forelsket og redd

[skatten]

Hei alle sammen! Jeg er dame på 41 år, som de siste årene har strevd litt med å finne et godt forhold. Jeg har hatt noen rare opplevelser, møtt menn som kanskje ikke har hatt det så godt. Noe som kanskje har kjennetegnet disse forholdene, er at de har startet fort og intenst og mennene har raskt sagt at jeg er kvinnen i deres liv. Jer er jo en intens dame, jeg er åpen og opplever dette ofte med mennesker.

Nå har jeg truffet en mann jeg virkelig liker. Også han har startet hardt ut med å si, at jeg er veldig lik det han har lett etter. Vi har på kort tid blitt kjærester. Jeg burde være den gladeste jenta i verden, men det er jeg altså ikke....

Jeg redd, jeg er skitredd... redd for å ikke være bra nok, kanskje han likevel ikke vil ha meg, kanskje han kommer på at han tok feil...Igår var jeg så redd at jeg var helt kvalm... Jeg har ikke møtt en sånn reaksjon i meg før. Jeg får en kjæreste og går rett i kjellern...

En ting er at jeg kanskje kan forstå noe av dette, det handler om å være brent, avvisning. Det jeg ikke helt forstår, er hva jeg skal gjøre og hvordan stoppe det, før jeg skremmer han helt bort.

Hører gjerne i fra dere og kanskje spesielt fra menn, hvordan tar dere det, hvis dere merker at en dame er urolig? Hvis det er noen som har lyst til å trøste litt, gjør for all del det. Har ikke vært på dette nettstede på fire år...

[Lillemus]

Tror ikke det er så uvanlig å bli redd når man er på vei inn i et forhold jeg, spesielt om det er med en man føler veldig sterkt for. Har selv vært redd i starten av forholdet, jeg tok det opp med ham, at jeg var blitt så glad i ham at jeg var livredd for å bli dumpet og såret. Han tok det på en veldig fin måte da. )

Synes du skal snakke med ham om det jeg.

[skatten]

Tror ikke det er så uvanlig å bli redd når man er på vei inn i et forhold jeg, spesielt om det er med en man føler veldig sterkt for. Har selv vært redd i starten av forholdet, jeg tok det opp med ham, at jeg var blitt så glad i ham at jeg var livredd for å bli dumpet og såret. Han tok det på en veldig fin måte da. )

Synes du skal snakke med ham om det jeg.

husker en med dette kallenavnet for mange år siden, var det deg? Jeg snakket med han om det litt på søndag, han var god og sa at jeg ikke trengte å være urolig. Nå har han vært ute og reist og hele magen er full uro... om at noe er galt. f. eks jeg skulle ha hørt fra nå på tlf. og det har jeg ikke. Kan du fatte dette? Ikke gjør jeg det, føler meg så vanvittig liten... jeg som mestrer det meste annet...

[Glimtipper]

Jeg har det alltid slik. Om noen liker meg for godt, så blir jeg faktisk så kvalm at jeg kaster opp.

Jeg snakket mye med samboeren min om dette i begynnelsen. Jeg var helt ærlig og sa at jeg skulle ønske jeg kunne skylde på en frykt for å bli såret, men jeg har rett og slett et snev av frykt for å binde meg. Generelt sett synes jeg det er ubehagelig at noen er avhengig av meg på noen måte, at mine handlinger kan påvirke noen andre i stor grad.

Dette er jo en "verre" grunn enn redselen for å bli såret eller dumpet, men han tok det helt fint, selv om han ikke orket å ta så mye hensyn til det

[Lillemus]

husker en med dette kallenavnet for mange år siden, var det deg? Jeg snakket med han om det litt på søndag, han var god og sa at jeg ikke trengte å være urolig. Nå har han vært ute og reist og hele magen er full uro... om at noe er galt. f. eks jeg skulle ha hørt fra nå på tlf. og det har jeg ikke. Kan du fatte dette? Ikke gjør jeg det, føler meg så vanvittig liten... jeg som mestrer det meste annet...

Det er bare en Lillemus! ))

Jeg pleier å tenke som så at jeg helt sikkert får beskjed om det hender ham noe om han er borte. ) Man blir sånn når det er noen man er veldig glad i tror jeg, blir ekstra redd for at noe skal skje med vedkommende.