Skilsmisse - jeg er så redd!

[Gjest Redd og forvirret]

Vi har vært gift i 7 år og har en datter på 4 år. De siste årene har vært preget av hardt arbeid, tøffe boforhold, krangling og ingen intim kontakt (1 gang siste år). Mannen min og jeg har bygget opp en liten bedrift som går bra, men vi har ikke kommet dit at vi har fått særlig glede av det, det har vært og er meget tøft p.g.a mye arbeid. Vi har brukt noe penger på å reise, men det er en kortvarig glede som ikke stikker dypt. På siste reise, i julen, fikk vi store problemer igjen.

Vi har de to siste årene kranglet tett og dramatisk, vi har skånet datteren vår, men på tomannshånd har det vært en berg- og dalbane, og jeg har beveget meg langt fra den personen jeg er og ønsker å være. Ingen krefter til et normalt liv. Mye vondt er sagt, spesielt fra min side da jeg har et hissigere temperament. Men jeg er også den første til å si unnskyld og forsøke igjen. Mannen min har lett for å gråte og ta ting til seg, men har liten evne til å gjøre noe med problemene. Mange tomme ord fra hans side.

Endel av problemene er av praktisk art. F.eks i forbindelse med at vi kjøpte et billig hus på landet med intensjon om å pusse opp og bo greit der. Han har ikke gjort et slag her, det er jeg som har planlagt, gjort alle innkjøp og gjennomført oppussingen av de rommene som står klart. Mannen min har gode intensjoner, og begynte i sommer på verandaen, men han greier ikke gjennomføre og nå står det der umalt og må kanskje gjøres om igjen i år. Det samme med soverommet vårt, der skulle vinduet pusses opp først og ble tatt ut i septemper, han lovet å gjøre det, men det er fortsatt ikke på plass. Kun grunningen er gjort. Han lovte igjen at det skulle stå klart til jul, men det ble ikke gjort. Jeg kan gjøre det, men akkurat der har jeg hatt et prinsipp om å la ham gjøre det. Jeg ville vente og se hva som skjedde. Jeg er veldig sliten og det har egentlig heller ikke vært rom for meg for å ta over akkurat det prosjektet. Og akkurat nå, som vi har bestemt oss for å skilles, og har bestilt time til mekling, sitter han der oppe og maler vinduet. Han er etter min mening helt håpløs på en del praktiske felt, samtidig som han starter opp prosjekter og tror han skal få det til. Jeg er oppvokst med et helt annet mannsideal rundt meg, det må jeg innrømme, og det har kanskje gjort skuffelsene over dette mer tydelig for meg. Jeg er vant til at man setter igang ting, gjør det, og ferdig med det. Vedlikehold og praktiske gjøremål er en del av det å ha et hus. Når det er sagt er han også helt fantastisk på andre ting. F.eks gjør han gjerne de daglige tingene som henting/bringing i barnehage, handling og matlaging. Der har jeg hatt liten mulighet til å bidra fordi vi har vært overens om at det er viktigere at jeg jobber. Han er intelligent og har en tung utdannelse bak seg og vil ikke få problemer med å få jobb.

Problemene våre har antakelig utgangspunkt i disse praktiske tingene i livet vårt, som har tatt helt overhånd, og tatt over følelsene. Vi har hatt et sterkt vennskap, som har gjort at vi har kunnet samarbeide godt om firmaet, og så har vi da også lyktes. Nå føler jeg at vi har "jobbet oss ihjel", spesielt jeg. Det ligger også andre ting til grunn for problemene våre, f.eks at han ikke har seksuelle behov. Det har ikke spilt så stor rolle for meg, men jeg mistenker at han er homofil. Han er bifil og har alltid vært åpen om det, men han har ikke noen stor glede av seksuallivet slik jeg ser det. Han nekter hardnakket for at det er slik og sier han gjerne vil. Men det er jeg som tar kontakt, hvis det skjer, og det blir aldri noe mer enn et kyss eller å ligge inntil hverandre i ca 2 minutter før det blir for varmt og klamt og vi legger oss til å sove. Dette er trist for meg.

