gror og enda lenger vekk. Da kan nettopp det å ha barn, økonomiske fordeler, være i en vennekrets, ha familierelasjoner til svigerfamilie m.m, være ytre faktorer som holder en sammen, på tross av alt, i selv forholdet mellom de to.

Er forholdet rolig, godt, preget av god økonomi, god tid, god helse for både barn og voksne, kan en greie seg uten minner om rusen fra den gang. Men finnes slike forhold? Jeg kjenner ingen, som aldri har vært utsatt for kriser skapt av ytre faktorer.

Flere jeg kjenner var euforisk ruset, og flyttet sammen nær før de visste hvem den andre var. De har greid seg like godt som andre som tok i bruk både hodet og fornuften før de satte bo. De blir fremdeles euforisk ruset av hverandre, en og annen periode/gang. Til slutt min bestemors kommentar til temaet: Så lenge du får en mann som ikke drikker og ikke slår, skal du være glad. Men det er lov å ønske seg litt kjærlighet òg.

[PieLill]

For noe tull Pie Lill skriver. KJÆRLIGHET kan ikke skapes gjennom viljes-beslutninger. Den er ikke noe man "bestemmer seg til". Kjærligheten gror der jorden er god nok, og god jord bestemmes av en lang rekke utenforliggende faktorer.

Problemer i parforhold, skyldes ofte faktorer paret ikke har muligheter for å påvirke, f.eks. dårlig økonomi. Dårlig økonomi gir dårlig grobunn, for at kjærlighet skal utvikles, og holdes vedlike. Stress og dårlig tid, barn som er mye syke og utslitthet er andre faktorer.

Ektepar som har holdt ut lenge sammen svarte på spørsmål, når deres forhold hadde vært dårligst, og når det var best. Perioden før de fikk barn, var den beste. Når det første barnet kom, fikk forholdet seg en kritisk nedtur, og det var ikke særlig godt, lenge. I det barna hadde kommet seg inn i barneskolen, ble forholdet noe bedre. Den aller verste perioden var når barna kom i tenårene. Forholdene var preget av konflikter og kjærligheten, ja den kunne de se langt etter. "Det er et under at vi holdt ut".

Dette svarte foreldre gjennomgående. Når barna flyttet ut, og ikke minst når de fikk barnebarn, endret kjærligheten karakter, Den ble dypere og mere inderlig, noen sa preget av takknemlighet.

Kjærlighet er ikke noe man skaper, den skaper seg selv, og hvor mange % innvirkning ytre forhold har, vet jeg ikke. Men skal man tro forskning, sitter man ganske så hjelpesløst til, og får bare forsøke å klamre seg fast både i kaos og stille. Tvang og følelser og kjærlighetsbånd lar seg ikke kombinere. Like lite som jeg kan tvinge meg til å være glad, kan jeg tvinge meg til å elske. Jeg kan selvsagt forsøke å gjøre noe som gjør meg glad, men kjærligheten er bare ikke så enkel.

Når det er sagt: Jeg er gift og har mange barn og har vært det lenge. Uansett hvem man velger å bosette seg med, vil kjærligheten forsvinne i perioder. Forelsket, og det å elske, er to forskjellige ting. Kjærlighet og forelskes-rus er to helt forskjellige ting. Men gode minner om den rusen man hadde før barna kom, er god å ha når man i lange perioder ønsker sin verste halvdel dit pepperen gror og enda lenger vekk. Da kan nettopp det å ha barn, økonomiske fordeler, være i en vennekrets, ha familierelasjoner til svigerfamilie m.m, være ytre faktorer som holder en sammen, på tross av alt, i selv forholdet mellom de to.

Er forholdet rolig, godt, preget av god økonomi, god tid, god helse for både barn og voksne, kan en greie seg uten minner om rusen fra den gang. Men finnes slike forhold? Jeg kjenner ingen, som aldri har vært utsatt for kriser skapt av ytre faktorer.

Flere jeg kjenner var euforisk ruset, og flyttet sammen nær før de visste hvem den andre var. De har greid seg like godt som andre som tok i bruk både hodet og fornuften før de satte bo. De blir fremdeles euforisk ruset av hverandre, en og annen periode/gang. Til slutt min bestemors kommentar til temaet: Så lenge du får en mann som ikke drikker og ikke slår, skal du være glad. Men det er lov å ønske seg litt kjærlighet òg.

Jeg tror ikke du skjønte særlig mye av hva jeg skrev.

Men det var altså en respons på hvordan man kan vite hvem som er "den rette". Jeg tror at man må _velge_ hvem som er den rette og så holde fast ved dette valget.

Jeg ville ikke valgt en jeg i utgangspunktet ikke eide følelser for. Men når jeg har valgt vil jeg oppleve at følelsene svinger, forelskelsen går i bølger. Men jeg kan velge å elske, dvs å bry meg så mye at jeg ikke løper avgårde straks motgangen kommer.

Mange par som sier de har tapt kjærligheten har egentlig bare mistet de berusende forelskede følelsene. De har kanskje ikke en gang elsket. Forelskelse er for godværsdagene. Kjærligheten prøves i de vonde dagene. Kjærligheten styrkes av våre valg og våre valg styrkes av kjærlighet.

