Kalle nye partnere mamma/pappa?

[jubalong70]

Barnet har jo allerede en mor og en far, hvorfor skal de plutselig få en til?

[morsan]

Noen kommentarer til:

Historie nr 1:

Da jeg var i 13-14-årsalderen satt jeg en del barnevakt for noen barn som bodde sammen med mor og hennes samboer. Barna var i alderen 4-7, og hadde bodd sammen med stefaren 1-2 år.

Barna kalte stefaren for "pappa" og morens tidligere ektefelle for "pappa Lars" (dvs det var et annet navn, da).

Jeg husker jeg stusset over det da, selv om barna hadde desidert mest kontakt med stefaren og han virket som en god og kjærlig stefar, så bodde jo den biologiske faren i nærheten, han hadde vært gift eller samboer med moren og hadde derfor tidligere bodd sammen med barna sine, og hadde jevnlig besøk av dem.

Men noen år senere tok forholdet mlm mor og stefar slutt, og meg bekjent opprettholdt man ikke noen kontakt mellom barna og stefaren (som flyttet langt unna og giftet seg med en annen).

Blir det da ekstra trist å miste kontakten med stefaren når han i tillegg ble kalt for pappa?

Historie nr 2:

Jeg var i et bryllup for noen år siden der bruden siden hun var baby hadde vokst opp sammen med en stefar som var gift med moren hennes. Faren bodde i utlandet (var utenlandsk) og hadde minimal kontakt med henne, og hun omtalte ham ved fornavn og stefaren som pappa.

I bryllupet var den biologiske faren til stede, og han holdt tale, men det var stefaren ("pappa") som førte bruden til alters, og som holdt "hovedtalen" som brudens far.

Det var noen som mumlet om at stefaren hadde adoptert henne, men det tør jeg ikke si for sikkert.

Men uansett adopsjon eller ikke fremsto det som om stefaren var den "egentlige" faren hennes - det var han som alltid hadde vært der under oppveksten osv, og forholdet mellom han og moren var stabilt og varig.

Nr 3:

Dette er ikke en historie, men en kommentar til dette med å "la barna bestemme/velge selv".

Jeg synes ikke at man bent ut skal nekte barn å kalle steforeldre for mamma/pappa, men jeg oppfatter ikke det dere gjør som en slik "nektelse".

Og jeg oppfatter ikke heller det sønnen din gjør som et "valg".

Han har jo vært vant til å kalle den mest sentrale mannspersonen i sitt liv for "daddy", og det at han nå 'overfører' dette til din nye samboer er ikke så merkelig, men er ikke det samme som å si at han har foretatt et "valg" om å ikke bruke fornavn på samboeren din.

Vi har overfor eget barn innført titlene mor/far, og da sønnen vår var 1,5 år var han på nippet til å begynne å kalle meg for "mamma", fordi alle ansatte i bhg omtalte meg som "mamma" overfor han. Jeg hadde jo sagt til meg selv da vi innførte mor-tittelen at han jo kunne få velge selv, men jeg betraktet ikke dette som et fritt valg, bare et spørsmål om massiv påvirkning fra barnehageansatte som "glemte" seg. Og da juleferien kom benyttet jeg anledningen til å omtale meg selv som "mor" ørten ganger om dagen, men uten å korrigere han eller si at det var feil å si "mamma".

Og det var alt som skulle til - da han vendte tilbake til bhg etter nyttår satt "mor" som et skudd, og siden har han ikke latt seg påvirke av at andre voksne til tider omtaler meg som hans "mamma"! ;-)

Jeg kan forøvrig også legge til at da han var 3-4 år gammel var det ikke uvanlig at venner av ham trodde at "mor" var navnet mitt! ;-) Så derfor ble jeg titt og ofte tiltalt som "mor" av dem, til min sønns store ergrelse...;-)

Nok et eksempel på at disse barna ikke "valgte selv" tittelbruk på meg, men rett og slett ikke forstod hva det var de sa.

Nr 4:

Helt til slutt: Min mor har ny kjæreste etter at faren min døde før noen av barnebarna ble født. Vi kunne jo ha valgt å innføre tittelen "bestefar" som alle barnebarna kunne kalle ham (morfar synes jeg ville vært feil), men alle kaller ham ved navn.

jeg synes ikke det gjør han til en bestefarsskikkelse som er mindre verdt eller mindre betydningsfull enn om barna hadde brukt bestefarstittelen.