Enden nådd for vårt ekteskap, og jeg vil gjerne starte et nytt liv sammen med datteren vår, enten at jeg har daglig omsorg, eller ved delt omsorg. Jeg kan godta delt omsorg, da han er en meget god far. Såfremt hun får gå i en og samme barnehage, og det er jeg i tvil om da jeg ikke er så sikker på at mannen min ønsker å bo der jeg kommer til å bo. (Vi bor nå på et sted der ingen av oss har venner eller familie, og jeg vil tilbake til mitt kjære Oslo.) Det meste av arbeidsbyrden med firmaet har falt på meg, og han har hatt anledning til å gjøre morsomme ting med datteren vår, som å dra i svømmehall, på bondegård, så handleturer på butikken osv, og det skjærer meg i hjertet at jeg ikke har deltatt på den måten med henne.

Mannen min har tatt hånd om alt av privatøkonomi og firmaøkonomi. Jeg har ingenting å stille opp med i forhold til banken føler jeg. Firmaet omsetter nå for ca 4 millioner i året og er i vekst. Resultat ca 1,5 mill. Er det noen som har synspunkter på hvordan jeg stiller økonomisk, kan jeg få lån på dette eller må jeg leie bolig? Firmaet er enkeltmannsforetak i min manns navn, men det blir kun meg som driver det videre. Resultatet vil bli noe lavere når kun jeg jobber med det, men ikke dramatisk mindre. Kanskje 20-25%. Problemet er at han har kontroll på alt av økonomi og kan lett stikke kjepper i hjulene for meg nå hvis han vil. Men firmaet kan ikke drives av ham, det har med firmaets "natur" å gjøre, det er bare meg som kan drive det. Grunnen til at det står i hans navn er så banalt som at han allerede hadde et firma registrert, og som gift kan man gjensidig jobbe i hverandres foretak uten registreringsplikt.

Min frykt er at jeg nå ender opp uten noe, i en håpløs leid 1-roms leilighet, uten bil og mulighet til å drive firmaet videre. Jeg ønsker ideelt sett å kjøpe meg en leilighet der jeg også kan drive firmaet videre fra. Jeg er også veldig redd for å miste datteren min. Det at jeg ikke har deltatt så mye som jeg vil i praktiske ting rundt henne har gjort at hun henvender seg mest til pappaen sin i det daglige, noe jeg forstår fullt ut, men det er vondt. Min frykt er at dette kan tillegges vekt hvis han ønsker full omsorg. Jeg kan ikke leve med å ikke ha datteren minst halvparten av tiden, det er udiskutabelt.

Det er mulig jeg høres ut som en storforlangende "bitch" med en fantastisk mann som har støttet meg i alt og gjort det mulig for meg å jobbe så mye. Men sånn er det ikke, jeg har små krav og vil bare skape en trygg tilværelse for oss.

Han har full kontroll på pengebruken vår, mens jeg ikke engang aner om vi har nok, masse, eller lite penger på konto. Han sier bare "vi har penger" hvis jeg spør om jeg kan kjøpe ditt eller datt. Det har vært greit for meg fordi vi har vært et så tett team og jeg har stolt på ham - og jeg har dessuten sjelden vært ute av huset og har derfor ikke hatt store behovene for å bruke noe. Pengene vi har tjent har gått i stor grad til å investere videre i firmaet. Nå føler jeg meg dum som ikke har tatt mer kontroll over den siden av saken.

Vi har vært "oss selv nok" og har ingen gode venner per nå, vi har levd i en egen verden med huset, firmaet og våre planer. Vi har hatt en felles oppfatning om at vi ikke får noe særlig ut av samvær med andre, vi har føt oss utenfor, vi har hatt et sterkt fokus og andre ting har føltes feil og dumt. Vi er ikke veldig sosiale mennesker. Det har vært viktig med økonomisk trygghet så derfor har vi prioritert på den måten. Nå føles det som alt rives bort fra bena mine - men samtidig kan jeg ikke leve sammen med denne mannen. Det enkleste for meg er å nok en gang si at vi prøver igjen, men jeg vet at det er til mitt beste å bryte ut og skape meg en ny tilværelse og finne tilbake til meg selv.