"Kjærligheten tror alt, håper alt og tåler atl." Det er slett ikke alltid romantisk, iblant er det bare beinhard vilje. Men når man _velger_ å holde ut, har man gode muligheter for å oppleve kjærlighet som langt overgår den første forelskelses rus.

mvh

[Morning Glory]

Jeg tror ikke du skjønte særlig mye av hva jeg skrev.

Men det var altså en respons på hvordan man kan vite hvem som er "den rette". Jeg tror at man må _velge_ hvem som er den rette og så holde fast ved dette valget.

Jeg ville ikke valgt en jeg i utgangspunktet ikke eide følelser for. Men når jeg har valgt vil jeg oppleve at følelsene svinger, forelskelsen går i bølger. Men jeg kan velge å elske, dvs å bry meg så mye at jeg ikke løper avgårde straks motgangen kommer.

Mange par som sier de har tapt kjærligheten har egentlig bare mistet de berusende forelskede følelsene. De har kanskje ikke en gang elsket. Forelskelse er for godværsdagene. Kjærligheten prøves i de vonde dagene. Kjærligheten styrkes av våre valg og våre valg styrkes av kjærlighet.

"Kjærligheten tror alt, håper alt og tåler atl." Det er slett ikke alltid romantisk, iblant er det bare beinhard vilje. Men når man _velger_ å holde ut, har man gode muligheter for å oppleve kjærlighet som langt overgår den første forelskelses rus.

mvh

Nok en gang: Godt sagt:)

[fuji1365380447]

For noe tull Pie Lill skriver. KJÆRLIGHET kan ikke skapes gjennom viljes-beslutninger. Den er ikke noe man "bestemmer seg til". Kjærligheten gror der jorden er god nok, og god jord bestemmes av en lang rekke utenforliggende faktorer.

Problemer i parforhold, skyldes ofte faktorer paret ikke har muligheter for å påvirke, f.eks. dårlig økonomi. Dårlig økonomi gir dårlig grobunn, for at kjærlighet skal utvikles, og holdes vedlike. Stress og dårlig tid, barn som er mye syke og utslitthet er andre faktorer.

Ektepar som har holdt ut lenge sammen svarte på spørsmål, når deres forhold hadde vært dårligst, og når det var best. Perioden før de fikk barn, var den beste. Når det første barnet kom, fikk forholdet seg en kritisk nedtur, og det var ikke særlig godt, lenge. I det barna hadde kommet seg inn i barneskolen, ble forholdet noe bedre. Den aller verste perioden var når barna kom i tenårene. Forholdene var preget av konflikter og kjærligheten, ja den kunne de se langt etter. "Det er et under at vi holdt ut".

Dette svarte foreldre gjennomgående. Når barna flyttet ut, og ikke minst når de fikk barnebarn, endret kjærligheten karakter, Den ble dypere og mere inderlig, noen sa preget av takknemlighet.

Kjærlighet er ikke noe man skaper, den skaper seg selv, og hvor mange % innvirkning ytre forhold har, vet jeg ikke. Men skal man tro forskning, sitter man ganske så hjelpesløst til, og får bare forsøke å klamre seg fast både i kaos og stille. Tvang og følelser og kjærlighetsbånd lar seg ikke kombinere. Like lite som jeg kan tvinge meg til å være glad, kan jeg tvinge meg til å elske. Jeg kan selvsagt forsøke å gjøre noe som gjør meg glad, men kjærligheten er bare ikke så enkel.

Når det er sagt: Jeg er gift og har mange barn og har vært det lenge. Uansett hvem man velger å bosette seg med, vil kjærligheten forsvinne i perioder. Forelsket, og det å elske, er to forskjellige ting. Kjærlighet og forelskes-rus er to helt forskjellige ting. Men gode minner om den rusen man hadde før barna kom, er god å ha når man i lange perioder ønsker sin verste halvdel dit pepperen gror og enda lenger vekk. Da kan nettopp det å ha barn, økonomiske fordeler, være i en vennekrets, ha familierelasjoner til svigerfamilie m.m, være ytre faktorer som holder en sammen, på tross av alt, i selv forholdet mellom de to.

Er forholdet rolig, godt, preget av god økonomi, god tid, god helse for både barn og voksne, kan en greie seg uten minner om rusen fra den gang. Men finnes slike forhold? Jeg kjenner ingen, som aldri har vært utsatt for kriser skapt av ytre faktorer.

Flere jeg kjenner var euforisk ruset, og flyttet sammen nær før de visste hvem den andre var. De har greid seg like godt som andre som tok i bruk både hodet og fornuften før de satte bo. De blir fremdeles euforisk ruset av hverandre, en og annen periode/gang. Til slutt min bestemors kommentar til temaet: Så lenge du får en mann som ikke drikker og ikke slår, skal du være glad. Men det er lov å ønske seg litt kjærlighet òg.

Er du egentlig uenig med PieLill?

Jeg syntes det ser ut som om dere mener akkurat det sammen jeg - det er jo det samme dere forsøker å si?

[Gjest Mom33]

Det vet man ikke, men av og til må man bare ta en sjanse - og satse. Vi har ingen garantier for fremtiden, verken på den ene eller andre måten.

:-)

Gi mannen en sjanse!