En gang i ca 5-årsalderen min skulle sønnen min fortelle en histroie til en kompis, og da ble besteforeldrene på morssiden omtalt som "mormoren min og Henriken min" (annet navn, dog). ;-)

[Glimtipper]

Noen kommentarer til:

Historie nr 1:

Da jeg var i 13-14-årsalderen satt jeg en del barnevakt for noen barn som bodde sammen med mor og hennes samboer. Barna var i alderen 4-7, og hadde bodd sammen med stefaren 1-2 år.

Barna kalte stefaren for "pappa" og morens tidligere ektefelle for "pappa Lars" (dvs det var et annet navn, da).

Jeg husker jeg stusset over det da, selv om barna hadde desidert mest kontakt med stefaren og han virket som en god og kjærlig stefar, så bodde jo den biologiske faren i nærheten, han hadde vært gift eller samboer med moren og hadde derfor tidligere bodd sammen med barna sine, og hadde jevnlig besøk av dem.

Men noen år senere tok forholdet mlm mor og stefar slutt, og meg bekjent opprettholdt man ikke noen kontakt mellom barna og stefaren (som flyttet langt unna og giftet seg med en annen).

Blir det da ekstra trist å miste kontakten med stefaren når han i tillegg ble kalt for pappa?

Historie nr 2:

Jeg var i et bryllup for noen år siden der bruden siden hun var baby hadde vokst opp sammen med en stefar som var gift med moren hennes. Faren bodde i utlandet (var utenlandsk) og hadde minimal kontakt med henne, og hun omtalte ham ved fornavn og stefaren som pappa.

I bryllupet var den biologiske faren til stede, og han holdt tale, men det var stefaren ("pappa") som førte bruden til alters, og som holdt "hovedtalen" som brudens far.

Det var noen som mumlet om at stefaren hadde adoptert henne, men det tør jeg ikke si for sikkert.

Men uansett adopsjon eller ikke fremsto det som om stefaren var den "egentlige" faren hennes - det var han som alltid hadde vært der under oppveksten osv, og forholdet mellom han og moren var stabilt og varig.

Nr 3:

Dette er ikke en historie, men en kommentar til dette med å "la barna bestemme/velge selv".

Jeg synes ikke at man bent ut skal nekte barn å kalle steforeldre for mamma/pappa, men jeg oppfatter ikke det dere gjør som en slik "nektelse".

Og jeg oppfatter ikke heller det sønnen din gjør som et "valg".

Han har jo vært vant til å kalle den mest sentrale mannspersonen i sitt liv for "daddy", og det at han nå 'overfører' dette til din nye samboer er ikke så merkelig, men er ikke det samme som å si at han har foretatt et "valg" om å ikke bruke fornavn på samboeren din.

Vi har overfor eget barn innført titlene mor/far, og da sønnen vår var 1,5 år var han på nippet til å begynne å kalle meg for "mamma", fordi alle ansatte i bhg omtalte meg som "mamma" overfor han. Jeg hadde jo sagt til meg selv da vi innførte mor-tittelen at han jo kunne få velge selv, men jeg betraktet ikke dette som et fritt valg, bare et spørsmål om massiv påvirkning fra barnehageansatte som "glemte" seg. Og da juleferien kom benyttet jeg anledningen til å omtale meg selv som "mor" ørten ganger om dagen, men uten å korrigere han eller si at det var feil å si "mamma".

Og det var alt som skulle til - da han vendte tilbake til bhg etter nyttår satt "mor" som et skudd, og siden har han ikke latt seg påvirke av at andre voksne til tider omtaler meg som hans "mamma"! ;-)

Jeg kan forøvrig også legge til at da han var 3-4 år gammel var det ikke uvanlig at venner av ham trodde at "mor" var navnet mitt! ;-) Så derfor ble jeg titt og ofte tiltalt som "mor" av dem, til min sønns store ergrelse...;-)

Nok et eksempel på at disse barna ikke "valgte selv" tittelbruk på meg, men rett og slett ikke forstod hva det var de sa.

Nr 4:

Helt til slutt: Min mor har ny kjæreste etter at faren min døde før noen av barnebarna ble født. Vi kunne jo ha valgt å innføre tittelen "bestefar" som alle barnebarna kunne kalle ham (morfar synes jeg ville vært feil), men alle kaller ham ved navn.

jeg synes ikke det gjør han til en bestefarsskikkelse som er mindre verdt eller mindre betydningsfull enn om barna hadde brukt bestefarstittelen.