Jeg er veldig redd for hva som skjer nå, og alt av tilbakemeldinger og erfaringer fra dere her på forumet setter jeg stor pris på. Føler for første gang i livet mitt at jeg står overfor noe jeg ikke kan kontrollere, og at jeg trenger hjelp. Jeg har ingen å ty til, ingen å spørre, ingen erfaring å hente fra. Jeg føler jeg er i en veldig komplisert og vanskelig situasjon,

[Glimtipper]

Jeg har lest gjennom hele innlegget ditt og innser at dere har kommet til skilsmisse som eneste mulighet, men er du helt sikker på at dette ikke kan reddes?

Har dere prøvd parterapi?

[Gjest Redd og forvirret]

Jeg har lest gjennom hele innlegget ditt og innser at dere har kommet til skilsmisse som eneste mulighet, men er du helt sikker på at dette ikke kan reddes?

Har dere prøvd parterapi?

Han har en passiv holdning til slikt, han har sagt at det ikke er noe poeng å gå i parterapi dersom jeg allerede har bestemt meg for å skilles. Jeg foreslo det for ca 1 år siden. Det føles umulig for meg å si at vi kan prøve igjen, når jeg vet innerst inne at jeg bør bryte ut. Så det er igrunn helt låst på det feltet. Han vil ikke miste meg sier han, men vil ikke i terapi heller.

Han har det også i seg å true meg med økonomien, f.eks si at vi aldri får solgt dette huset til hva vi ga for det, noe jeg vet at han ikke har oversikt over, og som jeg mener er feil. Han bruker det skytset han måtte ha, og jeg ser som regel gjennom det, men nå er jeg redd for hva han kan ta fra meg fordi jeg altså har stilt meg litt dumt i forhold til økonomien vår, men samtidig vet jeg at jeg kan komme ovenpå med en gedigen ryddeinnsats, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte og hva jeg orker. Det føles komplisert. Kanskje det blir lettere når det går noen dager til, nå føles det som et åpent sår og vi er ikke på talefot.

[laban]

Jeg tror jeg hadde startet hos en advokat hvis jeg var deg.

Sjekk litt rundt, så du finner en som har peiling både på økonomibiten og familie-/skilsmissesaker.

[Glimtipper]

Han har en passiv holdning til slikt, han har sagt at det ikke er noe poeng å gå i parterapi dersom jeg allerede har bestemt meg for å skilles. Jeg foreslo det for ca 1 år siden. Det føles umulig for meg å si at vi kan prøve igjen, når jeg vet innerst inne at jeg bør bryte ut. Så det er igrunn helt låst på det feltet. Han vil ikke miste meg sier han, men vil ikke i terapi heller.

Han har det også i seg å true meg med økonomien, f.eks si at vi aldri får solgt dette huset til hva vi ga for det, noe jeg vet at han ikke har oversikt over, og som jeg mener er feil. Han bruker det skytset han måtte ha, og jeg ser som regel gjennom det, men nå er jeg redd for hva han kan ta fra meg fordi jeg altså har stilt meg litt dumt i forhold til økonomien vår, men samtidig vet jeg at jeg kan komme ovenpå med en gedigen ryddeinnsats, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte og hva jeg orker. Det føles komplisert. Kanskje det blir lettere når det går noen dager til, nå føles det som et åpent sår og vi er ikke på talefot.

Gi deg selv litt tid.

Dette går nok bra, skal du se. Et samlivsbrudd er ekstremt stressfullt, og ofte sørger man samtidig over det man har eller kommer til å miste, drømmene som går tapt. Du virker som en sterk kvinne og dette skal du klare.

Jeg har ikke annet en trøstende ord, for økonomi kan jeg ingenting om :/

[PieLill]

Nytt firma og gammelt oppussingsprosjket på en gang. Ikke rart det tærer på det meste.

Jeg har dessverre ikke så veldig mange gode praktiske svar på spørsmålene du stiller.

Men når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at det ikke er deres to personligheter, men de mange vanskelige omstendighetene som har ødelagt samlivet. Derfor tenker jeg at det kanskje kan være en god investering å reparere i stedet for å kassere.