En gang i ca 5-årsalderen min skulle sønnen min fortelle en histroie til en kompis, og da ble besteforeldrene på morssiden omtalt som "mormoren min og Henriken min" (annet navn, dog). ;-)

Jeg er enig med dine betraktninger. Dette avhenger helt av situasjonen og slik jeg ser det, så er ikke dette noe bevisst valg av sønnen min. Tenk så forvirrende når jeg omtaler både samboeren min og pappaen hans som "daddy" eller ikke hjelper han med å skille.

Det er ingen tvil om at pappaen er viktig for Squishy. Om han hadde vært eldre og ønsket å bruke pappa-tittelen, så hadde jeg mest sannsynlig godtatt det og innført fornavn i tillegg (pappa Christian og pappa David, for eksempel). Med tanke på alderen hans så har han ingen forståelse for pappa-ordet og jeg synes derfor det er riktig å veilede han på det, enn så lenge.

En annen ting er at samboeren min faktisk skal være komfortabel med det også. Han er svært glad i sønnen min og omtaler han i en del sammenhenger som "barnet vårt", men det er ikke likestilt med et ønske om å bli kalt pappa.

[morsan]

Jeg er enig med dine betraktninger. Dette avhenger helt av situasjonen og slik jeg ser det, så er ikke dette noe bevisst valg av sønnen min. Tenk så forvirrende når jeg omtaler både samboeren min og pappaen hans som "daddy" eller ikke hjelper han med å skille.

Det er ingen tvil om at pappaen er viktig for Squishy. Om han hadde vært eldre og ønsket å bruke pappa-tittelen, så hadde jeg mest sannsynlig godtatt det og innført fornavn i tillegg (pappa Christian og pappa David, for eksempel). Med tanke på alderen hans så har han ingen forståelse for pappa-ordet og jeg synes derfor det er riktig å veilede han på det, enn så lenge.

En annen ting er at samboeren min faktisk skal være komfortabel med det også. Han er svært glad i sønnen min og omtaler han i en del sammenhenger som "barnet vårt", men det er ikke likestilt med et ønske om å bli kalt pappa.

Jeg er helt på linje med deg i dette:-)

[Lillemus]

Mine to kaller våre nye partnere ved fornavn, men det hender de glemmer seg når det gjelder stemor og blander litt hennes navn og ordet mamma. ) Men de sier ikke mamma/mor eller pappa/far bevisst til steforeldrene nei.

I tilfeller der begge biologiske foreldre fremdeles er inne i bildet synes jeg heller ikke det er riktig, men om den ene foreldren ikke er tilstede i barnets liv av en eller annen grunn, synes jeg nesten det må være litt opp til barnet?

[Glimtipper]

Mine to kaller våre nye partnere ved fornavn, men det hender de glemmer seg når det gjelder stemor og blander litt hennes navn og ordet mamma. ) Men de sier ikke mamma/mor eller pappa/far bevisst til steforeldrene nei.

I tilfeller der begge biologiske foreldre fremdeles er inne i bildet synes jeg heller ikke det er riktig, men om den ene foreldren ikke er tilstede i barnets liv av en eller annen grunn, synes jeg nesten det må være litt opp til barnet?

Men tenk deg en situasjon der faren ikke er i barnets liv. Mor får ny samboer og barnet på rundt to år kaller han "pappa" etter en stund. Barnet blir åtte år og stefaren og moren flytter fra hverandre. Av mangel på biologiske bånd og ønsket om å fortsette sitt eget liv uavhengig av den tidligere partneren, så ønsker ikke stefaren å se barnet mer.

Skal da en eventuell ny partner igjen få tittelen pappa, han også?

[....AV]

Noen kommentarer til:

Historie nr 1:

Da jeg var i 13-14-årsalderen satt jeg en del barnevakt for noen barn som bodde sammen med mor og hennes samboer. Barna var i alderen 4-7, og hadde bodd sammen med stefaren 1-2 år.

Barna kalte stefaren for "pappa" og morens tidligere ektefelle for "pappa Lars" (dvs det var et annet navn, da).

Jeg husker jeg stusset over det da, selv om barna hadde desidert mest kontakt med stefaren og han virket som en god og kjærlig stefar, så bodde jo den biologiske faren i nærheten, han hadde vært gift eller samboer med moren og hadde derfor tidligere bodd sammen med barna sine, og hadde jevnlig besøk av dem.