Går dere fra hverandre nå, er det et garantert tapsprosjekt på alle områder. De fleste investeringer dere har gjort, vil bare gi en bitter, bitter ettersmak. Og dere vil kanskje gjensidig bebreide hverandre for disse sviende tapene som dere vil bære med dere i år fremover.

Om dere begge derimot gjør noen oppriktige forsøk på å få skuta på rett kurs igjen, har dere enormt mye og vinne. Skulle dere likevel ikke lykkes, vil det ikke gjøre tapene vesentlig større. Det har faktisk ingen hast å skille seg. Jeg forstår godt han ikke orker å gå i terapi om du tar motet fra ham ved å si du alt har bestemt deg og gitt ham opp.

Begynn med å jobbe med de praktiske omstendighetene som veltet lasset. Selg det gamle oppussingsprosjektet! Det er oppskriften på en samlivskrise selv for de par der begge er effektive og nevenyttige. Det er vel også etter hvert knyttet ganske mange negative minner til huset.

Kjøp heller noe nytt og lettholdt, eventuelt la håndtverkere ta jobben som skal gjøres. Jobb systematisk og praktisk for å frigjøre dere fra det slaveriet dere nå er under i forhold til omstendighetene. Du vil f.eks. ha mer tid til barn og bruke mindre tid på jobb. Hvordan kan dette gjennomføres.

Når dere har fått laget en bedre praktisk ramme rundt hverdagen, vil dere kanskje finne at problemene dere imellom ikke er så umulige å løse likevel. Selv om det helt sikkert vil være en krevende jobb.

Om det er mulig å få et godt liv med ham du allerede har blitt glad i og har barn sammen med, vil det være noe du er villig til å kjempe for.

Jeg tar sjansen på å arrestere deg litt for ditt "mannsideal". Om han hadde sagt til deg at han var vant med et kvinneideal der hun både syr, strikker, baker, holder huset plettfritt, gjør hobbyaktiviteter med barna og lager middag fra grunnen. Ville ikke du kjølehalt ham?! Ville ikke du fortalt ham at du er du, og kan ikke avkreves egenskaper ene og alene på bakgrunn av ditt kjønn?

Problemet er ikke at han er lite nevenyttig og ikke får ting unna. Problemet er at dere har satt dere i en situasjon som krever at han må være noe han ikke er!

En annen ting med nevenyttige menn er at de som regel sjeldent vil dele arenaen med sine partnere. En nevenyttig dame havner fort i et konkuranseforhold til en nevenyttig mann om de lever sammen. Så om du liker å holde på med slike ting, er det faktisk ikke bare en ulempe å ha en mann som så villig og godt heller stiller opp på andre arenaer.

Jeg håper du om et år ser langt lysere på framtiden enn du gjør nå.

mvh

[løvinne71]

Dette var mye!

Så det er ikke godt å vite hvor man skal starte for å gi råd...

Siden du ikke ber om råd angående samlivet, kommenterer jeg ikke noe om det, men hopper rett på det praktiske rundt skillsmissen.

Jeg tror jeg vil anbefale deg å starte med det økonomiske!

Skaff deg din egen konto som du selv disponerer, så du i det minste har et utgangspunkt for økonomisk kontroll.

Du må så avklare hvor mye av firmaets omsetning du kan ta ut som egen lønn, og få dette overført til din egen konto hver mnd..

Jeg regner med at dere allerede bruker en regnskapsfører for firmaet?

Be om et møte med ham / henne, og få vedkommende til å gå igjennom regnskapene sammen med deg/dere. Det vil gi deg mere innblikk og oversikt over firmaets økonomi. Og vedkommende kan hjelpe deg med hvordan du/dere bør fordele økonomien i firmaet, og hvordan man skal beregne din lønn. Din lønn, settes så inn på din private konto hver mnd.

Jeg vet ikke i hvilken grad det har betydning at firmaet har stått i hans navn.

Dere er jo gift, og har i utgangspunktet felleseie. Og grunnregelen er at verdier man skaper i fellesskap under ekteskapet, også er felleseie. Hvis det i tillegg er innlysende at du har jobbet mest i firmaet, og vært den største bidragsyter til å øke verdi og omsetning, så vil jeg tro at du stiller ganske sterkt i fordelingen. Han vil antagelig i beste fall ha krav på halvparten av firmaets "verdi" og jeg vil tro at med "verdi" regnes TILGJENGELIGE midler som egenkapital, varebeholdning, og overskudd / fortjeneste. Altså ikke hvor mye firmaet omsetter på et år.