Men noen år senere tok forholdet mlm mor og stefar slutt, og meg bekjent opprettholdt man ikke noen kontakt mellom barna og stefaren (som flyttet langt unna og giftet seg med en annen).

Blir det da ekstra trist å miste kontakten med stefaren når han i tillegg ble kalt for pappa?

Historie nr 2:

Jeg var i et bryllup for noen år siden der bruden siden hun var baby hadde vokst opp sammen med en stefar som var gift med moren hennes. Faren bodde i utlandet (var utenlandsk) og hadde minimal kontakt med henne, og hun omtalte ham ved fornavn og stefaren som pappa.

I bryllupet var den biologiske faren til stede, og han holdt tale, men det var stefaren ("pappa") som førte bruden til alters, og som holdt "hovedtalen" som brudens far.

Det var noen som mumlet om at stefaren hadde adoptert henne, men det tør jeg ikke si for sikkert.

Men uansett adopsjon eller ikke fremsto det som om stefaren var den "egentlige" faren hennes - det var han som alltid hadde vært der under oppveksten osv, og forholdet mellom han og moren var stabilt og varig.

Nr 3:

Dette er ikke en historie, men en kommentar til dette med å "la barna bestemme/velge selv".

Jeg synes ikke at man bent ut skal nekte barn å kalle steforeldre for mamma/pappa, men jeg oppfatter ikke det dere gjør som en slik "nektelse".

Og jeg oppfatter ikke heller det sønnen din gjør som et "valg".

Han har jo vært vant til å kalle den mest sentrale mannspersonen i sitt liv for "daddy", og det at han nå 'overfører' dette til din nye samboer er ikke så merkelig, men er ikke det samme som å si at han har foretatt et "valg" om å ikke bruke fornavn på samboeren din.

Vi har overfor eget barn innført titlene mor/far, og da sønnen vår var 1,5 år var han på nippet til å begynne å kalle meg for "mamma", fordi alle ansatte i bhg omtalte meg som "mamma" overfor han. Jeg hadde jo sagt til meg selv da vi innførte mor-tittelen at han jo kunne få velge selv, men jeg betraktet ikke dette som et fritt valg, bare et spørsmål om massiv påvirkning fra barnehageansatte som "glemte" seg. Og da juleferien kom benyttet jeg anledningen til å omtale meg selv som "mor" ørten ganger om dagen, men uten å korrigere han eller si at det var feil å si "mamma".

Og det var alt som skulle til - da han vendte tilbake til bhg etter nyttår satt "mor" som et skudd, og siden har han ikke latt seg påvirke av at andre voksne til tider omtaler meg som hans "mamma"! ;-)

Jeg kan forøvrig også legge til at da han var 3-4 år gammel var det ikke uvanlig at venner av ham trodde at "mor" var navnet mitt! ;-) Så derfor ble jeg titt og ofte tiltalt som "mor" av dem, til min sønns store ergrelse...;-)

Nok et eksempel på at disse barna ikke "valgte selv" tittelbruk på meg, men rett og slett ikke forstod hva det var de sa.

Nr 4:

Helt til slutt: Min mor har ny kjæreste etter at faren min døde før noen av barnebarna ble født. Vi kunne jo ha valgt å innføre tittelen "bestefar" som alle barnebarna kunne kalle ham (morfar synes jeg ville vært feil), men alle kaller ham ved navn.

jeg synes ikke det gjør han til en bestefarsskikkelse som er mindre verdt eller mindre betydningsfull enn om barna hadde brukt bestefarstittelen.

En gang i ca 5-årsalderen min skulle sønnen min fortelle en histroie til en kompis, og da ble besteforeldrene på morssiden omtalt som "mormoren min og Henriken min" (annet navn, dog). ;-)

''Jeg kan forøvrig også legge til at da han var 3-4 år gammel var det ikke uvanlig at venner av ham trodde at "mor" var navnet mitt! ;-) Så derfor ble jeg titt og ofte tiltalt som "mor" av dem, til min sønns store ergrelse...;-)''

Våre barn sier også mor og far og dette opplevde vi også. Det var jo litt sjarmerende å høre 10 unger rope "mor" når jeg nærmet meg barnehagen :-)

[morsan]

''Jeg kan forøvrig også legge til at da han var 3-4 år gammel var det ikke uvanlig at venner av ham trodde at "mor" var navnet mitt! ;-) Så derfor ble jeg titt og ofte tiltalt som "mor" av dem, til min sønns store ergrelse...;-)''

Våre barn sier også mor og far og dette opplevde vi også. Det var jo litt sjarmerende å høre 10 unger rope "mor" når jeg nærmet meg barnehagen :-)

*he he* ja, slik var det for oss også. :-)

[Lillemus]

Men tenk deg en situasjon der faren ikke er i barnets liv. Mor får ny samboer og barnet på rundt to år kaller han "pappa" etter en stund. Barnet blir åtte år og stefaren og moren flytter fra hverandre. Av mangel på biologiske bånd og ønsket om å fortsette sitt eget liv uavhengig av den tidligere partneren, så ønsker ikke stefaren å se barnet mer.

Skal da en eventuell ny partner igjen få tittelen pappa, han også?

Det blir opp til barnet synes jeg. For meg blir det litt feil å nekte barnet å kalle stefar for far/pappa om de bor sammen og den biologiske faren er helt ute av bildet, i redsel for at stefaren også skal forsvinne.

[Gjest Geir]

Det blir forferdelig vanskelig å uoversiktlig for barna å kalle "tilfeldige" partnere til far/mor for pappa/mamma.

Enda verre blir det med bestemor og bestefar, eg vet om barn som har måtte forholde seg til 14(!!!) besteforeldre, da går det lett i surr.

[Glimtipper]

Det blir forferdelig vanskelig å uoversiktlig for barna å kalle "tilfeldige" partnere til far/mor for pappa/mamma.

Enda verre blir det med bestemor og bestefar, eg vet om barn som har måtte forholde seg til 14(!!!) besteforeldre, da går det lett i surr.

Sønnen min har det ikke lett. Han har nå ikke mindre enn elleve "besteforeldre"...

Tidene har forandret seg, gitt

[Gjest Geir]

Sønnen min har det ikke lett. Han har nå ikke mindre enn elleve "besteforeldre"...

Tidene har forandret seg, gitt

''''Sønnen min har det ikke lett. Han har nå ikke mindre enn elleve "besteforeldre"...''''

Tuller du med meg no?

[Glimtipper]

''''Sønnen min har det ikke lett. Han har nå ikke mindre enn elleve "besteforeldre"...''''

Tuller du med meg no?

Nei... Mulig det ender på tretten...

Mine foreldre er skilt og har begge nye samboere/ektefeller. Det blir fire. Eksen sine foreldre er skilt og har nye samboere/ektefeller. Det blir fire til. Nå har jeg en ny samboer, også hans foreldre er skilt, og de har allerede "adoptert" sønnen min. En av de har ny samboer/ektefelle. Det blir elleve.

Eksen har ny kjæreste, muligens samboer. Om hennes foreldre er like vennlige som alle andre har vært, så blir det tretten til slutt...

[morsan]

Nei... Mulig det ender på tretten...

Mine foreldre er skilt og har begge nye samboere/ektefeller. Det blir fire. Eksen sine foreldre er skilt og har nye samboere/ektefeller. Det blir fire til. Nå har jeg en ny samboer, også hans foreldre er skilt, og de har allerede "adoptert" sønnen min. En av de har ny samboer/ektefelle. Det blir elleve.

Eksen har ny kjæreste, muligens samboer. Om hennes foreldre er like vennlige som alle andre har vært, så blir det tretten til slutt...

Wow!

Min sønn har "bare" fire, dvs tre kjødelige som fortsatt lever og enkefru mormors samboer.;-)

Men jeg har en skilt kusine, da, som tørt bemerket at hun fikk den tvilsomme æren av å være første skilte person i slekta noensinne....;-)

Men hva kaller dere de ulike "besteforeldrene", da? Ut fra tråden du startet ville jeg tippe at det bare er de kjødelige som har besteforeldretittel og de andre tiltales ved navn? :-)

[Glimtipper]

Wow!