Dette finnes det sikkert klare regler for, så en økonomisk jurist vil nok kunne sette opp den riktige fordelingen.

Men hvis det også er du som skal drive firmaet videre, bør du enten få skrevet det over i ditt navn, eller evt opprette ett nytt firma og flytte driften over dit.

Jeg tror det uansett er lurt å bruke sakkyndig 3 part i denne prossessen, særlig med tanke på at føler deg så usikker på dette området. Da sikrer dere at ting foregår på riktig måte, for det er mange ting å tenke på.

Du vil ha gode muligheter til å få lån hvis du kan dokumentere ovenfor banken at du driver / eier et firma som går med overskudd.

Men du må som sagt skaffe deg oversikt over hvor mye som er din reelle inntekt pr mnd. for banken vurderer betalingsevnen din utifra disponibel inntekt.

Når det gjelder omsorgen for datteren deres, så er 50/50 fordeling noe dere som foreldre må bli enige om selv.

For en domstol vil sjelden eller aldri idømme en slik fordeling.

Dessuten sier det seg selv at dette ikke er gjennomførbart i praksis hvis dere skal bo forholdsvis langt fra hverandre.

Retten vil vektlegge flere ting når de skal gi den ene foreldreretten.

Bl.a.miljø og boforhold, nettverk, omsorgsevne og hvem barnet er knyttet til. Tradisjonelt sett får ofte moren omsorgen fordi hun oftest er nærest knyttet til barnet. Men siden det er omvendt i deres tilfelle, tror jeg mannen din stiller sterkt i denne sammenhengen.

Jeg vil ikke kalle deg en storforlangende "bitch" men du må nok regne med å både gi og ta litt i skillsmisse prossessen.

Hos dere har på en måte kjønnsrollene vært byttet om.

Så hvis du snur dette og ser på situasjonen utifra et klassisk kjønnrollemønster, Hva ville du syntes da?

En mor har passet barn, og tatt seg av hus, hjem og økonomi, mens en far har vært mindre tilstede i familien fordi han har jobbet mye, og dermed fått muligheten til å opparbeidet et lønnsomt firma.

Så blir det skillsmisse. Og da forlanger faren å ta med seg "pengesekken" (firmaet), få omsorgen for barna, og flytte til et sted hvor HAN ønsker å bo??

Dette høres jo ikke så veldig rettferdig ut...

Ikke spydig ment! Jeg ønsker deg lykke til, og håper at ting løser seg på best mulig måte. Men jeg tror du må være innstillt på å inngå kompromisser. (F.eks mht bosted ) for å komme best mulig ut av skillsmissen.

Lykke til

Du har vært den "fjerne" arbeidende moren som har vært lite tilstede. Mens han har vært hjemmeværende

[løvinne71]

Dette var mye!

Så det er ikke godt å vite hvor man skal starte for å gi råd...

Siden du ikke ber om råd angående samlivet, kommenterer jeg ikke noe om det, men hopper rett på det praktiske rundt skillsmissen.

Jeg tror jeg vil anbefale deg å starte med det økonomiske!

Skaff deg din egen konto som du selv disponerer, så du i det minste har et utgangspunkt for økonomisk kontroll.

Du må så avklare hvor mye av firmaets omsetning du kan ta ut som egen lønn, og få dette overført til din egen konto hver mnd..

Jeg regner med at dere allerede bruker en regnskapsfører for firmaet?

Be om et møte med ham / henne, og få vedkommende til å gå igjennom regnskapene sammen med deg/dere. Det vil gi deg mere innblikk og oversikt over firmaets økonomi. Og vedkommende kan hjelpe deg med hvordan du/dere bør fordele økonomien i firmaet, og hvordan man skal beregne din lønn. Din lønn, settes så inn på din private konto hver mnd.

Jeg vet ikke i hvilken grad det har betydning at firmaet har stått i hans navn.

Dere er jo gift, og har i utgangspunktet felleseie. Og grunnregelen er at verdier man skaper i fellesskap under ekteskapet, også er felleseie. Hvis det i tillegg er innlysende at du har jobbet mest i firmaet, og vært den største bidragsyter til å øke verdi og omsetning, så vil jeg tro at du stiller ganske sterkt i fordelingen. Han vil antagelig i beste fall ha krav på halvparten av firmaets "verdi" og jeg vil tro at med "verdi" regnes TILGJENGELIGE midler som egenkapital, varebeholdning, og overskudd / fortjeneste. Altså ikke hvor mye firmaet omsetter på et år.

Dette finnes det sikkert klare regler for, så en økonomisk jurist vil nok kunne sette opp den riktige fordelingen.

Men hvis det også er du som skal drive firmaet videre, bør du enten få skrevet det over i ditt navn, eller evt opprette ett nytt firma og flytte driften over dit.

Jeg tror det uansett er lurt å bruke sakkyndig 3 part i denne prossessen, særlig med tanke på at føler deg så usikker på dette området. Da sikrer dere at ting foregår på riktig måte, for det er mange ting å tenke på.

Du vil ha gode muligheter til å få lån hvis du kan dokumentere ovenfor banken at du driver / eier et firma som går med overskudd.

Men du må som sagt skaffe deg oversikt over hvor mye som er din reelle inntekt pr mnd. for banken vurderer betalingsevnen din utifra disponibel inntekt.

Når det gjelder omsorgen for datteren deres, så er 50/50 fordeling noe dere som foreldre må bli enige om selv.

For en domstol vil sjelden eller aldri idømme en slik fordeling.

Dessuten sier det seg selv at dette ikke er gjennomførbart i praksis hvis dere skal bo forholdsvis langt fra hverandre.

Retten vil vektlegge flere ting når de skal gi den ene foreldreretten.

Bl.a.miljø og boforhold, nettverk, omsorgsevne og hvem barnet er knyttet til. Tradisjonelt sett får ofte moren omsorgen fordi hun oftest er nærest knyttet til barnet. Men siden det er omvendt i deres tilfelle, tror jeg mannen din stiller sterkt i denne sammenhengen.

Jeg vil ikke kalle deg en storforlangende "bitch" men du må nok regne med å både gi og ta litt i skillsmisse prossessen.

Hos dere har på en måte kjønnsrollene vært byttet om.

Så hvis du snur dette og ser på situasjonen utifra et klassisk kjønnrollemønster, Hva ville du syntes da?

En mor har passet barn, og tatt seg av hus, hjem og økonomi, mens en far har vært mindre tilstede i familien fordi han har jobbet mye, og dermed fått muligheten til å opparbeidet et lønnsomt firma.

Så blir det skillsmisse. Og da forlanger faren å ta med seg "pengesekken" (firmaet), få omsorgen for barna, og flytte til et sted hvor HAN ønsker å bo??

Dette høres jo ikke så veldig rettferdig ut...

Ikke spydig ment! Jeg ønsker deg lykke til, og håper at ting løser seg på best mulig måte. Men jeg tror du må være innstillt på å inngå kompromisser. (F.eks mht bosted ) for å komme best mulig ut av skillsmissen.

Lykke til

Du har vært den "fjerne" arbeidende moren som har vært lite tilstede. Mens han har vært hjemmeværende

"Du har vært den "fjerne" arbeidende moren som har vært lite tilstede. Mens han har vært hjemmeværende"

DENNE SETNINGEN SKULLE IKKE VÆRT MED!!!

Den var en dårlig formulering, som skulle vært slettet i avsnittet der jeg prøvde å illustrere kjønnsrollebyttet i forholdet deres!

Det så veldig feil ut når den ble stående alene på den måten!

Bare se bort ifra den.

Beklager!

[org]

Han har en passiv holdning til slikt, han har sagt at det ikke er noe poeng å gå i parterapi dersom jeg allerede har bestemt meg for å skilles. Jeg foreslo det for ca 1 år siden. Det føles umulig for meg å si at vi kan prøve igjen, når jeg vet innerst inne at jeg bør bryte ut. Så det er igrunn helt låst på det feltet. Han vil ikke miste meg sier han, men vil ikke i terapi heller.