Min sønn har "bare" fire, dvs tre kjødelige som fortsatt lever og enkefru mormors samboer.;-)

Men jeg har en skilt kusine, da, som tørt bemerket at hun fikk den tvilsomme æren av å være første skilte person i slekta noensinne....;-)

Men hva kaller dere de ulike "besteforeldrene", da? Ut fra tråden du startet ville jeg tippe at det bare er de kjødelige som har besteforeldretittel og de andre tiltales ved navn? :-)

Det er riktig. Jeg sa egentlig at de fikk avgjøre dette mellom seg, fordi jeg ikke orket forholde meg til det. Men da satte mamma ned foten og sa at det fikk bli bestemor + samboeren hennes navn og bestefar + stemoren min sitt navn. Squishy er like glad i alle sammen

[morsan]

Det er riktig. Jeg sa egentlig at de fikk avgjøre dette mellom seg, fordi jeg ikke orket forholde meg til det. Men da satte mamma ned foten og sa at det fikk bli bestemor + samboeren hennes navn og bestefar + stemoren min sitt navn. Squishy er like glad i alle sammen

''Jeg sa egentlig at de fikk avgjøre dette mellom seg, fordi jeg ikke orket forholde meg til det. ''

Enig i denne fremgangsmåten, og selv om vi hadde en langt enklere "greie" overlot vi til besteforeldrene å velge tittel selv.

Mine besteforeldre på morssida kalte seg "mormor og bestefar", og det er heeelt i orden for meg at hver og en velger den tittelen de selv føler seg mest komfortable med.

En kusine fortalte at da hun fikk barn hadde svigermoren hennes "tinget på" å få hete "bestemor", uten "konkurranse" fra mormoren om denne tittelen.... Synes det høres skikkelig sært ut, selv om like titler på begge sider kan være litt forvirrende.

[Glimtipper]

''Jeg sa egentlig at de fikk avgjøre dette mellom seg, fordi jeg ikke orket forholde meg til det. ''

Enig i denne fremgangsmåten, og selv om vi hadde en langt enklere "greie" overlot vi til besteforeldrene å velge tittel selv.

Mine besteforeldre på morssida kalte seg "mormor og bestefar", og det er heeelt i orden for meg at hver og en velger den tittelen de selv føler seg mest komfortable med.

En kusine fortalte at da hun fikk barn hadde svigermoren hennes "tinget på" å få hete "bestemor", uten "konkurranse" fra mormoren om denne tittelen.... Synes det høres skikkelig sært ut, selv om like titler på begge sider kan være litt forvirrende.

Vi kalte besteforeldrene på begge sider bestemor og bestefar. Men siden et par hadde rødt hus og rød bil og et par hadde hvitt hus og hvit bil, så ble de rød-bestefar, rød-bestemor, hvit-bestefar og hvit-bestemor

[morsan]

Vi kalte besteforeldrene på begge sider bestemor og bestefar. Men siden et par hadde rødt hus og rød bil og et par hadde hvitt hus og hvit bil, så ble de rød-bestefar, rød-bestemor, hvit-bestefar og hvit-bestemor

*ha ha* kjempebra!!

Da gjelder det å ikke male huset eller kjøpe bil med 'feil' farge:-)

[Glimtipper]

*ha ha* kjempebra!!

Da gjelder det å ikke male huset eller kjøpe bil med 'feil' farge:-)

Barn er kreative slik, vi hadde nok funnet en løsning uansett

[Mrs. Wallace]

Jeg tenker at sånt avhenger først og fremst av hva slags forhold barnet har til den biologiske faren. Dersom han er tilstede i barnets liv, er det ikke helt uproblematisk å oppfordre til å bruke pappa-tittel om flere enn ham. Om han derimot har meldt seg helt ut, blir tittelen straks mer ledig på torget, for å si det sånn.

Dernest avhenger det av hvor stabil og involvert mors nye partner er. Jeg ville nok at en (hypotetisk) ny mann skulle ha vært rimelig lenge og grundig til stede i livet mitt før han kunne omtales som pappa av barnet mitt. Det er begrenset hvor mange "pappaer" man har å miste.

Og sist, men ikke minst, avhenger det av barnet selv. Man bør _aldri_ presse barnet til å kalle en ny partner for pappa. Om barnet selv begynner å bruke det, ville jeg nok sett det litt an på barnets alder og sånne ting, og evt prøvd å påvirke litt "usynlig", f.eks til en pappa+navn-tittel el.l. Men er barnet stort nok til å være bevisst det, og stefar har vært inne i bildet en stund, bør det absolutt få lov til å definere pappa-tittelen selv.

I deres tilfelle med Squishy, er jeg nok veldig på linje med det du ga uttrykk for i den tråden.

Jeg har ikke noen personlig erfaring med dette, men moren min og søsknene hennes fikk en stemor da min mormor døde. De eldste søsknene (som var tenåringer) kaller henne "Grete" (altså ved navn), mens de yngste kaller henne "mor" (og omtaler sin avdøde mor som "mamma"). For oss stebarnebarna heter hun "mor Grete". :0)