Han har det også i seg å true meg med økonomien, f.eks si at vi aldri får solgt dette huset til hva vi ga for det, noe jeg vet at han ikke har oversikt over, og som jeg mener er feil. Han bruker det skytset han måtte ha, og jeg ser som regel gjennom det, men nå er jeg redd for hva han kan ta fra meg fordi jeg altså har stilt meg litt dumt i forhold til økonomien vår, men samtidig vet jeg at jeg kan komme ovenpå med en gedigen ryddeinnsats, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte og hva jeg orker. Det føles komplisert. Kanskje det blir lettere når det går noen dager til, nå føles det som et åpent sår og vi er ikke på talefot.

Dette høres ikke enkelt ut!!!

Som andre sier, begynn med det økonomiske. Egen konto er et must. Og oversikt, oversikt og oversikt.

Når dette er kartlagt, er mye gjort, og du puster lettere.

[Gjest mij]

Vi har også startet bedrift og holder på å pusse opp hus - og det er et vanvittig slit! Og jeg får også følelsen av at vår situasjon er i liten skala i forhold til dere.

Så et stykke på vei her tenkte jeg at hvis dere virkelig vil redde ekteskapet ville min første tanke vært å selge seg ut av bedriften. Dersom dette er mulig, da. Og deretter selge huset for å kjøpe noe ferdig. Slikt er heller ikke gjort med et knips, men det kunne kanskje gitt et lysglimt.

Men når jeg kommer til dine mistanker om homofili blir det for vanskelig å gi råd, her er jeg helt blank. Håper bare at dere finner ut av det...

[Gjest fargeklatten]

Hva med å selge huset og kjøpe noe som ikke trenger oppussing? Eg har hørt om en lignende historie, hvor forholdet bedret seg ved å gjøre det.

mvh

[Gjest Valnøtt]

Stakkars deg - det er ikke rart du er sliten!

Begynne med det aller viktigste: Skaff en avtale på datteren som dere er enige i begge to. Ikke la akkurat omsorgen for hnne vente til alt med økonomien er avklart. Det kan nemlig se ut som det kan ventes en kule varmt når dere skal begynne å snakke penger.

Dermed starter du på familievernkontoret - og forsøker å lage en avtale for barnet.

(Du MÅ gjøre dette fordi du har jobbet mye. Da kan nemlig han påstå at han har hatt hovedomsorgen for barnet, og dermed kan han faktisk ta den daglige omsorgen for henne uten at du får gjort så all verdens mye med det).

Så hold for all del hodet kaldt til du har avtalen i orden.

Deretter setter du deg ned, kveld etter kveld med regnskapene, kontiene og alle tallene og setter deg grundig inn i alt dere har. Og deretter finner du deg en dyktig advokat som hjelper deg å sikre verdiene dine best mulig.

Og når alt det der er ferdig, så kan du puste lettet ut og starte på et helt nytt liv :-)

[frk.s]

Han har en passiv holdning til slikt, han har sagt at det ikke er noe poeng å gå i parterapi dersom jeg allerede har bestemt meg for å skilles. Jeg foreslo det for ca 1 år siden. Det føles umulig for meg å si at vi kan prøve igjen, når jeg vet innerst inne at jeg bør bryte ut. Så det er igrunn helt låst på det feltet. Han vil ikke miste meg sier han, men vil ikke i terapi heller.

Han har det også i seg å true meg med økonomien, f.eks si at vi aldri får solgt dette huset til hva vi ga for det, noe jeg vet at han ikke har oversikt over, og som jeg mener er feil. Han bruker det skytset han måtte ha, og jeg ser som regel gjennom det, men nå er jeg redd for hva han kan ta fra meg fordi jeg altså har stilt meg litt dumt i forhold til økonomien vår, men samtidig vet jeg at jeg kan komme ovenpå med en gedigen ryddeinnsats, jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte og hva jeg orker. Det føles komplisert. Kanskje det blir lettere når det går noen dager til, nå føles det som et åpent sår og vi er ikke på talefot.

Lykke, lykke til!!